Kultur: fra anekdoter til strategisk kunnskap

World Citizens


Mange bedrifter har havnet i pinlige og kostbare situasjoner utenlands, gjerne med statlig hjelp. Nå valfarter norske bedriftsledere til Shanghai, anført av Trond Giske. Har de lært, spør Long Litt Woon.


Lær av tabber på tur

Artikkel publisert i Dagens Næringsliv, 1 juni 2010


Norske selskaper, med datterselskaper i utlandet og kunder verden over, har blant sine ansatte mye kunnskap om kultur av kommersiell interesse . Men uten aktiv forvaltning og 

intern formidling av ervervet kunnskap, klarer ikke selskapene å foredle kulturkunnskapen til ”kulturintelligens”.
Kultur er ikke bare noe eksotisk og fjernt ute i den store verden: også vi i Norge er kulturbærere. Det er derfor ikke nok med ”alminnelig sunn fornuft” i møte med fremmede. Sunn fornuft gir mening helst hos dem som deler den samme sunne fornuften. Sunn fornuft er lokalforankret. Den blir meningsløs for dem som ikke likner en selv.

Dessverre finnes det nok av eksempler på at norsk næringsliv, også i regi av velvillige statlige støttespillere, har kommet opp i pinlige og kostbare situasjoner på grunn av kulturblindhet.  


Ett eksempel er at på et seminar om Norge i utlandet med norske foredragsholdere, norsk kulturinnslag og en stor norsk delegasjon kom det kun én utlending. Når den enslige deltakeren så står opp og går midt i programmet,  hører det til skrekkhistoriene.

Frykten for å havne i slike situasjoner skaper et marked for kurs og bøker: hvordan skal man drive business i X-, Y- eller Z-land? Utfordringen  her er at fremmede kulturer ofte forflates til sjablonger. Det er lett å tenke på utlendinger som en gruppe der alle er fanget av sin kultur, sin religion og sine tradisjoner  - mens vi tar utgangspunkt i at i Norge er vi alle unike, oppegående individer. 


Selv om salget av bøker og kurs tyder på en viss kulturbevissthet og erkjennelse av forskjeller, er det viktig å huske at kultur er ikke alt, og alt er ikke kultur. 

Når norske næringslivsaktører møter sine kolleger eller kunder, aktuelle eller potensielle, i utlandet, møtes de ikke som kloninger av hver sin kultur, men som individer som bærer med seg sin kulturelle ”bagasje”. Som medlem av flere sosiale grupper er vi bærere av ikke bare én, men mange kulturer. I tillegg til nasjonalkulturen, bærer vi for eksempel også kultur og verdier fra stedet vi vokste opp, vår utdanningsbakgrunn, vår bedriftskultur osv. I tillegg bærer vi også med oss våre personlige ”bagasjer”, for eksempel ved vår kommunikasjonsform.

Vi møtes ikke i et vakuum. Vi må skjelne mellom ulike møteplasser og maktforhold.  Møter med kundegrupper er noe annet enn møter med lokale ansatte i datterselskapene.  Hva skjer når en norsk delegasjon fra hovedkvarteret i Norge reiser ut for å ha møter med lokalansatte i datterselskaper? Selv om de etter hvert har lært seg den norske væremåten, kan man fort gå glipp av verdifull lokalkunnskap hvis man ikke aktivt legger til rette for at synspunkter kan komme frem på utlendingenes egne premisser.  Antropologisk feltarbeid i lokalkontorene ute etter at gjestene fra Oslo er reist kan bidra til å spisse selskapets kulturintelligens.  Kunnskap om, for eksempel, hvilke hersketeknikker som bevisst eller ubevisst brukes av nordmennene kan forbedre kommunikasjon.

Nordmenn på jobb i utlandet sitter inne med verdifull kulturkunnskap. Når vi en gang har utvidet vår kulturhorisont, er vi forandret og ikke den vi en gang var. Erfaringen er irreversibel. Istedenfor at slik kunnskap forblir anekdotisk og spredt omkring i selskapet, kan systematisk samling og læring føre til at man slipper å finne opp hjulet på nytt – eller gjøre de samme kulturtabbene om igjen.  

