Malaysia og Singapore, to naboland i Sørøst Asia, opplever dagens finanskrise på ulike måter og har ulike utsikter til hvordan landingen kan komme til å bli. Dette skriver jeg om i Aftenpostens Signert-spalte 22. desember 2008.
Finanskrisen sett østfra
SINGAPORE ER et av landene i Asia som først opplevde følgene av finanskrisen. Landets bruttonasjonalprodukt har falt to kvartaler på rad. Arbeidsledigheten har steget. I tillegg har enkeltpersoner mistet oppsparte pensjonsmidler, fordi de har kjøpt tvilsomme spareprodukter fra banker som nå er bankerott.
Ifølge Singapores nasjonalbank har nesten 10000 singaporeanere tapt mer enn US$ 338 millioner på grunn av konkursen i Lehman Brothers alene.
Ettparti staten Singapore har alltid oppfordret sine borgere til å investere i aksjemarkedet – blant annet fordi landet ikke har et statlig system for allmenn pensjon. Singapores største bank, DBS Group, som har solgt dagens utskjelte produkter, har også staten på eiersiden. Dette har ført til protester fra krisens første ofre; turbokapitalismens største fans har ropt etter statens synlige hånd. Singapores statsminister, Lee Hsien Loong, har derfor henstilt til bankene å «vise hensyn» i de tilfeller hvor sparerne har fått feilaktig informasjon.
Forbud mot spareprodukter.
Privat sektor i Malaysia opplever en svakere økonomisk utvikling i dag, men det er fortsatt ingen tegn på en økning i arbeidsledigheten, som i Singapore. Dessuten var Malaysias nasjonalbank skeptisk til spareprodukter fra USA, som storinvestor Warren Buffet omtaler som «masseødeleggelsesvåpen», og innførte derfor forbud mot at de ble solgt i Malaysia. Dermed ble ingen kommunale eller private midler gamblet bort på slike finansielle fantasiprodukter.
I Malaysia er privat sparing utbredt; velferdsordninger slik vi er vant til i Norge eksisterer ikke. Slik har det seg at mens sparepengene er blitt borte for de mange risikovillige i Singapore som har eksponert seg mot aksjemarkedet, har de mer forsiktige sparevanene i Malaysia bidratt til mindre private tap i dagens krise.
Under finanskrisen i Asia i 1997 innførte Malaysia restriksjoner på kapitalbevegelser; disse ble fjernet etterhvert. Statsministeren Abdullah Badawi har sagt at slike restriksjoner ikke aktuelle nå. Men slike omstridte tiltak blir gjerne ikke annonsert på forhånd.
Umiddelbart kan det altså se ut som om Singapore er hardere rammet av finanskrisen enn Malaysia. Men effekten på lengre sikt kan bli ulik.
Et konsulentselskap i Hongkong, Political & Economic Risk Consultancy (PERC), har vurdert langtidseffekten. De rangerer Singapore som best posisjonert blant 16 land i Asia til å håndtere finanskrisen, mens Malaysia er blant de landene der det er «høy risiko» knyttet til utviklingen på lengre sikt.
Når Singapore kommer på topp skyldes dette først og fremst landets politiske og sosiale stabilitet. Singapore har også, som Norge, finansielle muskler som ligner vårt oljefond, som kan gjøre landingen mykere.
Malaysia anses å ligge dårlig an fordi interne faktorer kompliserer situasjonen. Det er uvisst hvilken vei den politiske utviklingen vil ta. Sammenlignet med Singapore er implementeringsevnen svakere, og korrupsjon er mer utbredt. I tillegg er radikal islam en trussel.
Utsiktene i Sørøst-Asia, som i resten av verden, er lite lystelige.
En lengre versjon av artikkelen ble trykket i Politiken, 30 desember 2008.
