VG tar saken

VG har tatt til orde for en endring i språkbruken etter 22/7. Avisen ønsker nå å snu ordstillingen, og heller snakke om pakistansknordmenn (og ikke norskpakistanere), muslimske nordmenn (og ikke norske muslimer) mv. Grunnen er fordi mange av dem som omtales som norskpakistanere ol er norske borgere, født og oppvokst her i landet. Avisen viser også til praksisen i USA hvor en norskamerikaner er ikke en nordmann med amerikanske aner, men en amerikaner med norske forfedre.

Dette skrev jeg om nøyaktig fire år siden i Aftenpostens signertspalte. Better late than never!

Snakker du norsk?

Originally uploaded by jaredchapman

Målet burde være å gjøre det lett og enkelt for alle innvandrere å lære seg mest mulig norsk, best mulig og raskest mulig.

Likevel har regjeringen bestemt at 300 timer gratis opplæring i norsk og samfunnskunnskap må fullføres de første årene i landet. Deretter må skolepenger betales av egen lomme. Et fullt løp på et kommunalt kurs kan koste så mye som 16500 kroner


Er det fordi man har en forestilling om at behovet for norskkunnskaper avtar med økt botid i landet? Eller fordi gratisopplæringen skal fungere som en gulrot for at flere skal fristes til å starte med norskundervisningen raskest mulig? Er det fordi innvandrere som har somlet for lenge skal straffes? Er det fordi man har tenkt å skaffe seg inntekter til felleskassen på bakgrunn av innvandrernes manglende norskkunnskaper?

Følgende artikkel ble trykket i Aftenpostens Signert-spalte 15. desember 2009.

DET ER VANSKELIG å forstå hvorfor Arbeidsdepartementet og Nav en gang mente at det å skaffe seg bedre norskkunnskaper i en periode når man står uten jobb, burde straffes økonomisk. Ut fra sunn fornuft virker en slik tankegang både underlig og lite gjennomtenkt. Det er også rart at det har tatt så lang tid for myndighetene å oppdage denne uheldige effekten av firkantede regler.

Ser man på hvordan norskopplæring ellers er organisert, møter man dessverre noe av den samme holdningen. I stedet for å praktisere Arbeiderpartiets valgspråk – «Alle skal med» – som rettesnor, bruker man byråkratiske snubletråder og finurlige regler for ulike kategorier av innvandrere; type oppholdsgrunnlag, når oppholdstillatelser ble gitt etc.

Behovet

Utgangspunktet burde være behovet for å lære seg norsk, og ikke hvor man kommer fra, eller lignende. Arbeidsinnvandrere fra EØS/EFTA-området har hverken rett eller plikt til gratis opplæring. Men arbeidsinnvandrere fra utenfor EØS/EFTA og deres familier har ingen rett, bare en plikt til norskopplæring.

Målet burde være å gjøre det lett og enkelt for alle innvandrere å lære seg mest mulig norsk, best mulig og raskest mulig.

Det er tverrpolitisk enighet om at norskkunnskaper er viktige. Likevel har regjeringen bestemt at 300 timer gratis opplæring i norsk og samfunnskunnskap må fullføres de første årene i landet. Deretter må skolepenger betales av egen lomme. Et fullt løp på et kommunalt kurs kan koste så mye som 16500 kroner

Igjen er det vanskelig å skjønne tankegangen. Er det fordi man har en forestilling om at behovet for norskkunnskaper avtar med økt botid i landet? Eller fordi gratisopplæringen skal fungere som en gulrot for at flere skal fristes til å starte med norskundervisningen raskest mulig? Er det fordi innvandrere som har somlet for lenge skal straffes? Er det fordi man har tenkt å skaffe seg inntekter til felleskassen på bakgrunn av innvandrernes manglende norskkunnskaper?

Stor pågang

Nyere tall fra Utdanningsetaten i Oslo viser større pågang til norskkurs enn noensinne. I hovedstaden venter 1300 elever på å få plass. Delvis skyldes dette at flere har skjønt at muligheten til gratisopplæring kommer snart til å falle bort for deres vedkommende. Til enhver tid har norskopplæringen i Oslo omtrent 5000 deltagere. Ikke alle gjennomfører løpet, tar en prøve og består. Opplæringen kan bli avbrutt på grunn av helseproblemer, flytting, omsorgsoppgaver m.m. Enkelte som får jobb synes det er vanskelig å prioritere flere hundre timer til norskkurs ved siden av full jobb.

Fundamentalt viktig

Språkinnlæring er en livslang prosess. Når norskkunnskaper regnes som fundamentalt viktig for integrering og sysselsetting, er det pussig at man bruker energi på å finne på rigide kategorier og regler istedenfor å sette alle kluter til og slippe kreativiteten løs.

4-årskravet: en utfordring for Storberget og Lysbakken

Bakgrunn
Regjeringen varslet i september 2008 om at det vil innføre et vilkår om at referansepersoner som har opphold på humanitært grunnlag, må ha fire års utdanning eller arbeidserfaring i Norge for at det skal kunne innvilges familiegjenforening eller -etablering. Det samme vil gjelde for personer som har flyktningstatus, men bare ved familieetablering.


Status oktober 2009
Regjeringen innfører det omstridte 4-årskrav for familieetablering for flyktninger. Lovforslaget er vedtatt av Stortinget og det som gjenstår er forskriftsarbeid i Justisdepartementet.


Forslaget om 4 -årskrav for familiegjenforening er nå ute på høring. Her er UDIs høringssvar. I korthet mener UDI at dette vil ha store økonomiske og administrative konsekvenser for etaten.


