007 does his bit for women all over

Med likestilling på hjernen

Do women have only mushy peas for brains?

originally uploaded by dadadreams 

Harald Eia bruker første episode av TV-programmet ”Hjernevask” til å hevde at det er for mye likestilling som er grunnen til at mange kvinner velger kjønnstradisjonelle yrker i Norge. Det er underholdende TV, og det skaper debatt. Men er det sant?

Artikkel i Dagbladets Agenda-spalte, 7. mars 2010

Norge, likestillingens høyborg, har Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked. Da jeg tidligere var likestillingsdirektør, var det en ganske stor utfordring å få folk til å skjønne hvorfor det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er et problem, og hvorfor det til alt overmål er en særnorsk utfordring.

Når man sier at arbeidsmarkedet er kjønnsdelt, viser det til at noen yrker tradisjonelt oppfattes som ”mannsyrker”, som mekaniker og rørlegger, mens andre yrker tradisjonelt oppfattes som ”kvinneyrker”, slik som sykepleier og sekretær. Det kan være mange ting som bidrar til en slik kjønnsdeling. Fra et likestillingsperspektiv er det uansett et problem hvis kjønn skal sette grenser for, i dette tilfelle, folks yrkesvalg. I et samfunnsperspektiv er dette et problem hvis det fører til at tilgjengelig kompetanse og talent ikke blir tatt i bruk. Når vi bruker oljeinntekter til å smøre samfunnshjulene så mye som vi gjør, må vi også tenke på hva vi skal leve av etter oljen.

Norske kvinner velger, sammenlignet med andre land, ikke bare litt kjønnstradisjonelt, men svært kjønnstradisjonelt. I Norge velger åtte av ti kvinner arbeid i ti av de mest kvinnedominerte yrkene.  OECD-gjennomsnittet er seks av ti. Det vil nok overraske mange. Arbeidsmarkedet i Norge er mye mer kjønnssegregert enn andre land som Norge pleier å konkurrere med om palleplass, på diverse globale likestillingsindekser. Som et apropos til Eia, hvis det er skulle være riktig at mye likestilling gir mer kjønnstradisjonelle yrkesvalg, kunne man ventet å se det samme fenomenet i for eksempel Island, Danmark, Sverige og Finland, som også er blant verdens mest likestilte land. Men det er altså ikke tilfellet.

Det er viktig å poengtere at det kjønnsdelte arbeidsmarkedet i Norge ikke er et stabilt fenomen – det har endret seg over tid, og vil fortsette med det. Mens flere kvinner etter hvert velger mer såkalte ”mannsyrker”, er det færre menn som velger såkalte ”kvinneyrker” i tilsvarende grad.

Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet endrer seg mest for den delen som krever høyere utdanning. Imidlertid ser vi få endringer på den delen av arbeidsmarkedet som krever lavere utdanning. Vi har med andre ord et delt fenomen som endrer seg i ulikt tempo, avhengig av utdanningsnivå.

Et særtrekk med norske kvinner er at 43 prosent arbeider deltid, mens i andre OECD-land er gjennomsnittet 26 prosent.  Hvorfor velger så mange norske kvinner, med både høy og lavere utdanning, å arbeide deltid?

I tillegg til biologi, samfunnets forventninger og press fra kommersielle krefter - som Eia bruker som forklaringsalternativer, - er strukturelle forhold en relevant faktor.

Selv om mange selv opplever at de tar frie, individuelle valg, er det liten tvil om at adferd har en tendens til å følge det som samfunnet muliggjør. Foreldrepermisjonen er et godt eksempel. Far har kunnet dele foreldrepermisjonen med mor helt siden 1977, men få benyttet seg av denne muligheten da. Da fedrekvoten ble innført på begynnelsen av 90-tallet, var det 2-3 prosent av fedrene som tok ut foreldrepermisjon. I 2005 var prosenten økt til 91 prosent.

Når norske byråkrater reiser verden rundt og forkynner hvordan vi i Norge klarer å få både i pose og sekk, det vil si høy kvinnelig yrkesdeltakelse og høy fødselsrate, viser de til den uslåelige kinderegg-kombinasjonen familie-, arbeids- og likestillingspolitikk. Det norske budskapet går ut på at insentiver i samfunnet på et langt bredere felt enn bare det snevre ”kvinneproblemet” med fødsel, gjør at mange i Norge velger nettopp å være både yrkesaktive og å få mange barn i livsløpet. Det handler blant annet om ordninger som, kombinert, er fremmede for utlendinger som: barnehager, vern mot å måtte opplyse om graviditet ved ansettelse, og fedrekvote.

Hvis Eia ville lage debattskapende TV-underholdning som er enda mer forankret i virkeligheten, kunne han ta opp dette spørsmålet: er det de samme samfunnsforholdene som bidrar til at norske kvinner både deltar i arbeidslivet og føder relativt sett mange barn, som også forklarer den høye andelen kvinner som arbeider deltid? Kan kvinners deltid i Norge muligens henge sammen med samfunnsforhold som for eksempel sjenerøs foreldrepermisjon, god barnehagedekning og fleksible rammer i arbeidslivet?

Hvis Norge skal dekke landets fremtidige behov for ekspertise, må flere kvinner lokkes til å arbeide heltid, og på områder som krever naturfag og andre industrirelevante fag, som ofte oppfattes som som tradisjonelle ”mannsfag”.

Klarer man dette, vil det halvere kjønnsdelingen i det norske arbeidsmarkedet.


PS
I tillegg til arv og miljø, er det også penger. Hva om sykepleiere fikk ingeniørlønn og ingeniører fikk sykepleierlønn? Cash is King/Queen!

