Kampen mot korrupsjonen

Kronikk i Dagsavisen, 21. februar 2013

Malaysia: Yara, Jotun, Telenor - det kommende valget er interessant for flere norske selskaper.

Kampen mot korrupsjonen
Long Litt Woon

Frihandelsavtalen mellom Malaysia og Norge, og de tre andre EFTA-statene, ble undertegnet i november i fjor. Handelen mellom Malaysia og Norge er i dag beskjeden; den totale samhandelen (summen av import og eksport) var i fjor på 2,6 milliarder kroner. Men sammenlignet med for ti år siden er økningen 56 prosent, og ventes å øke ytterligere i årene som kommer.

Yara og Jotun er kjente varemerker i Malaysia; til og med på landsbygda ser man reklame for begge to og for deres eksportvarer. Også forøvrig er Malaysia interessant for Norge, blant annet når det gjelder fiskeeksport; prisen på norsk laks er nå overkommelig for gjennomsnittsfamilien.  For telekommunikasjonstjenester alene omsettes det i Malaysia for mer enn 8 milliarder kroner per år, og Telenor eier 49 prosent av aksjene i et av Malaysias største teleselskaper, Digi.

Så langt har det vært «business as usual» for utenlandske selskaper i Malaysia, også de norske.

Men det politiske landskapet kan fort endre seg.

I hovedstaden, Kuala Lumpur, er det blitt holdt en stor, fredelig demonstrasjon sist uke, i regi av opposisjonen, Pakatan Rakyat («Folkets allianse»). Tallet på de som deltok  skal være 30  000 – 50  000 , avhengig av hvem man spør; mange kom langveis fra.

Ifølge opposisjonen er korrupsjon, «vennetjenester» og nepotisme  hovedproblemer som bare har vokst. Transparency Internationals siste «Global Corruption Barometer» viser at 46 % av borgerne mener at korrupsjonen i Malaysia har økt siden 2007, og det er politietaten og de politiske partiene som regnes som mest korrupte. En skilsmissesak mellom sønnen til en høytstående politiker og hans kone har fått mye oppmerksomhet i media nylig, i hovedsak fordi konen har gjort allmenheten oppmerksom på mannens hemmelige bankkonti i Malaysia og i utlandet, i en størrelsesorden som ikke står i forhold til lønnen. Endelig får man tall på bordet!

Stemningen var tydelig spent på forhånd; tidligere demonstrasjoner i regi av opposisjonen har, uten unntak, endt med hardhendte reaksjoner fra politiet. Denne gangen ble alle overrasket over at politiet la til rette for både folk og trafikkontroll, noe som også ble kommentert i dagspressen. Det er ikke hverdagskost at politiet bidrar til at også opposisjonenen kommer til orde; i Malaysia er retten til ytringsfrihet som regel forbeholdt de regjeringsvennlige. Enkelte politiske kommentatorer mente at politiets overraskende adferd skyldtes statsminister Najib Razaks «transformative ledelse», andre at  han ikke hadde noe valg pga den økende oppslutningen om opposisjonen.

Ved siste valg, i 2008, tapte regjeringspartiet Barisan Nasjonal sin to-tredjedelsmajoritet i Parlamentet for første gang siden frigjøringen fra britene i 1957. Det som syntes umulig hadde skjedd. Opposisjonen og folket skjønte at endring faktisk var mulig. Siden den gang har opposisjonens offentlige demonstrasjoner blitt møtt med streng politikontroll og andre hindere, som f eks å stenge gater slik at det blir vanskelig for folk å møte opp. Det er tydelig at lederne i regjeringspartiet er usikre på hva som er i ferd med å skje .

Likevel, regjeringspartiet har stadig de fleste kort på hånden  foran valget, som må holdes før slutten av april i år.  Spørsmålet er, først og fremst, hvor mye sterkere opposisjonen klarer å bli.

Én ting regjeringen kan gjøre, og som kan sikre en brakseier, er å ta ut tiltale mot en korrupt «stor mann». Det er nok av alternativer å velge mellom. Spørsmålet er selvfølgelig om den tør; alle med makt har tette bånd til hverandre og deres familier. En eventuell  dominoeffekt kan være vanskelig å stanse.

