World Citizens
Originally uploaded by 水泳男
Med boken Verdensborgerskapets idéhistorie forsøker Kjetil Jakobsen å relansere ideen om verdensborgerskap nå som et svar på globaliseringens utfordringer.
Følgende artikkel ble trykket i Aftenposten 28.11.2009.
Følgende artikkel ble trykket i Aftenposten 28.11.2009.
VI LEVER I globaliseringens tidsalder. Fra vi står opp om morgenen til vi legger oss om kvelden, er våre liv fanget i globaliseringens tentakler. Strømmen av produkter, tjenester, ideer og mennesker er uimotståelig og berører oss alle, uansett om vi liker det eller ei.
Migrasjon, vår tids folkevandring fra bygd til storby, fra en verdensdel til en annen, er muligens det aspektet ved globalisering som reiser flest vanskelige etiske og politiske utfordringer.
Vår norske innvandringsdebatt handler, i bunn og grunn, om hvor like vi må være og hvor forskjellige vi kan være.
Hijab i Sporveien.
En god illustrasjon av dette dilemmaet er diskusjonen nylig om hijab som del av Oslo Sporveiers uniform. Hva er viktigst: Rett til bruk av religiøse symboler, kvinner i jobb eller angivelig omsorg for muslimske kvinner som arbeider i Sporveien som vil «bli presset hvis hijab blir en del av uniformspakken»?
Jakobsens bok, Verdensborgerskapets idéhistorie (bind 1), tar utgangspunkt i dagens situasjon, hvor politikkens hovedoppgave defineres som å finne ut hvordan en gruppe mennesker bør organisere seg på et avgrenset territorium der nasjonalstaten er rammen. Som fag har idéhistorien, fra Platon og fremover, vært dominert av tanker om staten. Underkommunisert har vi, ifølge Jakobsen, en idétradisjon om verdensborgerskap, kosmopolitismen, som også har vært med oss i ulike kulturer og samfunn på planeten.
Jakobsens prosjekt er å løfte frem i lyset idéhistorien om hvordan tanken om menneskeheten og det globale har utviklet seg over tid.
Nasjonalismen.
Motsetningen til idétradisjonen om verdensborgerskap er nasjonalismen. Nasjonalismen har, som kjent, mange sider. For eksempel liker vi nordmenn å tenke at vår nasjonalisme er «snill», i motsetning til tysk nasjonalisme i mellomkrigstiden. Vår nasjonalisme er «snill» også fordi den henger sammen med frigjøring og selvstendiggjøring. Den er ikke grunnet i «verdensdominans» eller tilsvarende usympatiske holdninger.
Nasjonsbyggingsprosjektet i Norge har gått ut på å rendyrke, og romantisere, koblingen mellom nordmenn og territorium Norge. Mangfold, representert ved regional identitet, f.eks., har måttet finner seg til rette innenfor nasjonalstaten Norge som ramme. Etter over 100 år som selvstendig nasjon er den regionale samhørigheten fortsatt høyst levende. Når innenlandske innflyttere til Oslo møter andre sambygdinger, er ofte «regional bonding» det første de foretar seg.
Samfunnets, og innvandrernes, utfordring er at nye nordmenn mangler røtter i en norsk bygd – grunnkilden til identitetsmangfold i en norsk sammenheng.
Kjernen.
Når vi forsøker å definere et nytt, og inkluderende, norsk «vi» som kan romme et større identitetsmangfold, kan verdensborgerskapets kjerne – menneskerettigheter – fungere som rettesnor, især når lettvint symbolpolitikk frister våre politikere mer enn å praktisere ledelse.