Arbeiderpartiets offisielle mål med 4 årskravet er to-delt: innstramning av asylstrømmen, og belønning for å ta arbeid eller utdanning, det Ap kaller insentiver for integrering.  Dessverre er det fare for at konsekvensen er at antall asylankomster går opp og at loven vil fungere integreringshemmede. Dette er, med andre ord, en sak som krever samordning mellom innvandringsstatsråd Storberget og integreringsstatsråd Lysbakken.


Inkonsekvent argumentasjon fra Ap
Som kjent er 4-årsregelen noe som dukket opp tidligere som et Ap-forslag i kampen mot tvangsekteskap. Kritikerne påpekte da at 4-årsregelen vil automatisk føre til en innstramning av innvandring mens dens effekt på tvangsekteskap var høyst usikker. Ap argumenterte da at 4-årsregelen ikke vil bidra til innvandringsinnstramning. Heldigvis døde 4-årsregelen som et tiltak mot tvangsekteskap.


Men nå våkner 4-årsregelen igjen fra døden - som tiltak som skal fungere innstrammende på asylankomster.


4-årsregelen er tydeligvis Ap-medisinen mot alle vondter, uansett diagnose.


Skjerpet underholdskrav
Fra før har regjeringen skjerpet underholdskravet for familieetablering. Når dette kombineres med 4-årskravet, får vi to uheldige konskvenser:


Å oppfylle 4-årskravet fører ikke automatisk til familieetablering med mindre underholdskravet er oppfylt; søkeren må følgelig vente lengre enn 4 år for å få familieetablering.


På den andre siden, en superintegrert flyktning, som oppfyller underholdskravet før 4 år er gått, blir ”straffet” for effektiv integrering fordi han/hun uansett må arbeide/studere i 4 år. 4-årskravet kan, med andre ord, virke integreringshemmende, ikke fremmende.


Varselslampene bør lyse for integreringsstatsråd Audun Lysbakken.


Se intervju om dette i Ny Tid.


"Signaler til Langtbortistan eller til FrP". 
Nedenfor er artikkelen jeg skriver i Aftenpostens Signert-spalte 23. oktober 2009.

STATSRÅD KNUT STORBERGET får i fanget ansvar for det omstridte fireårskravet for familieetablering for flyktninger. Dette er et kontroversielt tiltak utformet av sterke krefter i Arbeiderpartiet, inspirert av høyreregjeringen i Danmark.

Kravet innebærer at flyktninger og lignende grupper må ha fire års arbeid eller utdanning i Norge for å få rett til familieetablering. Med «familieetablering» menes «samliv som ble etablert etter tidspunktet for innreise til riket».

Arbeiderpartiets offisielle mål med tiltaket er todelt: Innstramning av asylstrømmen, og belønning for å ta arbeid eller utdanning.

Fra før har regjeringen skjerpet underholdskravet for familieetablering. Å oppfylle fireårskravet fører ikke automatisk til familieetablering med mindre underholdskravet er oppfylt. I praksis er fireårskravet smør på flesk som blåser opp innvandringsposten i statsbudsjettet.

Når regjeringen hever terskelen for å ha et familieliv i Norge for folk på flukt, viser erfaring som regel at enten går asyltallene opp fordi noen kvinner velger å søke asyl i Norge på selvstendig grunnlag, eller kvinnene må forlenge oppholdet i land hvor det ofte er farlig å være enslig kvinne.

Fra før vet vi at returavtaler mellom Norge og «asylproduserende» land, og landenes sikkerhetssituasjon er de to faktorene som påvirker asylankomster. Hvordan velger potensielle asylsøkere asylland? Når sikkerhetssituasjonen er så truende at folk velger å flykte, er det først og fremst å komme i sikkerhet som er viktig, ikke bisarre regler for familieetablering.

Når mangel på jobb, i tillegg til de ulempene dette medfører, attpåtil forsinker familieetablering, kan dette øke stressnivået i en ellers slitsom tilværelse; dette kan virke integreringshemmende. Dessuten, når retten til familieliv avhenger av å få jobb uansett, kan personer utsettes for større utnyttingsrisiko – sosial dumping – i et arbeidsmarked hvor flyktninger allerede er marginaliserte.

Fagpersoner mener i tillegg at fireårskravet – og unntakene – er kompliserte, ikke bare for myndighetspraksis, men også med hensyn til informasjon til brukerne. Kontroll av vilkår vil kreve økte ressurser. Lovendringen kan også føre til flere klagesaker som må avgjøres i Utlendingsnemnda.

Hvorfor har Danmarks venner i Arbeiderpartiet ivret for noe som mest ligner på gammelt oppgulp, klippet og limt fra et annet omstridt tiltak, 21-årsregelen mot tvangsekteskap som havnet på skraphaugen? Hverken Sverige eller Finland har noe lignende.

Den mest nærliggende forklaring er ren kynisme. Arbeiderpartiet vet at fireårskravet bare i liten grad vil påvirke asylstrømmen eller integreringstempoet.

Signaler fra Arbeiderpartiet om asylpolitikken er ikke beregnet på potensielle asylsøkere i Langtbortistan; de er skreddersydd først og fremst for norske ører, især for velgere i Fremskrittspartiet.

En ny regjering med nye koster kan revurdere tidligere lovforslag som ikke er tilstrekkelig gjennomtenkt. Statsråd Knut Storberget kan gå i bresjen.

