Det kan virke som et mysterium hvorfor partene i arbeidsliv er rørende enige om at intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv (den såkalte IA-avtalen) skal videreføres når resultatene hittil har vært så mistrøstige.
Se Aftenpostens Signert-spalte 4. august 2009.
Alle kan redusere sykefraværet
EVALUERT. Hvorfor er partene i arbeidslivet rørende enige om at intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv skal videreføres når resultatene hittil har vært så mistrøstige.
inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) skal redusere sykefravær, øke avgangsalder fra arbeidslivet og øke rekrutteringen av personer med nedsatt funksjonsevne til arbeidslivet. Avtalen går ut ved årsskiftet, men partene i arbeidslivet er ivrige etter å forlenge avtalen til tross for marginale resultater så langt. Når de velger å fortsette et lite effektivt samarbeid – samtidig som alle politiske partier virker paralysert og uten noe alternativ – kan det skyldes at ingen ønsker å ta den nødvendige diskusjonen om virkemidler som virkelig kan gi resultater.
SINTEF og Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet har evaluert avtalen. Det nasjonale målet på 20 prosent reduksjon i sykefravær er ikke nådd; sykefraværet var bare 3,1 prosent lavere i 2008 enn i det første avtaleåret 2001. Målet om å øke avgangsalderen for seniorarbeidstagere har ført til at denne er økt noe (seks måneder), men rapporten konkluderer med at målet om å få inn folk med redusert funksjonsevne har mislykkes.
Det som er interessant her er å se på virksomheter som ikke er IA-bedrifter. Mange lar være å delta fordi de ikke har et sykefraværsproblem. Mer interessant er det å se på dem som har et sykefraværsproblem, men lar være å delta.
Et børsnotert entreprenørselskap jeg kjenner, klarte å få ned sykefraværet fra ni prosent til tre prosent innen kort tid. Ledelsen valgte å sette søkelys på problemet på alle nivåer i organisasjonen. Arbeidsskadestatistikken ble oppdatert regelmessig og nøye analysert. En serie tiltak ble innført der det var mest relevant, og ledere på alle nivåer måtte rapportere regelmessig om utviklingen.
Min påstand er at med kunnskap, vilje og styring kan alle virksomheter redusere sykefraværet. Problemene er spesifikke for den enkelte bedrift; det som passer for byggebransjen passer ikke nødvendigvis for et departement.
Ikke egnet.
IA-avtalen, slik den fremstår i dag, er ikke egnet til å bidra nevneverdig til mindre sykefravær, særlig i staten og spesielt blant kvinner. Når arbeidslivets parter er så ivrige etter å videreføre avtalen skyldes nok dette andre forhold.
Det mest nærliggende er at både arbeidstager- og arbeidsgiverorganisasjonene ønsker å legge lokk på diskusjonen om sykelønnsordningen. Sandman-utvalget utredet årsakene til den sterke økningen i sykefravær og uførepensjonering utover 1990-tallet. Det foreslo at både arbeidstagere og arbeidsgivere i større grad skulle ansvarliggjøres. Arbeidstagerne skulle bidra med en egenandel på 20 prosent redusert bruttolønn pr. dag i arbeidsgiverperioden (16 dager), men ingenting fra og med 17. fraværsdag. Arbeidsgiverne skulle få et medfinansieringsansvar på 20 prosent av sykepengeutbetalingene fra folketrygden fra og med 17. dag og ut hele sykepengeperioden (ett år).
Dette kan være en besk medisin, men det er mulig at det er ingen vei utenom: Dette er hva pasienten trenger.
Men partene i arbeidslivet ønsker ikke å svelge medisinen. Og ingen politiske partier ser noen gevinst i å tvinge dem til å gjøre det.
IA-mysteriet er muligens ikke så mystisk likevel. Men narrespillet har en pris og den betales av deg og meg.
Min artikkel ble omtalt i NA24.