Tilsvarende systematikk i debriefing av utlendinger fra datterselskaper som kommer til Norge for kortere eller lengre opphold kan også være lærerikt, for dem og for nordmennene selv. 


Det er gjennom utlendingenes øyne vi får øye på oss selv. Det var i Norge jeg oppdaget Malaysia.  
   

Norsk næringsliv har mye å vinne på en mer systematisk tilnærming til kulturkunnskap. Gjennom å foredle kulturkunnskapen, kan norsk næringsliv få utnyttet potensialet i selskapets kulturintelligens. 

Pariakasten

Selvstendig næringsdrivende er pariakasten i norsk politikk. Næringsminister Trond Giske prioriterer storkapitalen. Tror han, som mange andre, at gründere er småkjeltringer som snyter på skatten?


                     Debattinnlegg publisert i Dagens Næringsliv 10. mai 2010

Statsråd Trond Giske har, på kort tid, blitt storkapitalens yndling, og han gir inntrykk av å trives med å spise kirsebær med de store.

Hittil har han glemt at mange store har også en gang vært små. Mange av dagens ledende næringslivsaktører startet også opp i garasjen eller ved kjøkkenbenken.  

Og vi er mange som sår frø, dyrker og legger til rette for fremtidens kirsebærtrær. Selvstendig næringsdrivende inngår i gruppen små- og mellomstore bedrifter i Norge. Den står for ca to tredjedeler av sysselsettingen og 55 prosent av omsetningen i næringslivet. Antall hel- og deltidsarbeidsplasser som hvert år skapes av etablerere i sine små foretak er derfor betydelig og viktig for dem det gjelder, og for samfunnet. Det er uforståelig hvorfor en gruppe som bidrar til å sysselsette seg selv – og andre –skal behandles så stemoderlig.

At gründerlivet ikke er uten risiko viser tall fra Statistisk sentralbyrå:  60% av nyetablerte foretak overlever i ett år, og  bare 30 % av gründerne driver  fortsatt   virksomheten etter fem år.

Mange antar, men tør ikke si høyt, at det finnes kjeltringer blant selvstendig næringsdrivende, folk som kun bruker foretaket som et skalkeskjul for tvilsomme fradrag. Hvis dette er riktig, er det en liten sak for smarte byråkrater i Finansdepartementet å lage en enkel regel eller to som kan skille råtten klint fra genuin hvete. Gruppen selvstendig næringsdrivende er mangfoldig. Den bør ikke bli behandlet som en pariakaste fordi det muligens finnes noen luringer blant dem. Statsråd Trond Giske bør konsentrere seg om er hvordan han kan fjerne den kollektive avstraffelsen av gruppen.  

Venstreleder Trine Skei Grande skrev torsdag i denne avis om hva hennes parti ønsker å gjøre for å bedre arbeidsvilkårene for selvstendig næringsdrivende som driver enkeltpersonsforetak. Hun tok ikke opp situasjonen for små aksjeselskaper. Aksjeselskap er den vanligste organisasjonsform blant norske foretak.

Norsk aksjelov stiller formelle krav som ikke skiller mellom de største og de minste selskapene, hvor eier, styreleder og daglig leder er én og samme person. Norge blir alene om obligatorisk revisjonsplikt for mindre aksjeselskaper når Sverige følger Danmark og fritar 250 000 selskaper for revisjon.  Svenskene vurderer også  å senke etableringskravet til aksjekapital fra 100 000 til 50 000 kroner. Fra før vet alle som følger med at   EU unntar mindre foretak for revisjonsplikt.

Det er et mysterium hvorfor det skal være flere skurker blant selvstendig næringsdrivende i Norge enn i land vi liker å sammenligne oss med.

Giske bør vurdere forenkling av regelverket for små aksjeselskaper, slik at denne selskapsform blir mer attraktiv for flere. Ved ikke å vise større interesse og engasjement, i motsetning til våre europeiske konkurrenter, bidrar han og regjeringen til en negativ utvikling for norsk næringsliv.

Næringsministeren bør vise at han er handlingens mann, også når det gjelder arbeidskår for nåtidens selvstendig næringsdrivende.  

