Kampen mot korrupsjonen

Kronikk i Dagsavisen, 21. februar 2013

Malaysia: Yara, Jotun, Telenor - det kommende valget er interessant for flere norske selskaper.

Kampen mot korrupsjonen
Long Litt Woon

Frihandelsavtalen mellom Malaysia og Norge, og de tre andre EFTA-statene, ble undertegnet i november i fjor. Handelen mellom Malaysia og Norge er i dag beskjeden; den totale samhandelen (summen av import og eksport) var i fjor på 2,6 milliarder kroner. Men sammenlignet med for ti år siden er økningen 56 prosent, og ventes å øke ytterligere i årene som kommer.

Yara og Jotun er kjente varemerker i Malaysia; til og med på landsbygda ser man reklame for begge to og for deres eksportvarer. Også forøvrig er Malaysia interessant for Norge, blant annet når det gjelder fiskeeksport; prisen på norsk laks er nå overkommelig for gjennomsnittsfamilien.  For telekommunikasjonstjenester alene omsettes det i Malaysia for mer enn 8 milliarder kroner per år, og Telenor eier 49 prosent av aksjene i et av Malaysias største teleselskaper, Digi.

Så langt har det vært «business as usual» for utenlandske selskaper i Malaysia, også de norske.

Men det politiske landskapet kan fort endre seg.

I hovedstaden, Kuala Lumpur, er det blitt holdt en stor, fredelig demonstrasjon sist uke, i regi av opposisjonen, Pakatan Rakyat («Folkets allianse»). Tallet på de som deltok  skal være 30  000 – 50  000 , avhengig av hvem man spør; mange kom langveis fra.

Ifølge opposisjonen er korrupsjon, «vennetjenester» og nepotisme  hovedproblemer som bare har vokst. Transparency Internationals siste «Global Corruption Barometer» viser at 46 % av borgerne mener at korrupsjonen i Malaysia har økt siden 2007, og det er politietaten og de politiske partiene som regnes som mest korrupte. En skilsmissesak mellom sønnen til en høytstående politiker og hans kone har fått mye oppmerksomhet i media nylig, i hovedsak fordi konen har gjort allmenheten oppmerksom på mannens hemmelige bankkonti i Malaysia og i utlandet, i en størrelsesorden som ikke står i forhold til lønnen. Endelig får man tall på bordet!

Stemningen var tydelig spent på forhånd; tidligere demonstrasjoner i regi av opposisjonen har, uten unntak, endt med hardhendte reaksjoner fra politiet. Denne gangen ble alle overrasket over at politiet la til rette for både folk og trafikkontroll, noe som også ble kommentert i dagspressen. Det er ikke hverdagskost at politiet bidrar til at også opposisjonenen kommer til orde; i Malaysia er retten til ytringsfrihet som regel forbeholdt de regjeringsvennlige. Enkelte politiske kommentatorer mente at politiets overraskende adferd skyldtes statsminister Najib Razaks «transformative ledelse», andre at  han ikke hadde noe valg pga den økende oppslutningen om opposisjonen.

Ved siste valg, i 2008, tapte regjeringspartiet Barisan Nasjonal sin to-tredjedelsmajoritet i Parlamentet for første gang siden frigjøringen fra britene i 1957. Det som syntes umulig hadde skjedd. Opposisjonen og folket skjønte at endring faktisk var mulig. Siden den gang har opposisjonens offentlige demonstrasjoner blitt møtt med streng politikontroll og andre hindere, som f eks å stenge gater slik at det blir vanskelig for folk å møte opp. Det er tydelig at lederne i regjeringspartiet er usikre på hva som er i ferd med å skje .

Likevel, regjeringspartiet har stadig de fleste kort på hånden  foran valget, som må holdes før slutten av april i år.  Spørsmålet er, først og fremst, hvor mye sterkere opposisjonen klarer å bli.

