Happy Holidays

I det offentlige rom er julefeiringen veldig kommersiell og tradisjonell. Hvordan angår dette det flerkulturelle Norge? Dette skriver jeg om i Dagbladet, 27. desember 2009.

Jul i det flerkulturelle Norge

Long Litt Woon

magister i sosialantropologi

woon@long.no

Julefreden har senket seg over Norges land. Sett utenfra kan det se ut som om ”julekosen” er toppen av den norske kosepyramiden. I tillegg til de vanlige kosefaktorene som fysisk velvære, sosial harmoni og ro i sinnet, bekrefter julekosen også nordmenns kulturelle identitet.

Selv har jeg feiret jul på ulikt vis i Norge. Jeg har vært frivillig medhjelper på arrangementer for mennesker som er alene i julen. Jeg har feiret jul sammen med naboene i sameiet: de var enten innvandrere fra fjerne verdensdeler eller innflyttere fra norske bygder som, av ulike grunner, ikke ønsket å feire jul sammen med slekten. Og jeg har feiret jul på tradisjonelt vis, fordi jeg hører til i en norsk familie. 

  

For fremmede i Malaysia, hvor jeg kommer fra, er sjansen stor for å bli invitert til feiringen av en lokal høytid eller en familiebegivenhet.  Folk i Malaysia opplever ofte fremmede gjester som spennende innslag i et ellers ritualisert familieselskap.

I Norge, derimot, er ofte feiring av høytider og familiebegivenheter begrenset til den nærmeste familie. Slik er det også med julen. Julen i Norge kan derfor oppleves som en tid hvor ensomheten forsterkes for folk uten familie.

I USA har man kollektivbetegnelsen "Happy Holidays". Den refererer til alle vinterhøytider, fra Høsttakkefesten (Thanksgiving, den siste uken i november) frem til nyttårsfeiringen. Kalendermessig kommer julen omtrent til samme tid som viktige høytider for store grupper som muslimer, jøder og afro-amerikanere.  ”Happy Holidays” har ingen religiøs tilknytning, og kan derfor fungere som en hilsen både til kristne som feirer jul, muslimer som feirer Id, jøder som feirer Hanukkah eller afro-amerikanere som feirer Kwanzaa.  Mange gifter seg på tvers av religion i USA, og ”Happy Holidays” kan omfatte alle i familien, uansett religion.

”Happy Holidays” er ikke bare religionsnøytral, den kan også være en varm, sekulær hilsen i vintermørket. I den siste uken av desember, frem til nyttår, har mange fri fra jobben. Samtidig snur solen, og dagene begynner å bli lysere.

President Obamas tale til nasjonen 24. desember i fjor begynte med ”Happy Holidays” og ble avsluttet med et ønske om et godt nyttår. Han refererte spesifikt til jul et par ganger i talen, men ingen andre religiøse høytider ble nevnt. Likevel ble talen oppfattet som rettet til alle, uansett religion.

Er det mulig å tenke seg noe tilsvarende hilsenen som ”Happy Holidays” i Norge?

I Norge domineres desember måned mest av den kommersielle julehandelen. Dette støttes opp av Skatteetaten som halverer skattetrekket i desembermåneden. I tillegg har vi julemarkeringer på jobben som julebord og julegratiale fra arbeidsgiveren, og den tradisjonelle julefeiringen hjemme med familien, ofte sammen med familiemedlemmer man ikke er sammen med så ofte gjennom året.

Jesu fødsel, utgangspunktet for julefeiringen, kommer i bakgrunnen, og mange går ikke i kirken selv om det er jul. For nordmenn flest er julen viktig mer på grunn av dens kulturelle enn dens religiøse betydning. Jul er en tid for ritualer og tradisjoner hjemme, for alt fra kveldens meny til pynten og musikken. Hver jul er som et nytt arkeologisk lag som sementerer nordmenns nærmeste sosiale relasjoner og kulturell identitet. I tillegg er det fridagene i julen mange ser frem til: man drar på hytte eller, tvertimot, man reiser til varmere strøk som et avbrekk fra snø, sludd og is.

Intensjonen bak en eventuell introduksjon av hilsenen ”Happy Holidays” i Norge er ment å være inkluderende og å sende en varm tanke til flest mulig i en mørk og kald årstid.

Enkelte vil kanskje se på dette uskyldige forslaget som et ”angrep” på julen eller norsk kultur. Men slik bør det ikke oppfattes.

Et sentralt element i juleevangeliet er Josef og Marias leting etter et rom i herberget der deres barn kunne fødes. Raushet, sjenerøsitet og åpne dører bør være kjernetegn for denne høytiden, som kristne deler med mange andre religioner.

Jeg ønsker alle en hyggelig helg, en fredelig jul og et godt nytt år.

Sin egen lykkes smed

Hvorfor behandles næringsdrivende stemoderlig?

Hva kan næringsminister Trond Giske gjøre?

Selvstendig næringsdrivende velger å drive for egen risiko og trenger hverken medlidenhet eller særrettigheter. Men det er uforståelig hvorfor gruppen har langt dårligere vilkår enn andre næringsdrivende, blir løpende beskattet
hardere enn lønnsmottagere som tjener tilsvarende, og mangler grunnleggende sosiale rettigheter og trygd.

SELVSTENDIG NÆRINGSDRIVENDE inngår i gruppen små- og mellomstore bedrifter i Norge. Den står for ca. to tredjedeler av sysselsettingen og 55 prosent av omsetningen i næringslivet. Arbeidsvilkår for denne gruppen har konsekvenser for sysselsetting og verdiskaping. Til syvende og sist handler det om forutsetninger for velferdsstaten.

Som selvstendig næringsdrivende har jeg valgt å drive for egen risiko og trenger hverken medlidenhet eller særrettigheter. Men det er uforståelig hvorfor gruppen har langt dårligere vilkår enn andre næringsdrivende, blir løpende beskattet hardere enn lønnsmottagere som tjener tilsvarende, og mangler grunnleggende sosiale rettigheter og trygd. AFP for privat sektor, for eksempel, omfatter ikke denne gruppen.

Må tas alvorlig.

Grunnen til dette, tror jeg, er at selvstendig næringsdrivende faller mellom de tradisjonelle stolene i norsk arbeidsliv, arbeidsgiversiden og fagorganisasjonene. Denne organiseringen av arbeidslivet har gitt oss en ritualisert rytmisk dans, med myndigheter som dirigent og med forutsigbare elementer som forhandling, arbeidsfred, og enighet om hvordan arbeidslivskonflikter skal løses. Både myndighetene og arbeidslivets parter er så opptatt av seg og sitt at de bare ser en annen vei når selvstendig næringsdrivende ber om å bli tatt alvorlig.

