Økokrims ni sjekkpunkter mot korrupsjon

1. Organisering, opplæring, oppfølging og kontroll tilpasset virksomhetens forretningsoperasjoner og korrupsjonsrisiko.

2. Generelle instrukser og retningslinjer.

3. Korrupsjon eksplisitt tatt opp i de etiske retningslinjene.

4. Rutiner for håndtering av korrupsjonsspørsmål.

5. Gode manualer er ikke tilstrekkelig; etterlevelsen er avgjørende.

6. Kartlegging og identifisering av særlige risikomomenter.

7. Regelmessig oppfølging ved konkrete spørsmål om hvordan operasjoner som kan medføre risiko, faktisk blir utført.

8.Innpode ledere om deres ansvar som ledere og forbilder, både når det gjelder å følge reglene og å varsle om avvik.

9. Jevnlig innskjerping og oppfriskning av rutiner.

Kilde: Trond-Erik Schea, Økokrim, trykket i Dagens Næringsliv, 12.mars 2013.

Kampen mot korrupsjonen

Kronikk i Dagsavisen, 21. februar 2013

Malaysia: Yara, Jotun, Telenor - det kommende valget er interessant for flere norske selskaper.

Kampen mot korrupsjonen
Long Litt Woon

Frihandelsavtalen mellom Malaysia og Norge, og de tre andre EFTA-statene, ble undertegnet i november i fjor. Handelen mellom Malaysia og Norge er i dag beskjeden; den totale samhandelen (summen av import og eksport) var i fjor på 2,6 milliarder kroner. Men sammenlignet med for ti år siden er økningen 56 prosent, og ventes å øke ytterligere i årene som kommer.

Yara og Jotun er kjente varemerker i Malaysia; til og med på landsbygda ser man reklame for begge to og for deres eksportvarer. Også forøvrig er Malaysia interessant for Norge, blant annet når det gjelder fiskeeksport; prisen på norsk laks er nå overkommelig for gjennomsnittsfamilien.  For telekommunikasjonstjenester alene omsettes det i Malaysia for mer enn 8 milliarder kroner per år, og Telenor eier 49 prosent av aksjene i et av Malaysias største teleselskaper, Digi.

Så langt har det vært «business as usual» for utenlandske selskaper i Malaysia, også de norske.

Men det politiske landskapet kan fort endre seg.

I hovedstaden, Kuala Lumpur, er det blitt holdt en stor, fredelig demonstrasjon sist uke, i regi av opposisjonen, Pakatan Rakyat («Folkets allianse»). Tallet på de som deltok  skal være 30  000 – 50  000 , avhengig av hvem man spør; mange kom langveis fra.

Ifølge opposisjonen er korrupsjon, «vennetjenester» og nepotisme  hovedproblemer som bare har vokst. Transparency Internationals siste «Global Corruption Barometer» viser at 46 % av borgerne mener at korrupsjonen i Malaysia har økt siden 2007, og det er politietaten og de politiske partiene som regnes som mest korrupte. En skilsmissesak mellom sønnen til en høytstående politiker og hans kone har fått mye oppmerksomhet i media nylig, i hovedsak fordi konen har gjort allmenheten oppmerksom på mannens hemmelige bankkonti i Malaysia og i utlandet, i en størrelsesorden som ikke står i forhold til lønnen. Endelig får man tall på bordet!

Stemningen var tydelig spent på forhånd; tidligere demonstrasjoner i regi av opposisjonen har, uten unntak, endt med hardhendte reaksjoner fra politiet. Denne gangen ble alle overrasket over at politiet la til rette for både folk og trafikkontroll, noe som også ble kommentert i dagspressen. Det er ikke hverdagskost at politiet bidrar til at også opposisjonenen kommer til orde; i Malaysia er retten til ytringsfrihet som regel forbeholdt de regjeringsvennlige. Enkelte politiske kommentatorer mente at politiets overraskende adferd skyldtes statsminister Najib Razaks «transformative ledelse», andre at  han ikke hadde noe valg pga den økende oppslutningen om opposisjonen.

Ved siste valg, i 2008, tapte regjeringspartiet Barisan Nasjonal sin to-tredjedelsmajoritet i Parlamentet for første gang siden frigjøringen fra britene i 1957. Det som syntes umulig hadde skjedd. Opposisjonen og folket skjønte at endring faktisk var mulig. Siden den gang har opposisjonens offentlige demonstrasjoner blitt møtt med streng politikontroll og andre hindere, som f eks å stenge gater slik at det blir vanskelig for folk å møte opp. Det er tydelig at lederne i regjeringspartiet er usikre på hva som er i ferd med å skje .

Likevel, regjeringspartiet har stadig de fleste kort på hånden  foran valget, som må holdes før slutten av april i år.  Spørsmålet er, først og fremst, hvor mye sterkere opposisjonen klarer å bli.

Én ting regjeringen kan gjøre, og som kan sikre en brakseier, er å ta ut tiltale mot en korrupt «stor mann». Det er nok av alternativer å velge mellom. Spørsmålet er selvfølgelig om den tør; alle med makt har tette bånd til hverandre og deres familier. En eventuell  dominoeffekt kan være vanskelig å stanse.

Et aktuelt spørsmål, uansett valgresultat, er hvordan norske selskaper forholder seg til korrupsjon som fenomen i Malaysia. Korrupsjonen koster samfunnet midler som sårt trenges til utdanning, helse og infrastruktur. Den svekker tilliten til offentlige institusjoner, og den fører til konkurransevridning og andre uheldige konsekvenser som svekker et effektivt næringsliv. Er grensen mellom kundepleie og smøring krystallklar for norske selskaper i Malaysia? Når kulturen er fremmed, er gråsonen mellom det som er akseptabelt, og det som ikke er det, enda videre og bredere.  I Malaysia spanderer man nemlig mye mer på hverandre, også mellom businesspartnere, enn man gjør i Norge. Man gir hverandre gaver (ofte matvarer) i høytider, og man inviterer folk (gjerne nye bekjentskaper) hjem til seg. Mange nordmenn har opplevd å bli invitert til bryllup i Malaysia; det man regner som privat og tilhørende hjemmesfæren i Norge er ofte ikke det i Malaysia.

