Bakgrunn
Regjeringen varslet i september 2008 om at det vil innføre et vilkår om at referansepersoner som har opphold på humanitært grunnlag, må ha fire års utdanning eller arbeidserfaring i Norge for at det skal kunne innvilges familiegjenforening eller -etablering. Det samme vil gjelde for personer som har flyktningstatus, men bare ved familieetablering.
Status oktober 2009
Regjeringen innfører det omstridte 4-årskrav for familieetablering for flyktninger. Lovforslaget er vedtatt av Stortinget og det som gjenstår er forskriftsarbeid i Justisdepartementet.
Forslaget om 4 -årskrav for familiegjenforening er nå ute på høring. Her er UDIs høringssvar. I korthet mener UDI at dette vil ha store økonomiske og administrative konsekvenser for etaten.
Arbeiderpartiets offisielle mål med 4 årskravet er to-delt: innstramning av asylstrømmen, og belønning for å ta arbeid eller utdanning, det Ap kaller insentiver for integrering. Dessverre er det fare for at konsekvensen er at antall asylankomster går opp og at loven vil fungere integreringshemmede. Dette er, med andre ord, en sak som krever samordning mellom innvandringsstatsråd Storberget og integreringsstatsråd Lysbakken.
Inkonsekvent argumentasjon fra Ap
Som kjent er 4-årsregelen noe som dukket opp tidligere som et Ap-forslag i kampen mot tvangsekteskap. Kritikerne påpekte da at 4-årsregelen vil automatisk føre til en innstramning av innvandring mens dens effekt på tvangsekteskap var høyst usikker. Ap argumenterte da at 4-årsregelen ikke vil bidra til innvandringsinnstramning. Heldigvis døde 4-årsregelen som et tiltak mot tvangsekteskap.
Men nå våkner 4-årsregelen igjen fra døden - som tiltak som skal fungere innstrammende på asylankomster.
4-årsregelen er tydeligvis Ap-medisinen mot alle vondter, uansett diagnose.
Skjerpet underholdskrav
Fra før har regjeringen skjerpet underholdskravet for familieetablering. Når dette kombineres med 4-årskravet, får vi to uheldige konskvenser:
Å oppfylle 4-årskravet fører ikke automatisk til familieetablering med mindre underholdskravet er oppfylt; søkeren må følgelig vente lengre enn 4 år for å få familieetablering.
På den andre siden, en superintegrert flyktning, som oppfyller underholdskravet før 4 år er gått, blir ”straffet” for effektiv integrering fordi han/hun uansett må arbeide/studere i 4 år. 4-årskravet kan, med andre ord, virke integreringshemmende, ikke fremmende.
Varselslampene bør lyse for integreringsstatsråd Audun Lysbakken.
Se intervju om dette i Ny Tid.
"Signaler til Langtbortistan eller til FrP".
Nedenfor er artikkelen jeg skriver i Aftenpostens Signert-spalte 23. oktober 2009.
STATSRÅD KNUT STORBERGET får i fanget ansvar for det omstridte fireårskravet for familieetablering for flyktninger. Dette er et kontroversielt tiltak utformet av sterke krefter i Arbeiderpartiet, inspirert av høyreregjeringen i Danmark.
Kravet innebærer at flyktninger og lignende grupper må ha fire års arbeid eller utdanning i Norge for å få rett til familieetablering. Med «familieetablering» menes «samliv som ble etablert etter tidspunktet for innreise til riket».
Arbeiderpartiets offisielle mål med tiltaket er todelt: Innstramning av asylstrømmen, og belønning for å ta arbeid eller utdanning.
Fra før har regjeringen skjerpet underholdskravet for familieetablering. Å oppfylle fireårskravet fører ikke automatisk til familieetablering med mindre underholdskravet er oppfylt. I praksis er fireårskravet smør på flesk som blåser opp innvandringsposten i statsbudsjettet.
Når regjeringen hever terskelen for å ha et familieliv i Norge for folk på flukt, viser erfaring som regel at enten går asyltallene opp fordi noen kvinner velger å søke asyl i Norge på selvstendig grunnlag, eller kvinnene må forlenge oppholdet i land hvor det ofte er farlig å være enslig kvinne.
Fra før vet vi at returavtaler mellom Norge og «asylproduserende» land, og landenes sikkerhetssituasjon er de to faktorene som påvirker asylankomster. Hvordan velger potensielle asylsøkere asylland? Når sikkerhetssituasjonen er så truende at folk velger å flykte, er det først og fremst å komme i sikkerhet som er viktig, ikke bisarre regler for familieetablering.
Når mangel på jobb, i tillegg til de ulempene dette medfører, attpåtil forsinker familieetablering, kan dette øke stressnivået i en ellers slitsom tilværelse; dette kan virke integreringshemmende. Dessuten, når retten til familieliv avhenger av å få jobb uansett, kan personer utsettes for større utnyttingsrisiko – sosial dumping – i et arbeidsmarked hvor flyktninger allerede er marginaliserte.
Fagpersoner mener i tillegg at fireårskravet – og unntakene – er kompliserte, ikke bare for myndighetspraksis, men også med hensyn til informasjon til brukerne. Kontroll av vilkår vil kreve økte ressurser. Lovendringen kan også føre til flere klagesaker som må avgjøres i Utlendingsnemnda.
Hvorfor har Danmarks venner i Arbeiderpartiet ivret for noe som mest ligner på gammelt oppgulp, klippet og limt fra et annet omstridt tiltak, 21-årsregelen mot tvangsekteskap som havnet på skraphaugen? Hverken Sverige eller Finland har noe lignende.
Den mest nærliggende forklaring er ren kynisme. Arbeiderpartiet vet at fireårskravet bare i liten grad vil påvirke asylstrømmen eller integreringstempoet.
Signaler fra Arbeiderpartiet om asylpolitikken er ikke beregnet på potensielle asylsøkere i Langtbortistan; de er skreddersydd først og fremst for norske ører, især for velgere i Fremskrittspartiet.
En ny regjering med nye koster kan revurdere tidligere lovforslag som ikke er tilstrekkelig gjennomtenkt. Statsråd Knut Storberget kan gå i bresjen.