Mange velger fortsatt å starte for seg selv under dagens næringsregime. Omtrent halvparten av alle foretak i Norge er personlig eide foretak. Antall hel- og deltidsarbeidsplasser som hvert år skapes av etablerere, er derfor betydelig. Bare i november 2009 ble 2500 nye enkeltpersonforetak registrert.

Mange kvinner velger denne selskapsformen. Også mange innvandrere etablerer enkeltpersonforetak. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at omtrent 4 prosent av innvandrerne eier sitt eget foretak. Andelen eiere blant innvandrere er lik gjennomsnittet for hele befolkningen, et faktum integreringsminister Audun Lysbakken bør merke seg.

Spørsmålet statsråd Trond Giske bør konsentrere seg om, er hvordan han kan fjerne den kollektive avstraffelsen av en gruppe som velger å stå utenfor den dominerende modellen for organisering av arbeidsliv. Denne gruppen er verdifull for samfunnet. Risikoen bærer de selvstendige selv. Ikke alle vil lykkes. Men deres suksess er ikke bare til glede for dem selv. Den kommer også samfunnet til gode.

Skiller ikke store og små.

Norsk aksjelov stiller formelle krav som ikke skiller mellom de største og de minste selskapene, hvor eier, styreleder og daglig leder er én og samme person. Statsråd Giske bør vurdere forenkling av regelverk for små aksjeselskaper, slik at denne selskapsform er mer attraktiv for flere. Svenskene vurderer nå å senke etableringskravet til aksjekapital fra 100000 til 50000 kroner, og EU unntar små foretak for revisjonsplikt.

Ved ikke å vise større interesse og engasjement, i motsetning til våre europeiske konkurrenter, bidrar myndighetene til en negativ utvikling for norsk næringsliv.

Dette ble publisert i Aftenpostens Signert-spalte 20. desember 2009.

Snakker du norsk?

Originally uploaded by jaredchapman

Målet burde være å gjøre det lett og enkelt for alle innvandrere å lære seg mest mulig norsk, best mulig og raskest mulig.

Likevel har regjeringen bestemt at 300 timer gratis opplæring i norsk og samfunnskunnskap må fullføres de første årene i landet. Deretter må skolepenger betales av egen lomme. Et fullt løp på et kommunalt kurs kan koste så mye som 16500 kroner


Er det fordi man har en forestilling om at behovet for norskkunnskaper avtar med økt botid i landet? Eller fordi gratisopplæringen skal fungere som en gulrot for at flere skal fristes til å starte med norskundervisningen raskest mulig? Er det fordi innvandrere som har somlet for lenge skal straffes? Er det fordi man har tenkt å skaffe seg inntekter til felleskassen på bakgrunn av innvandrernes manglende norskkunnskaper?

Følgende artikkel ble trykket i Aftenpostens Signert-spalte 15. desember 2009.

DET ER VANSKELIG å forstå hvorfor Arbeidsdepartementet og Nav en gang mente at det å skaffe seg bedre norskkunnskaper i en periode når man står uten jobb, burde straffes økonomisk. Ut fra sunn fornuft virker en slik tankegang både underlig og lite gjennomtenkt. Det er også rart at det har tatt så lang tid for myndighetene å oppdage denne uheldige effekten av firkantede regler.

Ser man på hvordan norskopplæring ellers er organisert, møter man dessverre noe av den samme holdningen. I stedet for å praktisere Arbeiderpartiets valgspråk – «Alle skal med» – som rettesnor, bruker man byråkratiske snubletråder og finurlige regler for ulike kategorier av innvandrere; type oppholdsgrunnlag, når oppholdstillatelser ble gitt etc.

Behovet

Utgangspunktet burde være behovet for å lære seg norsk, og ikke hvor man kommer fra, eller lignende. Arbeidsinnvandrere fra EØS/EFTA-området har hverken rett eller plikt til gratis opplæring. Men arbeidsinnvandrere fra utenfor EØS/EFTA og deres familier har ingen rett, bare en plikt til norskopplæring.

Målet burde være å gjøre det lett og enkelt for alle innvandrere å lære seg mest mulig norsk, best mulig og raskest mulig.

Det er tverrpolitisk enighet om at norskkunnskaper er viktige. Likevel har regjeringen bestemt at 300 timer gratis opplæring i norsk og samfunnskunnskap må fullføres de første årene i landet. Deretter må skolepenger betales av egen lomme. Et fullt løp på et kommunalt kurs kan koste så mye som 16500 kroner

Igjen er det vanskelig å skjønne tankegangen. Er det fordi man har en forestilling om at behovet for norskkunnskaper avtar med økt botid i landet? Eller fordi gratisopplæringen skal fungere som en gulrot for at flere skal fristes til å starte med norskundervisningen raskest mulig? Er det fordi innvandrere som har somlet for lenge skal straffes? Er det fordi man har tenkt å skaffe seg inntekter til felleskassen på bakgrunn av innvandrernes manglende norskkunnskaper?

Stor pågang

Nyere tall fra Utdanningsetaten i Oslo viser større pågang til norskkurs enn noensinne. I hovedstaden venter 1300 elever på å få plass. Delvis skyldes dette at flere har skjønt at muligheten til gratisopplæring kommer snart til å falle bort for deres vedkommende. Til enhver tid har norskopplæringen i Oslo omtrent 5000 deltagere. Ikke alle gjennomfører løpet, tar en prøve og består. Opplæringen kan bli avbrutt på grunn av helseproblemer, flytting, omsorgsoppgaver m.m. Enkelte som får jobb synes det er vanskelig å prioritere flere hundre timer til norskkurs ved siden av full jobb.

Fundamentalt viktig

Språkinnlæring er en livslang prosess. Når norskkunnskaper regnes som fundamentalt viktig for integrering og sysselsetting, er det pussig at man bruker energi på å finne på rigide kategorier og regler istedenfor å sette alle kluter til og slippe kreativiteten løs.

How to make sausage

Check out this SlideShare Presentation:

How to make sausage

View more presentations from Litt Woon Long.

World Citizens, Unite!

World Citizens
Originally uploaded by 水泳男

Med boken Verdensborgerskapets idéhistorie forsøker Kjetil Jakobsen å relansere ideen om verdensborgerskap nå som et svar på globaliseringens utfordringer.

Følgende artikkel ble trykket i Aftenposten 28.11.2009.

VI LEVER I globaliseringens tidsalder. Fra vi står opp om morgenen til vi legger oss om kvelden, er våre liv fanget i globaliseringens tentakler. Strømmen av produkter, tjenester, ideer og mennesker er uimotståelig og berører oss alle, uansett om vi liker det eller ei.

