Dette skrev jeg om nøyaktig fire år siden i Aftenpostens signertspalte. Better late than never!
Viser innlegg med etiketten norskhet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten norskhet. Vis alle innlegg
VG tar saken
Dette skrev jeg om nøyaktig fire år siden i Aftenpostens signertspalte. Better late than never!
Jonas + Hadia = Håp for Norge
foto: roboppy, flickr.com
Utenriksminister Jonas Gahr Støre skriver i Aftenposten om hvordan en ny, endret sammensetning av Norges befolkning virker inn på definisjonen av hvem det norske er. Han er for en utvidelse av det norske, men sier samtidig at dette ikke er noe vi bare kan vedta. Diskusjonen og følelsene er mange, og det vi alle kan gjøre, i følge Gahr Støre, er å avvise enhver tendens til forenkling. En gjennomgående tråd i kronikken er hvordan denne endringen også har konsekvenser for norsk utenrikspolitikk. Han mener at vi må bruke mangfoldet i det norske som en ressurs til å forstå - og å handle - i en verden i endring. Han demonstrerer samtidig i artikkelen at det er mulig å snakke om ulike grupper nordmenn uten å ty til "oss" og "dem". Hvilke konsekvenser Gahr Støres syn vil ha på sammensetningen av fremtidige UD-aspiranter gjenstår å se.
Gahr Støres artikkel kan godt leses sammen med kronikken til politisk rådgiver Hadia Tajik. Hun påpeker i en kronikk om valgdeltakelse at det er viktig for Norge å bli flinkere til å se hele mennesket og ikke bare annerledesheten. Selv om den samlede valgdeltakelsen til nordmenn med minoritetsbakgrunn er lavere enn den for befolkningen for øvrig, er variasjon i valgdeltakelse i denne gruppen stor. I følge SSB stemmer tamilske kvinner høyest (ca 70%) og kinesiske menn lavest (ca 20%). Videre minner Tajik oss om at når hvite, middelaldrende menn fortsatt er normen på en politiker, vil alle andre få tilleggsmerkelapper som annerledes i form av å være ungdomspolitikere, kvinnepolitikere, homopolitikere eller minoritetspolitikere.
Gahr Støre og Tajik tenker nyansert om det nye Norge. Hvis de har resten av Regjeringen med seg, er det også håp for Norge.
Gahr Støres kronikk bygger mye på talen han holdt den 8. des. 2006 på World Islamic Missions moské.
Birkebeinere: underholdning på majoritetens premisser
Etter flere dagers helsides annonsering fikk vi endelig se TV Norges nye serie, "Birkebeinere, et annerledes norskkurs". Første episoden i går kveld var kjedelig. Gjesp! Dette lover ikke godt for søndagsunderholdningen framover.
TVNorges konsept er å ta en "fargeglad bukett av personer med fremmedkulturell bakgrunn" som ikke kan gå på ski og overtaler dem til å gjennomføre Birkebeinerrennet - den tøffeste skirenn i verden! Konseptet er med andre ord Tufte Pluss Mørkhud.
I tillegg blir de fremmede matet med rømmegrøt og andre norske spesialiteter mens tv-tittere ser på.
Dette er underholdning på majoritetens premisser.
NRKs nylig avsluttede serie "Norge for nybegynnere", derimot, var noe annet. Der ble vi kjent med noen nyankomne til Norge på deres egne premisser. Vi fikk hører om drømmene deres og vi ble kjent med deres utfordringer i møte med Norge. Gjennom deres blikk fikk vi se en ny side av Norge.
For oss som er mer "Norgesvante" vekket det også gamle minner fra vårt eget første møte med Norge for mange år siden.
Derfor ble det underholdnende. Heia NRK!
Hvordan jeg lærte å gå tur
 |
| foto: oskars, flickr.com |
Jeg har begynt å gå søndagsturer, iallfall av og til. Tidligere var dette ikke bare uforståelig, men også utenkelig for meg. Jeg husker fremdeles en tur til Prekestolen ved Lysefjorden. Min nye rogalandske familie hadde fortalt meg på forhånd hvor flott det var. Jeg gledet meg veldig. Prekestolen var riktignok ubeskrivelig dramatisk og fantastisk, men turen ble noe annet enn jeg hadde tenkt.