Gender equality in Norway. The Global Gender Gap 2009

Norway's ranking in the latest Global Gender Gap report has fallen to number 3 from number 2 (2006, 2007) and number 1 (2008). While Norway continues to have relatively high scores for subindexes like "political empowerment" and "economic participation and opportunity", it ranks (relatively) lower for "educational attainment" and "health and survival".

Overall, Iceland (1) has claimed the top spot of the World Economic Forum’s Global Gender Gap Index 2009 from Norway (3) which slipped to third position behind Finland (2). Sweden (4) completed the Nordic countries’ continued dominance of the top four.

The report’s Index assesses countries on how well they are dividing their resources and opportunities among their male and female populations, regardless of the overall levels of these resources and opportunities. In other words, it is possible for a country with low income to have a high score (e.g. Mozambique, ranked at 26) or to have a high income and a low score (e.g. Saudi Arabia, ranked at 130).

The Philippines (9) lost ground for the first time in four years but remains the leading Asian country in the rankings.  Singapore is ranked at 84 while Malaysia is ranked at 100 (out of 134 countries).

South Africa and Lesotho made great strides in closing their gender gaps to enter the top 10, at sixth and 10th position respectively.

For more information in English about gender equality in Norway, check:
http://www.gender.no/
http://www.ssb.no/likestilling_en/

Gender equality in Norway/ Likestilling i Norge

Artikkel i Morgenbladet om likestilling i Norge, 2009.

Hva er forskjell mellom likestilling i Norge på 00-tallet og 90-tallet?

LIKESTILLING: FØR OG NÅ

Long Litt Woon

Da Gro Harlem Brundtland for noen år siden deltok på et TV-talkshow sammen med en ung og vellykket kvinne, spurte programverten den unge damen om hun var opptatt av kvinnesak. Hun svarte at hun aldri hadde blitt diskriminert på grunn av sitt kjønn. Da kom en lynrask replikk fra Harlem Brundtland: Selv om heller ikke hun hadde opplevd diskriminering, var det viktig å vise solidaritet med de mange som faktisk ble diskriminert.

Kontrasten mellom generasjonenes syn på likestilling ble med dette veldig tydelig. Som en middelaldrende kvinne fra Malaysia med en overgjennomsnittlig interesse i likestilling var jeg meget fornøyd at Harlem Brundtland satt den unge damen på plass.

Fra kritikk av maktstrukturer til....

Råtekst-feminister ble kritisert, for omtrent ti år siden, for å være individualister som hadde lagt kritikk om maktstrukturer på hyllen. Men det hadde de ikke, sammenlignet med Glitterfitter-forfatterne.

Hva er de unge feministene opptatt av på 00-tallet?

Nylig kom boken Glitterfitter ut; her skriver 18 bidragsytere om hvordan de opplever å være ung kvinne i 2009. Anmeldere som leser Glitterfitter mener å se at feminismen i dag er fragmentert. Selvrealisering og individualisering er fellesnevneren hos de unge forfatterne. Forsvunnet er temaer som vold mot kvinner. Kritikk av maktstrukturer glimrer totalt med sitt fravær.

Også letingen etter nye feministiske fellesskap synes å være innstilt. Det rapporteres at glitterfittene ikke var til stede da Kvinnesaksforeningen feiret 125 års jubileum i år. Hvis hver generasjon har sin feminisme, kan det se ut som om dagens feminister er mest opptatt av seg selv – og glitter.

De mest kritiske anmeldere av Glitterfitter lengtet nesten tilbake til gjengen fra Råtekst og den generasjonens feminister. Helt på tampen av 90-tallet skapte bøker som Råtekst  og Fittstim debatt i Sverige og Norge – i alle fall i feminismens indre krets. Unge feminister tok stafettpinnen fra den eldre generasjonen og ville vise hvordan de opplevde å være ung kvinne i Likestillingsland. Feminisme fikk et nytt, ungt, og kult ansikt.

Riktignok var ikke temaene som ble tatt opp i Råtekst kampsaker vi umiddelbart kjente igjen fra 70-tallet. Ungfeministene fortalte sine egne historier om voldtekt, om å være ung mor, muslim, lesbisk etc. Innfallsvinkelen var det personlige. Ungfeministene skrev om hvordan de strevet med kvinnerollen, om det å vokse opp i en kaotisk verden. Mødrenes fotspor var ikke veien ungfeministene valgte å gå, men deres forsøk på å revitalisere den ideologiske overbygningen var ikke lett å få øye på.

Men det er ingen tvil om at Råtekst-feministene hadde både engasjement og ønske om å debattere feministiske problemstillinger. For eksempel kom dette til uttrykk i epost-nettverket Femail bonding. Debatten her var både livlig og aktiv, godt hjulpet av den tidens teknologi. Norge fikk også et nytt feministisk blad, Fett.

Noe har likevel skjedd

Likestilling har gått fra å være et krav fra en feministisk kvinnebevegelse, til å være en samfunnsverdi vi smykker oss med.

Da Kvinnesaksforeningen ble stiftet for 125 år siden, hadde kvinner få juridiske rettigheter og ingen stemmerett. I dag har vi formell likestilling mellom menn og kvinner, og kvinners sterke stilling i Norge er blitt lagt merke til internasjonalt. Utenlandske delegasjoner kommer for å lære hvorfor fødselstallet er så høyt her i landet. De blir kjent med våre sosiale ordninger, for eksempel lang foreldrepermisjon og barnehageutbygging, som gjør det lettere for langt flere kvinner her enn andre steder å ta lønnet arbeid.

