The *Allah* controversy in Malaysia

 

Church in Taiping after being scorched by petrol bomb (private photo)

My article about the Allah controversy in Malaysia was published (in Norwegian) in Aftenposten, 3 Feb 2010.

Kirkebranner og løfter for 2010

Saken som opptar folk i Malaysia i dag er førsøk på nedbrenning av kirker. Regjeringen arbeider på spreng for å roe ned gemyttene. Og for ikke å skremme bort investorer.

Kirkebrannene må forstås på bakgrunn av et etnisk kvoteringssystem som ble innført for å fremme malayernes stilling overfor de etniske minoritetene, kinesere og indere på slutten av 60-tallet. I dag er systemet blitt en del av kulturen. Lander man på hovedflyplassen, blir passet stemplet av en malay. Når man skal ta en taxi til byen, er sjåføren en malay. Når taxien stanser på en rasteplass langs motorveien, er alle matbodene bemannet av malayer. Andre etniske grupper enn malayer blir ikke tildelt offentlige kontrakter, lisenser eller tilskudd.

Like før brannsforsøkene hadde statsministeren, i nyttårstalen, lovet at alle valgløfter gitt på sentrale politiske områder skal leveres i år. Disse løftene går ut på at kriminaliteten skal ned, korrupsjonen skal bekjempes, infrastrukturen på landsbygda skal forbedres, offentlig transport i urbane strøk skal styrkes, utdanningssystemet skal forbedres, og fattigdom skal bekjempes.

Året 2009 har vært preget av flere spektakulære skandaler. Et nytt sportsstadium kollapset før det ble tatt i bruk. Landets nye storhavn, Port Klang har ikke blitt bygget selv om pengene er blitt utbetalt. Og nylig ble to jetmotorer stjålet fra en militærbase. De har en verdi av 100 millioner ringget (NOK 170 millioner) og er nå blitt sporet opp i Argentina. Diagnosen som florerer i Malaysias livlige bloggverden er at dette vitner om korrupsjon i stor skala, på alle nivåer og på mange områder. Når korrupsjon er innvevd overalt i samfunn og næringsliv, blir det fristende å supplere, eller erstatte, lønn med lettjente penger. Når "alle" gjør det, oppfattes man gjerne som dum eller naiv ved å la være.

Statsministeren har sendt opp en prøveballong om at det kan være riktig å revurdere kvoteringssystemet. Men det er vanskelig se hvordan majoriteten, som er tjent med et slikt økonomisk apartheidsystem, vil være villig til uten videre å gi avkall på sine privilegier.

Religion og etnisitet henger tett sammen i det flerkulturelle, flerreligiøse Malaysia. Malayere, majoriteten, er muslimer, mens kinesere og indere er i hovedsak henholdsvis buddhister og hinduer. Misjonærvirksomhet, også fra Norge, har ført til en god del kristne også blant kineserne og inderne.

Når religion følger etniske skillelinjer, blir kirkebrenning også et uttrykk for at etniske minoritetene skal kjenne sin plass.

De fleste i Malaysia skulle gjerne har sett alle nyttårsløftene til statsministeren oppfylt. Og fortsatt fredlig flerreligiøs sameksistens. Den økende oppslutning omkring opposisjonen tyder på at mange ikke har tillit til regjeringen.

Statsminister Najib Razak har en stor utfordring. Han trengte ikke å slukke kirkebranner i tillegg til å få økonomien på rett kjøl etter den globale finanskrisen. Måten han håndterer den religiøse uro fremover vil vise om han er statsminister bare for malayerne eller for hele Malaysia.

Check these out:

Article by Anwar Ibrahim in the Wall Street Journal

Cartoons:
http://www.thenutgraph.com/allah-debate-1
http://www.thenutgraph.com/allah-debate-2

Alternative media sources from Malaysia:
www.themalaysianinsider.com
www.malaysiakini.com
www.thenutgraph.com
www.loyarburok.com

World Citizens, Unite!

World Citizens
Originally uploaded by 水泳男

Med boken Verdensborgerskapets idéhistorie forsøker Kjetil Jakobsen å relansere ideen om verdensborgerskap nå som et svar på globaliseringens utfordringer.

Følgende artikkel ble trykket i Aftenposten 28.11.2009.

VI LEVER I globaliseringens tidsalder. Fra vi står opp om morgenen til vi legger oss om kvelden, er våre liv fanget i globaliseringens tentakler. Strømmen av produkter, tjenester, ideer og mennesker er uimotståelig og berører oss alle, uansett om vi liker det eller ei.

