Dette er temaet for min artikkel i Aftenpostens Signert-spalte 23. august 2008.

Lønn i den statlige himmelen

IKKE NØDVENDIG.Statsråd Heidi Grande Røys (SV) påstår at lederlønnsveksten i staten skyldes det harde arbeidsmarkedet.
Men mange i offentlig sektor ville aldri fått et tilbud fra privat sektor.

LEDERLØNNINGER i staten er ikke unndratt markedsmekanismer. Dette var et hovedpoeng for fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys (SV) da hun ble intervjuet av Aftenposten nylig. Men er det riktig at høy lønn er nødvendig for å rekruttere og beholde gode ledere i staten?

Store forskjeller.

Aftenpostens oversikt viste at det er stor forskjell mellom lønnsøkningen i departementene; mens sjefene i Barne- og likestillingsdepartementet fikk over 11 prosent lønnsvekst, fikk toppene i Justis- og politidepartementet bare 2,3 prosent. Skal en tro Heidi Grande Røys, må dette bety at det for tiden er større etterspørsel etter barne- og likestillingskompetanse enn for juridisk kompetanse - noe som virker usannsynlig. Med min erfaring fra både privat og offentlig sektor, har jeg observert at vi her har to verdener med ulike verdier og arbeidsmessige behov. De aller fleste forblir i den sektor de en gang er kommet inn i; veldig få kjører "karrièreslalåm" mellom privat og offentlig sektor, selv om lønninger i privat sektor alltid har vært høyere. Dette innebærer at arbeidstagere i offentlig sektor motiveres ikke bare av lønningsposen.

Utfordrende og givende.

Offentlig sektor kan tilby samfunnsinteresserte ledere utfordrende og givende oppgaver som kombinerer fag og politikk. Mange velger også offentlig sektor ut fra mer pragmatiske hensyn; det er lettere å kombinere arbeid og krevende familieliv, og få aksept for at dette ikke skal stå i veien for karrièren.

Ingen tilbud.

Det er også et faktum at mange i offentlig sektor aldri ville fått et tilbud fra privat sektor. Men ifølge Heidi Grande Røys ville dette være et aktuelt alternativ for de fleste av de circa 300 ledere som fikk en økning på 7,3 prosent, prosentmessig mer enn det andre statsansatte og sjefer i privat næringsliv fikk. La oss tenke oss følgende eksperiment: Gi disse 300 ledere den samme lønnsvekstprosenten som de andre statsansatte. Hvor mange av dem vil velge å ta sin hatt og gå? Når det gjelder rekruttering med lønn som lokkemiddel, vil det bli interessant å se hvor mange ledere fra privat sektor statsråden vil klare å kapre med de nye lønningene. Når fagforeningene ikke tar avstand fra ministeren, er ikke dette først og fremst fordi de mener at statsrådens argument om konkurranse er reelt, men fordi de håper at løfter man lederne, vil dette trekke andre med seg opp.

Endret adferd.

Jeg tror at statsrådens henvisning til markedets usynlige hånd ville hatt mer for seg for de lavere trinn på lønnsstigen; mangel på sykepleiere og førskolelærere kan bli et forbigående problem om lønningene her ble økt betraktelig. Forskning viser at det er lettere å bruke lønn til å stimulere til endret adferd hos lavt lønnede enn hos høyt lønnede fordi den sistnevnte gruppen har mye annet enn penger i lønningsposen, f.eks., prestisje og stimulerende oppgaver. Jeg har ikke noe imot et lønnshopp for statlige toppledere. Men statsrådens påstand om behovet for å konkurrere med privat sektor er det ikke grunnlag for.