Én ting regjeringen kan gjøre, og som kan sikre en brakseier, er å ta ut tiltale mot en korrupt «stor mann». Det er nok av alternativer å velge mellom. Spørsmålet er selvfølgelig om den tør; alle med makt har tette bånd til hverandre og deres familier. En eventuell  dominoeffekt kan være vanskelig å stanse.

Et aktuelt spørsmål, uansett valgresultat, er hvordan norske selskaper forholder seg til korrupsjon som fenomen i Malaysia. Korrupsjonen koster samfunnet midler som sårt trenges til utdanning, helse og infrastruktur. Den svekker tilliten til offentlige institusjoner, og den fører til konkurransevridning og andre uheldige konsekvenser som svekker et effektivt næringsliv. Er grensen mellom kundepleie og smøring krystallklar for norske selskaper i Malaysia? Når kulturen er fremmed, er gråsonen mellom det som er akseptabelt, og det som ikke er det, enda videre og bredere.  I Malaysia spanderer man nemlig mye mer på hverandre, også mellom businesspartnere, enn man gjør i Norge. Man gir hverandre gaver (ofte matvarer) i høytider, og man inviterer folk (gjerne nye bekjentskaper) hjem til seg. Mange nordmenn har opplevd å bli invitert til bryllup i Malaysia; det man regner som privat og tilhørende hjemmesfæren i Norge er ofte ikke det i Malaysia.

Et annet spørsmål er hvordan en sterkere opposisjon kan påvirke næringslivet. I Malaysia hadde man nylig en stor debatt etter et forslag fra «Parti Islam», ett av de tre partiene i opposisjonsalliansen: ikke-muslimske frisørdamer skulle ikke få lov til å klippe håret til menn. Parti Islam ønsker en sterkere segrering mellom kjønnene, ikke bare blant muslimer, men også blant ikke-muslimer. Forslaget vakte stor røre, og det var mange som opplevde at en grense var brutt i Malaysia: vanligvis har ikke forslagene til Parti Islam berørt ikke-muslimer, bare muslimer. Partiet har siden tonet ned forslaget og forsøkt å la det gå i glemmeboken. Men forslaget har forsterket bekymringen mange har om forholdet mellom partiene i opposisjonen. De har lite felles bortsett fra ønsket om å fjerne den nåværende regjering.

Foreløpig er det lite trolig at slike «ekstreme» forslag vil få gjennomslag, og at de vil påvirke norske interesser i Malaysia.

Men alt er åpent. Dagens gallupundersøkelse viser at det bare er en prosent forskjell i popularitet mellom statsminister Najib Razak og opposisjonens leder Anwar Ibrahim. Dette er en situasjon Malaysia aldri har opplevd før, og noe helt nytt og skremmende for regjeringspartiet. Alle venter med spenning på valget i Malaysia. Det bør også de norske selskapene  gjøre.

Work-life balance: Only for developed countries?

The following article was published in the CSR Digest, 13 May 2010.

The National Union of Bank Employee (NUBE) has launched a campaign to increase Malaysia’s current policy of 60 days maternity leave to for 90 days maternity leave in the public and private sectors. Human resource (HR) managers have rejected the initiative citing higher costs, negative effects for productivity and inconvenience; in their view, 60 days is sufficient for recovery and for looking for alternative plans for childcare. When interviewed, some HR managers have added that extended maternity leave might be fine for developed countries, but not for Malaysia.

Is work-life balance only an issue for developed countries? How can improved work-life balance benefit businesses – in both developing and developed countries?

Let me draw on Norway’s experience, since I am familiar with it having once been the Director for the Centre for Gender Equality in Norway. Today, Norway has one of the world’s highest levels of female participation – over 70 % – in the labour force. Thirty years ago, less than half of all Norwegian women were employed. Norwegian women’s greater participation in the labour force is a major factor in pushing Norway’s GDP per capita ranking from 9^th place in 1980 to 2^nd place today.

