Innvandring som valgtema

Innvandring som valgtema

Long Litt Woon,
Dagbladet, 4. sept. 2009

Innvandring er et viktig politisk tema. Fremskrittspartiet har definisjonsmakt, mens de andre partiene er tvetydige eller mangler gjennomføringskraft.

Etter mange år på offensiven er det Fremskrittspartiet som i dag eier innvandringstemaet. Partiet har definisjonsmakten når det gjelder både problemstillinger det settes søkelys på og forslag til tiltak. Dette ser vi for eksempel gjennom ”temperaturmålinger” i forbindelse med reportasjer: dette kompliserte saksområdet forflates langs aksen ”å være snill mot” vs ”å stille krav til” innvandrere.  

Det er i hovedsak to grunner til at det er slik:  liten interesse over lang tid i de andre partiene, og fortsatt lavt kunnskapsnivå i mediene, en kilde for informasjon om innvandring for de fleste. ”Valgomater” på nettet koker det hele ned til et spørsmål om Mullah Krekars skjebne.  Det er unyanserte forenklinger og saker med symbolstøy som dominerer den offentlige debatten. Prinsipielle og helhetlige spørsmål drøftes ikke.

En konsekvens av dette er at politikerne får lite alburom.  Andre partier enn Frp, både de sosialistiske og de borgerlige, er trengt opp i et politisk hjørne.

Gjennom 80-90-tallet har vi sett hvordan sentrum i integreringsdebatten har beveget seg i retning av Frp. For eksempel var Bondevik II-regjeringen ansvarlig for det ukristelige tiltak å kaste ureturnerbare flyktninger ut fra asylmottakene. Arbeiderpartiet ønsket, en gang på 80-tallet, å redusere kravet til botid for norsk statsborgerskap fra syv til fem år, slik det var i Sverige og Danmark. En forsiktig ballong ble skutt ned av Frp som kom med et motkrav om norsk språkprøve. Og fra 1. september 2008 sørget den rødgrønne regjeringen for at norskkunnskaper må dokumenteres ved søknad om statsborgerskap. Politikere kunne for eksempel sett på innvandrere med lovlig opphold som potensielle norske statsborgere. Dette vil imidlertid kreve at vi kaller en spade for en spade og innser at Norge har vært og er fortsatt et innvandringsland.

Partier som Ap og Høyre har ofte hermet etter Frp og kommet med light-versjoner av Frp-tiltak. Samtidig har partier som SV og Venstre forsøkt å distansere seg fra Frp. Men ikke engang i regjering har disse partiene klart å snu innvandrings- og integreringspolitikken. Vi fikk for eksempel ingen reversering av innvandrings- og integreringspolitikken ved regjeringsskiftet i 2005.

Dette er beklagelig, fordi spørsmålet er viktig for Norge, ikke minst i et valgår.

Hva kan gjøres?

Internt i partiene er det uten tvil ulike ytterfløyer i innvandringsspørsmål. Noen  politikere har gjort inntrykk. For eksempel har Venstres Abid O. Raja fått frem nye stemmer i innvandringsdebatten. Høyres Erling Lae demonstrerer hvordan en leder kan bidra til økt inkludering og større mangfold i praksis. Og Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre viser gjennom sin tankekraft hvordan det er mulig å løfte blikket på en måte som gir retning, og muligens også løsninger, på dilemmaer knyttet til en mer flerkulturell hverdag. Klarer de og andre likesinnede politikere å få mer gehør internt i sine respektive partier, vil det i neste omgang gi oss velgere noe annet å forholde oss til.  

   

Nytt ved årets valg er et rent innvandrerparti. Det er lite sannsynlig at partiet får inn noen representanter på stortinget, men det er et tegn på integrering at noen innvandrere organiserer seg på denne måten. Det hører med i dette bildet at de fem andre småpartier som stiller har en strengere innvandringspolitikk som kampsak.

Over 160 000 norske statsborgere med innvandrerbakgrunn har stemmerett ved årets valg, dvs. nesten fem prosent av alle stemmeberettigede. I Oslo og Akershus utgjør de henholdsvis 15 og 6 prosent. Det kan derfor påvirke valgresultatet om, og hvordan, de bruker stemmeretten sin.

Ved de siste to stortingsvalg var det vel halvparten av innvandrerne som avga stemme. Det som er interessant er at innvandrernes deltakelse ved stortingsvalg har økt fra 2001 til 2005 for alle aldersgrupper under 39 år, i følge SSB. Når det gjelder den yngre generasjonen viser en ny OECD-rapport at Norge ligger godt an; sysselsettingen blant personer med foreldre fra landene som Pakistan, Tyrkia og Vietnam er blant de høyeste i OECD for denne gruppen. Det kan, med andre ord, være grunn til å være optimistisk på vegne av ungdommen med innvandrerbakgrunn. Fortsetter denne utviklingen, kan det sette innvandring høyere på alle partiers dagsorden.

Bruk av stemmeretten ved valget – istedenfor å synke dypere i hjemmesittendes myke sofa -  kan bidra til å endre situasjonen både på kort og på lang sikt.

Long Litt Woon, Dagbladet, 4. sept. 2009

Demokrati er ingen tilskuersport

Fjorder, barnetog på 17. mai og midnattssolmodnede jordbær er ikke det beste ved Norge. Det jeg setter mest pris på ved Norge, er vår demokratiske styreform. Dette er temaet for min artikkel i Aftenposten, 18. juni 2007.

