Dette skriver jeg i Aftenpostens Signert-spalte 17. juni 2008.
Å ta fremmedfrykt alvorlig
alvorlig. Vi kan ikke fortsette å føyse det bort som bare noe
irrasjonelt.
ENKELTE BRUKER en rasismedefinisjon som er så snever at antall rasister i Norge begrenses til et fåtall; de "frikjenner" dermed seg selv fra rasiststempelet. Andre bruker et utvidet rasismebegrep hvor "alt" er rasisme og "hvor det bor en rasist i hver av oss". Dette gir lite rom for å ta alvorlig folks opplevde frykt for det fremmede.I denne sammenheng er det nyttig å bli minnet om at FNs rasediskrimineringskonvensjon og norsk lovgivning skiller mellom direkte diskriminering, hvor negativ forskjellsbehandling er det man ønsker å oppnå, og indirekte diskriminering, hvor negativ forskjellsbehandling er en utilsiktet konsekvens av handlingen. Både direkte og indirekte diskriminering er ulovlig i Norge. Rasismedebatten viser at ikke alle er klar over dette. Det betyr imidlertid ikke at alle som indirekte diskriminerer, egentlig er rasister. Fremskrittspartiet tilbyr sine velgere rett til å være skeptiske mot innvandrere og et legitimt rom for deres uro og ubehag i møtet med "det flerkulturelle Norge". Krav stilles til innvandrere slik at uroen og ubehaget skal dempes.
Politisk korrekte.
Andre, mer politisk korrekte meningsytrere, tilbyr en motsatt strategi: Det er flaut med fremmedfrykt. "Skikkelige" folk driver ikke med sånt. Det stilles først og fremst krav til majoriteten; innvandrernes væremåter som kan oppleves som uvante, skal forstås. Som innvandrer kan jeg foretrekke den siste tilnærmingen fremfor den første, men ingen av dem bidrar konstruktivt til å øke vår evne til sameksistens. Fremmedfrykt oppleves av alle, uansett om man tilhører majoritet eller minoritet. Sameksistens krever noe av alle, uansett bakgrunn.Når man legger til grunn at Norge i dag er et gjennomsekularisert og individorientert samfunn, kan det være krevende for både majoritet og minoritet at enkelte har en religiøs identitet syv dager i uken - ikke bare når de skal døpes, gifte seg og begraves - og som fremhever storfamilien heller enn individet. Videre, majoriteten lever i den tro at ytringsfrihet i Norge er noe absolutt og ubegrenset. Man glemmer at denne friheten alltid har hatt lovbestemte grenser mot, f.eks. rasisme, blasfemi og pornografi. Derfor kan resepten til utenriksminister Jonas Gahr Støre om en mer gjennomtenkt tilnærming til ytringsfrihet - der ord må veies slik at de ikke krenker andre - oppleves som frihetsbegrensende. Hvis vi skyver ytringsfriheten foran oss i rasismedebatten, tar vi ikke nok ansvar for konsekvensen av våre handlinger. Men hvis vi ikke - med utgangspunkt i ytringsfriheten - kan snakke om frykten og ubehaget vi kan føle i møte med mangfoldet, vil sameksistens bli nesten umulig.Konstruktiv, ikke krenkende.
Noe av det vi må samtale om er: Hvordan forklare fenomener som virker uforenlige for "folk flest", for eksempel det å være hijabbærende og feminist på samme tid? Hvordan kan man kritisere kulturell og religiøs praksis på en måte som er konstruktiv og ikke krenkende? Kunnskap, møteplasser med takhøyde, folk som tør gå foran med de vanskelige spørsmålene, samt tydelige lovgrenser for hva som er uakseptabelt, er noe av det som kan øke vår evne til sameksistens. Her har vi alle en utfordring.Danske Politiken trykker en lengre versjon av artikkelen samme dag.