Et annet spørsmål er hvordan en sterkere opposisjon kan påvirke næringslivet. I Malaysia hadde man nylig en stor debatt etter et forslag fra «Parti Islam», ett av de tre partiene i opposisjonsalliansen: ikke-muslimske frisørdamer skulle ikke få lov til å klippe håret til menn. Parti Islam ønsker en sterkere segrering mellom kjønnene, ikke bare blant muslimer, men også blant ikke-muslimer. Forslaget vakte stor røre, og det var mange som opplevde at en grense var brutt i Malaysia: vanligvis har ikke forslagene til Parti Islam berørt ikke-muslimer, bare muslimer. Partiet har siden tonet ned forslaget og forsøkt å la det gå i glemmeboken. Men forslaget har forsterket bekymringen mange har om forholdet mellom partiene i opposisjonen. De har lite felles bortsett fra ønsket om å fjerne den nåværende regjering.

Foreløpig er det lite trolig at slike «ekstreme» forslag vil få gjennomslag, og at de vil påvirke norske interesser i Malaysia.

Men alt er åpent. Dagens gallupundersøkelse viser at det bare er en prosent forskjell i popularitet mellom statsminister Najib Razak og opposisjonens leder Anwar Ibrahim. Dette er en situasjon Malaysia aldri har opplevd før, og noe helt nytt og skremmende for regjeringspartiet. Alle venter med spenning på valget i Malaysia. Det bør også de norske selskapene  gjøre.

Når er en svarting en svarting?

Statistisk sentralbyrå (SSB) har for første gang beregnet hvor mange innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre det blir i landets fylker og i noen større kommuner fram mot 2040. I følge SSB vil nesten halvparten av befolkningen i Oslo om 30 år være innvandrere eller norskfødte barn av innvandrere.


Flere politikere og samfunnsdebattanter har reagert på denne statistiske "bomben"; i hovedsak har debatten handlet om når man er norsk og/eller hvor lenge man er innvandrer. Disse er interessante temaer i seg selv, men, etter min mening, ikke det som er hovedspørsmålet i denne sammenheng.


Dette skriver jeg i Aftenposten 17. mars 2012:


Når er en svarting en svarting?

Statistisk sentralbyrå (SSB) har nettopp beregnet seg frem til at i 2040 vil nesten halvparten av Oslos befolkning ha innvandrerbakgrunn. Inger Texmon fra SSB sier på Dagsrevyen (13.3.2012) at målet er å ikke delta i en politisk debatt, men å gi et grunnlag for utforming av velferdspolitikken. Etter SSBs kategorisering omfatter ”personer med innvandrerbakgrunn” to grupper: innvandrere, og norskfødte med to innvandrerforeldre. Spørsmålet dette reiser er hvor relevant det er for utvikling av velferdspolitikk å "sause" disse to grupper sammen i en befolkningsberegning.

Det ligger mye kraft i statistiske kategorier: De påvirker folks opplevelser av egen livssituasjon. De styrer hvordan man lager diagnoser for samfunnsutfordringer. De snevrer inn eller utvider det politiske handlingsrom.

Fra før vet vi at det er en sammenheng mellom botid i Norge og samfunnsdeltakelse generelt. Tidligere statistikk fra SSB viser at norskfødte med to innvandrerforeldre har et høyere utdanningsnivå enn innvandrere. Utdanningsnivå og velferdsavhengighet har en tendens å høre sammen. Kan det derfor gi mest mening å skille disse to grupper fra hverandre, særlig når man ønsker å gi et grunnlag for utforming av velferdspolitikken?

I samme innslaget på Dagsrevyen ble Groruddalen brukt som illustrasjon. Når det er 10 prosent flere innvandrere i Groruddalen enn i Oslo, er det ikke overraskende at innvandring blir brukt som ”forklaring” på tingenes tilstand i medier og andre steder. Men andelen innvandrere som mottar sosialhjelp i Groruddalen ligger på omtrent samme nivå – verken høyere eller lavere – enn hos tilsvarende gruppe i Oslo og landet forøvrig. Det sterke søkelyset på innvandrere i Groruddalen gjør det dessuten lett å overse problemene for resten av befolkningen. Dette gjelder utfordringer som lavere sysselsettingsgrad, en høyere andel med varig uførepensjon, og en høyere andel som mottar sosialhjelp enn hos tilsvarende gruppe i Oslo. Tabloidiseringen av debatten kan føre til en ”etnifisering” av velferdsutfordringene i Groruddalen. 

I USA brukes det såkalte ”en-dråpe-blod-prinsippet” for å definere svarte. Det er derfor Obama omtales som den første svarte president selv om moren hans er ”blendahvit”. Kan det være tilsvarende tenkning som ligger bak SSBs ”innsausing” av innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre? Skal dette være grunnlag for utforming av vår fremtidige velferdspolitikk?

Hovedpoenget mitt er at vi, i utforming av velferdspolitikken, bør spørre oss om det er verdt å slå sammen innvandrere, og norskfødte av to innvandrerforeldre. Eksisterende kunnskap tilsier at enkelte forskjeller mellom disse gruppene kan være større enn det de har felles, også fra et velferdspolitisk perpektiv.

    

International Women's Day

Check out these "Men-Ups" (men photographed in stereotypically female poses).

HAPPY HOLIDAYS!

I det offentlige rom er julefeiringen veldig kommersiell og tradisjonell. Hvordan angår dette det flerkulturelle Norge?

Dette skrev jeg om i Dagbladet, 27. desember 2009.

Jul i det flerkulturelle Norge

Long Litt Woon

magister i sosialantropologi

woon@long.no

Julefreden har senket seg over Norges land. Sett utenfra kan det se ut som om ”julekosen” er toppen av den norske kosepyramiden. I tillegg til de vanlige kosefaktorene som fysisk velvære, sosial harmoni og ro i sinnet, bekrefter julekosen også nordmenns kulturelle identitet. 