NB Dessverre snek det inn en tallfeil på redaktørens desk. Dette er blitt rettet opp i nettversjonen av artikkelen.

Her er en powerpoint-presentasjon om innvandrere og valgdeltakelse. Tale holdt på KIMs årskonferanse 2007.

Hakk i plata fra Lae og Stang

Byrådsleder Erling Lae og ordførerkandidat Fabian Stang har startet valgkampen.
De mener det er "mange nok innvandrere her" og "disse må integreres før byen tar imot flere". Dette er bakgrunnen for utspillet om å begrense familieinnvandring.

Her kan du lese mitt innlegg i Aftenposten 16. mai 2007.

Grenser for innvandring er et aktuelt tema i enhver diskusjon om innvandring og inkludering. Norge verken skal eller kan ta imot alle som ønsker seg hit, men Lae og Stang trenger å konkretisere hva de mener med utspillet sitt.

Hvordan har Lae og Stang tenkt å gjennomføre en slik begrensning rent konkret?

Må personer som skal gjenforenes med sine familier, etter å ha kommet gjennom nåløyet til UDI, søke Lae og Stang om familiegjenforening i Oslo?

Gjelder retten og friheten til å velge hvor man vil bo kun for personer uten innvandrerbakgrunn?

Lae og Stang sier ikke noe om begrensningen skal gjelde for alle familieinnvandringstillatelser eller kun for enkelte grupper. Statistikk fra UDI viser at Polen topper listen her med 1700 tillatelser av totalt 14 000.
I tillegg gikk 5000 av tillatelsene til personer som ble forent med norske eller nordiske borgere.

Lae og Stang viser til problemet med sosialt isolerte innvandrerkvinner. Kanskje betyr dette at de tenker først og fremst på å begrense familieinnvandring for såkalt ikke-vestlige innvandrere? Til allmenn orientering ble kun 1350 tillatelser, knapt 10 prosent av det totale antallet, innvilget til personer som søkte forening med personer som tidligere har vært asylsøkere og som ennå ikke har fått norsk statsborgerskap. Afghanere, somaliere og irakere utgjør de største gruppene blant disse.

Her har jeg tidligere skrevet om hvordan nettoinnvandring til Norge endrer karakter på bakgrunn av nye tall fra SSB.

SISTE FRA LAE
Byrådsleder Erling Lae kom med en polemisk replikk i Aftenposten 23. mai 2007 hvor han forsøker til å få det til å virke som det er jeg som misforstår og forvrenger. Men når så mange andre i tillegg til meg har "misforstått" Lae og Stangs budskap, sier dette kanskje mer om budskapssenderne enn oss mottakere? Her fastslår Lae at han ikke ønsker å begrense familieinnvandring og at han er bekymret for utviklingen av varige sosiale skiller etter etniske kriterier. Fint å få dette oppklart fra Høyre og Lae!

REPLIKK FRA OSMUNDSEN
Redaktør i MandagMorgen oppklarer hva som egentlig sto i lederen som fikk Lae og Stang til å reagere i første omgang. Jeg regner med at Lae ikke kommer til å definere dette som SV-oppgulp.

Jonas + Hadia = Håp for Norge

foto: roboppy, flickr.com

Utenriksminister Jonas Gahr Støre skriver i Aftenposten om hvordan en ny, endret sammensetning av Norges befolkning virker inn på definisjonen av hvem det norske er. Han er for en utvidelse av det norske, men sier samtidig at dette ikke er noe vi bare kan vedta. Diskusjonen og følelsene er mange, og det vi alle kan gjøre, i følge Gahr Støre, er å avvise enhver tendens til forenkling. En gjennomgående tråd i kronikken er hvordan denne endringen også har konsekvenser for norsk utenrikspolitikk. Han mener at vi må bruke mangfoldet i det norske som en ressurs til å forstå - og å handle - i en verden i endring. Han demonstrerer samtidig i artikkelen at det er mulig å snakke om ulike grupper nordmenn uten å ty til "oss" og "dem". Hvilke konsekvenser Gahr Støres syn vil ha på sammensetningen av fremtidige UD-aspiranter gjenstår å se.

Gahr Støres artikkel kan godt leses sammen med kronikken til politisk rådgiver Hadia Tajik. Hun påpeker i en kronikk om valgdeltakelse at det er viktig for Norge å bli flinkere til å se hele mennesket og ikke bare annerledesheten. Selv om den samlede valgdeltakelsen til nordmenn med minoritetsbakgrunn er lavere enn den for befolkningen for øvrig, er variasjon i valgdeltakelse i denne gruppen stor. I følge SSB stemmer tamilske kvinner høyest (ca 70%) og kinesiske menn lavest (ca 20%). Videre minner Tajik oss om at når hvite, middelaldrende menn fortsatt er normen på en politiker, vil alle andre få tilleggsmerkelapper som annerledes i form av å være ungdomspolitikere, kvinnepolitikere, homopolitikere eller minoritetspolitikere.

Gahr Støre og Tajik tenker nyansert om det nye Norge. Hvis de har resten av Regjeringen med seg, er det også håp for Norge.

Gahr Støres kronikk bygger mye på talen han holdt den 8. des. 2006 på World Islamic Missions moské.