Føler du deg norsk nå?

Dette skriver jeg om i Aftenposten 4. januar 2007



NETTOPP INNFØRT. Statsborgerskapsseremonien er en høytidelig markering som er langt å foretrekke fremfor å få et krøllet brev i en brun konvolutt. Men kan seremonien få en til å føle seg norsk?


DEN ER ET et offentlig ritual, statsborgerskapsseremonien.  Antropologer vil kalle den for en overgangsrite, en såkalt "rite de passage". Når nye offentlige ritualer konstrueres, vil det alltid ta tid før de føles naturlige av både deltagerne og tilskuerne. Også 17. mai-feiringen måtte bli konstruert en gang, selv om man sjelden tenker på det i dag. Riter og ritualer har et teknisk og et emosjonelt aspekt. Mens byråkrater i detalj har planlagt det praktiske og tekniske, har journalister som har dekket den nye statsborgerskapsseremonien fokusert på følelsene. "Føler du deg norsk nå?" var en gjenganger i mediedekningen av seremonien. 


En fast størrelse.


Når spørsmålet blir stilt så mange ganger, er det også fordi mange opplever at svaret er enkelt og opplagt. For mange "gamle" nordmenn, er norsk identitet en fast størrelse. Derfor får vi som er "nye" nordmenn ofte spørsmål om vi er blitt norske eller i alle fall "mer norske". Det som forblir usagt, er en antagelse om at mer norskhet gir mindre plass til andre identiteter, i mitt tilfelle malaysiskhet. Norsk identitet forestilles som et nullsumspill. Nullsumlogikken tilsier at en ny identitet erstatter et gammelt fullt og helt. Nullsumlogikken gjør det vanskelig å være muslim og vinne femmila i Holmenkollen samtidig. Nullsumlogikken i debatter om norsk identitet er først og fremst ekskluderende, og får best grobunn i nasjonalistisk retorikk. Istedenfor nullsumlogikken opplever mange at det går fint an å kombinere ulike identiteter, også nasjonale, i virkelighetens verden. Jeg føler meg hjemme i Norge. Og jeg føler meg hjemme i Malaysia. Jeg er norsk, og jeg er malaysisk. En identitet som "norskamerikaner" er for eksempel også uproblematisk for både nordmenn og amerikanere. Og her nærmer vi oss kjernen i identitetsspørsmål: Det er ikke bare hva nye nordmenn føler som er interessant i identitetsdebatten, men også hva de "gamle" føler om de "nye".


Ydmykende oppmøter.


IT-gründeren Shahzad Rana har beskrevet sitt adoptivbarns ublide møte med Norge hos Politiets utlendingsseksjon i denne spalten tidligere. Det vekket minner hos meg om tilsvarende ydmykende oppmøter hos politiet for å få fornyet min oppholdstillatelse. For meg var en av de beste tingene med å bli norsk statsborger å slippe å møte opp årlig hos Politiets utlendingsseksjon.Man skulle tro at politiet brukte Otto Jespersens interiørarkitekt da publikumsskrankene skulle tegnes: Både interiørarkitekturen og saksbehandlingsrutinen er lagt opp til å få brukerne til å føle seg liten, usynlig og lite velkommen. Det er lite som vekker gode følelser for Norge hos Politiets utlendingsseksjon.På det følelsesmessige plan har statsborgerskapseremonien i seg selv ingen magisk kraft til å forvandle fremmede utlendinger til nye nordmenn. Og det er for tidlig å vite om inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen har rett i at den lave oppslutningen rundt seremonien, 20 %, skyldes at opplegget er nytt. Men han har selv både makt og mulighet til å bidra til å øke oppslutningen i fremtiden.


Dagliglivets møter.


Et tips er å se nærmere på nye nordmenns møter med den offentlige forvaltningen utenom seremonien. Det er dagliglivets møter før og etter den som kan påvirke fremtidens oppslutning i positiv retning.Og det er dagliglivets møter før og etter seremonien som kan få nye nordmenn til å føle seg norske.

e on facebook