I en undersøkelse som Deloitte har gjennomført, sier én av ti bedriftsledere at de har mottatt julegaver som kan oppfattes som smøring. Hvor går grensen mellom akseptabel kundepleie og smøring?
Dette skriver jeg om i Dagens Næringsliv 17. desember 2007.
Med takk til min diskusjonspartner Odd Henrik Robberstad, tidligere styremedlem i Transparency International (Norge).
Når blir kundepleie smøring?
Long Litt Woon,
magister i sosialantropologi og tidligere styremedlem i Transparency International (Norge)
Transparency International har nettopp lansert sitt Global Corruption Barometer 2007. Undersøkelsen viser tydeligere enn før at korrupsjon er et globalt problem, også hos oss i Norden. To sentralt plasserte personer i Telenor Sverige er nylig blitt sparket grunnet en luksustur til Peru med mellom ti og femten deltakere der kostnaden per deltager endte på flere titall tusen kroner. Terra-tullingene har reist sammen på scootersafari, lavvo-overnatting og London-turer. Vi har ennå ikke sett slutten på Romerike- vannverkets vanvittige historie. Og nå hører vi om forsvarstopper som har reist på golfturer i utlandet sammen med en leverandør.
Først noen ord om begrepsbruk. Transparency International skiller mellom korrupsjon, eller misbruk av makt i betrodde stillinger for personlig gevinst, "ifølge regelen" og "på tross av regelen". Det første begrepet omfatter f eks bestikkelser for å oppnå noe som man uansett har krav på, altså en form for utpressing (”extortion”) fra mottakerens side. Det andre begrepet omfatter bestikkelser eller andre fordeler som man tilbyr for å oppnå noe den annen part ikke lovlig kan gi eller utføre. I begge tilfeller bidrar korrupsjon til manglende respekt for lov og regelverk, og til annen kriminalitet; misbruk av ressurser; konkurransevridning; og er, i siste instans, ødeleggende for et velfungerende marked og samfunn, og velferd for folk flest.
Det er viktig å holde fast ved at smøring er en form for korrupsjon. Men når blir kundepleie smøring og dermed korrupt?
Det er ingen klare grenser mellom hvor det ene slutter og det andre begynner. Men alle virksomheter som er seg bevisst smøring og annen korrupsjon har formaliserte husregler som, klart og tydelig, sier hva som er lov og hva som ikke er lov. Her er det heller ingen tilfeldig eller varierende sanksjonspraksis ved brudd på regler og reglement. Interne kontrollregler mot korrupsjon går ofte hånd i hånd med et internt regime mot bedrageri, tap av intellektuelle verdier, underslag og annen økonomisk utroskap. Det gis konkrete eksempler på interessekonflikter, inhabilitet og vennetjenester mv og ”fasiten” på etisk riktig adferd. I slike virksomheter er det også klart kommunisert at hvis man er usikker om gaver, representasjon og utgiftsdekning, skal man be om hjelp fra overordnede om hvordan retningslinjene skal tolkes.
Dette forutsetter imidlertid at personer som er overordnede selv klarer å være tydelige på grensen der akseptabel kundepleie bikker over til smøring. Lederne har et ansvar for å bygge en arbeidskultur der etisk forsvarlig adferd anerkjennes, settes pris på og etterleves av alle ansatte. I forlengelse av dette skal lederne – uten å nøle - ta opp forhold som man mener bryter med slike adferdsprinsipper. Dette kan være misforstått lojalitet, overfor bedriften eller kolleger, som f eks å unnlate å rapportere om kjennskap til regelbrudd, og det kan være represalier mot en kollega for rapportering av brudd på virksomhetens etiske regler.
Hva kan man så bruke som kompass i et så uoversiktlig terreng og der grensen mellom smøring og akseptabel kundepleie er utydelig?
Det første er elementær sunn fornuft. Skygger min egeninteresse for gangsynet og en nøktern vurdering? Hvordan kan det som er i ferd med å skje oppfattes av en nøytral observatør? Eller utnyttes av skandalehungrige journalister?
Når man forsøker å rettferdigjøre en invitasjon til et eksotisk reisemål med innlagt faglig oppdatering, når reise og opphold ikke skal betales av egen virksomhet i sin helhet, når gavegjenstanden har mer enn en ubetydelig verdi - og kontrakten ennå ikke er undertegnet – da bør varselklokkene begynne å ringe og alarmlampene blinke.
Man kan også stille seg selv et kontrollspørsmål: Er gaven/invitasjonen egnet til å skape tvil om ens integritet? Hvis man ikke kan svare et ubetinget ”nei”, bør man avstå.
Det er slik man ivaretar sitt omdømme.