Selv har jeg feiret jul på ulikt vis i Norge. Jeg har vært frivillig medhjelper på arrangementer for mennesker som er alene i julen. Jeg har feiret jul sammen med naboene i sameiet: de var enten innvandrere fra fjerne verdensdeler eller innflyttere fra norske bygder som, av ulike grunner, ikke ønsket å feire jul sammen med slekten. Og jeg har feiret jul på tradisjonelt vis, fordi jeg hører til i en norsk familie.  

   

For fremmede i Malaysia, hvor jeg kommer fra, er sjansen stor for å bli invitert til feiringen av en lokal høytid eller en familiebegivenhet.  Folk i Malaysia opplever ofte fremmede gjester som spennende innslag i et ellers ritualisert familieselskap. 

I Norge, derimot, er ofte feiring av høytider og familiebegivenheter begrenset til den nærmeste familie. Slik er det også med julen. Julen i Norge kan derfor oppleves som en tid hvor ensomheten forsterkes for folk uten familie. 

I USA har man kollektivbetegnelsen "Happy Holidays". Den refererer til alle vinterhøytider, fra Høsttakkefesten (Thanksgiving, den siste uken i november) frem til nyttårsfeiringen. Kalendermessig kommer julen omtrent til samme tid som viktige høytider for store grupper som muslimer, jøder og afro-amerikanere.  ”Happy Holidays” har ingen religiøs tilknytning, og kan derfor fungere som en hilsen både til kristne som feirer jul, muslimer som feirer Id, jøder som feirer Hanukkah eller afro-amerikanere som feirer Kwanzaa.  Mange gifter seg på tvers av religion i USA, og ”Happy Holidays” kan omfatte alle i familien, uansett religion. 

”Happy Holidays” er ikke bare religionsnøytral, den kan også være en varm, sekulær hilsen i vintermørket. I den siste uken av desember, frem til nyttår, har mange fri fra jobben. Samtidig snur solen, og dagene begynner å bli lysere. 

President Obamas tale til nasjonen 24. desember i fjor begynte med ”Happy Holidays” og ble avsluttet med et ønske om et godt nyttår. Han refererte spesifikt til jul et par ganger i talen, men ingen andre religiøse høytider ble nevnt. Likevel ble talen oppfattet som rettet til alle, uansett religion. 

Er det mulig å tenke seg noe tilsvarende hilsenen som ”Happy Holidays” i Norge? 

I Norge domineres desember måned mest av den kommersielle julehandelen. Dette støttes opp av Skatteetaten som halverer skattetrekket i desembermåneden. I tillegg har vi julemarkeringer på jobben som julebord og julegratiale fra arbeidsgiveren, og den tradisjonelle julefeiringen hjemme med familien, ofte sammen med familiemedlemmer man ikke er sammen med så ofte gjennom året. 

Jesu fødsel, utgangspunktet for julefeiringen, kommer i bakgrunnen, og mange går ikke i kirken selv om det er jul. For nordmenn flest er julen viktig mer på grunn av dens kulturelle enn dens religiøse betydning. Jul er en tid for ritualer og tradisjoner hjemme, for alt fra kveldens meny til pynten og musikken. Hver jul er som et nytt arkeologisk lag som sementerer nordmenns nærmeste sosiale relasjoner og kulturell identitet. I tillegg er det fridagene i julen mange ser frem til: man drar på hytte eller, tvertimot, man reiser til varmere strøk som et avbrekk fra snø, sludd og is. 

Intensjonen bak en eventuell introduksjon av hilsenen ”Happy Holidays” i Norge er ment å være inkluderende og å sende en varm tanke til flest mulig i en mørk og kald årstid. 

Enkelte vil kanskje se på dette uskyldige forslaget som et ”angrep” på julen eller norsk kultur. Men slik bør det ikke oppfattes. 

Et sentralt element i juleevangeliet er Josef og Marias leting etter et rom i herberget der deres barn kunne fødes. Raushet, sjenerøsitet og åpne dører bør være kjernetegn for denne høytiden, som kristne deler med mange andre religioner. 

Jeg ønsker alle en hyggelig helg, en fredelig jul og et godt nytt år.

Follow your heart

VG tar saken

VG har tatt til orde for en endring i språkbruken etter 22/7. Avisen ønsker nå å snu ordstillingen, og heller snakke om pakistansknordmenn (og ikke norskpakistanere), muslimske nordmenn (og ikke norske muslimer) mv. Grunnen er fordi mange av dem som omtales som norskpakistanere ol er norske borgere, født og oppvokst her i landet. Avisen viser også til praksisen i USA hvor en norskamerikaner er ikke en nordmann med amerikanske aner, men en amerikaner med norske forfedre.

Dette skrev jeg om nøyaktig fire år siden i Aftenpostens signertspalte. Better late than never!

007 does his bit for women all over

Kvinner i styret. Norge på topp i ny undersøkelse.

I anledning Kvinnedagen 2011:
En nylig utgitt rapport undersøker kjønnsfordelingen i styrer og reguleringstiltak i en internasjonal sammenheng. Rapporten fra Deloitte Global Center for Corporate Governance, "Women in the boardroom: A global perspective", sammenlikner status i 12 land og presenterer en oversikt over iverksatte tiltak for å øke den kvinnelige styreandelen. 

Happy New Year!

On top of the Opera in Oslo (photo: Johs. Bøe)

Døden er livsviktig

I dag tar pårørende mer regi ved begravelser.
Men betyr dette at vi har forandret vårt forhold til døden?

PÅRØRENDE I DAG velger ikke bare tradisjonelt i en begravelse. Dette har av og til ført til heftige diskusjoner mellom avdødes nærmeste og prester – i tilfeller med kirkelig gravferd, som fortsatt er det de fleste velger – med begravelseskonsulenter i rollen som «meglere». Uenigheter kan for eksempel handle om musikalske innslag og visning av videoinnslag fra avdødes liv.

Den siste avskjeden er i dag åpen for mange flere personlige uttrykk. Mange har derfor også selv skrevet ned på papir hvordan de ønsker seg at deres egen gravferd skal være, helt ned til de minste detaljer. Det oppleves som viktig å formidle egne ønsker, ikke bare av hensyn til de pårørende som på kort tid skal gjøre mange valg, men også slik at man får en avskjed som er i tråd med egne verdier.