Når vi forlater fugleperspektivet, som spenner over 125 år, og zoomer oss inn på dette århundrets første tiår, er det vanskelig å få øye på kvinnebevegelsen. Det skyldes ikke at kvinnebevegelsens mål om rettferdighet og frihet på kvinners premisser er oppnådd: fortsatt har Norge for eksempel et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder og fortsatt er kvinner mer utsatt for vold i hjemmet enn menn. I politikken, som ofte trekkes frem som likestillingens flaggskip, har heller ikke andelen kvinner endret seg noe særlig i de siste tyve år.

Da Jens Stoltenberg nylig stolt viste til like mange menn og kvinner rundt Kongens bord, var det blant annet fordi en kjønnsbalansert statsrådliste er blitt en norm mange forventer skal innfris. 

Fra likestillingskamp til mangfoldsarbeid

På 00-tallet må det offentlige arbeid for kjønnslikestilling i Norge, i økende grad, finne seg i å bli sidestilt med arbeid for likestilling og mot diskriminering på andre diskrimineringsgrunnlag, f eks, etnisitet, funksjonsevne, etc. Dette ble formalisert 1. januar 2006 da Likestillings- og diskrimineringsombudet ble opprettet.

Den kvinnevennlige staten, ”statsfeminisme” som Helga Hernes formulerte det, ordnet opp i mye som sto på kvinnebevegelsens agenda; den sørget også for et offentlig likestillingsapparat som kom på plass på 70-tallet.

Men fokus har gradvis endret seg. Kvinnekamp ble etter hvert erstattet med kjønnslikestilling for kvinner og menn. Utgangspunktet er at både kvinner og menn ”disiplineres” av normative kjønnsroller, og målet er at kjønn ikke skal sette grenser for individuelle valg. Mannsspørsmål er kommet på dagsordenen, men de er ofte begrenset til farsrolle og ”pappapermisjon”.

Selv om lovreglene som skal beskytte mot diskriminering fortsatt ikke er samlet i en felles lov, er det nå politisk interesse for at andre grunnlag skal få like bra vern mot diskriminering som kjønn.

Denne utviklingen er ikke særnorsk. Også i den store verden skjer det lignende sammmenslåinger av mindre anti-diskrimineringsorganer og sidestilling av ulike diskrimineringsgrunnlag i ett stort nasjonalt organ, med enkelte variasjoner. I Canada, Australia og Storbritannia, for eksempel, organiseres likestillings- og anti-diskrimineringsarbeid på flere diskrimineringsgrunnlag i ”menneskerettighetskommisjoner.” Nabolandet Sverige, derimot, har valgt å gjøre å slå sammen nasjonale organer. Denne tendensen ser vi også overnasjonalt; etter mange år med forhandlinger, foreslo Europakommisjonen i 2008 et felles anti-diskrimineringsdirektiv som dekker flere diskrimineringsgrunnlag.

Naturlig med fragmentering i dagens Norge

Yemen er rangert på bunnen av Global Gender Gap-rapporten i 2008 fra World Economic Forum. En kvinnebevegelse i Yemen i dag ville nok fokusere på utvalgte saker som understreker at også kvinner er mennesker, og at kvinner derfor trenger menneskerettigheter.

Norge er rangert på toppen av listen med 130 land i den samme rapporten.  Noen ny, bred feministisk bølge har vi ikke fått på 00-tallet, men de som er aktive gjør mye av seg på sine arenaer, for eksempel i sosiale medier.

Sammenligningen mellom Norge og Yemen er som mellom natt og dag; kvinner hos oss har alle de rettigheter de andre mangler. I tillegg smører Oljefondet vårt daglige liv. 

Det er derfor ikke rart at feminismen i Norge på 00-tallet er fragmentert. Hvis den ikke hadde vært det, ville dét være en sensasjon. 

Å ikke se kvinnen for bare hijab

Knut Storbergets hijab-nei innebærer ikke bare et yrkesforbud for hijabbærende som ønsker å bli polititjenestekvinner på lokale politistasjoner og lensmannskontorer. I praksis gjelder yrkesforbudet også i Politidirektoratet i tillegg til politietatens nasjonale særorganer som, f eks, Kripos og Utrykningspolitiet.






Dette skriver jeg om i Dagsavisen 2. mars 2009.

Hijab blir ikke en del av politiuniformen etter at Justisministeren Knut Storberget malte seg selv inn i et politisk hjørne. Dette har konsekvenser ikke bare for politiet.

Å ikke se kvinnen for bare hijab

Storbergets hijab-nei innebærer ikke bare et yrkesforbud for hijab-bærende som ønsker å bli polititjenestekvinner på lokale politistasjoner og lensmannskontorer.  I praksis gjelder yrkesforbudet også i Politidirektoratet i tillegg til politietatens nasjonale særorganer som, f eks, Kripos og Utrykningspolitiet.

I Norge er den anklagende myndighet administrativt integrert i politidistriktene. Hijab-forbudet rammer også jurister med ambisjoner om å arbeide hos påtalemyndigheten.  

Den høyere påtalemyndigheten skal utøve fagledelse av politietaten; påtalemyndighetserfaring som, f eks, politiadvokat, er derfor ikke irrelevant i vurderinger av kvalifikasjoner til embeter hos, f eks, riksadvokatembetet.  

Noen er imot politi-hijab fordi man ønsker at staten skal fremstå som sekulær. Men vi skiller fortsatt ikke mellom stat og kirke i Norge. ”Verdinøytralitet” må derfor fortsatt settes i anførselstegn. Religionsfrihet krever at taket for minoritetsreligioner er høyt.

Andre er motstandere fordi hijab oppfattes som et symbol på kvinneundertrykking. Derfor brukes også ”oppegående” foran ”hijab-bærende kvinner” når man ønsker å signalisere at her er det ikke snakk om dumme kveg. Etter min mening er det like problematisk å tvinge kvinner til å gå med hijab som å tvinge dem til å gå uten.   

