Dette skrev jeg om nøyaktig fire år siden i Aftenpostens signertspalte. Better late than never!
Viser innlegg med etiketten integrering. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten integrering. Vis alle innlegg
VG tar saken
Dette skrev jeg om nøyaktig fire år siden i Aftenpostens signertspalte. Better late than never!
Snakker du norsk?
Originally uploaded by jaredchapman
Målet burde være å gjøre det lett og enkelt for alle innvandrere å lære seg mest mulig norsk, best mulig og raskest mulig.
Likevel har regjeringen bestemt at 300 timer gratis opplæring i norsk og samfunnskunnskap må fullføres de første årene i landet. Deretter må skolepenger betales av egen lomme. Et fullt løp på et kommunalt kurs kan koste så mye som 16500 kroner
Er det fordi man har en forestilling om at behovet for norskkunnskaper avtar med økt botid i landet? Eller fordi gratisopplæringen skal fungere som en gulrot for at flere skal fristes til å starte med norskundervisningen raskest mulig? Er det fordi innvandrere som har somlet for lenge skal straffes? Er det fordi man har tenkt å skaffe seg inntekter til felleskassen på bakgrunn av innvandrernes manglende norskkunnskaper?
Følgende artikkel ble trykket i Aftenpostens Signert-spalte 15. desember 2009.
DET ER VANSKELIG å forstå hvorfor Arbeidsdepartementet og Nav en gang mente at det å skaffe seg bedre norskkunnskaper i en periode når man står uten jobb, burde straffes økonomisk. Ut fra sunn fornuft virker en slik tankegang både underlig og lite gjennomtenkt. Det er også rart at det har tatt så lang tid for myndighetene å oppdage denne uheldige effekten av firkantede regler.
Ser man på hvordan norskopplæring ellers er organisert, møter man dessverre noe av den samme holdningen. I stedet for å praktisere Arbeiderpartiets valgspråk – «Alle skal med» – som rettesnor, bruker man byråkratiske snubletråder og finurlige regler for ulike kategorier av innvandrere; type oppholdsgrunnlag, når oppholdstillatelser ble gitt etc.
Behovet
Utgangspunktet burde være behovet for å lære seg norsk, og ikke hvor man kommer fra, eller lignende. Arbeidsinnvandrere fra EØS/EFTA-området har hverken rett eller plikt til gratis opplæring. Men arbeidsinnvandrere fra utenfor EØS/EFTA og deres familier har ingen rett, bare en plikt til norskopplæring.
Målet burde være å gjøre det lett og enkelt for alle innvandrere å lære seg mest mulig norsk, best mulig og raskest mulig.
Det er tverrpolitisk enighet om at norskkunnskaper er viktige. Likevel har regjeringen bestemt at 300 timer gratis opplæring i norsk og samfunnskunnskap må fullføres de første årene i landet. Deretter må skolepenger betales av egen lomme. Et fullt løp på et kommunalt kurs kan koste så mye som 16500 kroner
Igjen er det vanskelig å skjønne tankegangen. Er det fordi man har en forestilling om at behovet for norskkunnskaper avtar med økt botid i landet? Eller fordi gratisopplæringen skal fungere som en gulrot for at flere skal fristes til å starte med norskundervisningen raskest mulig? Er det fordi innvandrere som har somlet for lenge skal straffes? Er det fordi man har tenkt å skaffe seg inntekter til felleskassen på bakgrunn av innvandrernes manglende norskkunnskaper?
Stor pågang
Nyere tall fra Utdanningsetaten i Oslo viser større pågang til norskkurs enn noensinne. I hovedstaden venter 1300 elever på å få plass. Delvis skyldes dette at flere har skjønt at muligheten til gratisopplæring kommer snart til å falle bort for deres vedkommende. Til enhver tid har norskopplæringen i Oslo omtrent 5000 deltagere. Ikke alle gjennomfører løpet, tar en prøve og består. Opplæringen kan bli avbrutt på grunn av helseproblemer, flytting, omsorgsoppgaver m.m. Enkelte som får jobb synes det er vanskelig å prioritere flere hundre timer til norskkurs ved siden av full jobb.
Fundamentalt viktig
Språkinnlæring er en livslang prosess. Når norskkunnskaper regnes som fundamentalt viktig for integrering og sysselsetting, er det pussig at man bruker energi på å finne på rigide kategorier og regler istedenfor å sette alle kluter til og slippe kreativiteten løs.
4-årskravet: en utfordring for Storberget og Lysbakken
Bakgrunn
Regjeringen varslet i september 2008 om at det vil innføre et vilkår om at referansepersoner som har opphold på humanitært grunnlag, må ha fire års utdanning eller arbeidserfaring i Norge for at det skal kunne innvilges familiegjenforening eller -etablering. Det samme vil gjelde for personer som har flyktningstatus, men bare ved familieetablering.