Etterspørsel etter personlige uttrykk skaper også tilbud; på nettsider til begravelsesbyråer har man anledning til å lagre ønsker om hvordan man ønsker sin egen gravferd.

Mer individualiserte begravelser er kommet for å bli; de gamle gravferdsskikkene er i ferd med å gå i oppløsning. Dette er en del av den postmodernistiske tidsånden; vi iscenesetter våre liv – og vår død. Vårt prosjekt med konstruksjon av identitet følger oss inn til døden.

Men betyr dette at vårt forhold til døden er endret? Jeg tror ikke det. Vårens debatt i Aftenposten viser at det er fortsatt en «dødsfobi» i samfunnet.

Døden er livsfjern. Delvis fordi vi lever i et samfunn som dyrker ungdom; alderdom blir derfor synonymt med å gå ut på dato. I enkelte andre land, som vi vanligvis ikke ønsker å sammenligne oss med, legges det vekt på at folk som har levd en stund har ervervet erfaring, innsikt og visdom som fortjener respekt. Men en medvirkende årsak til vår avstand til døden er at i vår tid dør vi ikke hjemme; tre av fire dødfall skjer på institusjon.

Vi snakker om «kunsten å leve», men ikke om «kunsten å dø». Vi snakker om «livskvalitet», men ikke om «dødskvalitet».

Men én ting er sikkert: At vi skal dø. Å dø er ikke bare en fysisk handling. Den har også eksistensielle dimensjoner – for oss når vår tid kommer, og for våre nærmeste.

Jeg er overbevist om at døden er tyngre når den er usynlig, og når vi fornekter at død er en like naturlig del av menneskelivet som fødsel. Jeg tror at en «normalisering» av døden er veien å gå.

En måte å gjøre dette på er å gjøre det lettere for pårørende å ha den avdøde hjemme før gravferden – slik det var vanlig i Bygde-Norge i gamle dager og slik det fortsatt er vanlig i andre land i dag. Dette gir anledning til «likskue», til besøk og samtale i avdødes nærvær. Når døden inntreffer ved en ulykke på et offentlig sted, er det ikke uvanlig i dag med «spontanaltere» med levende lys, blomster, dikt og tegninger. Elektroniske minnetavler på Facebook og lignende gir nye muligheter for trøst.

Vi har behov for å sørge, men i et samfunn der døden fornektes, regnes sorg som en luksus vi ikke har råd til. Venner og bekjente blir nesten «utålmodige» fordi man fortsatt ikke har kommet seg over tapet.

Norge er blitt kåret som verdens beste land å leve i. Når skal det også være verdens beste land å dø i?

Publisert i Aftenposten, 25. mai 2009

Kultur: fra anekdoter til strategisk kunnskap

World Citizens


Mange bedrifter har havnet i pinlige og kostbare situasjoner utenlands, gjerne med statlig hjelp. Nå valfarter norske bedriftsledere til Shanghai, anført av Trond Giske. Har de lært, spør Long Litt Woon.


Lær av tabber på tur

Artikkel publisert i Dagens Næringsliv, 1 juni 2010


Norske selskaper, med datterselskaper i utlandet og kunder verden over, har blant sine ansatte mye kunnskap om kultur av kommersiell interesse . Men uten aktiv forvaltning og 

intern formidling av ervervet kunnskap, klarer ikke selskapene å foredle kulturkunnskapen til ”kulturintelligens”.
Kultur er ikke bare noe eksotisk og fjernt ute i den store verden: også vi i Norge er kulturbærere. Det er derfor ikke nok med ”alminnelig sunn fornuft” i møte med fremmede. Sunn fornuft gir mening helst hos dem som deler den samme sunne fornuften. Sunn fornuft er lokalforankret. Den blir meningsløs for dem som ikke likner en selv.

Dessverre finnes det nok av eksempler på at norsk næringsliv, også i regi av velvillige statlige støttespillere, har kommet opp i pinlige og kostbare situasjoner på grunn av kulturblindhet.  


Ett eksempel er at på et seminar om Norge i utlandet med norske foredragsholdere, norsk kulturinnslag og en stor norsk delegasjon kom det kun én utlending. Når den enslige deltakeren så står opp og går midt i programmet,  hører det til skrekkhistoriene.

Frykten for å havne i slike situasjoner skaper et marked for kurs og bøker: hvordan skal man drive business i X-, Y- eller Z-land? Utfordringen  her er at fremmede kulturer ofte forflates til sjablonger. Det er lett å tenke på utlendinger som en gruppe der alle er fanget av sin kultur, sin religion og sine tradisjoner  - mens vi tar utgangspunkt i at i Norge er vi alle unike, oppegående individer. 


Selv om salget av bøker og kurs tyder på en viss kulturbevissthet og erkjennelse av forskjeller, er det viktig å huske at kultur er ikke alt, og alt er ikke kultur. 

Når norske næringslivsaktører møter sine kolleger eller kunder, aktuelle eller potensielle, i utlandet, møtes de ikke som kloninger av hver sin kultur, men som individer som bærer med seg sin kulturelle ”bagasje”. Som medlem av flere sosiale grupper er vi bærere av ikke bare én, men mange kulturer. I tillegg til nasjonalkulturen, bærer vi for eksempel også kultur og verdier fra stedet vi vokste opp, vår utdanningsbakgrunn, vår bedriftskultur osv. I tillegg bærer vi også med oss våre personlige ”bagasjer”, for eksempel ved vår kommunikasjonsform.

Vi møtes ikke i et vakuum. Vi må skjelne mellom ulike møteplasser og maktforhold.  Møter med kundegrupper er noe annet enn møter med lokale ansatte i datterselskapene.  Hva skjer når en norsk delegasjon fra hovedkvarteret i Norge reiser ut for å ha møter med lokalansatte i datterselskaper? Selv om de etter hvert har lært seg den norske væremåten, kan man fort gå glipp av verdifull lokalkunnskap hvis man ikke aktivt legger til rette for at synspunkter kan komme frem på utlendingenes egne premisser.  Antropologisk feltarbeid i lokalkontorene ute etter at gjestene fra Oslo er reist kan bidra til å spisse selskapets kulturintelligens.  Kunnskap om, for eksempel, hvilke hersketeknikker som bevisst eller ubevisst brukes av nordmennene kan forbedre kommunikasjon.

