Viser innlegg med etiketten religionsfrihet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten religionsfrihet. Vis alle innlegg

Grenser for religionsfrihet?

Går det en  linje mellom Dagbladets trykking av Muhammed-tegningen her hjemme og debatten i FN i Genève? Dette er temaet for min artikkel i Dagbladets AGENDA-spalte 9. mai 2010.
I Genève foregår det for tiden en tautrekking i FN som lett kan tolkes som en kamp mellom liberale, sekulære krefter på den ene siden og fundamentalistiske, religiøse krefter på den andre. Aktiv i denne kampen er Organization of the Islamic Conference (OIC), en samling av 57 land, som har arbeidet i mange år for å etablere prinsippet om at også religioner, ikke bare individer, trenger FNs beskyttelse. OICs arbeid kretser rundt konseptet ”fornærmelse av religion”.
For enkelte handler dette om en ”sivilisasjonskamp” mellom Vesten og den islamske verden. Men er det dette striden står om?
Nylig vedtok FNs Human Rights Council å vedta en ikke-bindende resolusjon som sier at landene plikter å beskytte mot ”fornærmelse av religion”. Umiddelbart ser dette ut som nok en seier for OIC, og for Kina, Cuba, Russland, Nicaragua, Bolivia, Filippinene og Sør-Afrika, som støttet OIC-landene.
Men resultatet i FNs Human Rights Council i mars 2010 ble også feiret av resolusjonens motstandere: USA, Europa og Argentina, Chile, Mexico, Sør-Korea, Uruguay og Zambia. Motstanderne feiret at marginen denne gangen var svært liten – kun tre stemmer – og  er stadig minkende. I tillegg hadde land som tidligere var tause nå tatt ordet i debatten og talt mot resolusjonen. Motstanderne håper at stemningen er i ferd med å snu, i deres favør.
Når Mohyeldeen Mohammad grep mikrofonen og advarte mot terrorangrep i Norge, Fredprisens hjemland, ble vi alle sjokkerte og sinte. Den dominerende rammen for debatten i mediene var, nok en gang, kampen mellom Vesten og Islam.
Et eksempel fra Malaysia, hvor statsreligionen er Islam, kan muligens hjelpe oss å se litt mer nyansert.
En menneskerettsorganisasjon, Sisters in Islam, ble nylig saksøkt i Malaysia: saksøkeren ønsket at organisasjonen fjerner ordet “Islam” i navnet fordi ”det er en fornærmelse mot Islam”. ”Sisters in Islam” er en progressiv kvinneorganisasjon som er toppskolert i Koranen og som utfordrer konservative muslimske tolkninger av Islam i Malaysia. Nylig har, for eksempel, ”Sisters in Islam” forsøkt å hindre piskingen av tre muslimske kvinner i Malaysia som har hatt sex utenfor ekteskap.  Søksmålet er et eksempel på hvordan beskyttelse mot ”fornærmelse av religion” kan bli misbrukt mot andre menneskerettigheter, som organisasjonsfrihet og ytringsfrihet.
Dette eksempelet fra Malaysia viser at kampen om ” ”fornærmelse av religion” ikke nødvendigvis handler om Vesten mot Islam, eller om sekulære mot religiøse krefter. Eksempelet viser at kampen foregår også innenfor Islam; ulike muslimske grupper kjemper om kriterier for hva som er en god muslim. I denne striden bør FN ikke engasjere seg. FN kan ikke gi én religiøs retning gudsprivilegier i forhold til en annen religiøs retning. Dette illustrerer også hvor problematisk begrepet ”fornærmelse av religion” er for en organisasjon som FN.
I kjølvannet av Dagbladets trykking av Muhammed-tegningen kunne man høre mangfoldet i oppfatninger blant norske muslimer - hvis man anstrengte seg litt, fordi mer moderate oppfatninger kommer ikke til orde like ofte eller like lenge som Mohyeldeen Mohammad.  
Ved den siste FN-konferansen om menneskerettigheter (Durban II) ble Israel karakterisert som en “rasistisk stat” av Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Dette viser hvilke  praktiske valg Norge, og andre land, står overfor som medlemmer av FN. Mange land reagerte med  å forlate konferansesalen, mens utenriksminister Jonas Gahr Støre valgte å tale fra den samme talerstolen som Ahmadinejad. Norges posisjon var at Norge, og verden forøvrig, blir taperne ved trekke seg fra arenaen når noe sies som vi ikke liker.
Det er ingen tvil om at OIC-landenes bekymring for økende islamofobi i land der muslimer er en minoritet, har faktisk grunnlag i mange muslimers liv. I Europa har Sveits nettopp vedtatt å forby minareter til moskeer, og Frankrike og Belgia planlegger å forby nikab i det offentlige rom. Samtidig er det også et faktum at internasjonale menneskerettigheter er designet for å beskytte individers religionsfrihet, ikke for å beskytte religiøse systemer. FN kan ikke være ”dommer” for interne religionsstrider. Dessuten er det mange mennesker som bekymrer seg for at religiøse bevegelser skal få større makt og innflytelse enn de allerede har.
Debatten i FN om ”fornærmelse av religion” er en avsporing.
Temaet burde være bedre vern mot diskriminering for hver enkelt verdensborger, uten hensyn til religion og andre former for livsanskuelse.