Migrasjon, vår tids folkevandring fra bygd til storby, fra en verdensdel til en annen, er muligens det aspektet ved globalisering som reiser flest vanskelige etiske og politiske utfordringer.

Vår norske innvandringsdebatt handler, i bunn og grunn, om hvor like vi må være og hvor forskjellige vi kan være.

Hijab i Sporveien.

En god illustrasjon av dette dilemmaet er diskusjonen nylig om hijab som del av Oslo Sporveiers uniform. Hva er viktigst: Rett til bruk av religiøse symboler, kvinner i jobb eller angivelig omsorg for muslimske kvinner som arbeider i Sporveien som vil «bli presset hvis hijab blir en del av uniformspakken»?

Jakobsens bok, Verdensborgerskapets idéhistorie (bind 1), tar utgangspunkt i dagens situasjon, hvor politikkens hovedoppgave defineres som å finne ut hvordan en gruppe mennesker bør organisere seg på et avgrenset territorium der nasjonalstaten er rammen. Som fag har idéhistorien, fra Platon og fremover, vært dominert av tanker om staten. Underkommunisert har vi, ifølge Jakobsen, en idétradisjon om verdensborgerskap, kosmopolitismen, som også har vært med oss i ulike kulturer og samfunn på planeten.

Jakobsens prosjekt er å løfte frem i lyset idéhistorien om hvordan tanken om menneskeheten og det globale har utviklet seg over tid.

Nasjonalismen.

Motsetningen til idétradisjonen om verdensborgerskap er nasjonalismen. Nasjonalismen har, som kjent, mange sider. For eksempel liker vi nordmenn å tenke at vår nasjonalisme er «snill», i motsetning til tysk nasjonalisme i mellomkrigstiden. Vår nasjonalisme er «snill» også fordi den henger sammen med frigjøring og selvstendiggjøring. Den er ikke grunnet i «verdensdominans» eller tilsvarende usympatiske holdninger.

Nasjonsbyggingsprosjektet i Norge har gått ut på å rendyrke, og romantisere, koblingen mellom nordmenn og territorium Norge. Mangfold, representert ved regional identitet, f.eks., har måttet finner seg til rette innenfor nasjonalstaten Norge som ramme. Etter over 100 år som selvstendig nasjon er den regionale samhørigheten fortsatt høyst levende. Når innenlandske innflyttere til Oslo møter andre sambygdinger, er ofte «regional bonding» det første de foretar seg.

Samfunnets, og innvandrernes, utfordring er at nye nordmenn mangler røtter i en norsk bygd – grunnkilden til identitetsmangfold i en norsk sammenheng.

Kjernen.

Når vi forsøker å definere et nytt, og inkluderende, norsk «vi» som kan romme et større identitetsmangfold, kan verdensborgerskapets kjerne – menneskerettigheter – fungere som rettesnor, især når lettvint symbolpolitikk frister våre politikere mer enn å praktisere ledelse.

Julekalender

Illustrasjon: eBoy




Jeg deltar i prosjektet Future Oslo julekalender som handler om Oslo om ti år.Future Oslo julekalender er en del av Rom for kunst på Oslo S, som er produsert av Kulturbyrået Mesén for NSB og ROM eiendom.


Mitt bidrag heter "Den glade ordfører".

“Så rart å tenke tilbake på hvordan historien gjentar seg”, tenkte ordføreren og kikket ut av vinduet i 20.etasje. Blikket sveipet over det sedvanlige menneskemylderet på Opera-almenningen.

Debatten for ti år siden hadde vært vond da Bjørvika skulle bebygges med en “skyskrapermur”. Nå var protestene forstummet, og “muren” fremstod som en rekke av gylne spir. De var blitt nettopp det smykket den unge politikerspiren ivret for den gang.

Tankene gikk enda lenger tilbake: Da var det allerede en kvinnesalder siden høyblokkene på Enerhaugen ble reist til enda kraftigere protester. Etter noen tiår var høyblokkene blitt de feteste i hele Oslo. Nå var den utskjelte barcode-rekken i ferd med å slå følge, etter hvert som folk begynte å venne seg til de fantasifulle bygningskroppene.