Nordmenn på jobb i utlandet sitter inne med verdifull kulturkunnskap. Når vi en gang har utvidet vår kulturhorisont, er vi forandret og ikke den vi en gang var. Erfaringen er irreversibel. Istedenfor at slik kunnskap forblir anekdotisk og spredt omkring i selskapet, kan systematisk samling og læring føre til at man slipper å finne opp hjulet på nytt – eller gjøre de samme kulturtabbene om igjen.  

Tilsvarende systematikk i debriefing av utlendinger fra datterselskaper som kommer til Norge for kortere eller lengre opphold kan også være lærerikt, for dem og for nordmennene selv. 


Det er gjennom utlendingenes øyne vi får øye på oss selv. Det var i Norge jeg oppdaget Malaysia.  
   

Norsk næringsliv har mye å vinne på en mer systematisk tilnærming til kulturkunnskap. Gjennom å foredle kulturkunnskapen, kan norsk næringsliv få utnyttet potensialet i selskapets kulturintelligens. 

Work-life balance: Only for developed countries?

The following article was published in the CSR Digest, 13 May 2010.

The National Union of Bank Employee (NUBE) has launched a campaign to increase Malaysia’s current policy of 60 days maternity leave to for 90 days maternity leave in the public and private sectors. Human resource (HR) managers have rejected the initiative citing higher costs, negative effects for productivity and inconvenience; in their view, 60 days is sufficient for recovery and for looking for alternative plans for childcare. When interviewed, some HR managers have added that extended maternity leave might be fine for developed countries, but not for Malaysia.

Is work-life balance only an issue for developed countries? How can improved work-life balance benefit businesses – in both developing and developed countries?

Let me draw on Norway’s experience, since I am familiar with it having once been the Director for the Centre for Gender Equality in Norway. Today, Norway has one of the world’s highest levels of female participation – over 70 % – in the labour force. Thirty years ago, less than half of all Norwegian women were employed. Norwegian women’s greater participation in the labour force is a major factor in pushing Norway’s GDP per capita ranking from 9^th place in 1980 to 2^nd place today.

United Nations Development Programme (UNDP) data estimates that Malaysia’s Gross Domestic Product, currently ranked at 51^st place, is capable of growing by two to four per cent annually if women’s labour participation rate is to rise from 47 per cent to 70 per cent. How can Malaysian women also play a role as wealth creators in the nation?

From the Norwegian example, we can conclude that in order for this to happen, important social policy needs to be put in place and attitudes need to be prodded to change.

A major paradigm change in Norway was the acknowledgement of an obvious fact of biology in public social policy – that children have both a mother and a father. Therefore, what was once termed “maternity leave” is now called “parental leave”.

“Parental leave” in Norway today has two components; one (major part) which the parents divide among themselves as they choose fit and another which is earmarked for the father alone.  In general, the rule is 46 weeks with 100% pay or 56 weeks with 80% pay. Ten of the 46/56 weeks are earmarked for the father. If the father does not take “his” leave, the parents lose the weeks earmarked for the father.

When this policy was introduced in the early 1990s, only 2-3% of fathers went on ”paternity leave”. Today, over 90% of Norwegian fathers do so. By making it easier to make socially unconventional choices, social policy can “help” to change attitudes.

Improved work-life balance is not only something which will solve some of the problems faced by women in the workforce; it is also an effective social policy instrument to create wealth for the nation.

In addition, improved work-life balance can also be the single competitive advantage one business might have over another. One thing the HR managers who rejected NUBE’s campaign seem to have in common is their narrow perspectives and general short-sightedness.

In the competition for top talent, HR managers need to understand what young talents are looking for in a workplace. Not only is the younger generation less likely to stay in one workplace for very long, they are also more picky about whom they want to work for.  Working mothers and mature workers are examples of untapped talent groups HR managers might need to start attracting sooner or later given the nation’s skill shortages. Improved work-life balance, not only regarding parental leave following  childbirth but also eldercare support and other flexible work arrangements, can contribute towards retaining an company’s current top employees and towards making the company a more attractive workplace for prospective candidates. Improved work-life balance is not a luxurious HR policy only rich, developed countries can afford. It is a necessary feature of businesses – in both developing and developed countries – which invest in their workforce, and in their own future.

Comment in the media.

Pariakasten

Selvstendig næringsdrivende er pariakasten i norsk politikk. Næringsminister Trond Giske prioriterer storkapitalen. Tror han, som mange andre, at gründere er småkjeltringer som snyter på skatten?


                     Debattinnlegg publisert i Dagens Næringsliv 10. mai 2010

Statsråd Trond Giske har, på kort tid, blitt storkapitalens yndling, og han gir inntrykk av å trives med å spise kirsebær med de store.

Hittil har han glemt at mange store har også en gang vært små. Mange av dagens ledende næringslivsaktører startet også opp i garasjen eller ved kjøkkenbenken.  

Og vi er mange som sår frø, dyrker og legger til rette for fremtidens kirsebærtrær. Selvstendig næringsdrivende inngår i gruppen små- og mellomstore bedrifter i Norge. Den står for ca to tredjedeler av sysselsettingen og 55 prosent av omsetningen i næringslivet. Antall hel- og deltidsarbeidsplasser som hvert år skapes av etablerere i sine små foretak er derfor betydelig og viktig for dem det gjelder, og for samfunnet. Det er uforståelig hvorfor en gruppe som bidrar til å sysselsette seg selv – og andre –skal behandles så stemoderlig.

At gründerlivet ikke er uten risiko viser tall fra Statistisk sentralbyrå:  60% av nyetablerte foretak overlever i ett år, og  bare 30 % av gründerne driver  fortsatt   virksomheten etter fem år.