  

The *Allah* controversy in Malaysia

 
Church in Taiping after being scorched by petrol bomb (private photo)

My article about the Allah controversy in Malaysia was published (in Norwegian) in Aftenposten, 3 Feb 2010.

Kirkebranner og løfter for 2010

Saken som opptar folk i Malaysia i dag er førsøk på nedbrenning av kirker. Regjeringen arbeider på spreng for å roe ned gemyttene. Og for ikke å skremme bort investorer.

Kirkebrannene må forstås på bakgrunn av et etnisk kvoteringssystem som ble innført for å fremme malayernes stilling overfor de etniske minoritetene, kinesere og indere på slutten av 60-tallet. I dag er systemet blitt en del av kulturen. Lander man på hovedflyplassen, blir passet stemplet av en malay. Når man skal ta en taxi til byen, er sjåføren en malay. Når taxien stanser på en rasteplass langs motorveien, er alle matbodene bemannet av malayer. Andre etniske grupper enn malayer blir ikke tildelt offentlige kontrakter, lisenser eller tilskudd.

Like før brannsforsøkene hadde statsministeren, i nyttårstalen, lovet at alle valgløfter gitt på sentrale politiske områder skal leveres i år. Disse løftene går ut på at kriminaliteten skal ned, korrupsjonen skal bekjempes, infrastrukturen på landsbygda skal forbedres, offentlig transport i urbane strøk skal styrkes, utdanningssystemet skal forbedres, og fattigdom skal bekjempes.

Året 2009 har vært preget av flere spektakulære skandaler. Et nytt sportsstadium kollapset før det ble tatt i bruk. Landets nye storhavn, Port Klang har ikke blitt bygget selv om pengene er blitt utbetalt. Og nylig ble to jetmotorer stjålet fra en militærbase. De har en verdi av 100 millioner ringget (NOK 170 millioner) og er nå blitt sporet opp i Argentina. Diagnosen som florerer i Malaysias livlige bloggverden er at dette vitner om korrupsjon i stor skala, på alle nivåer og på mange områder. Når korrupsjon er innvevd overalt i samfunn og næringsliv, blir det fristende å supplere, eller erstatte, lønn med lettjente penger. Når "alle" gjør det, oppfattes man gjerne som dum eller naiv ved å la være.

Statsministeren har sendt opp en prøveballong om at det kan være riktig å revurdere kvoteringssystemet. Men det er vanskelig se hvordan majoriteten, som er tjent med et slikt økonomisk apartheidsystem, vil være villig til uten videre å gi avkall på sine privilegier.

Religion og etnisitet henger tett sammen i det flerkulturelle, flerreligiøse Malaysia. Malayere, majoriteten, er muslimer, mens kinesere og indere er i hovedsak henholdsvis buddhister og hinduer. Misjonærvirksomhet, også fra Norge, har ført til en god del kristne også blant kineserne og inderne.

Når religion følger etniske skillelinjer, blir kirkebrenning også et uttrykk for at etniske minoritetene skal kjenne sin plass.

De fleste i Malaysia skulle gjerne har sett alle nyttårsløftene til statsministeren oppfylt. Og fortsatt fredlig flerreligiøs sameksistens. Den økende oppslutning omkring opposisjonen tyder på at mange ikke har tillit til regjeringen.

Statsminister Najib Razak har en stor utfordring. Han trengte ikke å slukke kirkebranner i tillegg til å få økonomien på rett kjøl etter den globale finanskrisen. Måten han håndterer den religiøse uro fremover vil vise om han er statsminister bare for malayerne eller for hele Malaysia.