Status oktober 2009
Regjeringen innfører det omstridte 4-årskrav for familieetablering for flyktninger. Lovforslaget er vedtatt av Stortinget og det som gjenstår er forskriftsarbeid i Justisdepartementet.
Forslaget om 4 -årskrav for familiegjenforening er nå ute på høring. Her er UDIs høringssvar. I korthet mener UDI at dette vil ha store økonomiske og administrative konsekvenser for etaten.
Arbeiderpartiets offisielle mål med 4 årskravet er to-delt: innstramning av asylstrømmen, og belønning for å ta arbeid eller utdanning, det Ap kaller insentiver for integrering. Dessverre er det fare for at konsekvensen er at antall asylankomster går opp og at loven vil fungere integreringshemmede. Dette er, med andre ord, en sak som krever samordning mellom innvandringsstatsråd Storberget og integreringsstatsråd Lysbakken.
Inkonsekvent argumentasjon fra Ap
Som kjent er 4-årsregelen noe som dukket opp tidligere som et Ap-forslag i kampen mot tvangsekteskap. Kritikerne påpekte da at 4-årsregelen vil automatisk føre til en innstramning av innvandring mens dens effekt på tvangsekteskap var høyst usikker. Ap argumenterte da at 4-årsregelen ikke vil bidra til innvandringsinnstramning. Heldigvis døde 4-årsregelen som et tiltak mot tvangsekteskap.
Men nå våkner 4-årsregelen igjen fra døden - som tiltak som skal fungere innstrammende på asylankomster.
4-årsregelen er tydeligvis Ap-medisinen mot alle vondter, uansett diagnose.
Skjerpet underholdskrav
Fra før har regjeringen skjerpet underholdskravet for familieetablering. Når dette kombineres med 4-årskravet, får vi to uheldige konskvenser:
Å oppfylle 4-årskravet fører ikke automatisk til familieetablering med mindre underholdskravet er oppfylt; søkeren må følgelig vente lengre enn 4 år for å få familieetablering.
På den andre siden, en superintegrert flyktning, som oppfyller underholdskravet før 4 år er gått, blir ”straffet” for effektiv integrering fordi han/hun uansett må arbeide/studere i 4 år. 4-årskravet kan, med andre ord, virke integreringshemmende, ikke fremmende.
Varselslampene bør lyse for integreringsstatsråd Audun Lysbakken.
Se intervju om dette i Ny Tid.
"Signaler til Langtbortistan eller til FrP".
Nedenfor er artikkelen jeg skriver i Aftenpostens Signert-spalte 23. oktober 2009.
STATSRÅD KNUT STORBERGET får i fanget ansvar for det omstridte fireårskravet for familieetablering for flyktninger. Dette er et kontroversielt tiltak utformet av sterke krefter i Arbeiderpartiet, inspirert av høyreregjeringen i Danmark.
Kravet innebærer at flyktninger og lignende grupper må ha fire års arbeid eller utdanning i Norge for å få rett til familieetablering. Med «familieetablering» menes «samliv som ble etablert etter tidspunktet for innreise til riket».
Arbeiderpartiets offisielle mål med tiltaket er todelt: Innstramning av asylstrømmen, og belønning for å ta arbeid eller utdanning.
Fra før har regjeringen skjerpet underholdskravet for familieetablering. Å oppfylle fireårskravet fører ikke automatisk til familieetablering med mindre underholdskravet er oppfylt. I praksis er fireårskravet smør på flesk som blåser opp innvandringsposten i statsbudsjettet.
Når regjeringen hever terskelen for å ha et familieliv i Norge for folk på flukt, viser erfaring som regel at enten går asyltallene opp fordi noen kvinner velger å søke asyl i Norge på selvstendig grunnlag, eller kvinnene må forlenge oppholdet i land hvor det ofte er farlig å være enslig kvinne.
Fra før vet vi at returavtaler mellom Norge og «asylproduserende» land, og landenes sikkerhetssituasjon er de to faktorene som påvirker asylankomster. Hvordan velger potensielle asylsøkere asylland? Når sikkerhetssituasjonen er så truende at folk velger å flykte, er det først og fremst å komme i sikkerhet som er viktig, ikke bisarre regler for familieetablering.
Når mangel på jobb, i tillegg til de ulempene dette medfører, attpåtil forsinker familieetablering, kan dette øke stressnivået i en ellers slitsom tilværelse; dette kan virke integreringshemmende. Dessuten, når retten til familieliv avhenger av å få jobb uansett, kan personer utsettes for større utnyttingsrisiko – sosial dumping – i et arbeidsmarked hvor flyktninger allerede er marginaliserte.