Migrasjon, vår tids folkevandring fra bygd til storby, fra en verdensdel til en annen, er muligens det aspektet ved globalisering som reiser flest vanskelige etiske og politiske utfordringer.

Vår norske innvandringsdebatt handler, i bunn og grunn, om hvor like vi må være og hvor forskjellige vi kan være.

Hijab i Sporveien.

En god illustrasjon av dette dilemmaet er diskusjonen nylig om hijab som del av Oslo Sporveiers uniform. Hva er viktigst: Rett til bruk av religiøse symboler, kvinner i jobb eller angivelig omsorg for muslimske kvinner som arbeider i Sporveien som vil «bli presset hvis hijab blir en del av uniformspakken»?

Jakobsens bok, Verdensborgerskapets idéhistorie (bind 1), tar utgangspunkt i dagens situasjon, hvor politikkens hovedoppgave defineres som å finne ut hvordan en gruppe mennesker bør organisere seg på et avgrenset territorium der nasjonalstaten er rammen. Som fag har idéhistorien, fra Platon og fremover, vært dominert av tanker om staten. Underkommunisert har vi, ifølge Jakobsen, en idétradisjon om verdensborgerskap, kosmopolitismen, som også har vært med oss i ulike kulturer og samfunn på planeten.

Jakobsens prosjekt er å løfte frem i lyset idéhistorien om hvordan tanken om menneskeheten og det globale har utviklet seg over tid.

Nasjonalismen.

Motsetningen til idétradisjonen om verdensborgerskap er nasjonalismen. Nasjonalismen har, som kjent, mange sider. For eksempel liker vi nordmenn å tenke at vår nasjonalisme er «snill», i motsetning til tysk nasjonalisme i mellomkrigstiden. Vår nasjonalisme er «snill» også fordi den henger sammen med frigjøring og selvstendiggjøring. Den er ikke grunnet i «verdensdominans» eller tilsvarende usympatiske holdninger.

Nasjonsbyggingsprosjektet i Norge har gått ut på å rendyrke, og romantisere, koblingen mellom nordmenn og territorium Norge. Mangfold, representert ved regional identitet, f.eks., har måttet finner seg til rette innenfor nasjonalstaten Norge som ramme. Etter over 100 år som selvstendig nasjon er den regionale samhørigheten fortsatt høyst levende. Når innenlandske innflyttere til Oslo møter andre sambygdinger, er ofte «regional bonding» det første de foretar seg.

Samfunnets, og innvandrernes, utfordring er at nye nordmenn mangler røtter i en norsk bygd – grunnkilden til identitetsmangfold i en norsk sammenheng.

Kjernen.

Når vi forsøker å definere et nytt, og inkluderende, norsk «vi» som kan romme et større identitetsmangfold, kan verdensborgerskapets kjerne – menneskerettigheter – fungere som rettesnor, især når lettvint symbolpolitikk frister våre politikere mer enn å praktisere ledelse.

Gender equality in Norway/ Likestilling i Norge

Artikkel i Morgenbladet om likestilling i Norge, 2009.

Hva er forskjell mellom likestilling i Norge på 00-tallet og 90-tallet?

LIKESTILLING: FØR OG NÅ

Long Litt Woon

Da Gro Harlem Brundtland for noen år siden deltok på et TV-talkshow sammen med en ung og vellykket kvinne, spurte programverten den unge damen om hun var opptatt av kvinnesak. Hun svarte at hun aldri hadde blitt diskriminert på grunn av sitt kjønn. Da kom en lynrask replikk fra Harlem Brundtland: Selv om heller ikke hun hadde opplevd diskriminering, var det viktig å vise solidaritet med de mange som faktisk ble diskriminert.

Kontrasten mellom generasjonenes syn på likestilling ble med dette veldig tydelig. Som en middelaldrende kvinne fra Malaysia med en overgjennomsnittlig interesse i likestilling var jeg meget fornøyd at Harlem Brundtland satt den unge damen på plass.

Fra kritikk av maktstrukturer til....

Råtekst-feminister ble kritisert, for omtrent ti år siden, for å være individualister som hadde lagt kritikk om maktstrukturer på hyllen. Men det hadde de ikke, sammenlignet med Glitterfitter-forfatterne.

Hva er de unge feministene opptatt av på 00-tallet?

Nylig kom boken Glitterfitter ut; her skriver 18 bidragsytere om hvordan de opplever å være ung kvinne i 2009. Anmeldere som leser Glitterfitter mener å se at feminismen i dag er fragmentert. Selvrealisering og individualisering er fellesnevneren hos de unge forfatterne. Forsvunnet er temaer som vold mot kvinner. Kritikk av maktstrukturer glimrer totalt med sitt fravær.

Også letingen etter nye feministiske fellesskap synes å være innstilt. Det rapporteres at glitterfittene ikke var til stede da Kvinnesaksforeningen feiret 125 års jubileum i år. Hvis hver generasjon har sin feminisme, kan det se ut som om dagens feminister er mest opptatt av seg selv – og glitter.

De mest kritiske anmeldere av Glitterfitter lengtet nesten tilbake til gjengen fra Råtekst og den generasjonens feminister. Helt på tampen av 90-tallet skapte bøker som Råtekst  og Fittstim debatt i Sverige og Norge – i alle fall i feminismens indre krets. Unge feminister tok stafettpinnen fra den eldre generasjonen og ville vise hvordan de opplevde å være ung kvinne i Likestillingsland. Feminisme fikk et nytt, ungt, og kult ansikt.

Riktignok var ikke temaene som ble tatt opp i Råtekst kampsaker vi umiddelbart kjente igjen fra 70-tallet. Ungfeministene fortalte sine egne historier om voldtekt, om å være ung mor, muslim, lesbisk etc. Innfallsvinkelen var det personlige. Ungfeministene skrev om hvordan de strevet med kvinnerollen, om det å vokse opp i en kaotisk verden. Mødrenes fotspor var ikke veien ungfeministene valgte å gå, men deres forsøk på å revitalisere den ideologiske overbygningen var ikke lett å få øye på.

Men det er ingen tvil om at Råtekst-feministene hadde både engasjement og ønske om å debattere feministiske problemstillinger. For eksempel kom dette til uttrykk i epost-nettverket Femail bonding. Debatten her var både livlig og aktiv, godt hjulpet av den tidens teknologi. Norge fikk også et nytt feministisk blad, Fett.

Noe har likevel skjedd

Likestilling har gått fra å være et krav fra en feministisk kvinnebevegelse, til å være en samfunnsverdi vi smykker oss med.

