Når er en svarting en svarting?

Statistisk sentralbyrå (SSB) har for første gang beregnet hvor mange innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre det blir i landets fylker og i noen større kommuner fram mot 2040. I følge SSB vil nesten halvparten av befolkningen i Oslo om 30 år være innvandrere eller norskfødte barn av innvandrere.


Flere politikere og samfunnsdebattanter har reagert på denne statistiske "bomben"; i hovedsak har debatten handlet om når man er norsk og/eller hvor lenge man er innvandrer. Disse er interessante temaer i seg selv, men, etter min mening, ikke det som er hovedspørsmålet i denne sammenheng.


Dette skriver jeg i Aftenposten 17. mars 2012:


Når er en svarting en svarting?

Statistisk sentralbyrå (SSB) har nettopp beregnet seg frem til at i 2040 vil nesten halvparten av Oslos befolkning ha innvandrerbakgrunn. Inger Texmon fra SSB sier på Dagsrevyen (13.3.2012) at målet er å ikke delta i en politisk debatt, men å gi et grunnlag for utforming av velferdspolitikken. Etter SSBs kategorisering omfatter ”personer med innvandrerbakgrunn” to grupper: innvandrere, og norskfødte med to innvandrerforeldre. Spørsmålet dette reiser er hvor relevant det er for utvikling av velferdspolitikk å "sause" disse to grupper sammen i en befolkningsberegning.

Det ligger mye kraft i statistiske kategorier: De påvirker folks opplevelser av egen livssituasjon. De styrer hvordan man lager diagnoser for samfunnsutfordringer. De snevrer inn eller utvider det politiske handlingsrom.

Fra før vet vi at det er en sammenheng mellom botid i Norge og samfunnsdeltakelse generelt. Tidligere statistikk fra SSB viser at norskfødte med to innvandrerforeldre har et høyere utdanningsnivå enn innvandrere. Utdanningsnivå og velferdsavhengighet har en tendens å høre sammen. Kan det derfor gi mest mening å skille disse to grupper fra hverandre, særlig når man ønsker å gi et grunnlag for utforming av velferdspolitikken?

I samme innslaget på Dagsrevyen ble Groruddalen brukt som illustrasjon. Når det er 10 prosent flere innvandrere i Groruddalen enn i Oslo, er det ikke overraskende at innvandring blir brukt som ”forklaring” på tingenes tilstand i medier og andre steder. Men andelen innvandrere som mottar sosialhjelp i Groruddalen ligger på omtrent samme nivå – verken høyere eller lavere – enn hos tilsvarende gruppe i Oslo og landet forøvrig. Det sterke søkelyset på innvandrere i Groruddalen gjør det dessuten lett å overse problemene for resten av befolkningen. Dette gjelder utfordringer som lavere sysselsettingsgrad, en høyere andel med varig uførepensjon, og en høyere andel som mottar sosialhjelp enn hos tilsvarende gruppe i Oslo. Tabloidiseringen av debatten kan føre til en ”etnifisering” av velferdsutfordringene i Groruddalen. 

I USA brukes det såkalte ”en-dråpe-blod-prinsippet” for å definere svarte. Det er derfor Obama omtales som den første svarte president selv om moren hans er ”blendahvit”. Kan det være tilsvarende tenkning som ligger bak SSBs ”innsausing” av innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre? Skal dette være grunnlag for utforming av vår fremtidige velferdspolitikk?

Hovedpoenget mitt er at vi, i utforming av velferdspolitikken, bør spørre oss om det er verdt å slå sammen innvandrere, og norskfødte av to innvandrerforeldre. Eksisterende kunnskap tilsier at enkelte forskjeller mellom disse gruppene kan være større enn det de har felles, også fra et velferdspolitisk perpektiv.