På tur i den peruanske fjellheimen

LEVENDE HISTORIE.Alle turister til Peru drar til Machu Picchu. Velger man å gå i fjellet, kan man observere landets historie, nåværende utfordringer og muligheter for fremtiden på nært hold.

 

 

Publisert i Aftenposten 13.mar. 2008

 

VÅRE FORESTILLINGER om det fremmedartede Peru er mange: Barn kjenner Peru fra Donald-bladene der Donald gikk på jakt etter firkantede egg hos inkaene. Midt i Perus jungel ligger ruinene til Machu Picchu. Machu Picchu står på FNs liste over verdensarven. Ruinene er godt bevarte, og anses av fagfolk som det fremste symbolet på inkakulturen. Tar man Lares Trek til Machu Picchu, sliter man seg oppover mer enn 4000 meter sammen med en flokk muldyr som tar den tyngste bagasjen, bærere som slår opp teltet der man skal overnatte og kokker som serverer treretters måltider til både lunsj og middag. Når natten senker seg, blir himmelen lyst opp av et blinkende stjernekart.

Lag på lag.

Som fjellvandrer i den peruanske fjellheimen vil man oppleve at luften blir tynnere, samtidig som man ser nye vegetasjonslag etterhvert som man kommer oppover fjellsidene. Vekstsoner og kulturhistorie ligger lag på lag i Andesfjellene i Peru. Og vi ser samfunnstilpasninger til ulike klimatiske forhold. Landsbyene helt nederst i dalen er knyttet til turistindustrien og har Internett og alt globetrotterne trenger. På lavlandet drives mekanisert jordbruk, og det dyrkes bomull, coca-blader og frukt. Eiendommene er store og eies privat. På lavlandet er det også "landsgymnaser" for begavede ungdommer fra fjellene.I høyden kan man oppleve å vandre midt i et levende peruansk folkemuseum; ikke bare er hus og klær slik det var i inkatiden, det gjelder i høyeste grad også levemåter. Det er som å være i et TV-program på Discovery Channel. Vi møter barn som gjeter lama som brukes til arbeid på de små gårdene og er samtidig en viktig kilde til ull. Her dyrkes det flere sorter potet manuelt med enkle redskaper. Desto høyere man kommer, desto fattigere er bøndene. Småbøndene arbeider på dugnad hos hverandre for at alle, så vidt, skal kunne klare å mate seg selv.

Sosialt ansvar.

Enkelte turoperatører har funnet en måte å ta sosialt ansvar, og å sikre sin egen økonomi på samme tid. Hele landsbyer blir "adoptert" av turoperatørene; mennene arbeider som bærere og kokker på fjellturen til Machu Picchu, kvinnene spinner lamaull, farger garnet med plantefarger og strikker og vever produkter for salg til turistene. Man kan se at disse landsbyene er mer velstående enn andre. Familiene får overskudd til å bygge hus og kjøpe seg både hest, lama, marsvin (en lokal delikatesse) og høner. Barna blir sendt på landsbyskolen. Hver dag blir turistgrupper kjørt til landsbyene som en del av turprogrammet. Turistene betaler med glede prisene som blir forlangt når de hører at kvinnene får beholde pengene selv. Markedet kommer til landsbykvinnene istedenfor at de må dra til markedet.

Distriktsutbygging.

På denne måten skapes økonomiske muligheter i karrige fjellstrøk; folk slipper å bli lokket til storbyene samtidig som de tar vare på gamle verdier og kunsthåndverkstradisjoner. Dette er distriktsutbygging - i privat regi - på peruansk. Mens man går sakte, men sikkert mot magiske Machu Picchu, kan man betrakte og reflektere over Perus historie, fremtidsutfordringer og muligheter.

Dette skriver jeg i Signert-spalten i Aftenposten 26. januar 2008.

Turisme som inntekt - og som fare

TURISTPENGER. Fra årsskiftet ble inngangsbilletten til Galápagosøyene fordoblet.  Men er mer turistpenger virkelig redningen for Galápagos?

GALÁPAGOSØYENE, 13 vulkanske øyer, ligger ved ekvator, 1000 km utenfor kysten av Ecuador. Øyene ble kjent for verden da evolusjonsteoriens far, Charles Darwin, skrev sitt hovedverk "Artenes Opprinnelse" i 1859 på bakgrunn av observasjoner av dyreartene på øyene. Turisme er hovedinntektskilde, samtidig som turistene er en fare for øyenes skjøre økosystem. Turistindustrien har hatt en årlig vekst på 14 prosent i senere tid. Antall besøkende var 40 000 i 1990, i dag 145 000. I tillegg påpekes det at mesteparten av turistinntektene, omtrent 85 prosent ifølge Charles Darwin Foundation, ikke forblir på øyene, men kanaliseres til kapitalsterke krefter på fastlandet. Levestandarden på øyene har derfor ikke økt tilsvarende.Enkelte mener at antall turister bør begrenses. Walter Campoverde, en turguide med over 20 års erfaring, er ikke enig. Han mener at øyene "tåler" flere turister, i alle fall 200 000 besøkende pr. år. Men dette forutsetter bedre ledelse og styring fra myndighetenes side.

Presset øker.

Ifølge Campoverde er hovedproblemet på Galápagos i dag innvandring - av mennesker og av dyr. Arbeidsmigranter fra fastlands-Ecuador tiltrekkes av relativt høye lønningene. Flere mennesker betyr mer trafikk, mer aktivitet og mer søppel. Dette øker i tillegg presset på skole- og helsetilbudet, som var utilstrekkelig allerede. Nye dyrearter kommer som uønskede "gratispassasjerer" på transport fra fastlandet. Løsningen som myndighetene har valgt er repatriering av arbeidsmigrantene til fastlandet, og en systematisk utrydding av "fremmede" dyrearter. Det siste har allerede gitt resultater; geitene, som konkurrerte om fôr med kjempeskilpaddene - selve symbolet på Galápagos - er blitt borte. Dette har ført til at økosystemet er kommet noe mer i balanse, vegetasjon er tilbake og at skilpaddene klare seg bedre.

Mennesker største fare.

Det viktigste er likevel, ifølge Charles Darwin Foundation, å øke kunnskapsnivå og endre holdninger hos myndigheter og folk flest. Mennesker utgjør den største faren for økosystemet. Stiftelsen bidrar med målrettede prosjekter for skolebarn og lokalsamfunnet.I 1998 fikk Galápagos en lov som skal verne livet i havet. Loven gjør Galápagos-øyene til et av verdens største naturreservater. Loven er viktig også fordi den erkjenner at økosystemet på land henger sammen med økosystemet til havs. Over 2900 marine arter er funnet i dette område og mer enn 18 prosent av disse artene finnes ikke andre steder.

Problemer med korrupsjon.

Utfordringen er å håndheve loven på en effektiv måte. Omfattende korrupsjon er et problem her, som så mange andre steder. Rovfiske for eksport av utryddingstruede arter krever at det etableres effektive lokale kontrollsystemer der både kystvakt, politi og fiskene selv er med.I de siste femten år har Galápagos gjennomgått store økonomiske, sosiale og økologiske endringer. Galápagos står på FNs liste over verdensarv som er i fare. Galápagos tilhører Ecuador og verden. I tillegg til mer penger, trenger øyene politisk vilje og klarsynt ledelse fra landets myndigheter.

En lengre artikkel om turismens dilemma ble publisert i Politiken (International Kommentar) hvor jeg er spaltist.
Se bilder fra Galápagos.

SISTE NYTT: Sjøløver drept på Galápagos
Nordmenn; en truet art på Galápagos