I et intervju i den seneste utgaven av bladet Forskning sier forskningsminister Tora Aasland at målet om at 3 prosent av BNP skal gå til forskning innen 2010 er "urealistisk".
For alle som hadde håpet at Aasland skulle dra Norge ut av det Djupedalske hvileskjær, er dette en stor skuffelse.
Forklaringen fra fru Aasland fortjener en stor kaktus: Det skyldes ikke manglende vilje til å satse. Det skyldes den galopperende veksten i BNP, som fører til at så "enormt mye mer må til for å nå målet".
Halloooo! Ønsker ikke fru Aasland vekst i BNP slik at det skal være enda mer å dele ut til SVs mange gode formål? Bør forskningsmiljøet oppfordres til å legge ryggen til for å forsinke/sabotere verdiskapningen? Var ikke det forskning som skulle sikre vår "månelanding"?
Samtidig sier ministeren at målet om 3 % står fast, "som en stjerne å strekke seg etter": betyr denne metaforen at man må regne med at det vil ta lysår før vi ser resultater, eller kanskje inn i enda fjernere stjernetåker ?
Les min Signert-artikkel i Aftenposten, 14.des 2007.
KUNNSKAP SKAL STYRE RIKE OG LAND
NORSK SKOLE. Dessverre viser den siste PISA-undersøkelsen at økte budsjetter i mange land slett ikke har gitt bedre skoleresultater, heller ikke i Norge.
INDUSTRILANDENE I OECD økte sine skolebudsjetter med nesten 40 prosent mellom 1995 and 2004. PISA-undersøkelsen sammenligner lese-, matematikk- og naturvitenskapelige ferdigheter hos 400 000 15-åringer i 57 land, og dekker 87 pst. av verdensøkonomien.
Blant verstingene.
I den siste undersøkelsen havner Norge sammen med land vi vanligvis ikke liker å sammenligne oss med. Finland troner igjen på toppen. Andre som har fått topprangering nå, er Sør-Korea, Canada, Japan, New Zealand, Hongkong, Taiwan og Estland. Slike undersøkelser måler selvsagt ikke alle kvaliteter ved den norske skolen, men det er all grunn til å ta PISA-undersøkelsen på alvor. Hvis Norge ikke hadde havnet på bunnplasseringen, men hadde toppet PISA-listen, tipper jeg at flere ville ha konkurrert om å sole seg i PISA-glansen. Hvorfor har det gått bra i enkelte land? Og hva er det som svikter hos oss? PISA har analysert de systemfaktorer som har bidratt til resultatene.Polen viser vei.
Polen er landet som har vist klarest forbedringstegn - en fortsettelse av den gode utviklingen i landet som ble målt i tidligere undersøkelser. Det er ikke større budsjetter som har bidratt til den polske fremgangen, men skolereformer som gjorde slutt på systemet som skilte de "svake" elever fra de andre i klassen. Det viser seg at dette systemet skader den svake gruppen uten å gavne de øvrige.En annen erfaring, ifølge PISA, er at mye kan oppnås ved å stille sterkere krav til svake elever: Man må ikke undervurdere hva de kan prestere. PISAs erfaring er at et "klasseskille" mellom sterke og svake elever fører til at elevenes sosioøkonomiske bakgrunn slår sterkere ut.Det er derfor interessant å lese om suksessen Gamlebyen skole, hvor rektor Karin Eger styrer en skole med elever som snakker 38 ulike språk. Egers oppskrift er blant annet læringstrykk, og ambisjoner på elevens vegne.Flinke lærere en nøkkel.
PISA-undersøkelsen viser at flinke lærere er viktigst for gode testresultater. Land som har fått topp PISA-rangering, har ettertraktede lærerutdanninger som kun toppstudenter klarer å komme inn på. Å gi rektorer mer makt og å offentliggjøre nasjonale testresultater, bidrar også til bedre resultater, ifølge PISA.Analysen fra PISA viser stor avstand mellom de positive systemfaktorer i de beste land og det som jeg forbinder med SVs skolefilosofi, der vekten legges på praktisk læring, fysisk aktivitet og bekjempelse av private skoler. Det er også mitt inntrykk at SV er for testing som verktøy for viderelæring, men allergisk mot offentliggjøring av prøveresultater.I tillegg har jeg en forestilling, kanskje mer på grunn av uttalelser fra tidligere kunnskapsminister Djupedal enn statsråd Solhjell om at SV arbeider for å "skåne" elever fra "for hardt læringspress".Foreløpig ser det ut som om statsråd Bård Vegar Solhjell ikke har tenkt å bagatellisere PISA-resultatene. Det blir interessant å se om han kommer til å havne i en umulig spagat eller om han klarer å integrere PISA-innsiktene på en kreativ måte i Regjeringens skolepolitikk.Les det jeg skrev i Aftenpostens Signert-spalte 17.2.2006 om skoler og universiteter i Norge.
HVA SKAL VI LÆRE PÅ SKOLEN?
LAVT RANGERT. Det beste universitetet i Norge er rangert på 69. plass internasjonalt. Hva har kunnskapsminister Øystein Djupedal tenkt å gjøre?
KAN IKKE UTSETTES. Det vil gå noe tid før vi får vite om «kvalitetsreformen» i norsk høyere utdanning faktisk bidrar til økt kvalitet. Men spørsmålet om kvalitet på norsk utdanning kan ikke utsettes til da. Vi utdanner for få innen fagområder der etterspørselen vil øke. Det er vanskelig å tiltrekke de beste hodene til Norge; utlendingslovens begrensede spesialistkvote har problemer med å bli fylt. Det handler til syvende og sist om Norges økonomi og velferd.
