Å ikke se kvinnen for bare hijab


Knut Storbergets hijab-nei innebærer ikke bare et yrkesforbud for hijabbærende som ønsker å bli polititjenestekvinner på lokale politistasjoner og lensmannskontorer. I praksis gjelder yrkesforbudet også i Politidirektoratet i tillegg til politietatens nasjonale særorganer som, f eks, Kripos og Utrykningspolitiet.






Dette skriver jeg om i Dagsavisen 2. mars 2009.

Hijab blir ikke en del av politiuniformen etter at Justisministeren Knut Storberget malte seg selv inn i et politisk hjørne. Dette har konsekvenser ikke bare for politiet.

Å ikke se kvinnen for bare hijab

Storbergets hijab-nei innebærer ikke bare et yrkesforbud for hijab-bærende som ønsker å bli polititjenestekvinner på lokale politistasjoner og lensmannskontorer.  I praksis gjelder yrkesforbudet også i Politidirektoratet i tillegg til politietatens nasjonale særorganer som, f eks, Kripos og Utrykningspolitiet.

I Norge er den anklagende myndighet administrativt integrert i politidistriktene. Hijab-forbudet rammer også jurister med ambisjoner om å arbeide hos påtalemyndigheten.  

Den høyere påtalemyndigheten skal utøve fagledelse av politietaten; påtalemyndighetserfaring som, f eks, politiadvokat, er derfor ikke irrelevant i vurderinger av kvalifikasjoner til embeter hos, f eks, riksadvokatembetet.  

Noen er imot politi-hijab fordi man ønsker at staten skal fremstå som sekulær. Men vi skiller fortsatt ikke mellom stat og kirke i Norge. ”Verdinøytralitet” må derfor fortsatt settes i anførselstegn. Religionsfrihet krever at taket for minoritetsreligioner er høyt.

Andre er motstandere fordi hijab oppfattes som et symbol på kvinneundertrykking. Derfor brukes også ”oppegående” foran ”hijab-bærende kvinner” når man ønsker å signalisere at her er det ikke snakk om dumme kveg. Etter min mening er det like problematisk å tvinge kvinner til å gå med hijab som å tvinge dem til å gå uten.   

Noen debattanter mener at problemet er ikke kvinnene selv, men hvordan andre kan oppfatte dem; en politioppgave er nemlig å roe ned folk når det oppstår prekære situasjoner. Det kan tenkes at temperaturen kan skrus opp hvis en person som er imot, f eks, såkalt snikislamifisering av Norge, skal arresteres av en politikvinne med hijab. Men det kan også tenkes at en politikvinne med hijab kan dempe gemyttene i en situasjon hvor hun møtes med mer respekt enn sin hijabløs kollega.

Debatten har vist at motstand mot hijab i politiet er stor. Men skal politikere bare dilte etter folket? Det er nok av eksempler på hvordan politikk har bidratt til samfunnsendring også uten særlig støtte blant velgerne: for eksempel var loven mot kjønnsdiskriminerende reklame ikke akkurat et folkekrav da den ble innført, men i dag reagerer vi når vi reiser til land som ikke har ”kommet så langt”.

Myndighetene er bekymret for innvandrerkvinners yrkesdeltakelse.  Når man er vant til å se hijab-bærende kvinner i yrkeslivet først og fremst som rengjøringshjelp eller kassedamer, er det selvsagt en overgang å tenke at de også kan være, f eks, dommere.  I dag bruker vi fortsatt ”kvinnelig” som adjektiv foran denne stillingen når den innehas av en kvinne. Ting tar tid. Men det er lov å være utålmodig.

Domstoladministrasjonen holder på å avklare bruk av religiøse symboler i retten. Det vil være synd om den dømmende myndighet velger å stenge ut godt kvalifiserte jurister fordi de bærer hijab.

I følge SSB er det liten forskjell på etterkommere av innvandrere under 25 år med ikke-vestlig bakgrunn og majoritetsbefolkningen når det gjelder andel i utdanning og arbeid. Fra før vet vi at minoritetselever - i større grad enn majoritetselever - velger ”prestisjeutdanninger” som medisin, jus, økonomi og ingeniørfag.

Disse kan danne en spydspiss for integrering i Norge.  

Men det krever at vi ser de menneskelige ressurser, ikke bare hodeplagget. 








Se også:
New York Police Department og Islam: sett fra ståstedet til NYPDs imam. PS Sjekk hodeplagget!.

Er likestilling veien til norskhet? (Intervju i Aftenposten)