Noen debattanter mener at problemet er ikke kvinnene selv, men hvordan andre kan oppfatte dem; en politioppgave er nemlig å roe ned folk når det oppstår prekære situasjoner. Det kan tenkes at temperaturen kan skrus opp hvis en person som er imot, f eks, såkalt snikislamifisering av Norge, skal arresteres av en politikvinne med hijab. Men det kan også tenkes at en politikvinne med hijab kan dempe gemyttene i en situasjon hvor hun møtes med mer respekt enn sin hijabløs kollega.

Debatten har vist at motstand mot hijab i politiet er stor. Men skal politikere bare dilte etter folket? Det er nok av eksempler på hvordan politikk har bidratt til samfunnsendring også uten særlig støtte blant velgerne: for eksempel var loven mot kjønnsdiskriminerende reklame ikke akkurat et folkekrav da den ble innført, men i dag reagerer vi når vi reiser til land som ikke har ”kommet så langt”.

Myndighetene er bekymret for innvandrerkvinners yrkesdeltakelse.  Når man er vant til å se hijab-bærende kvinner i yrkeslivet først og fremst som rengjøringshjelp eller kassedamer, er det selvsagt en overgang å tenke at de også kan være, f eks, dommere.  I dag bruker vi fortsatt ”kvinnelig” som adjektiv foran denne stillingen når den innehas av en kvinne. Ting tar tid. Men det er lov å være utålmodig.

Domstoladministrasjonen holder på å avklare bruk av religiøse symboler i retten. Det vil være synd om den dømmende myndighet velger å stenge ut godt kvalifiserte jurister fordi de bærer hijab.

I følge SSB er det liten forskjell på etterkommere av innvandrere under 25 år med ikke-vestlig bakgrunn og majoritetsbefolkningen når det gjelder andel i utdanning og arbeid. Fra før vet vi at minoritetselever - i større grad enn majoritetselever - velger ”prestisjeutdanninger” som medisin, jus, økonomi og ingeniørfag.

Disse kan danne en spydspiss for integrering i Norge.  

Men det krever at vi ser de menneskelige ressurser, ikke bare hodeplagget. 

Se også:
New York Police Department og Islam: sett fra ståstedet til NYPDs imam. PS Sjekk hodeplagget!.

Er likestilling veien til norskhet? (Intervju i Aftenposten)

Global Gender Gap Report 2008

Årets rapport er nettopp blitt publisert.

Norge ble rangert som nr 1; fremgangen fra tidligere skyldes i stor grad lovfestingen av kjønnssammensettingen blant medlemmer i ASA-styrer. Mens Norge får høye resultater for helse og utdanning for kvinner, er det rom for forbedring mht økonomi og politikk (især det siste).

Her er informasjon fra World Economic Forum om rapporten generelt.

Likelønn og den gordiske omsorgsknuten

Først når velferdstiltak våger å utfordre nedarvet vanetenkning og praksis, vil flere kvinner tjene bedre og flere menn bruker mer tid på barna sine.

Jeg mener at tredelingsforslaget ikke er vesensforskjellig fra prinsippet bak dagens pappakvote – som det er bred politisk enighet om.

Samtidig er jeg enig at folk bør selv få bestemme hva som passer dem best.

Hvordan kan den gordiske omsorgsknuten kuttes?

Dette skriver jeg om i Dagens Næringsliv 3. mars 2008. En lengre versjon av artikkelen ble trykket i Politiken (Danmark) 8. mars 2008.

Jeg har også skrevet om omsorgsknuten i NAVs blad nr 03/08 . (side 16) 

Mer likestilling på jobb henger sammem med likestilling hjemme. Arbeidsforskningsinstitutt (AFI) har kommet med en ny rapport "Likestilling og livskvalitet". Den kartlegger menns og kvinners syn på og forståelse av likestilling i relasjoner, familie, arbeidsliv og samfunn.

Mer om mannsforskning finnes her.

Gender equality in Norway

For information and resources on gender equality and gender research in Norway, check www.gender.no

Statistics Norway also has updated information on gender equality with links to other relevant resources in English.

Julekalender

Illustrasjon: eBoy




Jeg deltar i prosjektet Future Oslo julekalender som handler om Oslo om ti år.Future Oslo julekalender er en del av Rom for kunst på Oslo S, som er produsert av Kulturbyrået Mesén for NSB og ROM eiendom.


Mitt bidrag heter "Den glade ordfører".

“Så rart å tenke tilbake på hvordan historien gjentar seg”, tenkte ordføreren og kikket ut av vinduet i 20.etasje. Blikket sveipet over det sedvanlige menneskemylderet på Opera-almenningen.

Debatten for ti år siden hadde vært vond da Bjørvika skulle bebygges med en “skyskrapermur”. Nå var protestene forstummet, og “muren” fremstod som en rekke av gylne spir. De var blitt nettopp det smykket den unge politikerspiren ivret for den gang.

Tankene gikk enda lenger tilbake: Da var det allerede en kvinnesalder siden høyblokkene på Enerhaugen ble reist til enda kraftigere protester. Etter noen tiår var høyblokkene blitt de feteste i hele Oslo. Nå var den utskjelte barcode-rekken i ferd med å slå følge, etter hvert som folk begynte å venne seg til de fantasifulle bygningskroppene.

For utsikten ble jo ikke ødelagt, aller minst fra ordførerens egen leilighet på Sørenga, der havbadet trakk til seg folk fra hele byen. Akvariet var også på plass, og dermed var Bjørvika på god vei til å bli østkantens perle.