Da Kvinnesaksforeningen ble stiftet for 125 år siden, hadde kvinner få juridiske rettigheter og ingen stemmerett. I dag har vi formell likestilling mellom menn og kvinner, og kvinners sterke stilling i Norge er blitt lagt merke til internasjonalt. Utenlandske delegasjoner kommer for å lære hvorfor fødselstallet er så høyt her i landet. De blir kjent med våre sosiale ordninger, for eksempel lang foreldrepermisjon og barnehageutbygging, som gjør det lettere for langt flere kvinner her enn andre steder å ta lønnet arbeid.

Når vi forlater fugleperspektivet, som spenner over 125 år, og zoomer oss inn på dette århundrets første tiår, er det vanskelig å få øye på kvinnebevegelsen. Det skyldes ikke at kvinnebevegelsens mål om rettferdighet og frihet på kvinners premisser er oppnådd: fortsatt har Norge for eksempel et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder og fortsatt er kvinner mer utsatt for vold i hjemmet enn menn. I politikken, som ofte trekkes frem som likestillingens flaggskip, har heller ikke andelen kvinner endret seg noe særlig i de siste tyve år.

Da Jens Stoltenberg nylig stolt viste til like mange menn og kvinner rundt Kongens bord, var det blant annet fordi en kjønnsbalansert statsrådliste er blitt en norm mange forventer skal innfris. 

Fra likestillingskamp til mangfoldsarbeid

På 00-tallet må det offentlige arbeid for kjønnslikestilling i Norge, i økende grad, finne seg i å bli sidestilt med arbeid for likestilling og mot diskriminering på andre diskrimineringsgrunnlag, f eks, etnisitet, funksjonsevne, etc. Dette ble formalisert 1. januar 2006 da Likestillings- og diskrimineringsombudet ble opprettet.

Den kvinnevennlige staten, ”statsfeminisme” som Helga Hernes formulerte det, ordnet opp i mye som sto på kvinnebevegelsens agenda; den sørget også for et offentlig likestillingsapparat som kom på plass på 70-tallet.

Men fokus har gradvis endret seg. Kvinnekamp ble etter hvert erstattet med kjønnslikestilling for kvinner og menn. Utgangspunktet er at både kvinner og menn ”disiplineres” av normative kjønnsroller, og målet er at kjønn ikke skal sette grenser for individuelle valg. Mannsspørsmål er kommet på dagsordenen, men de er ofte begrenset til farsrolle og ”pappapermisjon”.

Selv om lovreglene som skal beskytte mot diskriminering fortsatt ikke er samlet i en felles lov, er det nå politisk interesse for at andre grunnlag skal få like bra vern mot diskriminering som kjønn.

Denne utviklingen er ikke særnorsk. Også i den store verden skjer det lignende sammmenslåinger av mindre anti-diskrimineringsorganer og sidestilling av ulike diskrimineringsgrunnlag i ett stort nasjonalt organ, med enkelte variasjoner. I Canada, Australia og Storbritannia, for eksempel, organiseres likestillings- og anti-diskrimineringsarbeid på flere diskrimineringsgrunnlag i ”menneskerettighetskommisjoner.” Nabolandet Sverige, derimot, har valgt å gjøre å slå sammen nasjonale organer. Denne tendensen ser vi også overnasjonalt; etter mange år med forhandlinger, foreslo Europakommisjonen i 2008 et felles anti-diskrimineringsdirektiv som dekker flere diskrimineringsgrunnlag.

Naturlig med fragmentering i dagens Norge

Yemen er rangert på bunnen av Global Gender Gap-rapporten i 2008 fra World Economic Forum. En kvinnebevegelse i Yemen i dag ville nok fokusere på utvalgte saker som understreker at også kvinner er mennesker, og at kvinner derfor trenger menneskerettigheter.

Norge er rangert på toppen av listen med 130 land i den samme rapporten.  Noen ny, bred feministisk bølge har vi ikke fått på 00-tallet, men de som er aktive gjør mye av seg på sine arenaer, for eksempel i sosiale medier.

Sammenligningen mellom Norge og Yemen er som mellom natt og dag; kvinner hos oss har alle de rettigheter de andre mangler. I tillegg smører Oljefondet vårt daglige liv. 

Det er derfor ikke rart at feminismen i Norge på 00-tallet er fragmentert. Hvis den ikke hadde vært det, ville dét være en sensasjon. 

Andres kommentarer til mine skriverier

Kommentarer til noen av mine tidligere artikler:

Are Slettan skriver i NA 24 om min Signert-spalte om "IA-mysteriet". 

Andreas Føllesdal skriver i Dagbladet og refererer til min artikkel om kvotering til styrerommet.

Jill Walker Rettberg refererer til flere av mine poster i bloggen jill/txt 

Minister Lysbakken blogger om orddeling og viser til en gammel artikkel jeg skrev om hvordan bli flink i norsk.

Sivilombudsmannen refererer til en FOU-rapport jeg forfattet i ombudets undersøkelse av Utlendingsdirektoratets generelle erfaringer med retursvikt.

Henvisning fra lorentz.com i en artikkel om den usynlige rasismen.

Tips om bloggen min fra sol.no (i venstrekolonne, under "blogger").

Kulturforståelse: en antropologisk smakebit

Kulturforståelse

View more documents from Litt Woon Long.

De fem klassiske hersketeknikker

Hva er hersketeknikk?

View more presentations from LongOlsen.

Fra et grunnkurs i hersketeknikk for tillitsvalgte som jeg holdt nylig.
 
Tilbakemelding: 
"God kunnskap på området, meget god formidlingsevne og spilte godt på kursdeltakerne/aktiviserte deltakerne på en god måte. Det var godt fordelt tid mellom forelesninger/tale fra konsulenten og oppgaver til deltakerne. Deltakerne ble satt i god stand til å skjønne hva hersketeknikker er,hvordan makt og makt bruk er og hvordan de skal takle situasjonen når de står midt oppe i den..... Engasjementet fra konsulenten var på topp hele tiden. (Grunnkurset i hersketeknikk) vil jeg anbefale sterkt at alle som er tillitsvalgte og bør ha gjennomgått for å kunne ivareta sin rolle som tillitsvalgt på en god måte. "
Anne Therese Tuft Lie, Norges Juristforbund

Facilitator Notes

Flickr

Here are my notes for my role as Conference Facilitator at an international conference recently. There were about 50 participants, some with English as their working language, others with French. The aim of the conference was to engage the participants (policy makers and practitioners) to share their experiences and to think constructively together. The results of all the discussions were captured as input to the Conference Rapporteur who will produce a report.