Før vi dro, skiftet alle til noen gamle, velbrukte turklær. Denne uniformen måtte jeg selvsagt låne. Jeg var glad for at ingen kjente i Malaysia kunne se meg, for antrekket var ikke akkurat elegant. Men dette var ikke det verste. Jeg var nemlig totalt uforberedt på at en "tur" kunne være så fysisk slitsom. Den varte i flere timer, i taktfast marsjtempo. "Venta litt!" måtte jeg stadig rope. Det siste jeg ville, var å miste mitt følge i den ville og barske naturen. Etter å ha strevet lenge for å komme oss opp var det bare tid til en appelsin og litt sjokolade, og noen bilder av utvekslingsstudenten ved stupet for minnets skyld, før vi måtte begynne den lange turen ned igjen. Jeg syntes også det var rart at alle gikk for seg selv, og at det ble sagt svært lite under hele turen. Det lille som ble sagt, virket knapt og selvsagt (hvor klar luften var, hvor vakkert fjellet var på den tiden av året m.m.) Det var m.a.o. ingen stor sosial begivenhet, men alle virket likevel fornøyde. Jeg for min del var for sliten til å protestere. Jeg måtte samle all min energi og konsentrasjon om å passe på ikke å vrikke foten på den bratte stien.
Etter mine begreper den gangen hadde en "tur" ingen verdi i seg selv. En "tur" i Malaysia foregikk nesten alltid i flatt terreng i et bedagelig tempo, gjerne like før det ble mørkt, mens luften var sval og behagelig. Da var man ferdig med dagens gjøremål og kunne ta en tur sammen med gode venner som man pratet, lo og slappet av sammen med. Turen gikk gjerne til et populært gatekjøkken, hvor man kunne kjøpe søtsaker eller andre spesialiteter. Sosialt samvær er hovedpoenget med an malaysisk tur.
Da vi var kommet tilbake fra Prekestolen, ble jeg spurt om hva jeg syntes om turen. Utsikten var veldig fin, svarte jeg. Men turen var jo litt lang. Jeg tror mine venner ble litt skuffet over at jeg ikke var begeistret over de andre aspektene ved turen enn utsikten ved målet.
"Er det ikke godt å være sliten?" ble jeg spurt. Jeg skjønte ingenting. Det var ikke noe poeng for meg å gå en tur som var så anstrengende, helt frivillig. Hvordan kunne det være godt å være sliten? "Mente de virkelig det?" tenkte jeg.
"Er det ikke godt å få litt frisk luft?" ble jeg spurt. Jeg skjønte fremdeles ingenting. "Det måtte da være enklere måter å få inn frisk luft på?" tenkte jeg.
"Er det ikke godt å være ute i naturen?" ble jeg spurt. "Hva tenkte de nå?" tenkte jeg. Turen var jo altfor strevsom til at man kunne sette pris på naturen!
Det tok mange turer før jeg skjønte at for nordmenn er det ikke plassen man kommer fram til, som er målet eller poenget med en tur, men hele turen i seg selv. Men klimaks, eller den ekstatiske dimensjonen, når man ikke før vidda åpner seg etter en slitsom og lang motbakke. Og belønningen for strevet er den gode og varme følelsen av å være sliten. Det hele er som et renselsesrituale hvor tidligere synder mot kroppen blir svettet bort. Det føles godt for både kropp og sjel. Som bonus får man i tillegg god samvittighet.
Og en dag jeg var ute og gikk tur, opplevde jeg plutselig alle disse aspektene ved turgåing på én gang. Det kom som en åpenbaring, uventet og lynraskt, og alt ble plutselig klart for meg. Den norske turen var ikke lenger noe rart, men noe naturlig. Det var faktisk godt å komme seg ut, å få beveget på seg og å få frisk luft.
Fra artikkelen "Om kulturpendling og kulturpendlere" i Long, Litt Woon (red.) Fellesskap til besvær? Universitetsforlaget, 1992. ISBN 82-00-02949-2
Føler du deg norsk nå?