“Det er i det hele tatt en deilig tid å være ordfører i”, tenkte hun og reiste seg for å ta heisen opp til moskeen i 30.etasje.

Ikke for å nyte utsikten – men for å be.

Dette kan leses sammen med artikkelen nedenfor som jeg skrev for Aftenpostens Signert-spalte 17. januar 2007 med tittelen "Bjørvika kan bli et smykkeskrin".


INTERNETT-kampanjen mot "muren" i Bjørvika har engasjert mange. Noen ble bombardert av e-poster med oppfordring om å protestere mot det planlagte "Barcode"-prosjektet. Kampanjen endte med at byrådsleder Erling Lae fikk overrakt 30 000 protestsignaturer ved juletider. Fra et kommunikasjonsperspektiv er det ikke rart at ordet "mur" har klart å trigge osloborgernes følelser mot det fremmedgjørende ordet "barcode" - begrepet som attpåtil trengte en egen forklaring. Det betyr "strekkode".Også Aftenposten har brukt ordet "mur" på forsiden av avisen. IT-kyndige på 3D-programvare har produsert bilder som skal vise oss effekten av den såkalte muren. Men bilder sier ikke bare mer enn tusenvis av ord; de kan også manipulere våre følelser. Hvem er det som vil ha en høy, tett mur som skiller byen fra fjorden? Vi ser for oss Berlinmuren. Vi ser for oss muren Israel bygger. Men det er ikke dette som står på spill i Bjørvika.

Et enten - eller.

Gitt at utnyttelsesgraden fortsatt skal være 148 000 kvadratmeter, står byen overfor to valg: Høye og "slanke" bygninger (konseptet til "Barcode") eller lave og "tykke" bygninger. Hvis bygningene skal være lavere, blir det også mindre luft mellom dem. Poenget med høyere bygninger er nettopp å unngå følelsen av å bli muret inn. Høytstående utenlandske gjester som besøker statsministeren, blir alltid tatt ut på balkongen for å se utsikten. Utsikt er viktig for nordmenn. Også her gjør ordet "mur" god nytte for motstandere av "Barcode". Når nordmenn tenker på en "mur", er utsikten fraværende. En mur stenger utsikten. Hvorvidt utsikten er fri, kommer an på ståstedet. Illustrasjonsbildene som er blitt brukt i medier, har hittil tatt utgangspunkt i Enerhaugen. Men for beboere på gateplan på Grønland endrer ikke fjordutsikten seg vesentlig med "Barcode" eller med en lavere mur. Barrièrene mellom Grønland og sjøen fra gateperspektivet er jernbanesporene og ulike andre transportårer. Ingen boligannonse skryter av gløtt med utsikt her.

Klare alternative ønsker.

Jeg skulle ønske at debatten hadde fokusert mer på det arkitektoniske potensialet som ligger i utbyggingen i Bjørvika. Hvordan kan vi sikre oss at det som nå blir bygget, ikke blir en arkitektonisk katastrofe vi kommer til å gremme oss over i all fremtid? Oslo er dessverre full av eksempler på hvordan innsparing og politisk kompromiss kan snu opp ned på arkitekttegninger og de beste intensjoner. Det halvferdige Deichmanske hovedbibliotek og arkitektonisk hummer og kanari i selve regjeringskvartalet er eksempler på dette.

Arkitektoniske perler.

Hvordan kan Oslo i Bjørvika få et arkitektonisk smykkeskrin som vi kan bli stolte av? Jeg ser for meg en rekke flotte bygninger som arkitektoniske perler på en snor, glitrende juveler hver for seg. Jeg ser for meg operaen og Bjørvika som en attraksjon og en fornyelse av Oslo. Da kan det som nå skal bygges, gi hele byen et løft. Vi kan få turister som ikke bare skal se og oppleve norsk natur, men også arkitektur i Norges hovedstad.Oslo har en historisk mulighet nå. Det sier seg selv at slikt koster, ikke bare penger, men også politisk vilje, handlekraft og gangsyn. Marerittet er en gyselig rekke med kjønnsløse Nille-, Rimi- eller Rema-bygninger i Bjørvika. Dessverre er vi muret inn i en følelsesladet debatt som stenger for å fokusere på arkitektoniske kvaliteter i Bjørvika.

Svensk likestillingsbonus

Tre ting er nødvendig for å få fedrene til å ta foreldrepermisjon. Det ene er lønnskompensasjon, det andre er individuelle løsninger og det tredje er kreative strukturer jfr ideen om "likestillingsbonus" i Sverige.

Sverige har en fedrekvote på to måneder. I følge forsker Ann-Zofie Duvander, har syv prosent av alle svenske foreldre delt fødselspermisjonen likt når barnet er to år.

For å få svenske pappaer til å ta lenger permisjon, jobber Sverige men å innføre en likestillingsbonus i 2008. Denne vil gi foreldrene et skattefradrag på 3000 kroner for å dele permisjonen mer likt. Sverige velger med andre ord å bruke positive insentiver fremfor tvang for å øke lengden på pappapermisjonen, og det blir spennende å se effekten av dette.

Se tidligere blogginnlegg om temaet foreldrepermisjon.

Global Gender Gap Report 2007

Sverige troner World Economic Forums siste Global Gender Gap Report for 2007, men Norge(2) ligger på topp sammen med Finland(3) og Island(4).Hovedsiden på World Economic Forum om prosjektet.

Som i fjor, er det interessant å se nærmere på sub-indeksene:Economic Participation and Opportunity, Educational Attainment, Health and Survival og Political Empowerment.

I subindeks "Economic Participation and Opportunity" får Norge 10. plass etter Mosambique, Filipinene, Ghana, Tanzania, Moldova, Sverige, New Zealand og Uzbekistan.