Feedback:
" Woon's 100% satisfactory delivery of her facilitating role in this event does not allow any development needs to be identified. Empathy quickly established with participants; good understanding of client organisation needs (partly through previous experience with it) and willingness to take on board specific event-based needs and work constructively with all the organisational partners in particular the conference rapporteur; solid training skills combined with knowledge of the subject matter of the event."

Simon Tonelli, Head of Migration Division, Council of Europe (Strasbourg, France)

4-årskravet: en utfordring for Storberget og Lysbakken

Bakgrunn
Regjeringen varslet i september 2008 om at det vil innføre et vilkår om at referansepersoner som har opphold på humanitært grunnlag, må ha fire års utdanning eller arbeidserfaring i Norge for at det skal kunne innvilges familiegjenforening eller -etablering. Det samme vil gjelde for personer som har flyktningstatus, men bare ved familieetablering.


Status oktober 2009
Regjeringen innfører det omstridte 4-årskrav for familieetablering for flyktninger. Lovforslaget er vedtatt av Stortinget og det som gjenstår er forskriftsarbeid i Justisdepartementet.


Forslaget om 4 -årskrav for familiegjenforening er nå ute på høring. Her er UDIs høringssvar. I korthet mener UDI at dette vil ha store økonomiske og administrative konsekvenser for etaten.


Arbeiderpartiets offisielle mål med 4 årskravet er to-delt: innstramning av asylstrømmen, og belønning for å ta arbeid eller utdanning, det Ap kaller insentiver for integrering.  Dessverre er det fare for at konsekvensen er at antall asylankomster går opp og at loven vil fungere integreringshemmede. Dette er, med andre ord, en sak som krever samordning mellom innvandringsstatsråd Storberget og integreringsstatsråd Lysbakken.


Inkonsekvent argumentasjon fra Ap
Som kjent er 4-årsregelen noe som dukket opp tidligere som et Ap-forslag i kampen mot tvangsekteskap. Kritikerne påpekte da at 4-årsregelen vil automatisk føre til en innstramning av innvandring mens dens effekt på tvangsekteskap var høyst usikker. Ap argumenterte da at 4-årsregelen ikke vil bidra til innvandringsinnstramning. Heldigvis døde 4-årsregelen som et tiltak mot tvangsekteskap.


Men nå våkner 4-årsregelen igjen fra døden - som tiltak som skal fungere innstrammende på asylankomster.


4-årsregelen er tydeligvis Ap-medisinen mot alle vondter, uansett diagnose.


Skjerpet underholdskrav
Fra før har regjeringen skjerpet underholdskravet for familieetablering. Når dette kombineres med 4-årskravet, får vi to uheldige konskvenser:


Å oppfylle 4-årskravet fører ikke automatisk til familieetablering med mindre underholdskravet er oppfylt; søkeren må følgelig vente lengre enn 4 år for å få familieetablering.


På den andre siden, en superintegrert flyktning, som oppfyller underholdskravet før 4 år er gått, blir ”straffet” for effektiv integrering fordi han/hun uansett må arbeide/studere i 4 år. 4-årskravet kan, med andre ord, virke integreringshemmende, ikke fremmende.


Varselslampene bør lyse for integreringsstatsråd Audun Lysbakken.


Se intervju om dette i Ny Tid.


"Signaler til Langtbortistan eller til FrP". 
Nedenfor er artikkelen jeg skriver i Aftenpostens Signert-spalte 23. oktober 2009.

STATSRÅD KNUT STORBERGET får i fanget ansvar for det omstridte fireårskravet for familieetablering for flyktninger. Dette er et kontroversielt tiltak utformet av sterke krefter i Arbeiderpartiet, inspirert av høyreregjeringen i Danmark.

Kravet innebærer at flyktninger og lignende grupper må ha fire års arbeid eller utdanning i Norge for å få rett til familieetablering. Med «familieetablering» menes «samliv som ble etablert etter tidspunktet for innreise til riket».

Arbeiderpartiets offisielle mål med tiltaket er todelt: Innstramning av asylstrømmen, og belønning for å ta arbeid eller utdanning.

Fra før har regjeringen skjerpet underholdskravet for familieetablering. Å oppfylle fireårskravet fører ikke automatisk til familieetablering med mindre underholdskravet er oppfylt. I praksis er fireårskravet smør på flesk som blåser opp innvandringsposten i statsbudsjettet.

Når regjeringen hever terskelen for å ha et familieliv i Norge for folk på flukt, viser erfaring som regel at enten går asyltallene opp fordi noen kvinner velger å søke asyl i Norge på selvstendig grunnlag, eller kvinnene må forlenge oppholdet i land hvor det ofte er farlig å være enslig kvinne.

Fra før vet vi at returavtaler mellom Norge og «asylproduserende» land, og landenes sikkerhetssituasjon er de to faktorene som påvirker asylankomster. Hvordan velger potensielle asylsøkere asylland? Når sikkerhetssituasjonen er så truende at folk velger å flykte, er det først og fremst å komme i sikkerhet som er viktig, ikke bisarre regler for familieetablering.

Når mangel på jobb, i tillegg til de ulempene dette medfører, attpåtil forsinker familieetablering, kan dette øke stressnivået i en ellers slitsom tilværelse; dette kan virke integreringshemmende. Dessuten, når retten til familieliv avhenger av å få jobb uansett, kan personer utsettes for større utnyttingsrisiko – sosial dumping – i et arbeidsmarked hvor flyktninger allerede er marginaliserte.

Fagpersoner mener i tillegg at fireårskravet – og unntakene – er kompliserte, ikke bare for myndighetspraksis, men også med hensyn til informasjon til brukerne. Kontroll av vilkår vil kreve økte ressurser. Lovendringen kan også føre til flere klagesaker som må avgjøres i Utlendingsnemnda.

Hvorfor har Danmarks venner i Arbeiderpartiet ivret for noe som mest ligner på gammelt oppgulp, klippet og limt fra et annet omstridt tiltak, 21-årsregelen mot tvangsekteskap som havnet på skraphaugen? Hverken Sverige eller Finland har noe lignende.

Den mest nærliggende forklaring er ren kynisme. Arbeiderpartiet vet at fireårskravet bare i liten grad vil påvirke asylstrømmen eller integreringstempoet.

Signaler fra Arbeiderpartiet om asylpolitikken er ikke beregnet på potensielle asylsøkere i Langtbortistan; de er skreddersydd først og fremst for norske ører, især for velgere i Fremskrittspartiet.

En ny regjering med nye koster kan revurdere tidligere lovforslag som ikke er tilstrekkelig gjennomtenkt. Statsråd Knut Storberget kan gå i bresjen.