Et aktuelt spørsmål, uansett valgresultat, er hvordan norske selskaper forholder seg til korrupsjon som fenomen i Malaysia. Korrupsjonen koster samfunnet midler som sårt trenges til utdanning, helse og infrastruktur. Den svekker tilliten til offentlige institusjoner, og den fører til konkurransevridning og andre uheldige konsekvenser som svekker et effektivt næringsliv. Er grensen mellom kundepleie og smøring krystallklar for norske selskaper i Malaysia? Når kulturen er fremmed, er gråsonen mellom det som er akseptabelt, og det som ikke er det, enda videre og bredere.  I Malaysia spanderer man nemlig mye mer på hverandre, også mellom businesspartnere, enn man gjør i Norge. Man gir hverandre gaver (ofte matvarer) i høytider, og man inviterer folk (gjerne nye bekjentskaper) hjem til seg. Mange nordmenn har opplevd å bli invitert til bryllup i Malaysia; det man regner som privat og tilhørende hjemmesfæren i Norge er ofte ikke det i Malaysia.

Et annet spørsmål er hvordan en sterkere opposisjon kan påvirke næringslivet. I Malaysia hadde man nylig en stor debatt etter et forslag fra «Parti Islam», ett av de tre partiene i opposisjonsalliansen: ikke-muslimske frisørdamer skulle ikke få lov til å klippe håret til menn. Parti Islam ønsker en sterkere segrering mellom kjønnene, ikke bare blant muslimer, men også blant ikke-muslimer. Forslaget vakte stor røre, og det var mange som opplevde at en grense var brutt i Malaysia: vanligvis har ikke forslagene til Parti Islam berørt ikke-muslimer, bare muslimer. Partiet har siden tonet ned forslaget og forsøkt å la det gå i glemmeboken. Men forslaget har forsterket bekymringen mange har om forholdet mellom partiene i opposisjonen. De har lite felles bortsett fra ønsket om å fjerne den nåværende regjering.

Foreløpig er det lite trolig at slike «ekstreme» forslag vil få gjennomslag, og at de vil påvirke norske interesser i Malaysia.

Men alt er åpent. Dagens gallupundersøkelse viser at det bare er en prosent forskjell i popularitet mellom statsminister Najib Razak og opposisjonens leder Anwar Ibrahim. Dette er en situasjon Malaysia aldri har opplevd før, og noe helt nytt og skremmende for regjeringspartiet. Alle venter med spenning på valget i Malaysia. Det bør også de norske selskapene  gjøre.

Innvandring som valgtema

Innvandring som valgtema

Long Litt Woon,
Dagbladet, 4. sept. 2009

Innvandring er et viktig politisk tema. Fremskrittspartiet har definisjonsmakt, mens de andre partiene er tvetydige eller mangler gjennomføringskraft.

Etter mange år på offensiven er det Fremskrittspartiet som i dag eier innvandringstemaet. Partiet har definisjonsmakten når det gjelder både problemstillinger det settes søkelys på og forslag til tiltak. Dette ser vi for eksempel gjennom ”temperaturmålinger” i forbindelse med reportasjer: dette kompliserte saksområdet forflates langs aksen ”å være snill mot” vs ”å stille krav til” innvandrere.  

Det er i hovedsak to grunner til at det er slik:  liten interesse over lang tid i de andre partiene, og fortsatt lavt kunnskapsnivå i mediene, en kilde for informasjon om innvandring for de fleste. ”Valgomater” på nettet koker det hele ned til et spørsmål om Mullah Krekars skjebne.  Det er unyanserte forenklinger og saker med symbolstøy som dominerer den offentlige debatten. Prinsipielle og helhetlige spørsmål drøftes ikke.

En konsekvens av dette er at politikerne får lite alburom.  Andre partier enn Frp, både de sosialistiske og de borgerlige, er trengt opp i et politisk hjørne.

Gjennom 80-90-tallet har vi sett hvordan sentrum i integreringsdebatten har beveget seg i retning av Frp. For eksempel var Bondevik II-regjeringen ansvarlig for det ukristelige tiltak å kaste ureturnerbare flyktninger ut fra asylmottakene. Arbeiderpartiet ønsket, en gang på 80-tallet, å redusere kravet til botid for norsk statsborgerskap fra syv til fem år, slik det var i Sverige og Danmark. En forsiktig ballong ble skutt ned av Frp som kom med et motkrav om norsk språkprøve. Og fra 1. september 2008 sørget den rødgrønne regjeringen for at norskkunnskaper må dokumenteres ved søknad om statsborgerskap. Politikere kunne for eksempel sett på innvandrere med lovlig opphold som potensielle norske statsborgere. Dette vil imidlertid kreve at vi kaller en spade for en spade og innser at Norge har vært og er fortsatt et innvandringsland.