Dette skriver jeg om i Aftenposten 4. januar 2007
NETTOPP INNFØRT. Statsborgerskapsseremonien er en høytidelig markering som er langt å foretrekke fremfor å få et krøllet brev i en brun konvolutt. Men kan seremonien få en til å føle seg norsk?
DEN ER ET et offentlig ritual, statsborgerskapsseremonien. Antropologer vil kalle den for en overgangsrite, en såkalt "rite de passage". Når nye offentlige ritualer konstrueres, vil det alltid ta tid før de føles naturlige av både deltagerne og tilskuerne. Også 17. mai-feiringen måtte bli konstruert en gang, selv om man sjelden tenker på det i dag. Riter og ritualer har et teknisk og et emosjonelt aspekt. Mens byråkrater i detalj har planlagt det praktiske og tekniske, har journalister som har dekket den nye statsborgerskapsseremonien fokusert på følelsene. "Føler du deg norsk nå?" var en gjenganger i mediedekningen av seremonien.
En fast størrelse.
Når spørsmålet blir stilt så mange ganger, er det også fordi mange opplever at svaret er enkelt og opplagt. For mange "gamle" nordmenn, er norsk identitet en fast størrelse. Derfor får vi som er "nye" nordmenn ofte spørsmål om vi er blitt norske eller i alle fall "mer norske". Det som forblir usagt, er en antagelse om at mer norskhet gir mindre plass til andre identiteter, i mitt tilfelle malaysiskhet. Norsk identitet forestilles som et nullsumspill. Nullsumlogikken tilsier at en ny identitet erstatter et gammelt fullt og helt. Nullsumlogikken gjør det vanskelig å være muslim og vinne femmila i Holmenkollen samtidig. Nullsumlogikken i debatter om norsk identitet er først og fremst ekskluderende, og får best grobunn i nasjonalistisk retorikk. Istedenfor nullsumlogikken opplever mange at det går fint an å kombinere ulike identiteter, også nasjonale, i virkelighetens verden. Jeg føler meg hjemme i Norge. Og jeg føler meg hjemme i Malaysia. Jeg er norsk, og jeg er malaysisk. En identitet som "norskamerikaner" er for eksempel også uproblematisk for både nordmenn og amerikanere. Og her nærmer vi oss kjernen i identitetsspørsmål: Det er ikke bare hva nye nordmenn føler som er interessant i identitetsdebatten, men også hva de "gamle" føler om de "nye".
Ydmykende oppmøter.
IT-gründeren Shahzad Rana har beskrevet sitt adoptivbarns ublide møte med Norge hos Politiets utlendingsseksjon i denne spalten tidligere. Det vekket minner hos meg om tilsvarende ydmykende oppmøter hos politiet for å få fornyet min oppholdstillatelse. For meg var en av de beste tingene med å bli norsk statsborger å slippe å møte opp årlig hos Politiets utlendingsseksjon.Man skulle tro at politiet brukte Otto Jespersens interiørarkitekt da publikumsskrankene skulle tegnes: Både interiørarkitekturen og saksbehandlingsrutinen er lagt opp til å få brukerne til å føle seg liten, usynlig og lite velkommen. Det er lite som vekker gode følelser for Norge hos Politiets utlendingsseksjon.På det følelsesmessige plan har statsborgerskapseremonien i seg selv ingen magisk kraft til å forvandle fremmede utlendinger til nye nordmenn. Og det er for tidlig å vite om inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen har rett i at den lave oppslutningen rundt seremonien, 20 %, skyldes at opplegget er nytt. Men han har selv både makt og mulighet til å bidra til å øke oppslutningen i fremtiden.
Dagliglivets møter.
Et tips er å se nærmere på nye nordmenns møter med den offentlige forvaltningen utenom seremonien. Det er dagliglivets møter før og etter den som kan påvirke fremtidens oppslutning i positiv retning.Og det er dagliglivets møter før og etter seremonien som kan få nye nordmenn til å føle seg norske.
Abonner på:
Innlegg (Atom)