Soria Moria II: Mindre innvandring, mer miljø, mest retorikk

Soria Moria II varsler konkrete innstramninger på innvandringsfeltet og halvhjetede ambisjoner for utvikling av det flerkulturelle Norge. Retorikken på miljøfeltet er stikk motsatt. Dette er temaet jeg tar opp i Dagbladets Agenda-spalte, 13. oktober 2009.

Mindre innvandring, mer miljø, mest retorikk
Long Litt Woon

Soria Moria II varsler konkrete innstramninger på innvandringsfeltet og halvhjertede ambisjoner for utvikling av det flerkulturelle Norge. Retorikken på miljøfeltet er stikk motsatt. 

Vi får fire nye år med de rødgrønne. I regjeringens politiske plattform, Soria Moria II, finner vi målene for innvandrings- og integreringspolitikken for 2009-2013. Særlig inspirerende eller ambisiøse er de ikke.

Sammenligner man retorikken på regjeringens innvandrings- og integreringspolitikk med retorikken på regjeringens miljøpolitikk, er kontrasten stor: Vi skal være et foregangsland i miljøpolitikken og skal blant annet overoppfylle Kyotoavtalen med 10 prosent. Men når det gjelder verdens flyktninger, har vi ingen ambisjoner om å være best i klassen, og et lys i mørket; vi skal bare ha en praksis som samsvarer med den i andre sammenlignbare land. Soria Moria II erklærer i tillegg at vi skal ikke bære ”en uforholdsmessig stor andel” av asylbyrden. Derfor skal regjeringen, for eksempel, heve terskelen for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

I spørsmål om oljeboring i Lofoten og Vesterålen skal vi utrede mer, slik at vi kan ta beslutninger som er forankret i forskning. Dette er selvsagt når det er snakk om store verdier og tilsvarende store risiki. I spørsmål om innvandring og integrering er det åpenbart ikke behov for tilsvarende; det holder langt med å koke politikk på synsing og svak logisk tenkning. Verken menneskelige verdier eller samfunnsutviklingsrisiko synes  å tale for å bruke hodet eller fakta mer.  

For eksempel er det høyst usikkert om summen av alle de asylinnstrammende tiltak som er blitt varslet, som økt bruk av frihetsberøvelse, økt retur av barnefamilier og mindreårige asylsøkere, faktisk kommer til å til få asyltallene til å gå ned. Det ene kortet man satser på er den såkalte ”signaleffekten”; jungeltelegrafen fra Oslo til Mogadishu skal sørge for at asylsøkere legger om reiseruten når de hører om asylinnstramninger i Soria Moria II. Hvis det var så enkelt å skru av ”asylkranen” ville asylstrømmen til samtilige vestlige land ha opphørt forlengst. Hvorfor kommer det asylsøkere fra Irak og Afghanistan i dag, og ikke fra, for eksempel, fra Vietnam eller Chile? Som regel går asyltall ned når sikkerhetssituasjonen i asylproduserende land bedre seg.

Et annet eksempel er kravet om fire års arbeid og/eller utdanning som vilkår for familieetablering. Dette føres opp i rekken av asylinnstramningstiltak i Soria Moria II. Dette er ikke et nytt tiltak, men er et av regjeringens 13 asylinnstrammende tiltak fra høsten 2008. Ser man litt mer nøye på forslaget, finner man en underlig tankegang. På utlendingsmyndighetens stammespråk, skjer ”familieetablering” når man søker om innreise for noen man har lyst å gifte seg med. Tiltaket går ut på at søkeren må ha fire års arbeid eller utdanning i Norge for å ha rett til familieetablering. Det er logisk krevende å forstå hvordan dette tiltaket skal bidra til asylinnstramning. Tenker regjeringen at asylsøkere vil la være å velge Norge fordi de må vente lengre i Norge enn et annen land før de kan gifte seg med en som de er forlovet med i hjemlandet? Det er mer nærliggende å tenke at dette tiltaket ikke har noe med asyl å gjøre, men er en snikinnføring av den såkalte 21-års regel for å motvirke tvangsekteskap, en fight Arbeiderpartiet tapte tidligere. Denne 4-års kravet er en del av den nye utlendingsloven som trer i kraft 1.1.2010. Dette er grunnen til at iherdige krefter i Arbeiderpartiet, og utenfor, som har tvangsekteskap på hjernen, smiler nå fra øre til øre. 21-års-regelen blir de facto-politikk, innpakket i asylinnstramningsgavepapir.

Det som man faktisk har sett eksempler på tidligere er følgende: når myndighetene forsøker å heve terskelen for famiiliegjenforening, kommer kvinnen selv (som regel, siden det er mannen som oftest reiser ut først) og søker asyl på selvstendig grunnlag. På denne måten kan paret være i Norge sammen mens søknaden hennes behandles; som kjent kan saksbehandlingen ta noe tid. En utilsiktet effekt av Arbeiderpartiets iver etter å gjøre det vanskelige for folk på flukt å ha et familieliv, en menneskerett vi andre har, er at asyltallet kan faktisk gå opp istedenfor ned.

Med Arbeiderpartiet i føresetet trenger vi ikke vente på at det vidundelige skal skje: Jonas Gahrs Støres kongstanke har krympet til det lille norske ”vi”.

Long Litt Woon, Dagbladet, 13. oktober 2009

Storting nesten uten næringsliv

Et nytt storting er på plass, men representasjon fra næringslivet forblir lav. Dette taper Norge på.

Et tema jeg tar opp i artikkelen nedenfor er problemet med AFP for selvstendige.
http://www.terjeenge.me/ har jobbet med saken: Ni enkle steg for selvstendig næringsdrivende som ønsker seg AFP.

• Opprett et AS eller NUF.
• Meld firmaet inn i NHO.
• Ansett deg selv.
• Meld deg selv inn i LO.
• Opprett en fagforening.
• Meld deg selv inn i denne.
• Opprett en tariffavtale mellom din fagforening og ditt firma, denne må inneholde en avtale om avtalefestet pensjon.
• Ta kontakt med et forsikringsselskap for å tegne en pensjonsavtale.
• Vær ansatt i ditt eget firma i minimum syv av de siste ni årene før du ønsker utbetaling av pensjon (er du født mellom 1944 og 1951 kreves det bare 3 av de siste 5 år).

Min Signert-artikkel i Aftenposten 11.oktober 2009.

Et Storting nesten uten næringsliv

FØR VALGET så Norges Hovedorganisasjon på bakgrunnen til 437 sentrale kandidater fra partienes fylkeslister. Der var fordelingen 32 prosent i privat sektor, 29 prosent heltidspolitikere, 27 prosent offentlig ansatte og 12 prosent fra frivillig sektor. Etter valget ser vi at av 55 nye representanter kommer bare åtte fra stillinger i privat sektor.