Partier som Ap og Høyre har ofte hermet etter Frp og kommet med light-versjoner av Frp-tiltak. Samtidig har partier som SV og Venstre forsøkt å distansere seg fra Frp. Men ikke engang i regjering har disse partiene klart å snu innvandrings- og integreringspolitikken. Vi fikk for eksempel ingen reversering av innvandrings- og integreringspolitikken ved regjeringsskiftet i 2005.

Dette er beklagelig, fordi spørsmålet er viktig for Norge, ikke minst i et valgår.

Hva kan gjøres?

Internt i partiene er det uten tvil ulike ytterfløyer i innvandringsspørsmål. Noen  politikere har gjort inntrykk. For eksempel har Venstres Abid O. Raja fått frem nye stemmer i innvandringsdebatten. Høyres Erling Lae demonstrerer hvordan en leder kan bidra til økt inkludering og større mangfold i praksis. Og Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre viser gjennom sin tankekraft hvordan det er mulig å løfte blikket på en måte som gir retning, og muligens også løsninger, på dilemmaer knyttet til en mer flerkulturell hverdag. Klarer de og andre likesinnede politikere å få mer gehør internt i sine respektive partier, vil det i neste omgang gi oss velgere noe annet å forholde oss til.  

   

Nytt ved årets valg er et rent innvandrerparti. Det er lite sannsynlig at partiet får inn noen representanter på stortinget, men det er et tegn på integrering at noen innvandrere organiserer seg på denne måten. Det hører med i dette bildet at de fem andre småpartier som stiller har en strengere innvandringspolitikk som kampsak.

Over 160 000 norske statsborgere med innvandrerbakgrunn har stemmerett ved årets valg, dvs. nesten fem prosent av alle stemmeberettigede. I Oslo og Akershus utgjør de henholdsvis 15 og 6 prosent. Det kan derfor påvirke valgresultatet om, og hvordan, de bruker stemmeretten sin.

Ved de siste to stortingsvalg var det vel halvparten av innvandrerne som avga stemme. Det som er interessant er at innvandrernes deltakelse ved stortingsvalg har økt fra 2001 til 2005 for alle aldersgrupper under 39 år, i følge SSB. Når det gjelder den yngre generasjonen viser en ny OECD-rapport at Norge ligger godt an; sysselsettingen blant personer med foreldre fra landene som Pakistan, Tyrkia og Vietnam er blant de høyeste i OECD for denne gruppen. Det kan, med andre ord, være grunn til å være optimistisk på vegne av ungdommen med innvandrerbakgrunn. Fortsetter denne utviklingen, kan det sette innvandring høyere på alle partiers dagsorden.

Bruk av stemmeretten ved valget – istedenfor å synke dypere i hjemmesittendes myke sofa -  kan bidra til å endre situasjonen både på kort og på lang sikt.

Long Litt Woon, Dagbladet, 4. sept. 2009

Dette skriver jeg i Aftenpostens SIGNERT-spalte 3. april 2008.

Et tidsskille for Malaysia

ASIATISK POLITIKK. Resultatet av valget i Malaysia nylig ble et sjokk for regjeringspartiet. Opposisjonspartienes fremgang bidro til avisoverskrifter om en "politisk tsunami".

NORDMENN VIL IKKE beskrive et valgresultat hvor regjeringen vinner 140 av 222 seter i parlamentet som et tap. Men det var nettopp på denne måten statsminister Abdullah Badawi karakteriserte valgresultatet. "Tapet" var så stort og overraskende at aksjemarkedet reagerte med å falle 10 prosent dagen derpå. Den regjerende koalisjonen, Barisan Nasional (BN), består av 14 politiske partier. Koalisjonen har hatt et overveldende flertall i parlamentet siden frigjøringen for 50 år siden; ved det forrige valget, i 2004, fikk BN flertall på over 90 prosent. Opposisjonspartiene oppnådde et godt resultat i 1969. Seiersmarsjen endret seg raskt til etniske opptøyer; flere ble drept og unntakstilstand ble innført. I dag er det stadig ulovlig i Malaysia å omtale begivenhetene 13. mai 1969, en dato ingen i Malaysia har glemt.Nettopp for å unngå at noen lignende skulle skje denne gang, erklærte politisjefen i Malaysia at offentlige seiersmarsjer ikke ville være tillatt.

