Grenser for religionsfrihet?

Går det en  linje mellom Dagbladets trykking av Muhammed-tegningen her hjemme og debatten i FN i Genève? Dette er temaet for min artikkel i Dagbladets AGENDA-spalte 9. mai 2010.
I Genève foregår det for tiden en tautrekking i FN som lett kan tolkes som en kamp mellom liberale, sekulære krefter på den ene siden og fundamentalistiske, religiøse krefter på den andre. Aktiv i denne kampen er Organization of the Islamic Conference (OIC), en samling av 57 land, som har arbeidet i mange år for å etablere prinsippet om at også religioner, ikke bare individer, trenger FNs beskyttelse. OICs arbeid kretser rundt konseptet ”fornærmelse av religion”.
For enkelte handler dette om en ”sivilisasjonskamp” mellom Vesten og den islamske verden. Men er det dette striden står om?
Nylig vedtok FNs Human Rights Council å vedta en ikke-bindende resolusjon som sier at landene plikter å beskytte mot ”fornærmelse av religion”. Umiddelbart ser dette ut som nok en seier for OIC, og for Kina, Cuba, Russland, Nicaragua, Bolivia, Filippinene og Sør-Afrika, som støttet OIC-landene.
Men resultatet i FNs Human Rights Council i mars 2010 ble også feiret av resolusjonens motstandere: USA, Europa og Argentina, Chile, Mexico, Sør-Korea, Uruguay og Zambia. Motstanderne feiret at marginen denne gangen var svært liten – kun tre stemmer – og  er stadig minkende. I tillegg hadde land som tidligere var tause nå tatt ordet i debatten og talt mot resolusjonen. Motstanderne håper at stemningen er i ferd med å snu, i deres favør.
Når Mohyeldeen Mohammad grep mikrofonen og advarte mot terrorangrep i Norge, Fredprisens hjemland, ble vi alle sjokkerte og sinte. Den dominerende rammen for debatten i mediene var, nok en gang, kampen mellom Vesten og Islam.
Et eksempel fra Malaysia, hvor statsreligionen er Islam, kan muligens hjelpe oss å se litt mer nyansert.
En menneskerettsorganisasjon, Sisters in Islam, ble nylig saksøkt i Malaysia: saksøkeren ønsket at organisasjonen fjerner ordet “Islam” i navnet fordi ”det er en fornærmelse mot Islam”. ”Sisters in Islam” er en progressiv kvinneorganisasjon som er toppskolert i Koranen og som utfordrer konservative muslimske tolkninger av Islam i Malaysia. Nylig har, for eksempel, ”Sisters in Islam” forsøkt å hindre piskingen av tre muslimske kvinner i Malaysia som har hatt sex utenfor ekteskap.  Søksmålet er et eksempel på hvordan beskyttelse mot ”fornærmelse av religion” kan bli misbrukt mot andre menneskerettigheter, som organisasjonsfrihet og ytringsfrihet.
Dette eksempelet fra Malaysia viser at kampen om ” ”fornærmelse av religion” ikke nødvendigvis handler om Vesten mot Islam, eller om sekulære mot religiøse krefter. Eksempelet viser at kampen foregår også innenfor Islam; ulike muslimske grupper kjemper om kriterier for hva som er en god muslim. I denne striden bør FN ikke engasjere seg. FN kan ikke gi én religiøs retning gudsprivilegier i forhold til en annen religiøs retning. Dette illustrerer også hvor problematisk begrepet ”fornærmelse av religion” er for en organisasjon som FN.
I kjølvannet av Dagbladets trykking av Muhammed-tegningen kunne man høre mangfoldet i oppfatninger blant norske muslimer - hvis man anstrengte seg litt, fordi mer moderate oppfatninger kommer ikke til orde like ofte eller like lenge som Mohyeldeen Mohammad.  
Ved den siste FN-konferansen om menneskerettigheter (Durban II) ble Israel karakterisert som en “rasistisk stat” av Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Dette viser hvilke  praktiske valg Norge, og andre land, står overfor som medlemmer av FN. Mange land reagerte med  å forlate konferansesalen, mens utenriksminister Jonas Gahr Støre valgte å tale fra den samme talerstolen som Ahmadinejad. Norges posisjon var at Norge, og verden forøvrig, blir taperne ved trekke seg fra arenaen når noe sies som vi ikke liker.
Det er ingen tvil om at OIC-landenes bekymring for økende islamofobi i land der muslimer er en minoritet, har faktisk grunnlag i mange muslimers liv. I Europa har Sveits nettopp vedtatt å forby minareter til moskeer, og Frankrike og Belgia planlegger å forby nikab i det offentlige rom. Samtidig er det også et faktum at internasjonale menneskerettigheter er designet for å beskytte individers religionsfrihet, ikke for å beskytte religiøse systemer. FN kan ikke være ”dommer” for interne religionsstrider. Dessuten er det mange mennesker som bekymrer seg for at religiøse bevegelser skal få større makt og innflytelse enn de allerede har.
Debatten i FN om ”fornærmelse av religion” er en avsporing.
Temaet burde være bedre vern mot diskriminering for hver enkelt verdensborger, uten hensyn til religion og andre former for livsanskuelse.