Fagpersoner mener i tillegg at fireårskravet – og unntakene – er kompliserte, ikke bare for myndighetspraksis, men også med hensyn til informasjon til brukerne. Kontroll av vilkår vil kreve økte ressurser. Lovendringen kan også føre til flere klagesaker som må avgjøres i Utlendingsnemnda.
Hvorfor har Danmarks venner i Arbeiderpartiet ivret for noe som mest ligner på gammelt oppgulp, klippet og limt fra et annet omstridt tiltak, 21-årsregelen mot tvangsekteskap som havnet på skraphaugen? Hverken Sverige eller Finland har noe lignende.
Den mest nærliggende forklaring er ren kynisme. Arbeiderpartiet vet at fireårskravet bare i liten grad vil påvirke asylstrømmen eller integreringstempoet.
Signaler fra Arbeiderpartiet om asylpolitikken er ikke beregnet på potensielle asylsøkere i Langtbortistan; de er skreddersydd først og fremst for norske ører, især for velgere i Fremskrittspartiet.
En ny regjering med nye koster kan revurdere tidligere lovforslag som ikke er tilstrekkelig gjennomtenkt. Statsråd Knut Storberget kan gå i bresjen.
Fra blasfemisirkus til gudsalvor
Fra blasfemisirkus til mer gudsalvor
EUROPARÅDET SKILLER mellom begrepene «blasfemi» og «oppfordring til religiøst hat» («incitement to religious hatred»).
Førstnevnte mener man ikke bør kriminaliseres, men det bør det andre. Ifølge Europarådet er det ingen motsetning mellom rettslig vern mot oppfordring til religiøst hat og religionskritikk i det offentlige rom.
Som kjent har Europarådet forsvar av menneskerettighetene, det parlamentariske demokrati og prinsippet om rettsstaten som sine viktigste oppdrag. Europarådets såkalte Venezia-kommisjon har «demokrati gjennom lovgivning»(«democracy through law») som sitt viktigste område. Nylig utga kommisjonen en rapport om forholdet mellom ytringsfrihet og religionsfrihet.
Blasfemi og religiøst hat.
Rapporten tar utgangspunkt i medlemslandenes lovgivning når det gjelder blasfemi og andre relevante straffbare handlinger knyttet til religion. Rapporten anbefaler at blasfemi bør avkriminaliseres. Samtidig anbefaler rapporten landene som fortsatt ikke har rettslig vern mot oppfordring til religiøst hat om å sørge for det.
Religionskritikk skal vi ønske velkommen. Demokrati krever at religiøse mennesker, som andre grupper, skal tolerere at andre kritiserer deres tro og tanker, verdier og aktiviteter.
Målet må være å beskytte mennesker fra diskriminering og hat på grunnlag av religion, ikke å hindre kritikk av religion. Fremveksten av et flerreligiøst Norge aktualiserer behovet for et klokt offentlig ordskifte om slike spørsmål.
Debatten om lovgivning mot blasfemi er vanskelig. Delvis skyldes det våre forestillinger om ytringsfrihet. Delvis skyldes det definisjonen av blasfemi i vanlig språkbruk.
Absolutt ytringsfrihet.
I den norske debatten så langt virker det som om mange har en forestilling om at ytringsfriheten må være absolutt, og at enhver begrensning truer demokratiet. Det har, f eks, vært få som argumenterer mot dagens rasismeparagraf. Muligens mener man at blasfemiske ytringer er mer truende for demokrati enn rasistiske ytringer? Men FNs menneskerettigheter likestiller beskyttelsen mot diskriminering på begge grunnlag selv om «rase» er noe man er født med og religion noe man kan, i teorien, «velge». Med «blasfemi» tenker de fleste på «gudsbespottelse». I vanlig språkbruk er det vanskelig å se skillet mellom blasfemi og f.eks. oppfordring til religiøst hat. Ethvert forslag til lovgivning på feltet kan derfor sees som et hinder for religionskritikk.
I Europarådets gjennomgang av europeiske lovtekster mot straffbare handlinger knyttet til religion er dette skillet tydelig; her omtales, i tillegg til blasfemi, handlinger som f.eks. oppfordring til religiøst hat. Her er det ingen motsetning mellom rettslig vern mot oppfordring til religiøst hat – som anbefales av Europarådet – på den ene siden, og religionskritikk, ytringsfrihet og demokrati på den andre.
Til syvende og sist er lovgivning alene ikke tilstrekkelig til å sikre demokrati. Ytringsfrihet bærer med seg både rettigheter og plikter. God lovgivning kan være en god påminnelse om begge deler.