Nettet i valgkampen.

Opposisjonspartiene har gått nye veier denne gangen. To kjente bloggere ble valgt inn som kandidater for opposisjonspartiene, og et nytt begrep har sett dagens lys: "blogotician" ("bloggolitiker", eller en blogger som blir politiker). Internett brukes også til pengeinnsamling. En populær blogger som stilte som kandidat, samlet inn penger ikke bare fra folk i Malaysia; også utvandrede malaysiere kunne støtte ham via Pay Pal på Internett. Opposisjonspartiene gjorde det bra f.eks. i hovedstaden Kuala Lumpur, i Penang, hvor statsministeren Badawi kommer ifra, og i andre urbane strøk.

Fleretnisk koalisjon.

Regjeringskoalisjonen består av de største etniskbaserte politiske partiene til henholdsvis malayere, kinesere og indere. BN er altså en koalisjon av etniskbaserte enkeltpartier. Dette har vært en suksessoppskrift som andre partier ikke har klart å utfordre hittil. Folk i Malaysia har tidligere stemt langs etniske linjer; kinesere stemmer på kinesere, malayere på malayere, osv.I Malaysia har ikke den politiske aksen gått mellom borgerlige partier på én side og sosialistiske på den annen; den har gått mellom store etniske partier tilhørende BN på den ene siden, og små etniske partier i opposisjonen på den andre. Størst fremgang i dette valget fikk det nye National Justice Party (PKR), som ønsker seg demokratiske reformer. De facto-lederen av PKR er tidligere visestatsminister Anwar Ibrahim. Omtale av PKRs Ibrahim finnes både på Facebook, My Space og YouTube. Ibrahim er tidligere blitt dømt i en rettssak mange mener var manipulert for å fjerne ham fra makten. PKR vant 31 seter i parlamentet og er nå det største opposisjonspartiet.

Det "umulige" skjedde.

Det som er mest oppsiktsvekkende er at PKR ikke forbindes med én etnisk gruppe. PKR er et fleretnisk parti; et politisk alternativ som var umulig å tenke tidligere, er blitt en realitet. Tross "tapet" aksepterte BN valgresultatene, og de som støttet opposisjonspartiene, holdt seg rolig hjemme. Dette er tegn på politisk modenhet. Situasjonen er uvant for alle. Men folket har stemt frem en ny situasjon for politikk og demokrati i Malaysia. De har stemt for et paradigmeskifte.

En lengre versjon av artikkelen ble publisert i Politiken (Danmark).

To malaysiske komikere kommenterer saken (på engelsk).
NB Dette krever litt lokalkjennskap til livet i Malaysia.

Why MCA? MCA =Malaysian Chinese Association

The Family Tree

Elections Blah Blah Blah

En artikkel jeg skrev tidligere om Malaysia kan leses her.

Obama: A more perfect union

Her kan du høre og lese talen til Barack Obama som går direkte inn på rasespørsmålet og rasisme i USA. Det er ingen vanlig valgkampanjetale; Obama gir lytteren noe nytt de ikke har hørt før gjennom måten han analyserer utfordringen og bygger broer på. Talen er på 37 minutter.

Demokrati er ingen tilskuersport

Fjorder, barnetog på 17. mai og midnattssolmodnede jordbær er ikke det beste ved Norge. Det jeg setter mest pris på ved Norge, er vår demokratiske styreform. Dette er temaet for min artikkel i Aftenposten, 18. juni 2007.

NB Dessverre snek det inn en tallfeil på redaktørens desk. Dette er blitt rettet opp i nettversjonen av artikkelen.

Her er en powerpoint-presentasjon om innvandrere og valgdeltakelse. Tale holdt på KIMs årskonferanse 2007.

Hakk i plata fra Lae og Stang

Byrådsleder Erling Lae og ordførerkandidat Fabian Stang har startet valgkampen.
De mener det er "mange nok innvandrere her" og "disse må integreres før byen tar imot flere". Dette er bakgrunnen for utspillet om å begrense familieinnvandring.

Her kan du lese mitt innlegg i Aftenposten 16. mai 2007.

Grenser for innvandring er et aktuelt tema i enhver diskusjon om innvandring og inkludering. Norge verken skal eller kan ta imot alle som ønsker seg hit, men Lae og Stang trenger å konkretisere hva de mener med utspillet sitt.