I subindeks "Educational Attainment" scorer Norge 17. plass og i subindeks "Health and Survival" 51. plass (!) Det er subindeks "Political Empowerment" hvor vi lander på 3. plass som trekker Norges sammenlagte plasseringen opp.

Hvilken verdi har slike kåringer? Både som bekreftelse at vi har oppnådd mye, og som inspirasjon til å arbeide mer på enkelte felt. Personlig synes jeg det er også fint å få nyansert vårt syn på andre land.

Rapporten fra 2006.

Kjønnstesting av budsjett: et verktøy for økt likestilling

Økonomiske instrumenter som budsjetter bygger på en forutsetning at kvinner og menn - som grupper - har de samme muligheter til å ta de samme livsvalg. Offentlige budsjetter er ikke kjønnsnøytrale, men kjønnsblinde.

Offentlige budsjetter kan sementere kulturelle normer, men de har potensial også som et verktøy for økt likestilling.

Nordisk rapport: Sluttrapport fra et flerårig nordisk prosjekt om kjønnstesting av statsbudsjettet.

Nordisk rapport: Et diskusjonsgrunnlag for kjønnstesting av budsjett (på både svensk og engelsk).

Europarådet: Rapport om "gender budgeting".
Bakgrunnspaper om "gender budgeting".

Verdens pengeford:
Paper om "gender budgeting" fra IMF. Lettfattelig artikkel (på engelsk) om kjønnstesting av budsjett.

Nettside om "gender budgeting", et samarbeidsprosjekt mellom FN og Canada.

FAFIA, et Canadisk feministnettverk, har samlet mange lenker om kjønnstesting av budsjett her.

UNDP: Manual om Gender Responsive Budgeting.

EU: Rapport om Gender Budgeting.

Norsk-baltisk forskernettverk for kjønnstesting av budsjett koordinert av prof Hilde Bojer, Univ. i Oslo.

Se en rapport her om kjønn og budsjett - især i utviklingssammenheng - som finnes på engelsk, fransk og spansk.

Likestilling. Også for menn?

Min artikkel i Politiken (Danmark), 25. 9. 2007 handler om menn og likestilling. Jeg synes at det er snevert at debatten kun dreie seg om antall "pappauker" og mannens rolle som far.

Mannspanel

Debatten rundt Bekkemellems mannspanel aktualiserer en artikkel jeg skrev for Syn og Segn (2/2006), "Likestilling sett fra sidelinja" om hvorfor likestilling som tema engasjerer kun de spesialinteresserte og hva som kan gjøres.

Her er artikkelen på bokmål og på nynorsk.

Mitt liv som kjønnskvotert (lang versjon)

Norsk lov krever minst 40 % kvinner i styrene i allmennaksjeselskaper. Selskaper som ikke oppfyller den lovpålagte kjønnsbalansen innen 1.1.2008 risikerer å bli oppløst. For et år siden ble jeg kjønnskvotert inn i styret til et børsnotert allmennaksjeselskap. Er kravet om minst 40 % kvinner best for likestilling eller for næringsliv?

Politiken (Danmark) trykket, 9. august 2007, en lengre versjon av en artikkel som tidligere ble trykket i Aftenposten 07.08.07.

Til sammen 140 menn har mer enn 20 styreverv i norske allmennaksjeselskap.

Stjernemeglerne og hjemmefruene

Finansministeren synes inntektsnivået til stjernemeglerne er "rene galskapen". Samtidig mener enkelte rødstrømper at rikmannsfruenes "likestillingsregressive" valg er et tilbakeslag. Hva har disse to tilsynelatende ubeslektede eksemplene felles? Dette er temaet for min artikkel i Aftenpostens Signert-spalte, 7. august 2007.

HVA HAR disse to tilsynelatende ubeslektede eksemplene felles? Slik jeg ser det, er det liten grunn til å moralisere over andres valg: Folk oppfører seg slik de gjør fordi både struktur og kultur legger til rette for det.Hvis politikerne synes at meglerne velger å innrette seg skattemessig på måter som er moralsk tvilsomme og at fruene velger kjønnsroller som er forkastelige, bør de sette søkelyset på de rammebetingelsene som bidrar til at slike valg tas.

Struktur.

Når det gjelder meglerne, er systemet med gunstig beskatning av såkalte indre selskaper en del av strukturen rundt individuelle valg. I tillegg har også regler i arveloven bidratt til ytterligere finansiell akrobatikk hos de samme meglerne.Mens meglerinntekter og tilhørende tilpasninger ikke er aktuelt for folk flest, er arbeidstidsordninger med "fleksitid" mer vanlig. Alle arbeidsplasser med fleksitidsordninger har arbeidstagere som driver med "arbeidstidstilpasninger" - med det resultat at nøye gjennomtenkte inn- og utstemplinger gir maksimal uttelling for avspasering og ferie.Å begynne med effektivt arbeid når andre er ferdige for dagen, premieres med misunnelsesvekkende lange sommerferier. Endrede strukturer vil føre til annen adferd.

Endre reglene.

Istedenfor å moralisere, bør ansvarlige myndigheter heller gjøre noe med regelverket. Finansminister Kristin Halvorsen bør utrede hvordan lurifakshullene i skattereformen kan tettes slik at vanlige folks tillit til skattesystemet ikke uthules. På samme måte bør produktivitetsorienterte arbeidsgivere finne ut hvordan de best kan forebygge misbruk av fleksitid når vi nå har mangel på arbeidskraft i Norge.

Kultur.