United Nations Development Programme (UNDP) data estimates that Malaysia’s Gross Domestic Product, currently ranked at 51^st place, is capable of growing by two to four per cent annually if women’s labour participation rate is to rise from 47 per cent to 70 per cent. How can Malaysian women also play a role as wealth creators in the nation?

From the Norwegian example, we can conclude that in order for this to happen, important social policy needs to be put in place and attitudes need to be prodded to change.

A major paradigm change in Norway was the acknowledgement of an obvious fact of biology in public social policy – that children have both a mother and a father. Therefore, what was once termed “maternity leave” is now called “parental leave”.

“Parental leave” in Norway today has two components; one (major part) which the parents divide among themselves as they choose fit and another which is earmarked for the father alone.  In general, the rule is 46 weeks with 100% pay or 56 weeks with 80% pay. Ten of the 46/56 weeks are earmarked for the father. If the father does not take “his” leave, the parents lose the weeks earmarked for the father.

When this policy was introduced in the early 1990s, only 2-3% of fathers went on ”paternity leave”. Today, over 90% of Norwegian fathers do so. By making it easier to make socially unconventional choices, social policy can “help” to change attitudes.

Improved work-life balance is not only something which will solve some of the problems faced by women in the workforce; it is also an effective social policy instrument to create wealth for the nation.

In addition, improved work-life balance can also be the single competitive advantage one business might have over another. One thing the HR managers who rejected NUBE’s campaign seem to have in common is their narrow perspectives and general short-sightedness.

In the competition for top talent, HR managers need to understand what young talents are looking for in a workplace. Not only is the younger generation less likely to stay in one workplace for very long, they are also more picky about whom they want to work for.  Working mothers and mature workers are examples of untapped talent groups HR managers might need to start attracting sooner or later given the nation’s skill shortages. Improved work-life balance, not only regarding parental leave following  childbirth but also eldercare support and other flexible work arrangements, can contribute towards retaining an company’s current top employees and towards making the company a more attractive workplace for prospective candidates. Improved work-life balance is not a luxurious HR policy only rich, developed countries can afford. It is a necessary feature of businesses – in both developing and developed countries – which invest in their workforce, and in their own future.

Comment in the media.

The *Allah* controversy in Malaysia

 

Church in Taiping after being scorched by petrol bomb (private photo)

My article about the Allah controversy in Malaysia was published (in Norwegian) in Aftenposten, 3 Feb 2010.

Kirkebranner og løfter for 2010

Saken som opptar folk i Malaysia i dag er førsøk på nedbrenning av kirker. Regjeringen arbeider på spreng for å roe ned gemyttene. Og for ikke å skremme bort investorer.

Kirkebrannene må forstås på bakgrunn av et etnisk kvoteringssystem som ble innført for å fremme malayernes stilling overfor de etniske minoritetene, kinesere og indere på slutten av 60-tallet. I dag er systemet blitt en del av kulturen. Lander man på hovedflyplassen, blir passet stemplet av en malay. Når man skal ta en taxi til byen, er sjåføren en malay. Når taxien stanser på en rasteplass langs motorveien, er alle matbodene bemannet av malayer. Andre etniske grupper enn malayer blir ikke tildelt offentlige kontrakter, lisenser eller tilskudd.

Like før brannsforsøkene hadde statsministeren, i nyttårstalen, lovet at alle valgløfter gitt på sentrale politiske områder skal leveres i år. Disse løftene går ut på at kriminaliteten skal ned, korrupsjonen skal bekjempes, infrastrukturen på landsbygda skal forbedres, offentlig transport i urbane strøk skal styrkes, utdanningssystemet skal forbedres, og fattigdom skal bekjempes.

