Hvorfor behandles næringsdrivende stemoderlig?
Hva kan næringsminister Trond Giske gjøre?
Selvstendig næringsdrivende velger å drive for egen risiko og trenger hverken medlidenhet eller særrettigheter. Men det er uforståelig hvorfor gruppen har langt dårligere vilkår enn andre næringsdrivende, blir løpende beskattet
hardere enn lønnsmottagere som tjener tilsvarende, og mangler grunnleggende sosiale rettigheter og trygd.
SELVSTENDIG NÆRINGSDRIVENDE inngår i gruppen små- og mellomstore bedrifter i Norge. Den står for ca. to tredjedeler av sysselsettingen og 55 prosent av omsetningen i næringslivet. Arbeidsvilkår for denne gruppen har konsekvenser for sysselsetting og verdiskaping. Til syvende og sist handler det om forutsetninger for velferdsstaten.
Som selvstendig næringsdrivende har jeg valgt å drive for egen risiko og trenger hverken medlidenhet eller særrettigheter. Men det er uforståelig hvorfor gruppen har langt dårligere vilkår enn andre næringsdrivende, blir løpende beskattet hardere enn lønnsmottagere som tjener tilsvarende, og mangler grunnleggende sosiale rettigheter og trygd. AFP for privat sektor, for eksempel, omfatter ikke denne gruppen.
Må tas alvorlig.
Grunnen til dette, tror jeg, er at selvstendig næringsdrivende faller mellom de tradisjonelle stolene i norsk arbeidsliv, arbeidsgiversiden og fagorganisasjonene. Denne organiseringen av arbeidslivet har gitt oss en ritualisert rytmisk dans, med myndigheter som dirigent og med forutsigbare elementer som forhandling, arbeidsfred, og enighet om hvordan arbeidslivskonflikter skal løses. Både myndighetene og arbeidslivets parter er så opptatt av seg og sitt at de bare ser en annen vei når selvstendig næringsdrivende ber om å bli tatt alvorlig.
Mange velger fortsatt å starte for seg selv under dagens næringsregime. Omtrent halvparten av alle foretak i Norge er personlig eide foretak. Antall hel- og deltidsarbeidsplasser som hvert år skapes av etablerere, er derfor betydelig. Bare i november 2009 ble 2500 nye enkeltpersonforetak registrert.
Mange kvinner velger denne selskapsformen. Også mange innvandrere etablerer enkeltpersonforetak. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at omtrent 4 prosent av innvandrerne eier sitt eget foretak. Andelen eiere blant innvandrere er lik gjennomsnittet for hele befolkningen, et faktum integreringsminister Audun Lysbakken bør merke seg.
Spørsmålet statsråd Trond Giske bør konsentrere seg om, er hvordan han kan fjerne den kollektive avstraffelsen av en gruppe som velger å stå utenfor den dominerende modellen for organisering av arbeidsliv. Denne gruppen er verdifull for samfunnet. Risikoen bærer de selvstendige selv. Ikke alle vil lykkes. Men deres suksess er ikke bare til glede for dem selv. Den kommer også samfunnet til gode.
Skiller ikke store og små.
Norsk aksjelov stiller formelle krav som ikke skiller mellom de største og de minste selskapene, hvor eier, styreleder og daglig leder er én og samme person. Statsråd Giske bør vurdere forenkling av regelverk for små aksjeselskaper, slik at denne selskapsform er mer attraktiv for flere. Svenskene vurderer nå å senke etableringskravet til aksjekapital fra 100000 til 50000 kroner, og EU unntar små foretak for revisjonsplikt.
Ved ikke å vise større interesse og engasjement, i motsetning til våre europeiske konkurrenter, bidrar myndighetene til en negativ utvikling for norsk næringsliv.
Dette ble publisert i Aftenpostens Signert-spalte 20. desember 2009.