Soria Moria II: Mindre innvandring, mer miljø, mest retorikk

Soria Moria II varsler konkrete innstramninger på innvandringsfeltet og halvhjetede ambisjoner for utvikling av det flerkulturelle Norge. Retorikken på miljøfeltet er stikk motsatt. Dette er temaet jeg tar opp i Dagbladets Agenda-spalte, 13. oktober 2009.

Mindre innvandring, mer miljø, mest retorikk
Long Litt Woon

Soria Moria II varsler konkrete innstramninger på innvandringsfeltet og halvhjertede ambisjoner for utvikling av det flerkulturelle Norge. Retorikken på miljøfeltet er stikk motsatt. 

Vi får fire nye år med de rødgrønne. I regjeringens politiske plattform, Soria Moria II, finner vi målene for innvandrings- og integreringspolitikken for 2009-2013. Særlig inspirerende eller ambisiøse er de ikke.

Sammenligner man retorikken på regjeringens innvandrings- og integreringspolitikk med retorikken på regjeringens miljøpolitikk, er kontrasten stor: Vi skal være et foregangsland i miljøpolitikken og skal blant annet overoppfylle Kyotoavtalen med 10 prosent. Men når det gjelder verdens flyktninger, har vi ingen ambisjoner om å være best i klassen, og et lys i mørket; vi skal bare ha en praksis som samsvarer med den i andre sammenlignbare land. Soria Moria II erklærer i tillegg at vi skal ikke bære ”en uforholdsmessig stor andel” av asylbyrden. Derfor skal regjeringen, for eksempel, heve terskelen for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

I spørsmål om oljeboring i Lofoten og Vesterålen skal vi utrede mer, slik at vi kan ta beslutninger som er forankret i forskning. Dette er selvsagt når det er snakk om store verdier og tilsvarende store risiki. I spørsmål om innvandring og integrering er det åpenbart ikke behov for tilsvarende; det holder langt med å koke politikk på synsing og svak logisk tenkning. Verken menneskelige verdier eller samfunnsutviklingsrisiko synes  å tale for å bruke hodet eller fakta mer.  

For eksempel er det høyst usikkert om summen av alle de asylinnstrammende tiltak som er blitt varslet, som økt bruk av frihetsberøvelse, økt retur av barnefamilier og mindreårige asylsøkere, faktisk kommer til å til få asyltallene til å gå ned. Det ene kortet man satser på er den såkalte ”signaleffekten”; jungeltelegrafen fra Oslo til Mogadishu skal sørge for at asylsøkere legger om reiseruten når de hører om asylinnstramninger i Soria Moria II. Hvis det var så enkelt å skru av ”asylkranen” ville asylstrømmen til samtilige vestlige land ha opphørt forlengst. Hvorfor kommer det asylsøkere fra Irak og Afghanistan i dag, og ikke fra, for eksempel, fra Vietnam eller Chile? Som regel går asyltall ned når sikkerhetssituasjonen i asylproduserende land bedre seg.

Et annet eksempel er kravet om fire års arbeid og/eller utdanning som vilkår for familieetablering. Dette føres opp i rekken av asylinnstramningstiltak i Soria Moria II. Dette er ikke et nytt tiltak, men er et av regjeringens 13 asylinnstrammende tiltak fra høsten 2008. Ser man litt mer nøye på forslaget, finner man en underlig tankegang. På utlendingsmyndighetens stammespråk, skjer ”familieetablering” når man søker om innreise for noen man har lyst å gifte seg med. Tiltaket går ut på at søkeren må ha fire års arbeid eller utdanning i Norge for å ha rett til familieetablering. Det er logisk krevende å forstå hvordan dette tiltaket skal bidra til asylinnstramning. Tenker regjeringen at asylsøkere vil la være å velge Norge fordi de må vente lengre i Norge enn et annen land før de kan gifte seg med en som de er forlovet med i hjemlandet? Det er mer nærliggende å tenke at dette tiltaket ikke har noe med asyl å gjøre, men er en snikinnføring av den såkalte 21-års regel for å motvirke tvangsekteskap, en fight Arbeiderpartiet tapte tidligere. Denne 4-års kravet er en del av den nye utlendingsloven som trer i kraft 1.1.2010. Dette er grunnen til at iherdige krefter i Arbeiderpartiet, og utenfor, som har tvangsekteskap på hjernen, smiler nå fra øre til øre. 21-års-regelen blir de facto-politikk, innpakket i asylinnstramningsgavepapir.

Det som man faktisk har sett eksempler på tidligere er følgende: når myndighetene forsøker å heve terskelen for famiiliegjenforening, kommer kvinnen selv (som regel, siden det er mannen som oftest reiser ut først) og søker asyl på selvstendig grunnlag. På denne måten kan paret være i Norge sammen mens søknaden hennes behandles; som kjent kan saksbehandlingen ta noe tid. En utilsiktet effekt av Arbeiderpartiets iver etter å gjøre det vanskelige for folk på flukt å ha et familieliv, en menneskerett vi andre har, er at asyltallet kan faktisk gå opp istedenfor ned.

Med Arbeiderpartiet i føresetet trenger vi ikke vente på at det vidundelige skal skje: Jonas Gahrs Støres kongstanke har krympet til det lille norske ”vi”.

Long Litt Woon, Dagbladet, 13. oktober 2009

Innvandring som valgtema

Innvandring som valgtema

Long Litt Woon,
Dagbladet, 4. sept. 2009

Innvandring er et viktig politisk tema. Fremskrittspartiet har definisjonsmakt, mens de andre partiene er tvetydige eller mangler gjennomføringskraft.