Året 2009 har vært preget av flere spektakulære skandaler. Et nytt sportsstadium kollapset før det ble tatt i bruk. Landets nye storhavn, Port Klang har ikke blitt bygget selv om pengene er blitt utbetalt. Og nylig ble to jetmotorer stjålet fra en militærbase. De har en verdi av 100 millioner ringget (NOK 170 millioner) og er nå blitt sporet opp i Argentina. Diagnosen som florerer i Malaysias livlige bloggverden er at dette vitner om korrupsjon i stor skala, på alle nivåer og på mange områder. Når korrupsjon er innvevd overalt i samfunn og næringsliv, blir det fristende å supplere, eller erstatte, lønn med lettjente penger. Når "alle" gjør det, oppfattes man gjerne som dum eller naiv ved å la være.

Statsministeren har sendt opp en prøveballong om at det kan være riktig å revurdere kvoteringssystemet. Men det er vanskelig se hvordan majoriteten, som er tjent med et slikt økonomisk apartheidsystem, vil være villig til uten videre å gi avkall på sine privilegier.

Religion og etnisitet henger tett sammen i det flerkulturelle, flerreligiøse Malaysia. Malayere, majoriteten, er muslimer, mens kinesere og indere er i hovedsak henholdsvis buddhister og hinduer. Misjonærvirksomhet, også fra Norge, har ført til en god del kristne også blant kineserne og inderne.

Når religion følger etniske skillelinjer, blir kirkebrenning også et uttrykk for at etniske minoritetene skal kjenne sin plass.

De fleste i Malaysia skulle gjerne har sett alle nyttårsløftene til statsministeren oppfylt. Og fortsatt fredlig flerreligiøs sameksistens. Den økende oppslutning omkring opposisjonen tyder på at mange ikke har tillit til regjeringen.

Statsminister Najib Razak har en stor utfordring. Han trengte ikke å slukke kirkebranner i tillegg til å få økonomien på rett kjøl etter den globale finanskrisen. Måten han håndterer den religiøse uro fremover vil vise om han er statsminister bare for malayerne eller for hele Malaysia.

Check these out:

Article by Anwar Ibrahim in the Wall Street Journal

Cartoons:
http://www.thenutgraph.com/allah-debate-1
http://www.thenutgraph.com/allah-debate-2

Alternative media sources from Malaysia:
www.themalaysianinsider.com
www.malaysiakini.com
www.thenutgraph.com
www.loyarburok.com

Nye tider i Malaysia

Nye tider i Malaysia

NY STATSMINISTER. Malaysia har fått ny statsminister. Stafettvekslingen har ikke skjedd uten spenning, og det er ikke klart hvordan den nye etappen blir.

Ny artikkel i Aftenposten 24. april 2009.

SAMMENLIGNET MED sine nærmeste naboer, Thailand og Singapore, kan Malaysia muligens plasseres midt på treet når det gjelder demokratisk utvikling. I Thailand har politisk maktovertagelse skjedd etter massedemonstrasjoner, og politiske konfrontasjoner er flere ganger blitt «løst» gjennom militærkupp. I Singapore går alt mer pent og pyntelig for seg, men slik blir det gjerne når nasjonen egentlig er en ettpartistat.

I Malaysia har det nettopp vært vaktskifte: Tun Abdullah Ahmad Badawi har gitt stafettpinnen videre til Datuk Seri Najib Razak, som blir ny statsminister.

Dette er en direkte følge av det som ble omtalt som en «politisk tsunami» i fjor, da regjeringspartiet, for første gang, fikk mindre enn to tredjedels flertall i parlamentet.

Badawi var sterkt ønsket som leder da han kom til makten for fem år siden. Mange var lei av forgjengeren, Dr. Mahatir Mohammed («Dr. M.»), som hadde styrt landet på tilnærmet eneveldig vis i 22 år.

I tillegg til å slå ned på alle tegn til politisk motstand, og på «regimenegative» ytringer i medier, var «Dr. M» også arkitekten bak Malaysias policy med å favorisere majoriteten – malayene – i det fleretniske landet, på bekostning av minoritetene, særlig kinesere og indere.

