Sommerens opsjonsbråk gir inntrykk av at aktivt statlig eierskap handler mest om ledergodtgjørelse. Skyldes dette at regjeringen utøver "skeivt eierskap", med uforholdsmessig stor vekt på lederincentiver?
Dette skriver jeg om i Dagens Næringsliv, 11. september 2007.
”Skeivt” eierskap?
Long Litt Woon
Pådriver. Norsk utvalg for eierstyring og selskapsledelse (NUES) har kommet med anbefalinger til norske børsnoterte selskaper. Anbefalingene fra NUES skal synliggjøre hva som er ønsket opptreden i det norske kapitalmarked. Regjeringen sier at staten skal være pådriver for at statseide selskaper følger NUES-anbefalingene. Er statseide selskaper generelt flinkere til å rette seg etter NUES-anbefalingene enn andre? Dette spørsmål kan ikke besvares innenfor rammen av denne artikkel, men svaret kunne fortelle oss om staten har lyktes i sitt pådriverarbeid og hva den legger mest vekt på.
Ledergodtgjørelse. Én av i alt femten anbefalinger fra NUES går på godtgjørelse til ledende ansatte. Om man leser dokumentet ”Regjeringens eierpolitikk” generelt og ”Statens Eierberetning for 2006” spesielt, er det slående hvor detaljert regjeringen er når det gjelder lederlønn, og hvor faktaorientert og generell den er ellers. Kan dette tyde på ”skeivt eierskap”? I så fall er dette kanskje ikke så overraskende; ledergodtgjørelse er konkret og i tillegg er det en ”naturlig” sak for en rødgrønn regjering.
Lov om almennaksjeselskaper stiller imidlertid strenge krav til styret når det gjelder informasjon om lederlønninger til generalforsamlingen. Hydro-styret har beklaget at det ikke tok opp opsjonssaken i generalforsamlingen. Styret har ansvar for ikke å sette sine eiere, store som små, i forlegenhet. Beslutninger som utsetter eierne or krysspress er heller ikke heldig.
På den andre siden kan ikke regjeringen sies til å ha håndtert krysspresset på en måte som har gagnet selskapet.
Mediedekningen. I dokumentet ”Statens prinsipper for god eierstyring og selskapsledelse” slås det fast at styremedlemmer nominert av staten ikke er statens egne styremedlemmer. Med andre ord, styremedlemmer skal ivareta alle aksjonærenes interesse, ikke bare statens. I mediedekningen av Hydro-saken er denne forståelse fraværende.
Som andre eiere, kan staten tilkjenngi sine synspunkter på utviklingsretning for selskapene. Men med hensyn til informasjon den andre veien, fra selskapene til eiere, er likebehandling av aksjonærer hovedprinsippet. I mediedekningen av Hydro-saken gjøres det til et poeng at både næringsministeren og statsministeren er blitt informert om mega-størrelsen på Hydro-opsjonene på forhånd. Regjeringen skal liksom være ”skyldig” ved ikke å reagere eller har stilt flere utdypende spørsmål da den fikk sjansen til dette.
Men hvorfor ga Hydro regjeringen informasjonen på forhånd? Slik jeg ser det har ikke staten krav på annen informasjon enn den som gis til andre aksjonærer, og på samme tid. Likebehandlingsprinsippet skal ikke suspenderes når staten, og ikke andre, er eier.
Få forskjeller. Det er få langsiktige eiere som kan være uenige i prinsippene som ramses opp i ”Statens prinsipper for god eierstyring og selskapsledelse”. I det børsnoterte selskapet hvor jeg har et styreverv, har vi ikke opsjoner og ledergodtgjørelsen må kunne beskrives som adekvat og edruelig. Selskapet er seg også sitt samfunnsansvar bevisst. I denne sammenheng er det vanskelig å se forskjell på staten og andre langsiktige, profesjonelle eiere.
Andre roller. Staten er den største eieren av selskaper i Norge. Men i motsetning til andre eiere, har staten andre hensyn å ivareta: ansvar for nærings- og distriktspolitikk, forvalter av konsesjoner mv., konkurransetilsyn etc. Av slike grunner har staten mindre rom for manøvrering til å utøve aktivt eierskap enn andre eiere.
Slik sett kan man si at utøvelse av statlig eierskap er som å gå på Besseggen på vinterføre; man risikerer å falle både på den ene og den andre siden.
Dette bildet bekreftes i OECDs retningslinjer for eierstyring og selskapsledelse i selskaper med statlig eierandel: en av de største utfordringene er å finne en balanse mellom statens ansvar for å utøve aktivt eierskap (som å nominere styremedlemmer) og samtidig avholde seg fra utilbørlig aktiv og politisk motivert eierinnblanding.
Aktivt statlig eierskap handler ikke om antall verktøy i næringsministerens verktøykasse. Som profesjonell eier, bør han bruke svært få, svært godt.