Mange antar, men tør ikke si høyt, at det finnes kjeltringer blant selvstendig næringsdrivende, folk som kun bruker foretaket som et skalkeskjul for tvilsomme fradrag. Hvis dette er riktig, er det en liten sak for smarte byråkrater i Finansdepartementet å lage en enkel regel eller to som kan skille råtten klint fra genuin hvete. Gruppen selvstendig næringsdrivende er mangfoldig. Den bør ikke bli behandlet som en pariakaste fordi det muligens finnes noen luringer blant dem. Statsråd Trond Giske bør konsentrere seg om er hvordan han kan fjerne den kollektive avstraffelsen av gruppen.  

Venstreleder Trine Skei Grande skrev torsdag i denne avis om hva hennes parti ønsker å gjøre for å bedre arbeidsvilkårene for selvstendig næringsdrivende som driver enkeltpersonsforetak. Hun tok ikke opp situasjonen for små aksjeselskaper. Aksjeselskap er den vanligste organisasjonsform blant norske foretak.

Norsk aksjelov stiller formelle krav som ikke skiller mellom de største og de minste selskapene, hvor eier, styreleder og daglig leder er én og samme person. Norge blir alene om obligatorisk revisjonsplikt for mindre aksjeselskaper når Sverige følger Danmark og fritar 250 000 selskaper for revisjon.  Svenskene vurderer også  å senke etableringskravet til aksjekapital fra 100 000 til 50 000 kroner. Fra før vet alle som følger med at   EU unntar mindre foretak for revisjonsplikt.

Det er et mysterium hvorfor det skal være flere skurker blant selvstendig næringsdrivende i Norge enn i land vi liker å sammenligne oss med.

Giske bør vurdere forenkling av regelverket for små aksjeselskaper, slik at denne selskapsform blir mer attraktiv for flere. Ved ikke å vise større interesse og engasjement, i motsetning til våre europeiske konkurrenter, bidrar han og regjeringen til en negativ utvikling for norsk næringsliv.

Næringsministeren bør vise at han er handlingens mann, også når det gjelder arbeidskår for nåtidens selvstendig næringsdrivende.  

Grenser for religionsfrihet?

Går det en  linje mellom Dagbladets trykking av Muhammed-tegningen her hjemme og debatten i FN i Genève? Dette er temaet for min artikkel i Dagbladets AGENDA-spalte 9. mai 2010.

I Genève foregår det for tiden en tautrekking i FN som lett kan tolkes som en kamp mellom liberale, sekulære krefter på den ene siden og fundamentalistiske, religiøse krefter på den andre. Aktiv i denne kampen er Organization of the Islamic Conference (OIC), en samling av 57 land, som har arbeidet i mange år for å etablere prinsippet om at også religioner, ikke bare individer, trenger FNs beskyttelse. OICs arbeid kretser rundt konseptet ”fornærmelse av religion”.

For enkelte handler dette om en ”sivilisasjonskamp” mellom Vesten og den islamske verden. Men er det dette striden står om?

Nylig vedtok FNs Human Rights Council å vedta en ikke-bindende resolusjon som sier at landene plikter å beskytte mot ”fornærmelse av religion”. Umiddelbart ser dette ut som nok en seier for OIC, og for Kina, Cuba, Russland, Nicaragua, Bolivia, Filippinene og Sør-Afrika, som støttet OIC-landene.

Men resultatet i FNs Human Rights Council i mars 2010 ble også feiret av resolusjonens motstandere: USA, Europa og Argentina, Chile, Mexico, Sør-Korea, Uruguay og Zambia. Motstanderne feiret at marginen denne gangen var svært liten – kun tre stemmer – og  er stadig minkende. I tillegg hadde land som tidligere var tause nå tatt ordet i debatten og talt mot resolusjonen. Motstanderne håper at stemningen er i ferd med å snu, i deres favør.

Når Mohyeldeen Mohammad grep mikrofonen og advarte mot terrorangrep i Norge, Fredprisens hjemland, ble vi alle sjokkerte og sinte. Den dominerende rammen for debatten i mediene var, nok en gang, kampen mellom Vesten og Islam.

Et eksempel fra Malaysia, hvor statsreligionen er Islam, kan muligens hjelpe oss å se litt mer nyansert.

En menneskerettsorganisasjon, Sisters in Islam, ble nylig saksøkt i Malaysia: saksøkeren ønsket at organisasjonen fjerner ordet “Islam” i navnet fordi ”det er en fornærmelse mot Islam”. ”Sisters in Islam” er en progressiv kvinneorganisasjon som er toppskolert i Koranen og som utfordrer konservative muslimske tolkninger av Islam i Malaysia. Nylig har, for eksempel, ”Sisters in Islam” forsøkt å hindre piskingen av tre muslimske kvinner i Malaysia som har hatt sex utenfor ekteskap.  Søksmålet er et eksempel på hvordan beskyttelse mot ”fornærmelse av religion” kan bli misbrukt mot andre menneskerettigheter, som organisasjonsfrihet og ytringsfrihet.

Dette eksempelet fra Malaysia viser at kampen om ” ”fornærmelse av religion” ikke nødvendigvis handler om Vesten mot Islam, eller om sekulære mot religiøse krefter. Eksempelet viser at kampen foregår også innenfor Islam; ulike muslimske grupper kjemper om kriterier for hva som er en god muslim. I denne striden bør FN ikke engasjere seg. FN kan ikke gi én religiøs retning gudsprivilegier i forhold til en annen religiøs retning. Dette illustrerer også hvor problematisk begrepet ”fornærmelse av religion” er for en organisasjon som FN.

I kjølvannet av Dagbladets trykking av Muhammed-tegningen kunne man høre mangfoldet i oppfatninger blant norske muslimer - hvis man anstrengte seg litt, fordi mer moderate oppfatninger kommer ikke til orde like ofte eller like lenge som Mohyeldeen Mohammad.  

Ved den siste FN-konferansen om menneskerettigheter (Durban II) ble Israel karakterisert som en “rasistisk stat” av Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Dette viser hvilke  praktiske valg Norge, og andre land, står overfor som medlemmer av FN. Mange land reagerte med  å forlate konferansesalen, mens utenriksminister Jonas Gahr Støre valgte å tale fra den samme talerstolen som Ahmadinejad. Norges posisjon var at Norge, og verden forøvrig, blir taperne ved trekke seg fra arenaen når noe sies som vi ikke liker.