Check these out:

Article by Anwar Ibrahim in the Wall Street Journal

Cartoons:
http://www.thenutgraph.com/allah-debate-1
http://www.thenutgraph.com/allah-debate-2

Alternative media sources from Malaysia:
www.themalaysianinsider.com
www.malaysiakini.com
www.thenutgraph.com
www.loyarburok.com

Fra blasfemisirkus til gudsalvor



Fra blasfemisirkus til mer gudsalvor

MER KONSTRUKTIVT. Blasfemisirkuset i regi av Regjeringen er heldigvis slutt. Nå kan det offentlige ordskiftet om dette viktige temaet komme i et annet, forhåpentligvis mer konstruktivt spor. Dette skriver jeg om i Aftenpostens Signert-spalte 23. februar 2009.


EUROPARÅDET SKILLER mellom begrepene «blasfemi» og «oppfordring til religiøst hat» («incitement to religious hatred»).
Førstnevnte mener man ikke bør kriminaliseres, men det bør det andre. Ifølge Europarådet er det ingen motsetning mellom rettslig vern mot oppfordring til religiøst hat og religionskritikk i det offentlige rom.
Som kjent har Europarådet forsvar av menneskerettighetene, det parlamentariske demokrati og prinsippet om rettsstaten som sine viktigste oppdrag. Europarådets såkalte Venezia-kommisjon har «demokrati gjennom lovgivning»(«democracy through law») som sitt viktigste område. Nylig utga kommisjonen en rapport om forholdet mellom ytringsfrihet og religionsfrihet.

Blasfemi og religiøst hat.

Rapporten tar utgangspunkt i medlemslandenes lovgivning når det gjelder blasfemi og andre relevante straffbare handlinger knyttet til religion. Rapporten anbefaler at blasfemi bør avkriminaliseres. Samtidig anbefaler rapporten landene som fortsatt ikke har rettslig vern mot oppfordring til religiøst hat om å sørge for det.
Religionskritikk skal vi ønske velkommen. Demokrati krever at religiøse mennesker, som andre grupper, skal tolerere at andre kritiserer deres tro og tanker, verdier og aktiviteter.
Målet må være å beskytte mennesker fra diskriminering og hat på grunnlag av religion, ikke å hindre kritikk av religion. Fremveksten av et flerreligiøst Norge aktualiserer behovet for et klokt offentlig ordskifte om slike spørsmål.
Debatten om lovgivning mot blasfemi er vanskelig. Delvis skyldes det våre forestillinger om ytringsfrihet. Delvis skyldes det definisjonen av blasfemi i vanlig språkbruk.

Absolutt ytringsfrihet.

I den norske debatten så langt virker det som om mange har en forestilling om at ytringsfriheten må være absolutt, og at enhver begrensning truer demokratiet. Det har, f eks, vært få som argumenterer mot dagens rasismeparagraf. Muligens mener man at blasfemiske ytringer er mer truende for demokrati enn rasistiske ytringer? Men FNs menneskerettigheter likestiller beskyttelsen mot diskriminering på begge grunnlag selv om «rase» er noe man er født med og religion noe man kan, i teorien, «velge». Med «blasfemi» tenker de fleste på «gudsbespottelse». I vanlig språkbruk er det vanskelig å se skillet mellom blasfemi og f.eks. oppfordring til religiøst hat. Ethvert forslag til lovgivning på feltet kan derfor sees som et hinder for religionskritikk.
I Europarådets gjennomgang av europeiske lovtekster mot straffbare handlinger knyttet til religion er dette skillet tydelig; her omtales, i tillegg til blasfemi, handlinger som f.eks. oppfordring til religiøst hat. Her er det ingen motsetning mellom rettslig vern mot oppfordring til religiøst hat – som anbefales av Europarådet – på den ene siden, og religionskritikk, ytringsfrihet og demokrati på den andre.
Til syvende og sist er lovgivning alene ikke tilstrekkelig til å sikre demokrati. Ytringsfrihet bærer med seg både rettigheter og plikter. God lovgivning kan være en god påminnelse om begge deler.



Lenken til rapporten fra Europarådet som nevnes i min artikkel samt tilhørende dokumenter (på engelsk og fransk) finnes her:
Council of Europe (Venice Commission)
Report on the relationship between freedom of expression and freedom of religion: The issue of regulation and prosecution of blasphemy, religious insult and incitement to religious hatred.