På tur i den peruanske fjellheimen
LEVENDE HISTORIE.Alle turister til Peru drar til
Machu Picchu. Velger man å gå i fjellet, kan man observere landets
historie, nåværende utfordringer og muligheter for fremtiden på nært
hold.
VÅRE FORESTILLINGER om det fremmedartede Peru er mange: Barn kjenner
Peru fra Donald-bladene der Donald gikk på jakt etter firkantede egg hos
inkaene. Midt i Perus jungel ligger ruinene til Machu Picchu. Machu
Picchu står på FNs liste over verdensarven. Ruinene er godt bevarte, og
anses av fagfolk som det fremste symbolet på inkakulturen. Tar man Lares
Trek til Machu Picchu, sliter man seg oppover mer enn 4000 meter sammen
med en flokk muldyr som tar den tyngste bagasjen, bærere som slår opp
teltet der man skal overnatte og kokker som serverer treretters måltider
til både lunsj og middag. Når natten senker seg, blir himmelen lyst opp
av et blinkende stjernekart.
Lag på lag.
Som fjellvandrer i den
peruanske fjellheimen vil man oppleve at luften blir tynnere, samtidig
som man ser nye vegetasjonslag etterhvert som man kommer oppover
fjellsidene. Vekstsoner og kulturhistorie ligger lag på lag i
Andesfjellene i Peru. Og vi ser samfunnstilpasninger til ulike
klimatiske forhold. Landsbyene helt nederst i dalen er knyttet til
turistindustrien og har Internett og alt globetrotterne trenger. På
lavlandet drives mekanisert jordbruk, og det dyrkes bomull, coca-blader
og frukt. Eiendommene er store og eies privat. På lavlandet er det også
"landsgymnaser" for begavede ungdommer fra fjellene.I høyden kan man
oppleve å vandre midt i et levende peruansk folkemuseum; ikke bare er
hus og klær slik det var i inkatiden, det gjelder i høyeste grad også
levemåter. Det er som å være i et TV-program på Discovery Channel. Vi
møter barn som gjeter lama som brukes til arbeid på de små gårdene og er
samtidig en viktig kilde til ull. Her dyrkes det flere sorter potet
manuelt med enkle redskaper. Desto høyere man kommer, desto fattigere er
bøndene. Småbøndene arbeider på dugnad hos hverandre for at alle, så
vidt, skal kunne klare å mate seg selv.
Sosialt ansvar.
Enkelte
turoperatører har funnet en måte å ta sosialt ansvar, og å sikre sin
egen økonomi på samme tid. Hele landsbyer blir "adoptert" av
turoperatørene; mennene arbeider som bærere og kokker på fjellturen til
Machu Picchu, kvinnene spinner lamaull, farger garnet med plantefarger
og strikker og vever produkter for salg til turistene. Man kan se at
disse landsbyene er mer velstående enn andre. Familiene får overskudd
til å bygge hus og kjøpe seg både hest, lama, marsvin (en lokal
delikatesse) og høner. Barna blir sendt på landsbyskolen. Hver dag blir
turistgrupper kjørt til landsbyene som en del av turprogrammet.
Turistene betaler med glede prisene som blir forlangt når de hører at
kvinnene får beholde pengene selv. Markedet kommer til landsbykvinnene
istedenfor at de må dra til markedet.
Distriktsutbygging.
På denne måten skapes økonomiske muligheter i
karrige fjellstrøk; folk slipper å bli lokket til storbyene samtidig
som de tar vare på gamle verdier og kunsthåndverkstradisjoner. Dette er
distriktsutbygging - i privat regi - på peruansk. Mens man går sakte,
men sikkert mot magiske Machu Picchu, kan man betrakte og reflektere
over Perus historie, fremtidsutfordringer og muligheter.
