En hjemmeværende tilværelse er like mye et spørsmål om kultur og politikk som om individuelle valg. Her er min kommentar til sommerens "hjemmefruedebatt" i Dagens Næringsliv, DN torsdag 26. juli 2007.
Forståsegpåere er ofte raske med å (for)dømme andres virkelighetsfjerne luksusliv eller ”likestillingsregressive” valg. Jeg mener det er mer interessant å heve blikket fra et spørsmål om individuelle valg til et spørsmål om kultur og politikk. For eksempel, hvorfor velger ”de nye hjemmefruene” å være hjemmeværende? Kan man se de priviligerte hjemmefruenes valg i et samfunnsperspektiv? Og hva, om noe, skal myndighetene gjøre?
Mens kaksefruene føler de må slåss for sin rett til å velge hjemmetilværelsen på livets solside, er syv av ti pakistanske kvinner hjemme. Det er forskjell på å administrere familien gjennom innleid hjelp og å måtte ”vaske møkka sjøl”, men det som er felles for disse to kvinnegrupper, er at de utgjør det som kalles vår ”arbeidskraftreserve”.
Statistisk Sentralbyrå har tidligere regnet ut at det ligger et sysselsettingspotensial på 200 000 årsverk hos kvinner og 30 000 årsverk hos innvandrere.
Vi løser ikke alle utfordringer knyttet til mangel på arbeidskraft gjennom å få alle hjemmefruer på Frogner og innvandrerkvinner på Furuset ut i arbeid, men det kan hende at noen av disse har relevant kompetanse som norsk arbeidsliv trenger. Det kan hende at noen av disse kan til og med skape nye næringer.
Spørsmålet er derfor hvordan disse kan ”migrere” fra hjemmeværende lykke til yrkeslivet.
Forslag om skattelettelser for innleid hushjelp er blitt fremmet som én måte for å få flere kvinner ut i arbeid. Det er høyst usikkert om priviligerte kvinner som har valgt bort egen karriere til fordel for Familien as vil begynne å tråle jobbannonser hvis det innføres f eks 50 000 kr skattelette for hjelp i huset. Det er like usikkert om en skattelette vil sende flere innvandrerkvinner ut i arbeidsliv. Samtidig tror jeg at mange yrkesaktive kvinner vil fortsette å arbeide, uansett størrelsen på skattelette for innleid hushjelp.
En ECON-rapport viser at blant 600 ledere har en tredjedel av mennene hjemmeværende koner, mens alle kvinnene har en partner som arbeider. Det kan tenkes at flere kvinner vil påta seg tyngre lederjobber, og at andre vil gå (mer) ut i yrkeslivet, om det fantes en løsning med mer hjelp i huset. Kvinner, ledere og ikke-ledere, sitter fortsatt med ansvaret for husarbeidet og hjemmehjelp kan brukes som lokkemiddel av arbeidsgivere.
Myndighetene bør konsentrere seg om er rammebetingelsener: Lukk igjen lønnsgapet mellom kjønnene og fjern velferdsordninger som premierer kjønnstypiske valg i forbindelse med barneomsorg. Sånn kan regjeringen slå et slag for både kjønn og klasse.
I et tidligere innlegg i denne blogg, har jeg vist til følgende artikler:
Politisk redaktør i Dagens Næringsliv, Sofie Mathiassen, skriver om hvordan staten subsidierer kjønnstypiske valg gjennom skatte- og velferdsordninger.
Min analyse (oversatt til nynorsk!) av hvordan likestillingskampen kan revitaliseres.
