Gender equality in Norway/ Likestilling i Norge

Artikkel i Morgenbladet om likestilling i Norge, 2009.

Hva er forskjell mellom likestilling i Norge på 00-tallet og 90-tallet?

LIKESTILLING: FØR OG NÅ

Long Litt Woon

Da Gro Harlem Brundtland for noen år siden deltok på et TV-talkshow sammen med en ung og vellykket kvinne, spurte programverten den unge damen om hun var opptatt av kvinnesak. Hun svarte at hun aldri hadde blitt diskriminert på grunn av sitt kjønn. Da kom en lynrask replikk fra Harlem Brundtland: Selv om heller ikke hun hadde opplevd diskriminering, var det viktig å vise solidaritet med de mange som faktisk ble diskriminert.

Kontrasten mellom generasjonenes syn på likestilling ble med dette veldig tydelig. Som en middelaldrende kvinne fra Malaysia med en overgjennomsnittlig interesse i likestilling var jeg meget fornøyd at Harlem Brundtland satt den unge damen på plass.

Fra kritikk av maktstrukturer til....

Råtekst-feminister ble kritisert, for omtrent ti år siden, for å være individualister som hadde lagt kritikk om maktstrukturer på hyllen. Men det hadde de ikke, sammenlignet med Glitterfitter-forfatterne.

Hva er de unge feministene opptatt av på 00-tallet?

Nylig kom boken Glitterfitter ut; her skriver 18 bidragsytere om hvordan de opplever å være ung kvinne i 2009. Anmeldere som leser Glitterfitter mener å se at feminismen i dag er fragmentert. Selvrealisering og individualisering er fellesnevneren hos de unge forfatterne. Forsvunnet er temaer som vold mot kvinner. Kritikk av maktstrukturer glimrer totalt med sitt fravær.

Også letingen etter nye feministiske fellesskap synes å være innstilt. Det rapporteres at glitterfittene ikke var til stede da Kvinnesaksforeningen feiret 125 års jubileum i år. Hvis hver generasjon har sin feminisme, kan det se ut som om dagens feminister er mest opptatt av seg selv – og glitter.

De mest kritiske anmeldere av Glitterfitter lengtet nesten tilbake til gjengen fra Råtekst og den generasjonens feminister. Helt på tampen av 90-tallet skapte bøker som Råtekst  og Fittstim debatt i Sverige og Norge – i alle fall i feminismens indre krets. Unge feminister tok stafettpinnen fra den eldre generasjonen og ville vise hvordan de opplevde å være ung kvinne i Likestillingsland. Feminisme fikk et nytt, ungt, og kult ansikt.

Riktignok var ikke temaene som ble tatt opp i Råtekst kampsaker vi umiddelbart kjente igjen fra 70-tallet. Ungfeministene fortalte sine egne historier om voldtekt, om å være ung mor, muslim, lesbisk etc. Innfallsvinkelen var det personlige. Ungfeministene skrev om hvordan de strevet med kvinnerollen, om det å vokse opp i en kaotisk verden. Mødrenes fotspor var ikke veien ungfeministene valgte å gå, men deres forsøk på å revitalisere den ideologiske overbygningen var ikke lett å få øye på.

Men det er ingen tvil om at Råtekst-feministene hadde både engasjement og ønske om å debattere feministiske problemstillinger. For eksempel kom dette til uttrykk i epost-nettverket Femail bonding. Debatten her var både livlig og aktiv, godt hjulpet av den tidens teknologi. Norge fikk også et nytt feministisk blad, Fett.

Noe har likevel skjedd

Likestilling har gått fra å være et krav fra en feministisk kvinnebevegelse, til å være en samfunnsverdi vi smykker oss med.

Da Kvinnesaksforeningen ble stiftet for 125 år siden, hadde kvinner få juridiske rettigheter og ingen stemmerett. I dag har vi formell likestilling mellom menn og kvinner, og kvinners sterke stilling i Norge er blitt lagt merke til internasjonalt. Utenlandske delegasjoner kommer for å lære hvorfor fødselstallet er så høyt her i landet. De blir kjent med våre sosiale ordninger, for eksempel lang foreldrepermisjon og barnehageutbygging, som gjør det lettere for langt flere kvinner her enn andre steder å ta lønnet arbeid.