Lenken til rapporten fra Europarådet som nevnes i min artikkel samt tilhørende dokumenter (på engelsk og fransk) finnes her:
Council of Europe (Venice Commission)
Report on the relationship between freedom of expression and freedom of religion: The issue of regulation and prosecution of blasphemy, religious insult and incitement to religious hatred.
Migrant Integration Policy Index
The Migrant Integration Policy Index (MIPEX) measures policies to integrate migrants in 25 EU Member States and 3 non-EU countries. It uses over 100 policy indicators to create a rich, multi-dimensional picture of migrants' opportunities to participate in European societies. MIPEX covers six policy areas which shape a migrant's journey to full citizenship
Key findings
Overall rankings
Labour market access
Family reunion
Long-term residence
Political participation
Access to nationality
Anti-discrimination
Norges resultat sammenlignet med de andre 27 land i undersøkelsen.
Look to Sweden. Not to Denmark.
Migration Policy Group har, i tillegg til indeksen som omtales her, også laget en vurdering av Norges anti-diskrimineringsarbeid. Den viser at Norge fortsatt har et stykke å gå.
Språk og makt
Sent, men godt fra Bjarne Håkon Hanssen. Et inkluderende samfunn forutsetter et inkluderende språk. Derfor er det bra at Inkluderingsministeren går foran. Jeg har tidligere hørt Hanssen refererer til ungdom født og oppvokst i Norge som "annen generasjonsinnvandrere". Forhåpentligvis slutter han med denslags ekskluderende språkbruk nå at han har gitt ut en veileder i språkbruk på innvandringsfeltet.
Les Mala Wang-Naveens kommentar til Hanssens inkluderingsstunt her. Hun går et hakk lengre enn Hanssen og snakker om usynliggjøring av oss med innvandrerbakgrunn som nordmenn. Hun spekulerer også om det er politisk rådgiver Hadia Tajik (se bildet) som har fått Hanssen på nye og bedre tanker. Sjekk www.hadia.no
Aftenposten følger opp saken 5. september 2007.
Apropos språk, her er en lignende veileder om kjønn, språk og likestilling som er gått ut av trykk.
Språk er makt. Her er noen artikler om språk og kjønn som fortsatt er aktuelle:
Kjønn, språk og ideologi.
Språk, kjønn og likestilling.
Kvinneord og ordbøker.
Synlig og usynlig kjønnsretorikk.
Ny bok om norske dialekter tar bl a opp spørsmål om normalisering av talespråket.
Demokrati er ingen tilskuersport
Fjorder, barnetog på 17. mai og midnattssolmodnede jordbær er ikke det beste ved Norge. Det jeg setter mest pris på ved Norge, er vår demokratiske styreform. Dette er temaet for min artikkel i Aftenposten, 18. juni 2007.
NB Dessverre snek det inn en tallfeil på redaktørens desk. Dette er blitt rettet opp i nettversjonen av artikkelen.
Her er en powerpoint-presentasjon om innvandrere og valgdeltakelse. Tale holdt på KIMs årskonferanse 2007.
Den nye regjeringen i Sverige legger ned integrationsverket
Det blåser en kald vind i Sverige. En av de første tingene den nye regjeringen har gjort er å legge ned Integrasjonsverket (svensk IMDI).
Dette er kanskje ikke overraskende når Nyamko Sabuni er Sveriges nye integrasjons- og likestillingsministeren.
Men i Sverige defineres fortsatt ikke tvangsekteskap som et innvandringsspørsmål - som skal bekjempes og reguleres med utlendingsloven slik Bjarne Håkon Hanssen ønsker - men som et æresvoldsspørsmål og en sak for sosiale myndighetetene.
Er du dansk nok?
Foto: Rabinal, www.flickr.comI Danmark er det nå blitt innført en prøve som utlendinger skal bestå for å få dansk statsborgerskap. Kritikerne mener at prøven bygger på et glansbilde av danskhet.
Reiser Bjarne Håkon Hanssen snart til Danmark igjen?
Statsråden og hans embedsfolk har reist på studietur til Danmark i hopetall for å lære om danske tiltak mot tvangsekteskap. (Interessant nok var ikke tiltak mot tvangsekteskap på programmet da Hanssen reiste på studietur til Kanada nylig. Man velger jo hva man vil lære fra hvem.)
Det er jo snart valg og noen ideer må man jo har for å realisere visjonen om "verdens mest inkluderende land" (!)
Testversjon av testen:
http://www.nyidanmark.dk/resources.ashx/Resources/Publikationer/Rapporter/2007/testversion_af_indfoedsretsproeve.pdf
Om den danske prøven: http://politiken.dk/indland/article253336.ece
Test deg selv: http://politiken.dk/skriv_til_politiken/article252637.ece
Abonner på:
Innlegg (Atom)