Minoritetenes dilemma
Det er alltid krevende å knuse glasstak. Utfordringen for dem som
går foran, er balansegangen mellom det å være "seg selv" og
det å være representant for en gruppe.
Dette er temaet for min artikkel i Aftenposten 17. oktober 2008.
går foran, er balansegangen mellom det å være "seg selv" og
det å være representant for en gruppe.
Dette er temaet for min artikkel i Aftenposten 17. oktober 2008.
I DAG HAR VI profilerte politikere med innvandrerbakgrunn fra de fleste politiske partier. Noen av dem har uttrykt at de er lei av å bli spurt om de er partienes "innvandreralibi"; de insisterer på at de først og fremst er politikere - med innvandrerbakgrunn. Men det er umulig for andre å ignorere, og for dem selv å unngå å erkjenne, deres innvandrerbakgrunn. Våre hjemlige politikeres dilemma kan vi også observere i den globale thrilleren - valget av den neste president i USA. Hvis Barack Obama blir valgt til president, vil han også bli USAs første svarte president - uansett hvor mye han hever seg over rasespørsmålet. Vi tilhører alle ulike grupper. Noen av disse "gruppemedlemskap" - mer enn andre - påvirker våre valgmuligheter. Definisjonsmakt er makten til å definere det som er "normalt". Slik makt er ofte ikke synlig for gruppen som har den, men merkes godt av personer som blir utdefinert.
Identifisere makten.
Språk er et godt hjelpemiddel når vi ønsker å identifisere hvem som har makt. For eksempel skrives det om kvinnelige styremedlemmer, men ikke om mannlige styremedlemmer. Men det er også forskjell på minoritetsgrupper. Mens innvandrere ofte kan ha vanskeligheter med å skjule sin migrasjonsbakgrunn, kan homoseksuelle velge å være åpen eller taus om sin seksuelle legning. Kampen for mangfold er i bunn og grunn en kamp for at alle individer skal kunne blomstre som hele personer. Tiltak for mer mangfold må nødvendigvis rettes mot flere nivåer: individer må beskyttes mot diskriminering, og utsatte gruppermå gis tilsvarende muligheter som andre. Det er ikke ukontroversielt å gi utsatte grupper "likere" muligheter.Graden av motstand.
Kvotering, som eksempel på tiltak, kan eskaleres fra ytterst moderat til hardnakket radikal. Effekten har en tendens til å henge sammen med graden av motstand. Én ting er å intervjue minst én kvalifisert innvandrer når statlige stillinger blir lyst ut. Noe annet er å lovfeste kjønnsbalanse i ASA-styrer. Sammenligner man effekten av disse to eksempler på tiltak, er det ingen tvil om hva som gir mest effekt. Som frihetselskende mennesker ønsker vi aller helst å unngå tiltak som smaker av tvang. Derfor hører vi om individer som ikke ønsker å bli kvotert inn - av redsel for at gruppeidentiteten skal overskygge kompetansen. Men kvotering er et tiltak for å løfte frem kvalifiserte, ikke ukvalifiserte, kandidater som blir utestengt på grunn av ulike ekskluderingsmekanismer. Representanter for minoriteter av ulike slag kan velge å utvide grenser for mangfold eller å la være. Men dette er ikke et valg man tar én gang for alle; hver situasjon åpner for en ny mulighet, et nytt valg.Bruke alle sider av seg selv.
Arbeiderpartiets Hadia Tajik sier at utfordringen for minoritetspolitikere er å bruke alle sider av sin identitet, og å flette inn minoritetsbakgrunnen der det er relevant. Byrådsleder Erling Lae gir oss en god illustrasjon på dette når han tar med seg sin partner til feiring av id blant byens muslimer. Med denne handlingen velger Lae å være både politiker og homofil, men mest av alt velger han å være en god leder.En lengre versjon av denne artikkelen ble publisert i Politiken (Danmark), 21. okt. 2008.