For utsikten ble jo ikke ødelagt, aller minst fra ordførerens egen leilighet på Sørenga, der havbadet trakk til seg folk fra hele byen. Akvariet var også på plass, og dermed var Bjørvika på god vei til å bli østkantens perle.

“Det er i det hele tatt en deilig tid å være ordfører i”, tenkte hun og reiste seg for å ta heisen opp til moskeen i 30.etasje.

Ikke for å nyte utsikten – men for å be.

Dette kan leses sammen med artikkelen nedenfor som jeg skrev for Aftenpostens Signert-spalte 17. januar 2007 med tittelen "Bjørvika kan bli et smykkeskrin".


INTERNETT-kampanjen mot "muren" i Bjørvika har engasjert mange. Noen ble bombardert av e-poster med oppfordring om å protestere mot det planlagte "Barcode"-prosjektet. Kampanjen endte med at byrådsleder Erling Lae fikk overrakt 30 000 protestsignaturer ved juletider. Fra et kommunikasjonsperspektiv er det ikke rart at ordet "mur" har klart å trigge osloborgernes følelser mot det fremmedgjørende ordet "barcode" - begrepet som attpåtil trengte en egen forklaring. Det betyr "strekkode".Også Aftenposten har brukt ordet "mur" på forsiden av avisen. IT-kyndige på 3D-programvare har produsert bilder som skal vise oss effekten av den såkalte muren. Men bilder sier ikke bare mer enn tusenvis av ord; de kan også manipulere våre følelser. Hvem er det som vil ha en høy, tett mur som skiller byen fra fjorden? Vi ser for oss Berlinmuren. Vi ser for oss muren Israel bygger. Men det er ikke dette som står på spill i Bjørvika.

Et enten - eller.

Gitt at utnyttelsesgraden fortsatt skal være 148 000 kvadratmeter, står byen overfor to valg: Høye og "slanke" bygninger (konseptet til "Barcode") eller lave og "tykke" bygninger. Hvis bygningene skal være lavere, blir det også mindre luft mellom dem. Poenget med høyere bygninger er nettopp å unngå følelsen av å bli muret inn. Høytstående utenlandske gjester som besøker statsministeren, blir alltid tatt ut på balkongen for å se utsikten. Utsikt er viktig for nordmenn. Også her gjør ordet "mur" god nytte for motstandere av "Barcode". Når nordmenn tenker på en "mur", er utsikten fraværende. En mur stenger utsikten. Hvorvidt utsikten er fri, kommer an på ståstedet. Illustrasjonsbildene som er blitt brukt i medier, har hittil tatt utgangspunkt i Enerhaugen. Men for beboere på gateplan på Grønland endrer ikke fjordutsikten seg vesentlig med "Barcode" eller med en lavere mur. Barrièrene mellom Grønland og sjøen fra gateperspektivet er jernbanesporene og ulike andre transportårer. Ingen boligannonse skryter av gløtt med utsikt her.

Klare alternative ønsker.

Jeg skulle ønske at debatten hadde fokusert mer på det arkitektoniske potensialet som ligger i utbyggingen i Bjørvika. Hvordan kan vi sikre oss at det som nå blir bygget, ikke blir en arkitektonisk katastrofe vi kommer til å gremme oss over i all fremtid? Oslo er dessverre full av eksempler på hvordan innsparing og politisk kompromiss kan snu opp ned på arkitekttegninger og de beste intensjoner. Det halvferdige Deichmanske hovedbibliotek og arkitektonisk hummer og kanari i selve regjeringskvartalet er eksempler på dette.

Arkitektoniske perler.

Hvordan kan Oslo i Bjørvika få et arkitektonisk smykkeskrin som vi kan bli stolte av? Jeg ser for meg en rekke flotte bygninger som arkitektoniske perler på en snor, glitrende juveler hver for seg. Jeg ser for meg operaen og Bjørvika som en attraksjon og en fornyelse av Oslo. Da kan det som nå skal bygges, gi hele byen et løft. Vi kan få turister som ikke bare skal se og oppleve norsk natur, men også arkitektur i Norges hovedstad.Oslo har en historisk mulighet nå. Det sier seg selv at slikt koster, ikke bare penger, men også politisk vilje, handlekraft og gangsyn. Marerittet er en gyselig rekke med kjønnsløse Nille-, Rimi- eller Rema-bygninger i Bjørvika. Dessverre er vi muret inn i en følelsesladet debatt som stenger for å fokusere på arkitektoniske kvaliteter i Bjørvika.