Hvis "alle" gjør én ting, kommer man fort på defensiven hvis man gjør det motsatte av det de fleste gjør. Forsvarstaler gir oss med andre ord et godt tips om at vi er på sporet av et kulturtrekk. For eksempel har vi nylig kunnet lese i Dagens Næringsliv om hvor krevende det er å være hjemmeværende, sett fra rikmannsfruehold.Slike uttalelser om hjemmetilværelsens arbeidskrav skyldes blant annet den protestantiske arbeidsetikken som fortsatt lever i beste velgående: Det er gjennom (lønnet) arbeid at vi er noe.Den skyldes også at fruene kjenner på kroppen stigmaet ved å være hjemmeværende; norske kvinners inntog i yrkeslivet beskrives som en av de store samfunnsendringer i forrige århundre. I dette eksemplet ser vi trekk i både samfunnskulturen - norske kvinners høye yrkesdeltagelse - og i subkulturen - liv som frue til høytgasjerte menn.

Lokke flere ut.

Hvis det er viktigst å sende kvinner i alle sosiale klasser ut i yrkeslivet, kan et mindre kjønnssegregert og mer kjønnsnøytralt arbeidsliv, likelønn og barnehagedekning, lokke flere ut av hjemmene. Hvis det er viktigst å sende mennene hjem, er både flere pappauker og rettigheter knyttet til egen lønn kritiske parametre. En "knipetangsstrategi" med strukturelle tiltak rettet mot både kvinner og menn kan bidra til større valgfrihet for alle. Da kan både menn og kvinner slipper å ta tradisjonelle kjønnsrollevalg av hensyn til familieøkonomien; de vil være friere til å ta kjønnsutradisjonelle valg. Vi tar alle våre valg i en strukturell og kulturell sammenheng, ikke i et vakuum.

For et år siden ble jeg kvotert inn i styret til et børsnotert selskap. Er kravet om minst 40 prosent kvinner i styrene i ASA-selskaper best for likestilling eller for næringslivet? Dette er spørsmålet jeg stiller i Aftenpostens Signert-spalte 28. juli 2007. Politiken (Danmark) trykket en lengre versjon av samme artikkelen 9. august 2007.
foto: Johs Bøe

Likestillingssenteret, som i dag er nedlagt, fant i en undersøkelse ut at blant styregrossister (personer med fire eller flere styreverv) var det flere som het Svein enn det var kvinner.

Mine styreverv per i dag:
www.afgruppen.no
www.migpolgroup.com
www.nrk.no

Mitt liv som kjønnskvotert

DET ER MANGE kvinner som synes det er et nederlag å være kjønnskvotert. De ønsker å bli valgt på grunn av sin kompetanse, ikke sitt kjønn. Ikke jeg.Slik jeg ser det, er det ikke min kompetanse det er noe i veien med, men heller valgkomiteenes søkeprosesser. Jeg ville vært motstander av kvotering som virkemiddel hvis likestilling var et faktum. Det er det ikke. Kjønn påvirker fortsatt menns og kvinners muligheter i Norge.

Rekrutterer venner.

Likestillingssenteret, som i dag er nedlagt, fant i en undersøkelse ut at blant styregrossister, personer med fire eller flere styreverv, var det flere som het Svein enn det var kvinner. En studie fra ECON (av 600 styremedlemmer: 300 menn og 300 kvinner) viser at forholdet mellom menn som hadde fått styreverv via venner og kvinner i samme situasjon, er fem til en. Det kan synes som om uformelle mekanismer holder kompetente kvinner borte fra styrerommene. Det er nok lettere for valgkomiteer å komme på kamerater fra jaktlaget først. Det er skjulte ekskluderingsmekanismer som skaper behov for bruk av kvotering - ikke ideen at kjønn er det viktigste ved et menneske.

Overstyrer dyktighet.

Enkelte mener at kvoter leder til et samfunn med grupperettigheter. De mener at dette er problematisk fordi vi får en situasjon hvor andre kriterier overstyrer dyktighet. Men når skjulte ekskluderingsmekanismer hindrer dyktige kvinner i å bli sett og valgt, kan man muligens beskrive status quo som en de facto kvotering av menn?Hovedpoenget mitt er at tilhørighet til en gruppe med en felleskarakteristikk som f.eks. kjønn, ikke skal medføre ulike muligheter for individer. Foreløpige tall fra Center for Corporate Diversity (CCD) viser at det pr. 1. juli i år er nærmere 60 prosent av selskapene som oppfyller kravet om kjønnsbalanse. På samme tid i fjor var det om lag 30 prosent av selskapene som oppfylte kravet. Lovfestet kvotering er ikke nødvendigvis det ideelle virkemidlet for å oppnå likestilling, men det er sannelig effektivt. Mest interessant er hvilken effekt, om noen, mer kjønnslikestilte styrer kan ha for verdiskaping i Norge.

Injiserer ny kompetanse.

Loven gir over 500 ASA-selskaper ny anledning til å ta en evaluering av sine styrer. Det er mitt inntrykk at de kvinnene som nå blir kvotert inn i ASA-styrene i Norge, representerer et bredere kompetansespekter enn de mennene som hittil har hatt styreverv. Enkelte selskaper bruker denne anledningen til å gi styrene en injeksjon av påkrevet kompetanse. De leter ikke etter "draktkledte versjoner" av menn de tidligere har hatt i styret, men setter søkelyset på selskapets behov på kort og lengre sikt. Selskapene trenger med andre ord ikke å velge mellom riktig kompetanse eller kjønnsbalanse. Loven gir dem anledning til begge deler.

Åpner nye muligheter.