Badawi vil bli husket fordi han tillot mer ytringsfrihet enn «Dr. M.» Det var også i Badawis tid at opposisjonen i Malaysia klarte å gjøre seg gjeldende. Men opposisjonens sterkere stilling resulterte også i store tap for Badawis parti, og fremskyndet hans egen exit fra politikken. Badawi hadde ambisjoner om å fjerne systemisk korrupsjon og å reformere rettssystemet. Han hadde også planer om å fornye politiet og den offentlige forvaltning. Ikke på noen av disse områdene har vi sett nevneverdige endringer i positiv retning.

Badawis siste tale til sitt eget parti var en advarsel – og kanskje også et tegn på hva vi kan forvente oss med Razak.

Badawi advarte nemlig mot diskriminering av etniske minoriteter og bruk av udemokratiske midler for å ramme politiske motstandere.

Den nye statsministeren, Razak, har pustet og åndet politikk i et langt liv. I tillegg til å ha sittet i parlamentet siden han var 23 år, er han også sønnen til Malaysias annen statsminister og nevøen til den tredje.

Alternative aktuelle statsministerkandidater har det ikke vært lett å få øye på.

Razak starter ikke i sin nye jobb med blanke ark og nye fargestifter. Det går rykter om at han har mottatt bestikkelser. I tillegg er han blitt knyttet til et drap som har alle elementer av skandale: Utroskap, en utenlandsk kvinne og militære eksplosiver brukt som drapsvåpen. Razak har benektet alle beskyldninger.

Razak skal lede Malaysia gjennom finanskrisen og økende arbeidsledighet.

Det er i dag mange som spør seg om han er rett mann for jobben.

Alle har vært spent på hvordan Razak skulle sette sammen sin regjering. Det er nettopp blitt kjent at «Dr. M.»s sønn kommer inn i regjeringen. Dette kan være et tilbakeskritt: Mange kommentatorer frykter at «Dr. M.» herved gjenoppstår politisk.

Malaysia og Singapore, to naboland i Sørøst Asia, opplever dagens finanskrise på ulike måter og har ulike utsikter til hvordan landingen kan komme til å bli. Dette skriver jeg om i Aftenpostens Signert-spalte 22. desember 2008.

Finanskrisen sett østfra

SINGAPORE ER et av landene i Asia som først opplevde følgene av finanskrisen. Landets bruttonasjonalprodukt har falt to kvartaler på rad. Arbeidsledigheten har steget. I tillegg har enkeltpersoner mistet oppsparte pensjonsmidler, fordi de har kjøpt tvilsomme spareprodukter fra banker som nå er bankerott.

Ifølge Singapores nasjonalbank har nesten 10000 singaporeanere tapt mer enn US$ 338 millioner på grunn av konkursen i Lehman Brothers alene.

Ettparti staten Singapore har alltid oppfordret sine borgere til å investere i aksjemarkedet – blant annet fordi landet ikke har et statlig system for allmenn pensjon. Singapores største bank, DBS Group, som har solgt dagens utskjelte produkter, har også staten på eiersiden. Dette har ført til protester fra krisens første ofre; turbokapitalismens største fans har ropt etter statens synlige hånd. Singapores statsminister, Lee Hsien Loong, har derfor henstilt til bankene å «vise hensyn» i de tilfeller hvor sparerne har fått feilaktig informasjon.

Forbud mot spareprodukter.

Privat sektor i Malaysia opplever en svakere økonomisk utvikling i dag, men det er fortsatt ingen tegn på en økning i arbeidsledigheten, som i Singapore. Dessuten var Malaysias nasjonalbank skeptisk til spareprodukter fra USA, som storinvestor Warren Buffet omtaler som «masseødeleggelsesvåpen», og innførte derfor forbud mot at de ble solgt i Malaysia. Dermed ble ingen kommunale eller private midler gamblet bort på slike finansielle fantasiprodukter.