Etter mange år på offensiven er det Fremskrittspartiet som i dag eier innvandringstemaet. Partiet har definisjonsmakten når det gjelder både problemstillinger det settes søkelys på og forslag til tiltak. Dette ser vi for eksempel gjennom ”temperaturmålinger” i forbindelse med reportasjer: dette kompliserte saksområdet forflates langs aksen ”å være snill mot” vs ”å stille krav til” innvandrere.  

Det er i hovedsak to grunner til at det er slik:  liten interesse over lang tid i de andre partiene, og fortsatt lavt kunnskapsnivå i mediene, en kilde for informasjon om innvandring for de fleste. ”Valgomater” på nettet koker det hele ned til et spørsmål om Mullah Krekars skjebne.  Det er unyanserte forenklinger og saker med symbolstøy som dominerer den offentlige debatten. Prinsipielle og helhetlige spørsmål drøftes ikke.

En konsekvens av dette er at politikerne får lite alburom.  Andre partier enn Frp, både de sosialistiske og de borgerlige, er trengt opp i et politisk hjørne.

Gjennom 80-90-tallet har vi sett hvordan sentrum i integreringsdebatten har beveget seg i retning av Frp. For eksempel var Bondevik II-regjeringen ansvarlig for det ukristelige tiltak å kaste ureturnerbare flyktninger ut fra asylmottakene. Arbeiderpartiet ønsket, en gang på 80-tallet, å redusere kravet til botid for norsk statsborgerskap fra syv til fem år, slik det var i Sverige og Danmark. En forsiktig ballong ble skutt ned av Frp som kom med et motkrav om norsk språkprøve. Og fra 1. september 2008 sørget den rødgrønne regjeringen for at norskkunnskaper må dokumenteres ved søknad om statsborgerskap. Politikere kunne for eksempel sett på innvandrere med lovlig opphold som potensielle norske statsborgere. Dette vil imidlertid kreve at vi kaller en spade for en spade og innser at Norge har vært og er fortsatt et innvandringsland.

Partier som Ap og Høyre har ofte hermet etter Frp og kommet med light-versjoner av Frp-tiltak. Samtidig har partier som SV og Venstre forsøkt å distansere seg fra Frp. Men ikke engang i regjering har disse partiene klart å snu innvandrings- og integreringspolitikken. Vi fikk for eksempel ingen reversering av innvandrings- og integreringspolitikken ved regjeringsskiftet i 2005.

Dette er beklagelig, fordi spørsmålet er viktig for Norge, ikke minst i et valgår.

Hva kan gjøres?

Internt i partiene er det uten tvil ulike ytterfløyer i innvandringsspørsmål. Noen  politikere har gjort inntrykk. For eksempel har Venstres Abid O. Raja fått frem nye stemmer i innvandringsdebatten. Høyres Erling Lae demonstrerer hvordan en leder kan bidra til økt inkludering og større mangfold i praksis. Og Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre viser gjennom sin tankekraft hvordan det er mulig å løfte blikket på en måte som gir retning, og muligens også løsninger, på dilemmaer knyttet til en mer flerkulturell hverdag. Klarer de og andre likesinnede politikere å få mer gehør internt i sine respektive partier, vil det i neste omgang gi oss velgere noe annet å forholde oss til.  

   

Nytt ved årets valg er et rent innvandrerparti. Det er lite sannsynlig at partiet får inn noen representanter på stortinget, men det er et tegn på integrering at noen innvandrere organiserer seg på denne måten. Det hører med i dette bildet at de fem andre småpartier som stiller har en strengere innvandringspolitikk som kampsak.

Over 160 000 norske statsborgere med innvandrerbakgrunn har stemmerett ved årets valg, dvs. nesten fem prosent av alle stemmeberettigede. I Oslo og Akershus utgjør de henholdsvis 15 og 6 prosent. Det kan derfor påvirke valgresultatet om, og hvordan, de bruker stemmeretten sin.

Ved de siste to stortingsvalg var det vel halvparten av innvandrerne som avga stemme. Det som er interessant er at innvandrernes deltakelse ved stortingsvalg har økt fra 2001 til 2005 for alle aldersgrupper under 39 år, i følge SSB. Når det gjelder den yngre generasjonen viser en ny OECD-rapport at Norge ligger godt an; sysselsettingen blant personer med foreldre fra landene som Pakistan, Tyrkia og Vietnam er blant de høyeste i OECD for denne gruppen. Det kan, med andre ord, være grunn til å være optimistisk på vegne av ungdommen med innvandrerbakgrunn. Fortsetter denne utviklingen, kan det sette innvandring høyere på alle partiers dagsorden.

Bruk av stemmeretten ved valget – istedenfor å synke dypere i hjemmesittendes myke sofa -  kan bidra til å endre situasjonen både på kort og på lang sikt.

Long Litt Woon, Dagbladet, 4. sept. 2009

Å ikke se kvinnen for bare hijab

Knut Storbergets hijab-nei innebærer ikke bare et yrkesforbud for hijabbærende som ønsker å bli polititjenestekvinner på lokale politistasjoner og lensmannskontorer. I praksis gjelder yrkesforbudet også i Politidirektoratet i tillegg til politietatens nasjonale særorganer som, f eks, Kripos og Utrykningspolitiet.






Dette skriver jeg om i Dagsavisen 2. mars 2009.

Hijab blir ikke en del av politiuniformen etter at Justisministeren Knut Storberget malte seg selv inn i et politisk hjørne. Dette har konsekvenser ikke bare for politiet.