Det er ingen tvil om at OIC-landenes bekymring for økende islamofobi i land der muslimer er en minoritet, har faktisk grunnlag i mange muslimers liv. I Europa har Sveits nettopp vedtatt å forby minareter til moskeer, og Frankrike og Belgia planlegger å forby nikab i det offentlige rom. Samtidig er det også et faktum at internasjonale menneskerettigheter er designet for å beskytte individers religionsfrihet, ikke for å beskytte religiøse systemer. FN kan ikke være ”dommer” for interne religionsstrider. Dessuten er det mange mennesker som bekymrer seg for at religiøse bevegelser skal få større makt og innflytelse enn de allerede har.

Debatten i FN om ”fornærmelse av religion” er en avsporing.

Temaet burde være bedre vern mot diskriminering for hver enkelt verdensborger, uten hensyn til religion og andre former for livsanskuelse.

  

Med likestilling på hjernen

Do women have only mushy peas for brains?

originally uploaded by dadadreams 

Harald Eia bruker første episode av TV-programmet ”Hjernevask” til å hevde at det er for mye likestilling som er grunnen til at mange kvinner velger kjønnstradisjonelle yrker i Norge. Det er underholdende TV, og det skaper debatt. Men er det sant?

Artikkel i Dagbladets Agenda-spalte, 7. mars 2010

Norge, likestillingens høyborg, har Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked. Da jeg tidligere var likestillingsdirektør, var det en ganske stor utfordring å få folk til å skjønne hvorfor det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er et problem, og hvorfor det til alt overmål er en særnorsk utfordring.

Når man sier at arbeidsmarkedet er kjønnsdelt, viser det til at noen yrker tradisjonelt oppfattes som ”mannsyrker”, som mekaniker og rørlegger, mens andre yrker tradisjonelt oppfattes som ”kvinneyrker”, slik som sykepleier og sekretær. Det kan være mange ting som bidrar til en slik kjønnsdeling. Fra et likestillingsperspektiv er det uansett et problem hvis kjønn skal sette grenser for, i dette tilfelle, folks yrkesvalg. I et samfunnsperspektiv er dette et problem hvis det fører til at tilgjengelig kompetanse og talent ikke blir tatt i bruk. Når vi bruker oljeinntekter til å smøre samfunnshjulene så mye som vi gjør, må vi også tenke på hva vi skal leve av etter oljen.

Norske kvinner velger, sammenlignet med andre land, ikke bare litt kjønnstradisjonelt, men svært kjønnstradisjonelt. I Norge velger åtte av ti kvinner arbeid i ti av de mest kvinnedominerte yrkene.  OECD-gjennomsnittet er seks av ti. Det vil nok overraske mange. Arbeidsmarkedet i Norge er mye mer kjønnssegregert enn andre land som Norge pleier å konkurrere med om palleplass, på diverse globale likestillingsindekser. Som et apropos til Eia, hvis det er skulle være riktig at mye likestilling gir mer kjønnstradisjonelle yrkesvalg, kunne man ventet å se det samme fenomenet i for eksempel Island, Danmark, Sverige og Finland, som også er blant verdens mest likestilte land. Men det er altså ikke tilfellet.

Det er viktig å poengtere at det kjønnsdelte arbeidsmarkedet i Norge ikke er et stabilt fenomen – det har endret seg over tid, og vil fortsette med det. Mens flere kvinner etter hvert velger mer såkalte ”mannsyrker”, er det færre menn som velger såkalte ”kvinneyrker” i tilsvarende grad.

Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet endrer seg mest for den delen som krever høyere utdanning. Imidlertid ser vi få endringer på den delen av arbeidsmarkedet som krever lavere utdanning. Vi har med andre ord et delt fenomen som endrer seg i ulikt tempo, avhengig av utdanningsnivå.

Et særtrekk med norske kvinner er at 43 prosent arbeider deltid, mens i andre OECD-land er gjennomsnittet 26 prosent.  Hvorfor velger så mange norske kvinner, med både høy og lavere utdanning, å arbeide deltid?

I tillegg til biologi, samfunnets forventninger og press fra kommersielle krefter - som Eia bruker som forklaringsalternativer, - er strukturelle forhold en relevant faktor.

Selv om mange selv opplever at de tar frie, individuelle valg, er det liten tvil om at adferd har en tendens til å følge det som samfunnet muliggjør. Foreldrepermisjonen er et godt eksempel. Far har kunnet dele foreldrepermisjonen med mor helt siden 1977, men få benyttet seg av denne muligheten da. Da fedrekvoten ble innført på begynnelsen av 90-tallet, var det 2-3 prosent av fedrene som tok ut foreldrepermisjon. I 2005 var prosenten økt til 91 prosent.

Når norske byråkrater reiser verden rundt og forkynner hvordan vi i Norge klarer å få både i pose og sekk, det vil si høy kvinnelig yrkesdeltakelse og høy fødselsrate, viser de til den uslåelige kinderegg-kombinasjonen familie-, arbeids- og likestillingspolitikk. Det norske budskapet går ut på at insentiver i samfunnet på et langt bredere felt enn bare det snevre ”kvinneproblemet” med fødsel, gjør at mange i Norge velger nettopp å være både yrkesaktive og å få mange barn i livsløpet. Det handler blant annet om ordninger som, kombinert, er fremmede for utlendinger som: barnehager, vern mot å måtte opplyse om graviditet ved ansettelse, og fedrekvote.

Hvis Eia ville lage debattskapende TV-underholdning som er enda mer forankret i virkeligheten, kunne han ta opp dette spørsmålet: er det de samme samfunnsforholdene som bidrar til at norske kvinner både deltar i arbeidslivet og føder relativt sett mange barn, som også forklarer den høye andelen kvinner som arbeider deltid? Kan kvinners deltid i Norge muligens henge sammen med samfunnsforhold som for eksempel sjenerøs foreldrepermisjon, god barnehagedekning og fleksible rammer i arbeidslivet?

Hvis Norge skal dekke landets fremtidige behov for ekspertise, må flere kvinner lokkes til å arbeide heltid, og på områder som krever naturfag og andre industrirelevante fag, som ofte oppfattes som som tradisjonelle ”mannsfag”.