I Malaysia er privat sparing utbredt; velferdsordninger slik vi er vant til i Norge eksisterer ikke. Slik har det seg at mens sparepengene er blitt borte for de mange risikovillige i Singapore som har eksponert seg mot aksjemarkedet, har de mer forsiktige sparevanene i Malaysia bidratt til mindre private tap i dagens krise.

Under finanskrisen i Asia i 1997 innførte Malaysia restriksjoner på kapitalbevegelser; disse ble fjernet etterhvert. Statsministeren Abdullah Badawi har sagt at slike restriksjoner ikke aktuelle nå. Men slike omstridte tiltak blir gjerne ikke annonsert på forhånd.

Umiddelbart kan det altså se ut som om Singapore er hardere rammet av finanskrisen enn Malaysia. Men effekten på lengre sikt kan bli ulik.

Et konsulentselskap i Hongkong, Political & Economic Risk Consultancy (PERC), har vurdert langtidseffekten. De rangerer Singapore som best posisjonert blant 16 land i Asia til å håndtere finanskrisen, mens Malaysia er blant de landene der det er «høy risiko» knyttet til utviklingen på lengre sikt.

Når Singapore kommer på topp skyldes dette først og fremst landets politiske og sosiale stabilitet. Singapore har også, som Norge, finansielle muskler som ligner vårt oljefond, som kan gjøre landingen mykere.

Malaysia anses å ligge dårlig an fordi interne faktorer kompliserer situasjonen. Det er uvisst hvilken vei den politiske utviklingen vil ta. Sammenlignet med Singapore er implementeringsevnen svakere, og korrupsjon er mer utbredt. I tillegg er radikal islam en trussel.

Utsiktene i Sørøst-Asia, som i resten av verden, er lite lystelige.

En lengre versjon av artikkelen ble trykket i Politiken, 30 desember 2008.

Malaysia: Fortsatt lang vei til et stabilt demokrati

For muslimer verden over er fastemåneden Ramadan en tid for fred, kontemplasjon og tilgivelse. I Malaysia er Ramadan i år preget av uro og bekymring.

Jeg skriver om dette i Politiken, 26. september 2008.

Dette skriver jeg i Aftenpostens SIGNERT-spalte 3. april 2008.

Et tidsskille for Malaysia

ASIATISK POLITIKK. Resultatet av valget i Malaysia nylig ble et sjokk for regjeringspartiet. Opposisjonspartienes fremgang bidro til avisoverskrifter om en "politisk tsunami".

NORDMENN VIL IKKE beskrive et valgresultat hvor regjeringen vinner 140 av 222 seter i parlamentet som et tap. Men det var nettopp på denne måten statsminister Abdullah Badawi karakteriserte valgresultatet. "Tapet" var så stort og overraskende at aksjemarkedet reagerte med å falle 10 prosent dagen derpå. Den regjerende koalisjonen, Barisan Nasional (BN), består av 14 politiske partier. Koalisjonen har hatt et overveldende flertall i parlamentet siden frigjøringen for 50 år siden; ved det forrige valget, i 2004, fikk BN flertall på over 90 prosent. Opposisjonspartiene oppnådde et godt resultat i 1969. Seiersmarsjen endret seg raskt til etniske opptøyer; flere ble drept og unntakstilstand ble innført. I dag er det stadig ulovlig i Malaysia å omtale begivenhetene 13. mai 1969, en dato ingen i Malaysia har glemt.Nettopp for å unngå at noen lignende skulle skje denne gang, erklærte politisjefen i Malaysia at offentlige seiersmarsjer ikke ville være tillatt.

Nettet i valgkampen.

Opposisjonspartiene har gått nye veier denne gangen. To kjente bloggere ble valgt inn som kandidater for opposisjonspartiene, og et nytt begrep har sett dagens lys: "blogotician" ("bloggolitiker", eller en blogger som blir politiker). Internett brukes også til pengeinnsamling. En populær blogger som stilte som kandidat, samlet inn penger ikke bare fra folk i Malaysia; også utvandrede malaysiere kunne støtte ham via Pay Pal på Internett. Opposisjonspartiene gjorde det bra f.eks. i hovedstaden Kuala Lumpur, i Penang, hvor statsministeren Badawi kommer ifra, og i andre urbane strøk.