Folket er best representert når Stortinget rommer representanter med praktisk erfaring fra alle viktige samfunnsområder. Det er uheldig at så få representanter har erfaring fra privat sektor. Risikoen er at temaet næringsliv fort blir debattert ut ifra ideologi istedenfor de utfordringene bedriftene står overfor.

Norsk næringsliv er så mangt. I mediene er det gjerne store bedrifter som får mest oppmerksomhet. Små og mellomstore bedrifter er usynlige i mediebildet – og i politikernes hoder. Små og mellomstore bedrifter står for omtrent to tredjedeler av sysselsettingen i næringslivet og 55 prosent av omsetningen. I 2008 økte antall nyetableringer med over 30 prosent i forhold til året før.

Prinsippet om likebehandling ofres, samtidig som de som skriker høyest får skreddersydd krisehjelp i milliardstørrelse. For eksempel ble 140000 selvstendig næringsdrivende ekskludert fra Regjeringens konjunkturavhengige skattelette da finansministeren forsøkte å dempe sjokkvirkningene av den globale finans- og økonomikrisen. Det næringsdrivende trenger er ikke først og fremst gullkort og gratis penger fra finansministeren, men bedre vilkår for å drive sin virksomhet.

Minstefradraget.

Noen eksempler fra hverdagen til selvstendig næringsdrivende: Som kjent har minstefradraget for lønnsmottagere økt jevnt og trutt gjennom årene. I 2000 var minstefradraget maksimalt 36600 kroner; i 2008 var dette nesten doblet, til 67000 kroner. I sin selvangivelse kan lønnsmottagere velge mellom minstefradraget og å trekke fra faktiske utgifter. Selvstendig næringsdrivende kan bare trekke fra faktiske utgifter.

Et annet eksempel på negativ forskjellsbehandling finner vi i Regjeringens nye lovforslag for å sikre en varig avtalefestet pensjon (AFP) for privat sektor. Med forslaget skal personer i privat sektor kunne kombinere AFP med arbeidsinntekt uten at pensjonen blir avkortet. Dette gir økt valgmulighet og fleksibilitet for personer som arbeider i privat sektor – med mindre man er selvstendig næringsdrivende eller på annen måte tilhører den delen av privat sektor som ikke er knyttet til et tariffområde.

Det er vanskelig å forstå hvorfor skatte- og trygdesystemet systematisk forskjellsbehandler selvstendig næringsdrivende og andre yrkesutøvere. Regjeringen bør snarest sørge for at regelverket på dette området gir like vilkår for yrkesutøvere i begge kategorier, selvstendig næringsdrivende og lønnsmottagere. Selvstendig næringsdrivende bør ha rett til «næringsfradrag» på linje med minstefradrag for lønnsmottagere, og rett til dagpenger, til omsorgspenger for å passe syke barn, og til AFP, bør også være en selvfølge.

Med flere representanter fra næringslivet, vil det være rom for slike problemstillinger også fra Stortingets talerstol.

Kurs i hersketeknikk

Arrangerte nylig kurs i hersketeknikk for en fagforening. Målet var å øke innsikt i hersketeknikker, især i situasjoner som er relevante for tillitsvalgte.

På dagsordenen var: 1)rollen som tillitsvalgt 2)makt og avmakt 3) hersketeknikker og 4) hva kan gjøres?

Opplegget var vekselvis alvor og ”lek” med innlegg, dialog i grupper og praktiske øvelser.

I tillegg til de fem klassiske hersketeknikkene, fikk deltakerne også anledning til å se nærmere på hersketeknikker anno 2009.

Tilbakemelding på grunnkurset i hersketeknikk:
"God kunnskap på området, meget god formidlingsevne og spilte godt på kursdeltakerne/aktiviserte deltakerne på en god måte. Det var godt fordelt tid mellom forelesninger/tale fra konsulenten og oppgaver til deltakerne. Deltakerne ble satt i god stand til å skjønne hva hersketeknikker er,hvordan makt og makt bruk er og hvordan de skal takle situasjonen når de står midt oppe i den..... Engasjementet fra konsulenten var på topp hele tiden. Et kurs jeg vil anbefale sterkt at alle som er tillitsvalgte og bør ha gjennomgått for å kunne ivareta sin rolle som tillitsvalgt på en god måte."

Innvandring som valgtema

Innvandring som valgtema

Long Litt Woon,
Dagbladet, 4. sept. 2009

Innvandring er et viktig politisk tema. Fremskrittspartiet har definisjonsmakt, mens de andre partiene er tvetydige eller mangler gjennomføringskraft.

Etter mange år på offensiven er det Fremskrittspartiet som i dag eier innvandringstemaet. Partiet har definisjonsmakten når det gjelder både problemstillinger det settes søkelys på og forslag til tiltak. Dette ser vi for eksempel gjennom ”temperaturmålinger” i forbindelse med reportasjer: dette kompliserte saksområdet forflates langs aksen ”å være snill mot” vs ”å stille krav til” innvandrere.  

Det er i hovedsak to grunner til at det er slik:  liten interesse over lang tid i de andre partiene, og fortsatt lavt kunnskapsnivå i mediene, en kilde for informasjon om innvandring for de fleste. ”Valgomater” på nettet koker det hele ned til et spørsmål om Mullah Krekars skjebne.  Det er unyanserte forenklinger og saker med symbolstøy som dominerer den offentlige debatten. Prinsipielle og helhetlige spørsmål drøftes ikke.

En konsekvens av dette er at politikerne får lite alburom.  Andre partier enn Frp, både de sosialistiske og de borgerlige, er trengt opp i et politisk hjørne.

Gjennom 80-90-tallet har vi sett hvordan sentrum i integreringsdebatten har beveget seg i retning av Frp. For eksempel var Bondevik II-regjeringen ansvarlig for det ukristelige tiltak å kaste ureturnerbare flyktninger ut fra asylmottakene. Arbeiderpartiet ønsket, en gang på 80-tallet, å redusere kravet til botid for norsk statsborgerskap fra syv til fem år, slik det var i Sverige og Danmark. En forsiktig ballong ble skutt ned av Frp som kom med et motkrav om norsk språkprøve. Og fra 1. september 2008 sørget den rødgrønne regjeringen for at norskkunnskaper må dokumenteres ved søknad om statsborgerskap. Politikere kunne for eksempel sett på innvandrere med lovlig opphold som potensielle norske statsborgere. Dette vil imidlertid kreve at vi kaller en spade for en spade og innser at Norge har vært og er fortsatt et innvandringsland.

