Dette skriver jeg i Aftenpostens Signert-spalte, 22.april 2008.

Vi er alle indianere

GLOBALISERING. Andes-indianernes skjebne er ikke ulik vår
egen; enten man liker det eller ei, gir markedskrefter og
globalisering rammen for våre valg, med både begrensninger
og muligheter.

FOR KOLONIMAKTEN Spania var Peru selve El Dorado. Inkariket, som var større enn Romerriket, var rikt på Inka-gull, og på byggverk som viste Inka-arkitektur og ingeniørkunst på sitt beste. Koloni- 
tiden har satt varige spor etter seg.Befolkningen i dag er hvite og såkalte mestisos eller etterkommere av indianere og hvite. I tillegg er der etterkommere av afrikanske slaver, kinesere og japanere. I Amazonas-jungelen er det i tillegg mange indianergrupper. Antropologen José Maria Arguedas omtalte sitt Peru som landet med "alle typer blod". Etnisk identitet knyttes ofte til økonomisk status; de hvite er de rikeste og indianere og de svarte de fattigste. Vi sitter derfor igjen med en forestilling om at "alle" indianere er fattige og at koblingen mellom etnisitet og økonomi er fastlåst.

Økonomiske strategier.

Historikeren Steve J. Stern skriver om økonomiske strategier utviklet av Andes-indianere. Studien viser hvordan valg av ulike strategier blant indianere i kolonitiden endret levemåten til den enkelte og førte til en kulturendring hos indianerne i Peru i dag.Allerede på 1600-tallet kunne man, ifølge Stern, observere hvordan en liten minoritet klarte å "klatre" både sosialt og økonomisk, mens flertallet av indianerne slet under arbeids- og skattebyrden pålagt av kolonimakten. Stern viser hvordan den voksende koloniøkonomien skapte et behov for spesialister. For eksempel kunne håndverkere som arbeidet med sølv, stein, tekstiler, lær og lignende, lage produkter som koloniherrene ønsket og dermed tjene to eller tre ganger mer enn de "ufaglærte". Indianerkulturen i Peru hadde den gang et sterkt innebygget element av sosial utjevning; de som hadde mer måtte ta imot, gjerne huse og mate, dem som var dårlig stilt. Kollektivorientering og solidaritet var sentrale verdier. Veien til økonomisk fremgang krevde spanjolisering; indianere måtte adoptere spanjolenes økonomiske tenkning, språk og livsstil. Kollektive verdier måtte gi tapt for fokus på individet og egen vinning. Økonomisk vellykkede indianere ble satt i en identitetsklemme; fattigere etniske brødre og søstre henvendte seg til dem - etter gammel indianerskikk - for å bli hjulpet. På den annen side, voksende økonomisk suksess var ingen garanti for at de vellykkede ble sosialt akseptert av spanjolene. Identitetsskvisen var prisen denne gruppe indianere måtte betale for sin økonomiske suksess. Men deres valg av økonomisk strategi endret ikke bare deres egne liv; det satte hele indianerkulturen under et endringspress som ikke er blitt mindre ettersom tiden går.

Pendler mellom kulturer.

Vellykkede Andes-indianere rives mellom to ulike kulturer; de er kulturpendlere. Kulturpendling gir både avstand og nærhet til livet man lever til daglig. Det åpner også for et rikere liv og nye muligheter, men har sin pris. Det er indianernes tragedie, ifølge Stern, at indianere som har utdanning anser spansk kultur som overlegen og andeansk indianerkultur som mindreverdig. I dag er fortsatt hele folkegrupper marginaliserte i samfunnet. Perus utfordring er å inkludere dem som tradisjonelt har vært politisk stumme i det nye demokratiet.

På tur i den peruanske fjellheimen

LEVENDE HISTORIE.Alle turister til Peru drar til Machu Picchu. Velger man å gå i fjellet, kan man observere landets historie, nåværende utfordringer og muligheter for fremtiden på nært hold.

 

 

Publisert i Aftenposten 13.mar. 2008

 

VÅRE FORESTILLINGER om det fremmedartede Peru er mange: Barn kjenner Peru fra Donald-bladene der Donald gikk på jakt etter firkantede egg hos inkaene. Midt i Perus jungel ligger ruinene til Machu Picchu. Machu Picchu står på FNs liste over verdensarven. Ruinene er godt bevarte, og anses av fagfolk som det fremste symbolet på inkakulturen. Tar man Lares Trek til Machu Picchu, sliter man seg oppover mer enn 4000 meter sammen med en flokk muldyr som tar den tyngste bagasjen, bærere som slår opp teltet der man skal overnatte og kokker som serverer treretters måltider til både lunsj og middag. Når natten senker seg, blir himmelen lyst opp av et blinkende stjernekart.

Lag på lag.

Som fjellvandrer i den peruanske fjellheimen vil man oppleve at luften blir tynnere, samtidig som man ser nye vegetasjonslag etterhvert som man kommer oppover fjellsidene. Vekstsoner og kulturhistorie ligger lag på lag i Andesfjellene i Peru. Og vi ser samfunnstilpasninger til ulike klimatiske forhold. Landsbyene helt nederst i dalen er knyttet til turistindustrien og har Internett og alt globetrotterne trenger. På lavlandet drives mekanisert jordbruk, og det dyrkes bomull, coca-blader og frukt. Eiendommene er store og eies privat. På lavlandet er det også "landsgymnaser" for begavede ungdommer fra fjellene.I høyden kan man oppleve å vandre midt i et levende peruansk folkemuseum; ikke bare er hus og klær slik det var i inkatiden, det gjelder i høyeste grad også levemåter. Det er som å være i et TV-program på Discovery Channel. Vi møter barn som gjeter lama som brukes til arbeid på de små gårdene og er samtidig en viktig kilde til ull. Her dyrkes det flere sorter potet manuelt med enkle redskaper. Desto høyere man kommer, desto fattigere er bøndene. Småbøndene arbeider på dugnad hos hverandre for at alle, så vidt, skal kunne klare å mate seg selv.

Sosialt ansvar.

Enkelte turoperatører har funnet en måte å ta sosialt ansvar, og å sikre sin egen økonomi på samme tid. Hele landsbyer blir "adoptert" av turoperatørene; mennene arbeider som bærere og kokker på fjellturen til Machu Picchu, kvinnene spinner lamaull, farger garnet med plantefarger og strikker og vever produkter for salg til turistene. Man kan se at disse landsbyene er mer velstående enn andre. Familiene får overskudd til å bygge hus og kjøpe seg både hest, lama, marsvin (en lokal delikatesse) og høner. Barna blir sendt på landsbyskolen. Hver dag blir turistgrupper kjørt til landsbyene som en del av turprogrammet. Turistene betaler med glede prisene som blir forlangt når de hører at kvinnene får beholde pengene selv. Markedet kommer til landsbykvinnene istedenfor at de må dra til markedet.

Distriktsutbygging.

På denne måten skapes økonomiske muligheter i karrige fjellstrøk; folk slipper å bli lokket til storbyene samtidig som de tar vare på gamle verdier og kunsthåndverkstradisjoner. Dette er distriktsutbygging - i privat regi - på peruansk. Mens man går sakte, men sikkert mot magiske Machu Picchu, kan man betrakte og reflektere over Perus historie, fremtidsutfordringer og muligheter.