Hvordan har Lae og Stang tenkt å gjennomføre en slik begrensning rent konkret?

Må personer som skal gjenforenes med sine familier, etter å ha kommet gjennom nåløyet til UDI, søke Lae og Stang om familiegjenforening i Oslo?

Gjelder retten og friheten til å velge hvor man vil bo kun for personer uten innvandrerbakgrunn?

Lae og Stang sier ikke noe om begrensningen skal gjelde for alle familieinnvandringstillatelser eller kun for enkelte grupper. Statistikk fra UDI viser at Polen topper listen her med 1700 tillatelser av totalt 14 000.
I tillegg gikk 5000 av tillatelsene til personer som ble forent med norske eller nordiske borgere.

Lae og Stang viser til problemet med sosialt isolerte innvandrerkvinner. Kanskje betyr dette at de tenker først og fremst på å begrense familieinnvandring for såkalt ikke-vestlige innvandrere? Til allmenn orientering ble kun 1350 tillatelser, knapt 10 prosent av det totale antallet, innvilget til personer som søkte forening med personer som tidligere har vært asylsøkere og som ennå ikke har fått norsk statsborgerskap. Afghanere, somaliere og irakere utgjør de største gruppene blant disse.

Her har jeg tidligere skrevet om hvordan nettoinnvandring til Norge endrer karakter på bakgrunn av nye tall fra SSB.

SISTE FRA LAE
Byrådsleder Erling Lae kom med en polemisk replikk i Aftenposten 23. mai 2007 hvor han forsøker til å få det til å virke som det er jeg som misforstår og forvrenger. Men når så mange andre i tillegg til meg har "misforstått" Lae og Stangs budskap, sier dette kanskje mer om budskapssenderne enn oss mottakere? Her fastslår Lae at han ikke ønsker å begrense familieinnvandring og at han er bekymret for utviklingen av varige sosiale skiller etter etniske kriterier. Fint å få dette oppklart fra Høyre og Lae!

REPLIKK FRA OSMUNDSEN
Redaktør i MandagMorgen oppklarer hva som egentlig sto i lederen som fikk Lae og Stang til å reagere i første omgang. Jeg regner med at Lae ikke kommer til å definere dette som SV-oppgulp.

Jonas + Hadia = Håp for Norge

foto: roboppy, flickr.com

Utenriksminister Jonas Gahr Støre skriver i Aftenposten om hvordan en ny, endret sammensetning av Norges befolkning virker inn på definisjonen av hvem det norske er. Han er for en utvidelse av det norske, men sier samtidig at dette ikke er noe vi bare kan vedta. Diskusjonen og følelsene er mange, og det vi alle kan gjøre, i følge Gahr Støre, er å avvise enhver tendens til forenkling. En gjennomgående tråd i kronikken er hvordan denne endringen også har konsekvenser for norsk utenrikspolitikk. Han mener at vi må bruke mangfoldet i det norske som en ressurs til å forstå - og å handle - i en verden i endring. Han demonstrerer samtidig i artikkelen at det er mulig å snakke om ulike grupper nordmenn uten å ty til "oss" og "dem". Hvilke konsekvenser Gahr Støres syn vil ha på sammensetningen av fremtidige UD-aspiranter gjenstår å se.

Gahr Støres artikkel kan godt leses sammen med kronikken til politisk rådgiver Hadia Tajik. Hun påpeker i en kronikk om valgdeltakelse at det er viktig for Norge å bli flinkere til å se hele mennesket og ikke bare annerledesheten. Selv om den samlede valgdeltakelsen til nordmenn med minoritetsbakgrunn er lavere enn den for befolkningen for øvrig, er variasjon i valgdeltakelse i denne gruppen stor. I følge SSB stemmer tamilske kvinner høyest (ca 70%) og kinesiske menn lavest (ca 20%). Videre minner Tajik oss om at når hvite, middelaldrende menn fortsatt er normen på en politiker, vil alle andre få tilleggsmerkelapper som annerledes i form av å være ungdomspolitikere, kvinnepolitikere, homopolitikere eller minoritetspolitikere.

Gahr Støre og Tajik tenker nyansert om det nye Norge. Hvis de har resten av Regjeringen med seg, er det også håp for Norge.

Gahr Støres kronikk bygger mye på talen han holdt den 8. des. 2006 på World Islamic Missions moské.