Stjernemeglerne og hjemmefruene

Finansministeren synes inntektsnivået til stjernemeglerne er "rene galskapen". Samtidig mener enkelte rødstrømper at rikmannsfruenes "likestillingsregressive" valg er et tilbakeslag. Hva har disse to tilsynelatende ubeslektede eksemplene felles? Dette er temaet for min artikkel i Aftenpostens Signert-spalte, 7. august 2007.

HVA HAR disse to tilsynelatende ubeslektede eksemplene felles? Slik jeg ser det, er det liten grunn til å moralisere over andres valg: Folk oppfører seg slik de gjør fordi både struktur og kultur legger til rette for det.Hvis politikerne synes at meglerne velger å innrette seg skattemessig på måter som er moralsk tvilsomme og at fruene velger kjønnsroller som er forkastelige, bør de sette søkelyset på de rammebetingelsene som bidrar til at slike valg tas.

Struktur.

Når det gjelder meglerne, er systemet med gunstig beskatning av såkalte indre selskaper en del av strukturen rundt individuelle valg. I tillegg har også regler i arveloven bidratt til ytterligere finansiell akrobatikk hos de samme meglerne.Mens meglerinntekter og tilhørende tilpasninger ikke er aktuelt for folk flest, er arbeidstidsordninger med "fleksitid" mer vanlig. Alle arbeidsplasser med fleksitidsordninger har arbeidstagere som driver med "arbeidstidstilpasninger" - med det resultat at nøye gjennomtenkte inn- og utstemplinger gir maksimal uttelling for avspasering og ferie.Å begynne med effektivt arbeid når andre er ferdige for dagen, premieres med misunnelsesvekkende lange sommerferier. Endrede strukturer vil føre til annen adferd.

Endre reglene.

Istedenfor å moralisere, bør ansvarlige myndigheter heller gjøre noe med regelverket. Finansminister Kristin Halvorsen bør utrede hvordan lurifakshullene i skattereformen kan tettes slik at vanlige folks tillit til skattesystemet ikke uthules. På samme måte bør produktivitetsorienterte arbeidsgivere finne ut hvordan de best kan forebygge misbruk av fleksitid når vi nå har mangel på arbeidskraft i Norge.

Kultur.

Hvis "alle" gjør én ting, kommer man fort på defensiven hvis man gjør det motsatte av det de fleste gjør. Forsvarstaler gir oss med andre ord et godt tips om at vi er på sporet av et kulturtrekk. For eksempel har vi nylig kunnet lese i Dagens Næringsliv om hvor krevende det er å være hjemmeværende, sett fra rikmannsfruehold.Slike uttalelser om hjemmetilværelsens arbeidskrav skyldes blant annet den protestantiske arbeidsetikken som fortsatt lever i beste velgående: Det er gjennom (lønnet) arbeid at vi er noe.Den skyldes også at fruene kjenner på kroppen stigmaet ved å være hjemmeværende; norske kvinners inntog i yrkeslivet beskrives som en av de store samfunnsendringer i forrige århundre. I dette eksemplet ser vi trekk i både samfunnskulturen - norske kvinners høye yrkesdeltagelse - og i subkulturen - liv som frue til høytgasjerte menn.

Lokke flere ut.

Hvis det er viktigst å sende kvinner i alle sosiale klasser ut i yrkeslivet, kan et mindre kjønnssegregert og mer kjønnsnøytralt arbeidsliv, likelønn og barnehagedekning, lokke flere ut av hjemmene. Hvis det er viktigst å sende mennene hjem, er både flere pappauker og rettigheter knyttet til egen lønn kritiske parametre. En "knipetangsstrategi" med strukturelle tiltak rettet mot både kvinner og menn kan bidra til større valgfrihet for alle. Da kan både menn og kvinner slipper å ta tradisjonelle kjønnsrollevalg av hensyn til familieøkonomien; de vil være friere til å ta kjønnsutradisjonelle valg. Vi tar alle våre valg i en strukturell og kulturell sammenheng, ikke i et vakuum.