Fra blasfemisirkus til mer gudsalvor
EUROPARÅDET SKILLER mellom begrepene «blasfemi» og «oppfordring til religiøst hat» («incitement to religious hatred»).
Førstnevnte mener man ikke bør kriminaliseres, men det bør det andre. Ifølge Europarådet er det ingen motsetning mellom rettslig vern mot oppfordring til religiøst hat og religionskritikk i det offentlige rom.
Som kjent har Europarådet forsvar av menneskerettighetene, det parlamentariske demokrati og prinsippet om rettsstaten som sine viktigste oppdrag. Europarådets såkalte Venezia-kommisjon har «demokrati gjennom lovgivning»(«democracy through law») som sitt viktigste område. Nylig utga kommisjonen en rapport om forholdet mellom ytringsfrihet og religionsfrihet.
Blasfemi og religiøst hat.
Rapporten tar utgangspunkt i medlemslandenes lovgivning når det gjelder blasfemi og andre relevante straffbare handlinger knyttet til religion. Rapporten anbefaler at blasfemi bør avkriminaliseres. Samtidig anbefaler rapporten landene som fortsatt ikke har rettslig vern mot oppfordring til religiøst hat om å sørge for det.
Religionskritikk skal vi ønske velkommen. Demokrati krever at religiøse mennesker, som andre grupper, skal tolerere at andre kritiserer deres tro og tanker, verdier og aktiviteter.
Målet må være å beskytte mennesker fra diskriminering og hat på grunnlag av religion, ikke å hindre kritikk av religion. Fremveksten av et flerreligiøst Norge aktualiserer behovet for et klokt offentlig ordskifte om slike spørsmål.
Debatten om lovgivning mot blasfemi er vanskelig. Delvis skyldes det våre forestillinger om ytringsfrihet. Delvis skyldes det definisjonen av blasfemi i vanlig språkbruk.
Absolutt ytringsfrihet.
I den norske debatten så langt virker det som om mange har en forestilling om at ytringsfriheten må være absolutt, og at enhver begrensning truer demokratiet. Det har, f eks, vært få som argumenterer mot dagens rasismeparagraf. Muligens mener man at blasfemiske ytringer er mer truende for demokrati enn rasistiske ytringer? Men FNs menneskerettigheter likestiller beskyttelsen mot diskriminering på begge grunnlag selv om «rase» er noe man er født med og religion noe man kan, i teorien, «velge». Med «blasfemi» tenker de fleste på «gudsbespottelse». I vanlig språkbruk er det vanskelig å se skillet mellom blasfemi og f.eks. oppfordring til religiøst hat. Ethvert forslag til lovgivning på feltet kan derfor sees som et hinder for religionskritikk.
I Europarådets gjennomgang av europeiske lovtekster mot straffbare handlinger knyttet til religion er dette skillet tydelig; her omtales, i tillegg til blasfemi, handlinger som f.eks. oppfordring til religiøst hat. Her er det ingen motsetning mellom rettslig vern mot oppfordring til religiøst hat – som anbefales av Europarådet – på den ene siden, og religionskritikk, ytringsfrihet og demokrati på den andre.
Til syvende og sist er lovgivning alene ikke tilstrekkelig til å sikre demokrati. Ytringsfrihet bærer med seg både rettigheter og plikter. God lovgivning kan være en god påminnelse om begge deler.
Lenken til rapporten fra Europarådet som nevnes i min artikkel samt tilhørende dokumenter (på engelsk og fransk) finnes her:
Council of Europe (Venice Commission)
Report on the relationship between freedom of expression and freedom of religion: The issue of regulation and prosecution of blasphemy, religious insult and incitement to religious hatred.