Å ikke se kvinnen for bare hijab

Storbergets hijab-nei innebærer ikke bare et yrkesforbud for hijab-bærende som ønsker å bli polititjenestekvinner på lokale politistasjoner og lensmannskontorer.  I praksis gjelder yrkesforbudet også i Politidirektoratet i tillegg til politietatens nasjonale særorganer som, f eks, Kripos og Utrykningspolitiet.

I Norge er den anklagende myndighet administrativt integrert i politidistriktene. Hijab-forbudet rammer også jurister med ambisjoner om å arbeide hos påtalemyndigheten.  

Den høyere påtalemyndigheten skal utøve fagledelse av politietaten; påtalemyndighetserfaring som, f eks, politiadvokat, er derfor ikke irrelevant i vurderinger av kvalifikasjoner til embeter hos, f eks, riksadvokatembetet.  

Noen er imot politi-hijab fordi man ønsker at staten skal fremstå som sekulær. Men vi skiller fortsatt ikke mellom stat og kirke i Norge. ”Verdinøytralitet” må derfor fortsatt settes i anførselstegn. Religionsfrihet krever at taket for minoritetsreligioner er høyt.

Andre er motstandere fordi hijab oppfattes som et symbol på kvinneundertrykking. Derfor brukes også ”oppegående” foran ”hijab-bærende kvinner” når man ønsker å signalisere at her er det ikke snakk om dumme kveg. Etter min mening er det like problematisk å tvinge kvinner til å gå med hijab som å tvinge dem til å gå uten.   

Noen debattanter mener at problemet er ikke kvinnene selv, men hvordan andre kan oppfatte dem; en politioppgave er nemlig å roe ned folk når det oppstår prekære situasjoner. Det kan tenkes at temperaturen kan skrus opp hvis en person som er imot, f eks, såkalt snikislamifisering av Norge, skal arresteres av en politikvinne med hijab. Men det kan også tenkes at en politikvinne med hijab kan dempe gemyttene i en situasjon hvor hun møtes med mer respekt enn sin hijabløs kollega.

Debatten har vist at motstand mot hijab i politiet er stor. Men skal politikere bare dilte etter folket? Det er nok av eksempler på hvordan politikk har bidratt til samfunnsendring også uten særlig støtte blant velgerne: for eksempel var loven mot kjønnsdiskriminerende reklame ikke akkurat et folkekrav da den ble innført, men i dag reagerer vi når vi reiser til land som ikke har ”kommet så langt”.

Myndighetene er bekymret for innvandrerkvinners yrkesdeltakelse.  Når man er vant til å se hijab-bærende kvinner i yrkeslivet først og fremst som rengjøringshjelp eller kassedamer, er det selvsagt en overgang å tenke at de også kan være, f eks, dommere.  I dag bruker vi fortsatt ”kvinnelig” som adjektiv foran denne stillingen når den innehas av en kvinne. Ting tar tid. Men det er lov å være utålmodig.

Domstoladministrasjonen holder på å avklare bruk av religiøse symboler i retten. Det vil være synd om den dømmende myndighet velger å stenge ut godt kvalifiserte jurister fordi de bærer hijab.

I følge SSB er det liten forskjell på etterkommere av innvandrere under 25 år med ikke-vestlig bakgrunn og majoritetsbefolkningen når det gjelder andel i utdanning og arbeid. Fra før vet vi at minoritetselever - i større grad enn majoritetselever - velger ”prestisjeutdanninger” som medisin, jus, økonomi og ingeniørfag.

Disse kan danne en spydspiss for integrering i Norge.  

Men det krever at vi ser de menneskelige ressurser, ikke bare hodeplagget. 

Se også:
New York Police Department og Islam: sett fra ståstedet til NYPDs imam. PS Sjekk hodeplagget!.

Er likestilling veien til norskhet? (Intervju i Aftenposten)

Minoritetenes dilemma

Det er alltid krevende å knuse glasstak. Utfordringen for dem som
går foran, er balansegangen mellom det å være "seg selv" og
det å være representant for en gruppe.


Dette er temaet for min artikkel i Aftenposten 17. oktober 2008.

I DAG HAR VI profilerte politikere med innvandrerbakgrunn fra de fleste politiske partier. Noen av dem har uttrykt at de er lei av å bli spurt om de er partienes "innvandreralibi"; de insisterer på at de først og fremst er politikere - med innvandrerbakgrunn. Men det er umulig for andre å ignorere, og for dem selv å unngå å erkjenne, deres innvandrerbakgrunn. Våre hjemlige politikeres dilemma kan vi også observere i den globale thrilleren - valget av den neste president i USA. Hvis Barack Obama blir valgt til president, vil han også bli USAs første svarte president - uansett hvor mye han hever seg over rasespørsmålet. Vi tilhører alle ulike grupper. Noen av disse "gruppemedlemskap" - mer enn andre - påvirker våre valgmuligheter. Definisjonsmakt er makten til å definere det som er "normalt". Slik makt er ofte ikke synlig for gruppen som har den, men merkes godt av personer som blir utdefinert.

Identifisere makten.

Språk er et godt hjelpemiddel når vi ønsker å identifisere hvem som har makt. For eksempel skrives det om kvinnelige styremedlemmer, men ikke om mannlige styremedlemmer. Men det er også forskjell på minoritetsgrupper. Mens innvandrere ofte kan ha vanskeligheter med å skjule sin migrasjonsbakgrunn, kan homoseksuelle velge å være åpen eller taus om sin seksuelle legning. Kampen for mangfold er i bunn og grunn en kamp for at alle individer skal kunne blomstre som hele personer. Tiltak for mer mangfold må nødvendigvis rettes mot flere nivåer: individer må beskyttes mot diskriminering, og utsatte gruppermå gis tilsvarende muligheter som andre. Det er ikke ukontroversielt å gi utsatte grupper "likere" muligheter.