Fleretnisk koalisjon.

Regjeringskoalisjonen består av de største etniskbaserte politiske partiene til henholdsvis malayere, kinesere og indere. BN er altså en koalisjon av etniskbaserte enkeltpartier. Dette har vært en suksessoppskrift som andre partier ikke har klart å utfordre hittil. Folk i Malaysia har tidligere stemt langs etniske linjer; kinesere stemmer på kinesere, malayere på malayere, osv.I Malaysia har ikke den politiske aksen gått mellom borgerlige partier på én side og sosialistiske på den annen; den har gått mellom store etniske partier tilhørende BN på den ene siden, og små etniske partier i opposisjonen på den andre. Størst fremgang i dette valget fikk det nye National Justice Party (PKR), som ønsker seg demokratiske reformer. De facto-lederen av PKR er tidligere visestatsminister Anwar Ibrahim. Omtale av PKRs Ibrahim finnes både på Facebook, My Space og YouTube. Ibrahim er tidligere blitt dømt i en rettssak mange mener var manipulert for å fjerne ham fra makten. PKR vant 31 seter i parlamentet og er nå det største opposisjonspartiet.

Det "umulige" skjedde.

Det som er mest oppsiktsvekkende er at PKR ikke forbindes med én etnisk gruppe. PKR er et fleretnisk parti; et politisk alternativ som var umulig å tenke tidligere, er blitt en realitet. Tross "tapet" aksepterte BN valgresultatene, og de som støttet opposisjonspartiene, holdt seg rolig hjemme. Dette er tegn på politisk modenhet. Situasjonen er uvant for alle. Men folket har stemt frem en ny situasjon for politikk og demokrati i Malaysia. De har stemt for et paradigmeskifte.

En lengre versjon av artikkelen ble publisert i Politiken (Danmark).

To malaysiske komikere kommenterer saken (på engelsk).
NB Dette krever litt lokalkjennskap til livet i Malaysia.

Why MCA? MCA =Malaysian Chinese Association

The Family Tree

Elections Blah Blah Blah

En artikkel jeg skrev tidligere om Malaysia kan leses her.

Gateprotester i Malaysia

Sist helg (24-25.november 2007) var det igjen gateprotester i Malaysia. Denne gangen var det Hindu Rights Action Force (Hindraf) som ønsket å sette søkelys på indernes vanskelige situasjon i Malaysia. Se bloggen til Jeff Ooi, en anerkjent malaysisk kommentator, for bilder og lokale kommentarer.

Den 10. november var det gateprotester i Kuala Lumpur, hovedstaden i Malaysia.

I følge internasjonale medier var det 60 frivillige organisasjoner og 4 opposisjonspartier, tilsammen 40 000 mennesker, som masjerte til det nasjonale palasset (Istana Negara). De ba Kongen om hjelp til å få regjeringen, ledet av statsminister Abdullah Badawi, til å ha en mer rettferdig og ikke-korrupt valgordning. Demonstrasjon "Bersih" ("Ren") ble ledet av tidligere visestatsminister Anwar Ibrahim.

Nyhetsklipp fra BBC.

Video fra CNN.

Nyhetsdekning fra Al Jazeera.

Det er ulovlig å gjennomføre offentlige demonstrasjoner i Malaysia.

Her er det på plass også å minne om nobelprisvinneren Joseph Stiglitz sin ukritiske artikkel om Malaysia og min reaksjon til den i Aftenpostens Signert-spalte 30.10.2007.

Malaysia fanget i suksessfellen

Malaysia feirer 50 års jubileum som selvstendig stat i år. Joseph Stiglitz, nobelprisvinner i økonomi, har roset landet for sine suksesser.


