Knut Storbergets hijab-nei innebærer ikke bare et yrkesforbud for hijabbærende som ønsker å bli polititjenestekvinner på lokale politistasjoner og lensmannskontorer. I praksis gjelder yrkesforbudet også i Politidirektoratet i tillegg til politietatens nasjonale særorganer som, f eks, Kripos og Utrykningspolitiet.
Dette skriver jeg om i Dagsavisen 2. mars 2009.
Hijab blir ikke en del av politiuniformen etter at
Justisministeren Knut Storberget malte seg selv inn i et politisk hjørne. Dette
har konsekvenser ikke bare for politiet.
Å ikke se kvinnen for bare hijab
Storbergets hijab-nei innebærer ikke bare et
yrkesforbud for hijab-bærende som ønsker å bli polititjenestekvinner på lokale
politistasjoner og lensmannskontorer. I
praksis gjelder yrkesforbudet også i Politidirektoratet i tillegg til politietatens
nasjonale særorganer som, f eks, Kripos og Utrykningspolitiet.
I Norge er den anklagende myndighet administrativt
integrert i politidistriktene. Hijab-forbudet rammer også jurister med
ambisjoner om å arbeide hos påtalemyndigheten.
Den høyere påtalemyndigheten skal utøve fagledelse av
politietaten; påtalemyndighetserfaring som, f eks, politiadvokat, er derfor ikke
irrelevant i vurderinger av kvalifikasjoner til embeter hos, f eks, riksadvokatembetet.
Noen er imot politi-hijab fordi man ønsker at staten
skal fremstå som sekulær. Men vi skiller fortsatt ikke mellom stat og kirke i
Norge. ”Verdinøytralitet” må derfor fortsatt settes i anførselstegn. Religionsfrihet
krever at taket for minoritetsreligioner er høyt.
Andre er motstandere fordi hijab oppfattes som et
symbol på kvinneundertrykking. Derfor brukes også ”oppegående” foran
”hijab-bærende kvinner” når man ønsker å signalisere at her er det ikke snakk
om dumme kveg. Etter min mening er det like problematisk å tvinge kvinner til å
gå med hijab som å tvinge dem til å gå uten.
Noen debattanter mener at problemet er ikke kvinnene
selv, men hvordan andre kan oppfatte dem; en politioppgave er nemlig å roe ned
folk når det oppstår prekære situasjoner. Det kan tenkes at temperaturen kan
skrus opp hvis en person som er imot, f eks, såkalt snikislamifisering av
Norge, skal arresteres av en politikvinne med hijab. Men det kan også tenkes at en politikvinne med hijab
kan dempe gemyttene i en situasjon hvor hun møtes med mer respekt enn sin
hijabløs kollega.
Debatten har vist at motstand mot hijab i politiet er
stor. Men skal politikere bare dilte etter folket? Det er nok av eksempler på
hvordan politikk har bidratt til samfunnsendring også uten særlig støtte blant
velgerne: for eksempel var loven mot kjønnsdiskriminerende reklame ikke akkurat
et folkekrav da den ble innført, men i dag reagerer vi når vi reiser til land
som ikke har ”kommet så langt”.
Myndighetene er bekymret for innvandrerkvinners yrkesdeltakelse. Når man er vant til å se hijab-bærende
kvinner i yrkeslivet først og fremst som rengjøringshjelp eller kassedamer, er
det selvsagt en overgang å tenke at de også kan være, f eks, dommere. I dag bruker vi fortsatt ”kvinnelig” som
adjektiv foran denne stillingen når den innehas av en kvinne. Ting tar tid. Men
det er lov å være utålmodig.
Domstoladministrasjonen holder på å avklare bruk av
religiøse symboler i retten. Det vil være synd om den dømmende myndighet velger
å stenge ut godt kvalifiserte jurister fordi de bærer hijab.
I følge SSB er det liten forskjell på etterkommere av
innvandrere under 25 år med ikke-vestlig bakgrunn og majoritetsbefolkningen når
det gjelder andel i utdanning og arbeid. Fra før vet vi at minoritetselever - i
større grad enn majoritetselever - velger ”prestisjeutdanninger” som medisin,
jus, økonomi og ingeniørfag.
Disse kan danne en spydspiss for integrering i Norge.
Men det krever at vi ser de menneskelige ressurser,
ikke bare hodeplagget.
Se også:
New York Police Department og Islam: sett fra ståstedet til NYPDs imam. PS Sjekk hodeplagget!.
Er likestilling veien til norskhet? (Intervju i Aftenposten)