Klarer man dette, vil det halvere kjønnsdelingen i det norske arbeidsmarkedet.


PS
I tillegg til arv og miljø, er det også penger. Hva om sykepleiere fikk ingeniørlønn og ingeniører fikk sykepleierlønn? Cash is King/Queen!

Den kinesiske kalender.

Gong Xi Fa Cai!

Til alle som lurer på hvilket (kinesisk) år de er født i: slå opp i denne tabellen.

Som kjent bruker kineserne lunisolarkalenderen. Dette innebærer at den kinesiske og den gregorianske kalenderen er ikke 100% sammenfallende. Særlig dem som er født i begynnelsen av den "norske" kalenderen bør være obs på dette.

Gender equality in Norway. The Global Gender Gap 2009

Norway's ranking in the latest Global Gender Gap report has fallen to number 3 from number 2 (2006, 2007) and number 1 (2008). While Norway continues to have relatively high scores for subindexes like "political empowerment" and "economic participation and opportunity", it ranks (relatively) lower for "educational attainment" and "health and survival".

Overall, Iceland (1) has claimed the top spot of the World Economic Forum’s Global Gender Gap Index 2009 from Norway (3) which slipped to third position behind Finland (2). Sweden (4) completed the Nordic countries’ continued dominance of the top four.

The report’s Index assesses countries on how well they are dividing their resources and opportunities among their male and female populations, regardless of the overall levels of these resources and opportunities. In other words, it is possible for a country with low income to have a high score (e.g. Mozambique, ranked at 26) or to have a high income and a low score (e.g. Saudi Arabia, ranked at 130).

The Philippines (9) lost ground for the first time in four years but remains the leading Asian country in the rankings.  Singapore is ranked at 84 while Malaysia is ranked at 100 (out of 134 countries).

South Africa and Lesotho made great strides in closing their gender gaps to enter the top 10, at sixth and 10th position respectively.

For more information in English about gender equality in Norway, check:
http://www.gender.no/
http://www.ssb.no/likestilling_en/

The *Allah* controversy in Malaysia

 

Church in Taiping after being scorched by petrol bomb (private photo)

My article about the Allah controversy in Malaysia was published (in Norwegian) in Aftenposten, 3 Feb 2010.

Kirkebranner og løfter for 2010

Saken som opptar folk i Malaysia i dag er førsøk på nedbrenning av kirker. Regjeringen arbeider på spreng for å roe ned gemyttene. Og for ikke å skremme bort investorer.

Kirkebrannene må forstås på bakgrunn av et etnisk kvoteringssystem som ble innført for å fremme malayernes stilling overfor de etniske minoritetene, kinesere og indere på slutten av 60-tallet. I dag er systemet blitt en del av kulturen. Lander man på hovedflyplassen, blir passet stemplet av en malay. Når man skal ta en taxi til byen, er sjåføren en malay. Når taxien stanser på en rasteplass langs motorveien, er alle matbodene bemannet av malayer. Andre etniske grupper enn malayer blir ikke tildelt offentlige kontrakter, lisenser eller tilskudd.

Like før brannsforsøkene hadde statsministeren, i nyttårstalen, lovet at alle valgløfter gitt på sentrale politiske områder skal leveres i år. Disse løftene går ut på at kriminaliteten skal ned, korrupsjonen skal bekjempes, infrastrukturen på landsbygda skal forbedres, offentlig transport i urbane strøk skal styrkes, utdanningssystemet skal forbedres, og fattigdom skal bekjempes.

Året 2009 har vært preget av flere spektakulære skandaler. Et nytt sportsstadium kollapset før det ble tatt i bruk. Landets nye storhavn, Port Klang har ikke blitt bygget selv om pengene er blitt utbetalt. Og nylig ble to jetmotorer stjålet fra en militærbase. De har en verdi av 100 millioner ringget (NOK 170 millioner) og er nå blitt sporet opp i Argentina. Diagnosen som florerer i Malaysias livlige bloggverden er at dette vitner om korrupsjon i stor skala, på alle nivåer og på mange områder. Når korrupsjon er innvevd overalt i samfunn og næringsliv, blir det fristende å supplere, eller erstatte, lønn med lettjente penger. Når "alle" gjør det, oppfattes man gjerne som dum eller naiv ved å la være.

Statsministeren har sendt opp en prøveballong om at det kan være riktig å revurdere kvoteringssystemet. Men det er vanskelig se hvordan majoriteten, som er tjent med et slikt økonomisk apartheidsystem, vil være villig til uten videre å gi avkall på sine privilegier.

Religion og etnisitet henger tett sammen i det flerkulturelle, flerreligiøse Malaysia. Malayere, majoriteten, er muslimer, mens kinesere og indere er i hovedsak henholdsvis buddhister og hinduer. Misjonærvirksomhet, også fra Norge, har ført til en god del kristne også blant kineserne og inderne.

Når religion følger etniske skillelinjer, blir kirkebrenning også et uttrykk for at etniske minoritetene skal kjenne sin plass.

De fleste i Malaysia skulle gjerne har sett alle nyttårsløftene til statsministeren oppfylt. Og fortsatt fredlig flerreligiøs sameksistens. Den økende oppslutning omkring opposisjonen tyder på at mange ikke har tillit til regjeringen.

Statsminister Najib Razak har en stor utfordring. Han trengte ikke å slukke kirkebranner i tillegg til å få økonomien på rett kjøl etter den globale finanskrisen. Måten han håndterer den religiøse uro fremover vil vise om han er statsminister bare for malayerne eller for hele Malaysia.

Check these out:

Article by Anwar Ibrahim in the Wall Street Journal

Cartoons:
http://www.thenutgraph.com/allah-debate-1
http://www.thenutgraph.com/allah-debate-2

Alternative media sources from Malaysia:
www.themalaysianinsider.com
www.malaysiakini.com
www.thenutgraph.com
www.loyarburok.com

Slides for Sharing

Since I started uploading presentations three months ago, statistics show that my presentations triggered

• 1315 views
• 120 average views per presentation

My most popular presentation was:

Hersketeknikk 274 views 0 favorite View Popular Presentations