I International kommentar-spalte i danske Politiken (25. oktober 2007), skriver jeg at bildet ikke bare er rosenrødt. Nedenfor er artikkelen som ble trykket i Aftenposten, 30.10.2007.


MALAYSIA FANGET I SUKSESSFELLEN
SELVSTENDIGHET. Malaysia markerte nylig 50 års selvstendighet. Nobelprisvinner Joseph Stiglitz skriver at verden har mye å lære av Malaysia. Men virkeligheten er ikke rosenrød.


SAMMENLIGNET MED ANDRE nasjoner som kastet kolonialismens lenker samtidig, har Malaysia mye å skryte av. Samtidig er landet fanget i suksessfellen - oppskriften på Malaysias fremgang så langt kan stenge for videreutviklingen. Stiglitz roser landets økonomiske fremgang og politiske stabilitet.

Statsborgerskap på vilkår.

Ved løsrivelsen fra Storbritannia ble det inngått en "sosial kontrakt" mellom tre folkegrupper: De kinesiske og indiske minoritetene skulle få malaysisk statsborgerskap og tilhørende rettigheter mot at de anerkjente malayernes "spesielle stilling" som majoritet. Dette innebar at malayernes språk malay skulle være nasjonalspråket, at malayernes religion, islam, skulle være statsreligion og at malayernes "kongehus", sultanene, skulle bestå. Denne sosiale kontrakten har sikret stor grad av fred og fordragelighet.

Forsterket "etnifisering".

Men den forsterker samtidig "etnifiseringen" av samfunnet. Etter femti år som medborgere, identifiserer folk seg fortsatt etter etnisitet. Fordi etnisitet henger tett sammen med religion i Malaysia, forsterker denne identiteten også religiøse skiller. "Etnifiseringen" av samfunnet sementeres ytterligere gjennom regjeringens politikk, den såkalte "National Economic Policy" (NEP). NEP ble innført i 1970, etter raseopptøyene i 1969, med to hovedmål: Å bekjempe fattigdom blant alle folkegrupper og å bidra til "etnisk likestilling". Det siste handlet om å gi malayene en del av den økonomiske "kaken" som samsvarte bedre med deres antall. Nordmannen Just Faaland fra Christian Michelsens Institutt er rådgiveren bak NEP. NEPs mål om å bekjempe fattigdom blir sjelden nevnt i dag. NEP er et kvotesystem som favoriserer malayere i alt fra jobber i det offentlige til lisenser for å drive ulike næringer. Tredve prosent av eierskapet i alle børsnoterte selskaper i Malaysia er forbeholdt malayere.

Fortsatt uklarhet.

Etter snart førti år med fordelspolitikken, er det ikke lett å vite hvor nær Malaysia er målet om "etnisk likestilling". Den utøvende statsmakt har en dominerende plass. Amnesty har listet opp flere lover som trenerer politisk utvikling og fremveksten av et godt fungerende sivilt samfunn i Malaysia. Blant annet er menneskerettigheter, presse- og ytringsfrihet, offentlig innsyn og religionsfrihet nevnt. Under finanskrisen i 1997 valgte Malaysia å trosse IMFs råd. Stiglitz roser Malaysia for dette. Andre påpeker at denne "selvstendigheten" skyldes at IMF blant annet krevde åpenhet om landets økonomi. Korrupsjonen i Malaysia er et kjent faktum. Transparency Internationals korrupsjonsindeks rangerer Malaysia på 43. plass - Norge er på niende plass.Den globale radikaliseringen av islam har også nådd Malaysia. Som mottrekk har regjeringen "islamifisert" sin egen politikk, noe som har ført til økt avstand mellom de muslimske malayene og de religiøse minoritetene representert av kinesere og indere. Landets åpne økonomi og den økende globalisering vil kreve endring og videreutvikling. Blant annet må Malaysia behandle sine borgere likt uansett bakgrunn - og fjerne korrupsjon. Dette vil gjøre at Malaysia om nye femti år kan se seg tilbake med stolthet.