Graden av motstand.

Kvotering, som eksempel på tiltak, kan eskaleres fra ytterst moderat til hardnakket radikal. Effekten har en tendens til å henge sammen med graden av motstand. Én ting er å intervjue minst én kvalifisert innvandrer når statlige stillinger blir lyst ut. Noe annet er å lovfeste kjønnsbalanse i ASA-styrer. Sammenligner man effekten av disse to eksempler på tiltak, er det ingen tvil om hva som gir mest effekt. Som frihetselskende mennesker ønsker vi aller helst å unngå tiltak som smaker av tvang. Derfor hører vi om individer som ikke ønsker å bli kvotert inn - av redsel for at gruppeidentiteten skal overskygge kompetansen. Men kvotering er et tiltak for å løfte frem kvalifiserte, ikke ukvalifiserte, kandidater som blir utestengt på grunn av ulike ekskluderingsmekanismer. Representanter for minoriteter av ulike slag kan velge å utvide grenser for mangfold eller å la være. Men dette er ikke et valg man tar én gang for alle; hver situasjon åpner for en ny mulighet, et nytt valg.

Bruke alle sider av seg selv.

Arbeiderpartiets Hadia Tajik sier at utfordringen for minoritetspolitikere er å bruke alle sider av sin identitet, og å flette inn minoritetsbakgrunnen der det er relevant. Byrådsleder Erling Lae gir oss en god illustrasjon på dette når han tar med seg sin partner til feiring av id blant byens muslimer. Med denne handlingen velger Lae å være både politiker og homofil, men mest av alt velger han å være en god leder.

En lengre versjon av denne artikkelen ble publisert i Politiken (Danmark), 21. okt. 2008.

SSB endrer ordbruken om innvandrere

Statistisk sentralbyrå endrer ordbruken for å bedre gjenspeile at det norske samfunnet er flerkulturelt. Samlebetegnelsen innvandrerbefolkningen vil ikke lenger bli brukt i statistikkene.

Denne samlebetegnelsen avløses av ”innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre”. Det skriver Minja Tea Dzamarija i en artikkel i Samfunnsspeilet 4, 2008 der hun redegjør for SSBs revisjon av begrepsbruk i innvandrerstatistikk.

Fjerner ”førstegenerasjons innvandrer”
Med den nye begrepsbruken vil kun personer som tidligere ble definert som ”førstegenerasjons innvandrere” omtales som innvandrere. En innvandrer er en person som fysisk har ”vandret inn” til Norge, og som ikke har foreldre eller besteforeldre som er født her i landet. Barn født i Norge av to innvandrere vil bli kalt ”norskfødte med innvandrerforeldre”.

Bort med ”innvandrerbefolkning”
”Innvandrerbefolkning” er blitt mye brukt som samlekategori for innvandrere og deres norskfødte barn. Det viste seg å være en problematisk kategori, først og fremst fordi norskfødte barn av innvandrere ikke er så lik sine foreldre at det er hensiktsmessig med en samlet statistisk gruppering.

Da SSB opprettet kategorien i 1994, så man store forskjeller i demografi og levekår mellom ”innvandrerbefolkningen” og befolkningen for øvrig. Det store flertallet av innvandrernes norskfødte barn var den gang svært unge, og det hadde liten hensikt å ha dem som egen gruppe ved beskrivelse av utdanning, yrkesdeltaking og så videre. I dag er situasjonen en annen. De to gruppene har etter hvert blitt relativt forskjellige.

”Vestlig” og ”ikke-vestlig” ut på dato
I en annen artikkel i Samfunnsspeilet, skriver Even Høydahl om at SSBs ordbruk tidligere delte verden inn i to: vestlig og ikke-vestlig. Begrepet bygger på et verdensbilde fra den kalde krigen, og er ikke lenger hensiktmessig å bruke. Derfor vil SSB heretter gruppere land etter verdensdeler.

Les mer i Samfunnsspeilet nr. 4, 2008

Dialekter og kommunikasjon

Dialekt og språklig identitet må vike plassen for forståelighet når nordmenn kommuniserer med utlendinger, mener filolog og medforfatter til NTNUs dialektguide Åsta Øvregaard. Les kronikken "Når dialekt blir maktspråk" av Åsta Øvregaard, 26.1.2008, Aftenposten

Reaksjon fra Arne Torp 29.1.2008

Svar fra Åsta Øvregaard 4.2.2008

Åsta Øvregaard er medforfatter i en dialektguide fra NTNU.

Å ta fremmedfrykt alvorlig

Dette skriver jeg i Aftenpostens Signert-spalte 17. juni 2008.

Å ta fremmedfrykt alvorlig

For å komme lenger i rasismedebatten må vi ta fremmedfrykt 
alvorlig. Vi kan ikke fortsette å føyse det bort som bare noe 
irrasjonelt.

ENKELTE BRUKER en rasismedefinisjon som er så snever at antall rasister i Norge begrenses til et fåtall; de "frikjenner" dermed seg selv fra rasiststempelet. Andre bruker et utvidet rasismebegrep hvor "alt" er rasisme og "hvor det bor en rasist i hver av oss". Dette gir lite rom for å ta alvorlig folks opplevde frykt for det fremmede.I denne sammenheng er det nyttig å bli minnet om at FNs rasediskrimineringskonvensjon og norsk lovgivning skiller mellom direkte diskriminering, hvor negativ forskjellsbehandling er det man ønsker å oppnå, og indirekte diskriminering, hvor negativ forskjellsbehandling er en utilsiktet konsekvens av handlingen. Både direkte og indirekte diskriminering er ulovlig i Norge. Rasismedebatten viser at ikke alle er klar over dette. Det betyr imidlertid ikke at alle som indirekte diskriminerer, egentlig er rasister. Fremskrittspartiet tilbyr sine velgere rett til å være skeptiske mot innvandrere og et legitimt rom for deres uro og ubehag i møtet med "det flerkulturelle Norge". Krav stilles til innvandrere slik at uroen og ubehaget skal dempes.