Når vi forlater fugleperspektivet, som spenner over 125 år, og zoomer oss inn på dette århundrets første tiår, er det vanskelig å få øye på kvinnebevegelsen. Det skyldes ikke at kvinnebevegelsens mål om rettferdighet og frihet på kvinners premisser er oppnådd: fortsatt har Norge for eksempel et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder og fortsatt er kvinner mer utsatt for vold i hjemmet enn menn. I politikken, som ofte trekkes frem som likestillingens flaggskip, har heller ikke andelen kvinner endret seg noe særlig i de siste tyve år.

Da Jens Stoltenberg nylig stolt viste til like mange menn og kvinner rundt Kongens bord, var det blant annet fordi en kjønnsbalansert statsrådliste er blitt en norm mange forventer skal innfris. 

Fra likestillingskamp til mangfoldsarbeid

På 00-tallet må det offentlige arbeid for kjønnslikestilling i Norge, i økende grad, finne seg i å bli sidestilt med arbeid for likestilling og mot diskriminering på andre diskrimineringsgrunnlag, f eks, etnisitet, funksjonsevne, etc. Dette ble formalisert 1. januar 2006 da Likestillings- og diskrimineringsombudet ble opprettet.

Den kvinnevennlige staten, ”statsfeminisme” som Helga Hernes formulerte det, ordnet opp i mye som sto på kvinnebevegelsens agenda; den sørget også for et offentlig likestillingsapparat som kom på plass på 70-tallet.

Men fokus har gradvis endret seg. Kvinnekamp ble etter hvert erstattet med kjønnslikestilling for kvinner og menn. Utgangspunktet er at både kvinner og menn ”disiplineres” av normative kjønnsroller, og målet er at kjønn ikke skal sette grenser for individuelle valg. Mannsspørsmål er kommet på dagsordenen, men de er ofte begrenset til farsrolle og ”pappapermisjon”.

Selv om lovreglene som skal beskytte mot diskriminering fortsatt ikke er samlet i en felles lov, er det nå politisk interesse for at andre grunnlag skal få like bra vern mot diskriminering som kjønn.

Denne utviklingen er ikke særnorsk. Også i den store verden skjer det lignende sammmenslåinger av mindre anti-diskrimineringsorganer og sidestilling av ulike diskrimineringsgrunnlag i ett stort nasjonalt organ, med enkelte variasjoner. I Canada, Australia og Storbritannia, for eksempel, organiseres likestillings- og anti-diskrimineringsarbeid på flere diskrimineringsgrunnlag i ”menneskerettighetskommisjoner.” Nabolandet Sverige, derimot, har valgt å gjøre å slå sammen nasjonale organer. Denne tendensen ser vi også overnasjonalt; etter mange år med forhandlinger, foreslo Europakommisjonen i 2008 et felles anti-diskrimineringsdirektiv som dekker flere diskrimineringsgrunnlag.

Naturlig med fragmentering i dagens Norge

Yemen er rangert på bunnen av Global Gender Gap-rapporten i 2008 fra World Economic Forum. En kvinnebevegelse i Yemen i dag ville nok fokusere på utvalgte saker som understreker at også kvinner er mennesker, og at kvinner derfor trenger menneskerettigheter.

Norge er rangert på toppen av listen med 130 land i den samme rapporten.  Noen ny, bred feministisk bølge har vi ikke fått på 00-tallet, men de som er aktive gjør mye av seg på sine arenaer, for eksempel i sosiale medier.

Sammenligningen mellom Norge og Yemen er som mellom natt og dag; kvinner hos oss har alle de rettigheter de andre mangler. I tillegg smører Oljefondet vårt daglige liv. 

Det er derfor ikke rart at feminismen i Norge på 00-tallet er fragmentert. Hvis den ikke hadde vært det, ville dét være en sensasjon.