Aftenpostens Signert-spalte 25. mai 2009.
Døden er livsviktig
BEGRAVELSER. I dag tar pårørende mer regi ved begravelser. Men betyr dette at vi har forandret vårt forhold til døden?
PÅRØRENDE I DAG velger ikke bare tradisjonelt i en begravelse. Dette har av og til ført til heftige diskusjoner mellom avdødes nærmeste og prester – i tilfeller med kirkelig gravferd, som fortsatt er det de fleste velger – med begravelseskonsulenter i rollen som «meglere». Uenigheter kan for eksempel handle om musikalske innslag og visning av videoinnslag fra avdødes liv.
Den siste avskjeden er i dag åpen for mange flere personlige uttrykk. Mange har derfor også selv skrevet ned på papir hvordan de ønsker seg at deres egen gravferd skal være, helt ned til de minste detaljer. Det oppleves som viktig å formidle egne ønsker, ikke bare av hensyn til de pårørende som på kort tid skal gjøre mange valg, men også slik at man får en avskjed som er i tråd med egne verdier.
Etterspørsel etter personlige uttrykk skaper også tilbud; på nettsider til begravelsesbyråer har man anledning til å lagre ønsker om hvordan man ønsker sin egen gravferd.
Mer individualiserte begravelser er kommet for å bli; de gamle gravferdsskikkene er i ferd med å gå i oppløsning. Dette er en del av den postmodernistiske tidsånden; vi iscenesetter våre liv – og vår død. Vårt prosjekt med konstruksjon av identitet følger oss inn til døden.
Men betyr dette at vårt forhold til døden er endret? Jeg tror ikke det. Vårens debatt i Aftenposten viser at det er fortsatt en «dødsfobi» i samfunnet.
Døden er livsfjern. Delvis fordi vi lever i et samfunn som dyrker ungdom; alderdom blir derfor synonymt med å gå ut på dato. I enkelte andre land, som vi vanligvis ikke ønsker å sammenligne oss med, legges det vekt på at folk som har levd en stund har ervervet erfaring, innsikt og visdom som fortjener respekt. Men en medvirkende årsak til vår avstand til døden er at i vår tid dør vi ikke hjemme; tre av fire dødfall skjer på institusjon.
Vi snakker om «kunsten å leve», men ikke om «kunsten å dø». Vi snakker om «livskvalitet», men ikke om «dødskvalitet».
Men én ting er sikkert: At vi skal dø. Å dø er ikke bare en fysisk handling. Den har også eksistensielle dimensjoner – for oss når vår tid kommer, og for våre nærmeste.
Jeg er overbevist om at døden er tyngre når den er usynlig, og når vi fornekter at død er en like naturlig del av menneskelivet som fødsel. Jeg tror at en «normalisering» av døden er veien å gå.
En måte å gjøre dette på er å gjøre det lettere for pårørende å ha den avdøde hjemme før gravferden – slik det var vanlig i Bygde-Norge i gamle dager og slik det fortsatt er vanlig i andre land i dag. Dette gir anledning til «likskue», til besøk og samtale i avdødes nærvær. Når døden inntreffer ved en ulykke på et offentlig sted, er det ikke uvanlig i dag med «spontanaltere» med levende lys, blomster, dikt og tegninger. Elektroniske minnetavler på Facebook og lignende gir nye muligheter for trøst.
Vi har behov for å sørge, men i et samfunn der døden fornektes, regnes sorg som en luksus vi ikke har råd til. Venner og bekjente blir nesten «utålmodige» fordi man fortsatt ikke har kommet seg over tapet.
Norge er blitt kåret som verdens beste land å leve i. Når skal det også være verdens beste land å dø i?
Lenker til ulike artikler om døden i:
Wall Street Journal
Smithsonian
New York Times
New York Times
Enda en artikkel fra New York Times.
Ellers har forfatteren Julian Barnes også skrevet om temaet: Nothing to be Frightened of.
Debatt i Aftenposten
Stein Husebø
Lars Erik Svanholm
For og imot "du-taler":
Inge Lønnings syn
Andre syn