Politisk korrekte.

Andre, mer politisk korrekte meningsytrere, tilbyr en motsatt strategi: Det er flaut med fremmedfrykt. "Skikkelige" folk driver ikke med sånt. Det stilles først og fremst krav til majoriteten; innvandrernes væremåter som kan oppleves som uvante, skal forstås. Som innvandrer kan jeg foretrekke den siste tilnærmingen fremfor den første, men ingen av dem bidrar konstruktivt til å øke vår evne til sameksistens. Fremmedfrykt oppleves av alle, uansett om man tilhører majoritet eller minoritet. Sameksistens krever noe av alle, uansett bakgrunn.Når man legger til grunn at Norge i dag er et gjennomsekularisert og individorientert samfunn, kan det være krevende for både majoritet og minoritet at enkelte har en religiøs identitet syv dager i uken - ikke bare når de skal døpes, gifte seg og begraves - og som fremhever storfamilien heller enn individet. Videre, majoriteten lever i den tro at ytringsfrihet i Norge er noe absolutt og ubegrenset. Man glemmer at denne friheten alltid har hatt lovbestemte grenser mot, f.eks. rasisme, blasfemi og pornografi. Derfor kan resepten til utenriksminister Jonas Gahr Støre om en mer gjennomtenkt tilnærming til ytringsfrihet - der ord må veies slik at de ikke krenker andre - oppleves som frihetsbegrensende. Hvis vi skyver ytringsfriheten foran oss i rasismedebatten, tar vi ikke nok ansvar for konsekvensen av våre handlinger. Men hvis vi ikke - med utgangspunkt i ytringsfriheten - kan snakke om frykten og ubehaget vi kan føle i møte med mangfoldet, vil sameksistens bli nesten umulig.

Konstruktiv, ikke krenkende.

Noe av det vi må samtale om er: Hvordan forklare fenomener som virker uforenlige for "folk flest", for eksempel det å være hijabbærende og feminist på samme tid? Hvordan kan man kritisere kulturell og religiøs praksis på en måte som er konstruktiv og ikke krenkende? Kunnskap, møteplasser med takhøyde, folk som tør gå foran med de vanskelige spørsmålene, samt tydelige lovgrenser for hva som er uakseptabelt, er noe av det som kan øke vår evne til sameksistens. Her har vi alle en utfordring.

Danske Politiken trykker en lengre versjon av artikkelen samme dag.

Julenøtter for Hanssen

I sitt innlegg i Aftenposten 6. desember 2007 skriver statsråd Hanssen bl a: "Uansett grunn har alle som oppholder seg i Norge krav på akutt helsehjelp. Barn har krav på skolegang." Dette høres fint ut. Dessverre er dette politisk ønsketenkning og ikke i samsvar med det folk i en vanskelig situasjon opplever. Faktum er at papirløse innvandrere er redde for å gå til legen og å sende sine barn på skolen; de er redde for å bli tatt av politiet. Hvis regjeringen kan garantere at folk kan få akutt helsehjelp og at barn kan gå på skolen uten å bli tatt av politiet, da har statsråd Hanssen dekning for det han sier i kronikken sin.



Aftenposten har i en serie dokumentert livssituasjonen til papirløse innvandrere som lever i skjul for norske myndigheter. Hva kan inkluderingsministeren gjøre?


Nedenfor er min artikkel i Aftenpostens Signert-spalte 3. desember 2007.


TRE JULENØTTER TIL HANSSEN


LEVER I SKJUL. Aftenposten har i en serie dokumentert livssituasjonen til "papirløse" innvandrere som lever i skjul for norske myndigheter. Hva kan inkluderingsministeren gjøre?



IFØLGE FNS SISTE levekårsundersøkelse lever vi i det nest beste land i verden (etter Island). Aftenpostens artikkelserie de siste ukene, om livet i skjul for "papirløse innvandrere", viser at dette ikke gjelder alle.

Komplisert sak.

Personlig skulle jeg ønsket at Aftenposten hadde gått et skritt videre: Journalistene burde ha brukt mer energi på å kartlegge og drøfte løsningsalternativene, og sluppet flere fagfolk til. For det er ingen tvil om at problematikken er komplisert. Når politikerne ble invitert til å uttale seg uten at de og vi er blitt presentert for flere praktiske alternativer, har de en lei tendens til å gå i skyttergravene. Det er derfor ikke overraskende at vi har fått to leirer: "Send dem ut" og "amnesti for alle". Internt i Regjeringen er det foreløpig Bjarne Håkon Hanssens utlendingspolitikk som er viktigere enn barnas beste og helsetilbud til alle.

Spørsmål om tid.