Sin egen lykkes smed

Hvorfor behandles næringsdrivende stemoderlig?

Hva kan næringsminister Trond Giske gjøre?

Selvstendig næringsdrivende velger å drive for egen risiko og trenger hverken medlidenhet eller særrettigheter. Men det er uforståelig hvorfor gruppen har langt dårligere vilkår enn andre næringsdrivende, blir løpende beskattet
hardere enn lønnsmottagere som tjener tilsvarende, og mangler grunnleggende sosiale rettigheter og trygd.

SELVSTENDIG NÆRINGSDRIVENDE inngår i gruppen små- og mellomstore bedrifter i Norge. Den står for ca. to tredjedeler av sysselsettingen og 55 prosent av omsetningen i næringslivet. Arbeidsvilkår for denne gruppen har konsekvenser for sysselsetting og verdiskaping. Til syvende og sist handler det om forutsetninger for velferdsstaten.

Som selvstendig næringsdrivende har jeg valgt å drive for egen risiko og trenger hverken medlidenhet eller særrettigheter. Men det er uforståelig hvorfor gruppen har langt dårligere vilkår enn andre næringsdrivende, blir løpende beskattet hardere enn lønnsmottagere som tjener tilsvarende, og mangler grunnleggende sosiale rettigheter og trygd. AFP for privat sektor, for eksempel, omfatter ikke denne gruppen.

Må tas alvorlig.

Grunnen til dette, tror jeg, er at selvstendig næringsdrivende faller mellom de tradisjonelle stolene i norsk arbeidsliv, arbeidsgiversiden og fagorganisasjonene. Denne organiseringen av arbeidslivet har gitt oss en ritualisert rytmisk dans, med myndigheter som dirigent og med forutsigbare elementer som forhandling, arbeidsfred, og enighet om hvordan arbeidslivskonflikter skal løses. Både myndighetene og arbeidslivets parter er så opptatt av seg og sitt at de bare ser en annen vei når selvstendig næringsdrivende ber om å bli tatt alvorlig.

Mange velger fortsatt å starte for seg selv under dagens næringsregime. Omtrent halvparten av alle foretak i Norge er personlig eide foretak. Antall hel- og deltidsarbeidsplasser som hvert år skapes av etablerere, er derfor betydelig. Bare i november 2009 ble 2500 nye enkeltpersonforetak registrert.

Mange kvinner velger denne selskapsformen. Også mange innvandrere etablerer enkeltpersonforetak. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at omtrent 4 prosent av innvandrerne eier sitt eget foretak. Andelen eiere blant innvandrere er lik gjennomsnittet for hele befolkningen, et faktum integreringsminister Audun Lysbakken bør merke seg.

Spørsmålet statsråd Trond Giske bør konsentrere seg om, er hvordan han kan fjerne den kollektive avstraffelsen av en gruppe som velger å stå utenfor den dominerende modellen for organisering av arbeidsliv. Denne gruppen er verdifull for samfunnet. Risikoen bærer de selvstendige selv. Ikke alle vil lykkes. Men deres suksess er ikke bare til glede for dem selv. Den kommer også samfunnet til gode.

Skiller ikke store og små.

Norsk aksjelov stiller formelle krav som ikke skiller mellom de største og de minste selskapene, hvor eier, styreleder og daglig leder er én og samme person. Statsråd Giske bør vurdere forenkling av regelverk for små aksjeselskaper, slik at denne selskapsform er mer attraktiv for flere. Svenskene vurderer nå å senke etableringskravet til aksjekapital fra 100000 til 50000 kroner, og EU unntar små foretak for revisjonsplikt.

Ved ikke å vise større interesse og engasjement, i motsetning til våre europeiske konkurrenter, bidrar myndighetene til en negativ utvikling for norsk næringsliv.

Dette ble publisert i Aftenpostens Signert-spalte 20. desember 2009.

Storting nesten uten næringsliv

Et nytt storting er på plass, men representasjon fra næringslivet forblir lav. Dette taper Norge på.

Et tema jeg tar opp i artikkelen nedenfor er problemet med AFP for selvstendige.
http://www.terjeenge.me/ har jobbet med saken: Ni enkle steg for selvstendig næringsdrivende som ønsker seg AFP.