Partier som Ap og Høyre har ofte hermet etter Frp og kommet med light-versjoner av Frp-tiltak. Samtidig har partier som SV og Venstre forsøkt å distansere seg fra Frp. Men ikke engang i regjering har disse partiene klart å snu innvandrings- og integreringspolitikken. Vi fikk for eksempel ingen reversering av innvandrings- og integreringspolitikken ved regjeringsskiftet i 2005.

Dette er beklagelig, fordi spørsmålet er viktig for Norge, ikke minst i et valgår.

Hva kan gjøres?

Internt i partiene er det uten tvil ulike ytterfløyer i innvandringsspørsmål. Noen  politikere har gjort inntrykk. For eksempel har Venstres Abid O. Raja fått frem nye stemmer i innvandringsdebatten. Høyres Erling Lae demonstrerer hvordan en leder kan bidra til økt inkludering og større mangfold i praksis. Og Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre viser gjennom sin tankekraft hvordan det er mulig å løfte blikket på en måte som gir retning, og muligens også løsninger, på dilemmaer knyttet til en mer flerkulturell hverdag. Klarer de og andre likesinnede politikere å få mer gehør internt i sine respektive partier, vil det i neste omgang gi oss velgere noe annet å forholde oss til.  

   

Nytt ved årets valg er et rent innvandrerparti. Det er lite sannsynlig at partiet får inn noen representanter på stortinget, men det er et tegn på integrering at noen innvandrere organiserer seg på denne måten. Det hører med i dette bildet at de fem andre småpartier som stiller har en strengere innvandringspolitikk som kampsak.

Over 160 000 norske statsborgere med innvandrerbakgrunn har stemmerett ved årets valg, dvs. nesten fem prosent av alle stemmeberettigede. I Oslo og Akershus utgjør de henholdsvis 15 og 6 prosent. Det kan derfor påvirke valgresultatet om, og hvordan, de bruker stemmeretten sin.

Ved de siste to stortingsvalg var det vel halvparten av innvandrerne som avga stemme. Det som er interessant er at innvandrernes deltakelse ved stortingsvalg har økt fra 2001 til 2005 for alle aldersgrupper under 39 år, i følge SSB. Når det gjelder den yngre generasjonen viser en ny OECD-rapport at Norge ligger godt an; sysselsettingen blant personer med foreldre fra landene som Pakistan, Tyrkia og Vietnam er blant de høyeste i OECD for denne gruppen. Det kan, med andre ord, være grunn til å være optimistisk på vegne av ungdommen med innvandrerbakgrunn. Fortsetter denne utviklingen, kan det sette innvandring høyere på alle partiers dagsorden.

Bruk av stemmeretten ved valget – istedenfor å synke dypere i hjemmesittendes myke sofa -  kan bidra til å endre situasjonen både på kort og på lang sikt.

Long Litt Woon, Dagbladet, 4. sept. 2009

IA-mysteriet

Det kan virke som et mysterium hvorfor partene i arbeidsliv er rørende enige om at intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv (den såkalte IA-avtalen) skal videreføres når resultatene hittil har vært så mistrøstige.

Se Aftenpostens Signert-spalte 4. august 2009.

Alle kan redusere sykefraværet

EVALUERT. Hvorfor er partene i arbeidslivet rørende enige om at intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv skal videreføres når resultatene hittil har vært så mistrøstige.

inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) skal redusere sykefravær, øke avgangsalder fra arbeidslivet og øke rekrutteringen av personer med nedsatt funksjonsevne til arbeidslivet. Avtalen går ut ved årsskiftet, men partene i arbeidslivet er ivrige etter å forlenge avtalen til tross for marginale resultater så langt. Når de velger å fortsette et lite effektivt samarbeid – samtidig som alle politiske partier virker paralysert og uten noe alternativ – kan det skyldes at ingen ønsker å ta den nødvendige diskusjonen om virkemidler som virkelig kan gi resultater.

SINTEF og Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet har evaluert avtalen. Det nasjonale målet på 20 prosent reduksjon i sykefravær er ikke nådd; sykefraværet var bare 3,1 prosent lavere i 2008 enn i det første avtaleåret 2001. Målet om å øke avgangsalderen for seniorarbeidstagere har ført til at denne er økt noe (seks måneder), men rapporten konkluderer med at målet om å få inn folk med redusert funksjonsevne har mislykkes.

Det som er interessant her er å se på virksomheter som ikke er IA-bedrifter. Mange lar være å delta fordi de ikke har et sykefraværsproblem. Mer interessant er det å se på dem som har et sykefraværsproblem, men lar være å delta.

Et børsnotert entreprenørselskap jeg kjenner, klarte å få ned sykefraværet fra ni prosent til tre prosent innen kort tid. Ledelsen valgte å sette søkelys på problemet på alle nivåer i organisasjonen. Arbeidsskadestatistikken ble oppdatert regelmessig og nøye analysert. En serie tiltak ble innført der det var mest relevant, og ledere på alle nivåer måtte rapportere regelmessig om utviklingen.

Min påstand er at med kunnskap, vilje og styring kan alle virksomheter redusere sykefraværet. Problemene er spesifikke for den enkelte bedrift; det som passer for byggebransjen passer ikke nødvendigvis for et departement.

Ikke egnet.

IA-avtalen, slik den fremstår i dag, er ikke egnet til å bidra nevneverdig til mindre sykefravær, særlig i staten og spesielt blant kvinner. Når arbeidslivets parter er så ivrige etter å videreføre avtalen skyldes nok dette andre forhold.

Det mest nærliggende er at både arbeidstager- og arbeidsgiverorganisasjonene ønsker å legge lokk på diskusjonen om sykelønnsordningen. Sandman-utvalget utredet årsakene til den sterke økningen i sykefravær og uførepensjonering utover 1990-tallet. Det foreslo at både arbeidstagere og arbeidsgivere i større grad skulle ansvarliggjøres. Arbeidstagerne skulle bidra med en egenandel på 20 prosent redusert bruttolønn pr. dag i arbeidsgiverperioden (16 dager), men ingenting fra og med 17. fraværsdag. Arbeidsgiverne skulle få et medfinansieringsansvar på 20 prosent av sykepengeutbetalingene fra folketrygden fra og med 17. dag og ut hele sykepengeperioden (ett år).

Dette kan være en besk medisin, men det er mulig at det er ingen vei utenom: Dette er hva pasienten trenger.

Men partene i arbeidslivet ønsker ikke å svelge medisinen. Og ingen politiske partier ser noen gevinst i å tvinge dem til å gjøre det.

IA-mysteriet er muligens ikke så mystisk likevel. Men narrespillet har en pris og den betales av deg og meg.

Min artikkel ble omtalt i NA24.