Hanssens første julenøtt er praktisk: Hvordan forhindrer en uthuling av asylinstituttet? Hvis personer som får avslag på asylsøknaden får lov til å bli likevel ved å velge en vanskelig tilværelse i skjul, er det bare et spørsmål om tid før asylsystemet som er blitt bygget opp over år, smuldrer bort. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger finnes det 33 millioner personer som befinner seg i flyktninglignende situasjoner i verden.Det sier seg selv at ikke alle kan få opphold i verdens nest beste land. Det er viktig, ikke bare for norske myndigheter, men også for FNs arbeid med flyktninger, at opphold gis bare til dem myndighetene mener oppfyller visse krav.Det vil ofte være forskjell på lovens krav og folks oppfatning av "anstendighet". Men når enkelte bygder mobiliserer for å kjempe for at "deres" flyktning skal få opphold, kan dette - i siste instans - uthule asylinstituttet, hvis politikerne "gir etter".

Et moralsk aspekt.

Hanssens andre julenøtt er moralsk: Hvordan kan vi unngå å ta inn over oss de enkeltskjebnene som er blitt presentert i denne avis? For politikere med makt til å gripe inn, er denne nøtt enda verre å knekke enn for oss som bare har brukt stemmeretten vår. Hanssens tredje julenøtt er kombinasjonen av de to forrige nøtter, nemlig: Hvordan knekke begge samtidig? Hanssen kan først finne trøst i Norges geografi. For ulovlige innvandrere som har forsøkt å ta seg til Spanias kyst, har dødstallet hittil for året nådd 119.Hanssen kan deretter finne inspirasjon til løsning hos turbopresident Nicolas Sarkozy. En ny lov i Frankrike gjør det mulig for myndighetene å gi amnesti til ulovlige innvandrere som kan fylle ledige stillinger i bransjer eller geografiske områder som sliter med rekruttering. Ifølge franske myndigheter er det 470 000 ledige jobber der. Det understrekes at loven ikke åpner for amnesti for alle, men bare unntaksvis.

Kombinerer flere hensyn.

En slik løsning er ikke perfekt, men den klarer å kombinere landets egeninteresse, humanitær raushet og vern av asylinstituttet på samme tid. I tillegg unngår man å sende ut personer som er velintegrerte på grunn av politisk prinsipprytteri. Kanskje kan Hanssen lære litt av den franske Ole Brumm-løsningen?

Hakk i plata fra Lae og Stang

Byrådsleder Erling Lae og ordførerkandidat Fabian Stang har startet valgkampen.
De mener det er "mange nok innvandrere her" og "disse må integreres før byen tar imot flere". Dette er bakgrunnen for utspillet om å begrense familieinnvandring.

Her kan du lese mitt innlegg i Aftenposten 16. mai 2007.

Grenser for innvandring er et aktuelt tema i enhver diskusjon om innvandring og inkludering. Norge verken skal eller kan ta imot alle som ønsker seg hit, men Lae og Stang trenger å konkretisere hva de mener med utspillet sitt.

Hvordan har Lae og Stang tenkt å gjennomføre en slik begrensning rent konkret?

Må personer som skal gjenforenes med sine familier, etter å ha kommet gjennom nåløyet til UDI, søke Lae og Stang om familiegjenforening i Oslo?

Gjelder retten og friheten til å velge hvor man vil bo kun for personer uten innvandrerbakgrunn?

Lae og Stang sier ikke noe om begrensningen skal gjelde for alle familieinnvandringstillatelser eller kun for enkelte grupper. Statistikk fra UDI viser at Polen topper listen her med 1700 tillatelser av totalt 14 000.
I tillegg gikk 5000 av tillatelsene til personer som ble forent med norske eller nordiske borgere.

Lae og Stang viser til problemet med sosialt isolerte innvandrerkvinner. Kanskje betyr dette at de tenker først og fremst på å begrense familieinnvandring for såkalt ikke-vestlige innvandrere? Til allmenn orientering ble kun 1350 tillatelser, knapt 10 prosent av det totale antallet, innvilget til personer som søkte forening med personer som tidligere har vært asylsøkere og som ennå ikke har fått norsk statsborgerskap. Afghanere, somaliere og irakere utgjør de største gruppene blant disse.

Her har jeg tidligere skrevet om hvordan nettoinnvandring til Norge endrer karakter på bakgrunn av nye tall fra SSB.

SISTE FRA LAE
Byrådsleder Erling Lae kom med en polemisk replikk i Aftenposten 23. mai 2007 hvor han forsøker til å få det til å virke som det er jeg som misforstår og forvrenger. Men når så mange andre i tillegg til meg har "misforstått" Lae og Stangs budskap, sier dette kanskje mer om budskapssenderne enn oss mottakere? Her fastslår Lae at han ikke ønsker å begrense familieinnvandring og at han er bekymret for utviklingen av varige sosiale skiller etter etniske kriterier. Fint å få dette oppklart fra Høyre og Lae!

REPLIKK FRA OSMUNDSEN
Redaktør i MandagMorgen oppklarer hva som egentlig sto i lederen som fikk Lae og Stang til å reagere i første omgang. Jeg regner med at Lae ikke kommer til å definere dette som SV-oppgulp.

Nettoinnvandring til Norge endrer karakter

foto: violentz, flickr.com


Statistisk sentralbyrå kommer med helt nye tall om nettoinnvandring til Norge og hvordan denne endrer seg. Polen dominerer på toppen, etterfulgt av Tyskland og Litauen.

Thailand, som kommer på nummer fire, domineres som kjent av kvinner som kommer til Norge grunnet ekteskap til etnisk norske menn.

Nettoinnvandringen fra Pakistan kommer først på 16. plass over de største landgruppene.

Dette er statistikk som særlig politikere og medier bør få med seg. Hører man på disse, kan man fort få inntrykk av at det er pakistanere som kommer til Norge i hopetall og som står for all "brudeimporten".