Det kan tenkes at eiere til og med synes at dette er en grei måte å skifte ut noen mannlige styremedlemmer på. Samtidig kan menn gå ut med æren i behold: De ble felt av en lov - ikke manglende kompetanse. Slik sett kan loven bli positiv for både likestilling og norsk næringsliv. En takk sendes derfor til lovkravets far, Høyres Ansgar Gabrielsen, og til lovkravets mor, statsråd Karita Bekkemellem. Så er du styreklar kvinne, gjør landet ditt en tjeneste: Send CV-en din til din lokale hodejeger.

Hjemmefruenes arbeidskraft

En hjemmeværende tilværelse er like mye et spørsmål om kultur og politikk som om individuelle valg. Her er min kommentar til sommerens "hjemmefruedebatt" i Dagens Næringsliv, DN torsdag 26. juli 2007.

Forståsegpåere er ofte raske med å (for)dømme andres virkelighetsfjerne luksusliv eller ”likestillingsregressive” valg. Jeg mener det er mer interessant å heve blikket fra et spørsmål om individuelle valg til et spørsmål om kultur og politikk. For eksempel, hvorfor velger ”de nye hjemmefruene” å være hjemmeværende? Kan man se de priviligerte hjemmefruenes valg i et samfunnsperspektiv? Og hva, om noe, skal myndighetene gjøre?

Mens kaksefruene føler de må slåss for sin rett til å velge hjemmetilværelsen på livets solside, er syv av ti pakistanske kvinner hjemme. Det er forskjell på å administrere familien gjennom innleid hjelp og å måtte ”vaske møkka sjøl”, men det som er felles for disse to kvinnegrupper, er at de utgjør det som kalles vår ”arbeidskraftreserve”.

Statistisk Sentralbyrå har tidligere regnet ut at det ligger et sysselsettingspotensial på 200 000 årsverk hos kvinner og 30 000 årsverk hos innvandrere.

Vi løser ikke alle utfordringer knyttet til mangel på arbeidskraft gjennom å få alle hjemmefruer på Frogner og innvandrerkvinner på Furuset ut i arbeid, men det kan hende at noen av disse har relevant kompetanse som norsk arbeidsliv trenger. Det kan hende at noen av disse kan til og med skape nye næringer.

Spørsmålet er derfor hvordan disse kan ”migrere” fra hjemmeværende lykke til yrkeslivet.

Forslag om skattelettelser for innleid hushjelp er blitt fremmet som én måte for å få flere kvinner ut i arbeid. Det er høyst usikkert om priviligerte kvinner som har valgt bort egen karriere til fordel for Familien as vil begynne å tråle jobbannonser hvis det innføres f eks 50 000 kr skattelette for hjelp i huset. Det er like usikkert om en skattelette vil sende flere innvandrerkvinner ut i arbeidsliv. Samtidig tror jeg at mange yrkesaktive kvinner vil fortsette å arbeide, uansett størrelsen på skattelette for innleid hushjelp.

En ECON-rapport viser at blant 600 ledere har en tredjedel av mennene hjemmeværende koner, mens alle kvinnene har en partner som arbeider. Det kan tenkes at flere kvinner vil påta seg tyngre lederjobber, og at andre vil gå (mer) ut i yrkeslivet, om det fantes en løsning med mer hjelp i huset. Kvinner, ledere og ikke-ledere, sitter fortsatt med ansvaret for husarbeidet og hjemmehjelp kan brukes som lokkemiddel av arbeidsgivere.

Myndighetene bør konsentrere seg om er rammebetingelsener: Lukk igjen lønnsgapet mellom kjønnene og fjern velferdsordninger som premierer kjønnstypiske valg i forbindelse med barneomsorg. Sånn kan regjeringen slå et slag for både kjønn og klasse.

I et tidligere innlegg i denne blogg, har jeg vist til følgende artikler:
Politisk redaktør i Dagens Næringsliv, Sofie Mathiassen, skriver om hvordan staten subsidierer kjønnstypiske valg gjennom skatte- og velferdsordninger.

Min analyse (oversatt til nynorsk!) av hvordan likestillingskampen kan revitaliseres.

170 ASA-styrer mangler fortsatt kvinner

På nettsiden hegnar.no er det en oppdatert oversikt av styrene i allmenaksjeselskaper som fortsatt mangler kvinner.

Her vises kjønnsfordelingen med utgangpunkt i både kvinner (f eks 22,9 % av styremedlemmer i ASA-styrer) og menn (77,1 % av styremedlemmer i ASA-styrer).

Her er det også en oversikt av i alt 170 ASA-styrer som fortsatt mangler nok kvinner til å oppfylle kravet i loven, sammen med navnet på styrelederne.

Her er en beskrivelse av situasjonen pr 1. juli 2007 slik fagdepartementet ser den.

ECON har en interessant rapport om "Kvinner og menn med styreverv", Rapport 11-03 som blant annet viser at det ikke kun er kvinnenes kompetanse det er noe i veien med. Rapporten kan søkes fra denne lenken. Skriv "styreverv" i søkefeltet.

Konesubsidiene

Politisk redaktør i Dagens Næringsliv, Sofie Mathiassen, skriver om hvordan staten subsidierer kjønnstypiske valg gjennom skatte- og velferdsordninger.

Hun skriver: "Selv om det er kvinners fulle rett å velge et liv som hjemmeværende, er det ikke et valg samfunnet bør stimulere ved hjelp av økonomiske subsidier. Det bidrar ikke til likestilling, det bidrar ikke til økonomisk vekst og velstand og det er ikke rettferdig overfor for dem som både har lønnet arbeid og i tillegg tar seg av barn og hjem."

Artikkelen kan godt leses sammen med min analyse (på nynorsk!) av hvordan likestillingskampen kan revitaliseres. En av tiltakene det bør tas tak i av Likestillingsministeren Bekkemellem er nettopp å fjerne de "kjønnede" ordninger som Mathiassen beskriver.