• Opprett et AS eller NUF.
• Meld firmaet inn i NHO.
• Ansett deg selv.
• Meld deg selv inn i LO.
• Opprett en fagforening.
• Meld deg selv inn i denne.
• Opprett en tariffavtale mellom din fagforening og ditt firma, denne må inneholde en avtale om avtalefestet pensjon.
• Ta kontakt med et forsikringsselskap for å tegne en pensjonsavtale.
• Vær ansatt i ditt eget firma i minimum syv av de siste ni årene før du ønsker utbetaling av pensjon (er du født mellom 1944 og 1951 kreves det bare 3 av de siste 5 år).

Min Signert-artikkel i Aftenposten 11.oktober 2009.

Et Storting nesten uten næringsliv

FØR VALGET så Norges Hovedorganisasjon på bakgrunnen til 437 sentrale kandidater fra partienes fylkeslister. Der var fordelingen 32 prosent i privat sektor, 29 prosent heltidspolitikere, 27 prosent offentlig ansatte og 12 prosent fra frivillig sektor. Etter valget ser vi at av 55 nye representanter kommer bare åtte fra stillinger i privat sektor.

Folket er best representert når Stortinget rommer representanter med praktisk erfaring fra alle viktige samfunnsområder. Det er uheldig at så få representanter har erfaring fra privat sektor. Risikoen er at temaet næringsliv fort blir debattert ut ifra ideologi istedenfor de utfordringene bedriftene står overfor.

Norsk næringsliv er så mangt. I mediene er det gjerne store bedrifter som får mest oppmerksomhet. Små og mellomstore bedrifter er usynlige i mediebildet – og i politikernes hoder. Små og mellomstore bedrifter står for omtrent to tredjedeler av sysselsettingen i næringslivet og 55 prosent av omsetningen. I 2008 økte antall nyetableringer med over 30 prosent i forhold til året før.

Prinsippet om likebehandling ofres, samtidig som de som skriker høyest får skreddersydd krisehjelp i milliardstørrelse. For eksempel ble 140000 selvstendig næringsdrivende ekskludert fra Regjeringens konjunkturavhengige skattelette da finansministeren forsøkte å dempe sjokkvirkningene av den globale finans- og økonomikrisen. Det næringsdrivende trenger er ikke først og fremst gullkort og gratis penger fra finansministeren, men bedre vilkår for å drive sin virksomhet.

Minstefradraget.

Noen eksempler fra hverdagen til selvstendig næringsdrivende: Som kjent har minstefradraget for lønnsmottagere økt jevnt og trutt gjennom årene. I 2000 var minstefradraget maksimalt 36600 kroner; i 2008 var dette nesten doblet, til 67000 kroner. I sin selvangivelse kan lønnsmottagere velge mellom minstefradraget og å trekke fra faktiske utgifter. Selvstendig næringsdrivende kan bare trekke fra faktiske utgifter.

Et annet eksempel på negativ forskjellsbehandling finner vi i Regjeringens nye lovforslag for å sikre en varig avtalefestet pensjon (AFP) for privat sektor. Med forslaget skal personer i privat sektor kunne kombinere AFP med arbeidsinntekt uten at pensjonen blir avkortet. Dette gir økt valgmulighet og fleksibilitet for personer som arbeider i privat sektor – med mindre man er selvstendig næringsdrivende eller på annen måte tilhører den delen av privat sektor som ikke er knyttet til et tariffområde.

Det er vanskelig å forstå hvorfor skatte- og trygdesystemet systematisk forskjellsbehandler selvstendig næringsdrivende og andre yrkesutøvere. Regjeringen bør snarest sørge for at regelverket på dette området gir like vilkår for yrkesutøvere i begge kategorier, selvstendig næringsdrivende og lønnsmottagere. Selvstendig næringsdrivende bør ha rett til «næringsfradrag» på linje med minstefradrag for lønnsmottagere, og rett til dagpenger, til omsorgspenger for å passe syke barn, og til AFP, bør også være en selvfølge.

Med flere representanter fra næringslivet, vil det være rom for slike problemstillinger også fra Stortingets talerstol.