Long Litt Woon

HAPPY HOLIDAYS!

2011-12-06T19:51:00.001+01:00

I det offentlige rom er julefeiringenveldig kommersiell og tradisjonell. Hvordan angår dette det flerkulturelleNorge?

Dette skrev jeg om i Dagbladet, 27.desember 2009.

Jul i det flerkulturelle Norge

Long Litt Woon

magister i sosialantropologi

Julefreden har senket seg over Norgesland. Sett utenfra kan det se ut som om ”julekosen” er toppen av den norskekosepyramiden. I tillegg til de vanlige kosefaktorene som fysisk velvære,sosial harmoni og ro i sinnet, bekrefter julekosen også nordmenns kulturelleidentitet.

Selv har jeg feiret jul på ulikt vis iNorge. Jeg har vært frivillig medhjelper på arrangementer for mennesker som eralene i julen. Jeg har feiret jul sammen med naboene i sameiet: de var enteninnvandrere fra fjerne verdensdeler eller innflyttere fra norske bygder som, avulike grunner, ikke ønsket å feire jul sammen med slekten. Og jeg har feiretjul på tradisjonelt vis, fordi jeg hører til i en norsk familie.

For fremmede i Malaysia, hvor jeg kommerfra, er sjansen stor for å bli invitert til feiringen av en lokal høytid elleren familiebegivenhet. Folk i Malaysia opplever ofte fremmede gjestersom spennende innslag i et ellers ritualisert familieselskap.

I Norge, derimot, er ofte feiring avhøytider og familiebegivenheter begrenset til den nærmeste familie. Slik er detogså med julen. Julen i Norge kan derfor oppleves som en tid hvor ensomhetenforsterkes for folk uten familie.

I USA har man kollektivbetegnelsen"Happy Holidays". Den refererer til alle vinterhøytider, fraHøsttakkefesten (Thanksgiving, den siste uken i november) frem tilnyttårsfeiringen. Kalendermessig kommer julen omtrent til samme tid som viktigehøytider for store grupper som muslimer, jøder ogafro-amerikanere. ”Happy Holidays” har ingen religiøs tilknytning,og kan derfor fungere som en hilsen både til kristne som feirer jul, muslimersom feirer Id, jøder som feirer Hanukkah eller afro-amerikanere som feirerKwanzaa. Mange gifter seg på tvers av religion i USA, og ”HappyHolidays” kan omfatte alle i familien, uansett religion.

”Happy Holidays” er ikke barereligionsnøytral, den kan også være en varm, sekulær hilsen i vintermørket. Iden siste uken av desember, frem til nyttår, har mange fri fra jobben. Samtidigsnur solen, og dagene begynner å bli lysere.

President Obamas tale til nasjonen 24.desember i fjor begynte med ”Happy Holidays” og ble avsluttet med et ønske omet godt nyttår. Han refererte spesifikt til jul et par ganger i talen, meningen andre religiøse høytider ble nevnt. Likevel ble talen oppfattet somrettet til alle, uansett religion.

Er det mulig å tenke seg noe tilsvarendehilsenen som ”Happy Holidays” i Norge?

I Norge domineres desember måned mest avden kommersielle julehandelen. Dette støttes opp av Skatteetaten som halvererskattetrekket i desembermåneden. I tillegg har vi julemarkeringer på jobben somjulebord og julegratiale fra arbeidsgiveren, og den tradisjonelle julefeiringenhjemme med familien, ofte sammen med familiemedlemmer man ikke er sammen med såofte gjennom året.

Jesu fødsel, utgangspunktet forjulefeiringen, kommer i bakgrunnen, og mange går ikke i kirken selv om det erjul. For nordmenn flest er julen viktig mer på grunn av dens kulturelle enndens religiøse betydning. Jul er en tid for ritualer og tradisjoner hjemme, foralt fra kveldens meny til pynten og musikken. Hver jul er som et nytt arkeologisklag som sementerer nordmenns nærmeste sosiale relasjoner og kulturellidentitet. I tillegg er det fridagene i julen mange ser frem til: man drar påhytte eller, tvertimot, man reiser til varmere strøk som et avbrekk fra snø,sludd og is.

Intensjonen bak en eventuell introduksjonav hilsenen ”Happy Holidays” i Norge er ment å være inkluderende og å sende envarm tanke til flest mulig i en mørk og kald årstid.

Enkelte vil kanskje se på dette uskyldigeforslaget som et ”angrep” på julen eller norsk kultur. Men slik bør det ikkeoppfattes.

Et sentralt element i juleevangeliet erJosef og Marias leting etter et rom i herberget der deres barn kunne fødes.Raushet, sjenerøsitet og åpne dører bør være kjernetegn for denne høytiden, somkristne deler med mange andre religioner.

Jegønsker alle en hyggelig helg, en fredelig jul og et godt nytt år.

Follow your heart

2011-10-06T08:59:00.000+01:00

VG tar saken

2011-09-05T20:19:00.000+01:00

VG har tatt til orde for en endring i språkbruken etter 22/7. Avisen ønsker nå å snu ordstillingen, og heller snakke om pakistansknordmenn (og ikke norskpakistanere), muslimske nordmenn (og ikke norske muslimer) mv. Grunnen er fordi mange av dem som omtales som norskpakistanere ol er norske borgere, født og oppvokst her i landet. Avisen viser også til praksisen i USA hvor en norskamerikaner er ikke en nordmann med amerikanske aner, men en amerikaner med norske forfedre.

Dette skrev jeg om nøyaktig fire år siden i Aftenpostens signertspalte. Better late than never!

007 does his bit for women all over

2011-03-08T14:31:00.000+01:00

Kvinner i styret. Norge på topp i ny undersøkelse.

2011-03-07T10:39:00.004+01:00

I anledning Kvinnedagen 2011:
En nylig utgitt rapport undersøker kjønnsfordelingen i styrer og reguleringstiltak i en internasjonal sammenheng. Rapporten fra Deloitte Global Center for Corporate Governance, "Women in the boardroom: A global perspective", sammenlikner status i 12 land og presenterer en oversikt over iverksatte tiltak for å øke den kvinnelige styreandelen.

Happy New Year!

2010-12-28T04:32:00.000+01:00

On top of the Opera in Oslo (photo: Johs. Bøe)

Døden er livsviktig

2010-06-09T23:51:00.003+01:00

I dag tar pårørende mer regi ved begravelser.
Men betyr dette at vi har forandret vårt forhold til døden?

PÅRØRENDE I DAG velger ikke bare tradisjonelt i en begravelse. Dette har av og til ført til heftige diskusjoner mellom avdødes nærmeste og prester – i tilfeller med kirkelig gravferd, som fortsatt er det de fleste velger – med begravelseskonsulenter i rollen som «meglere». Uenigheter kan for eksempel handle om musikalske innslag og visning av videoinnslag fra avdødes liv.

Den siste avskjeden er i dag åpen for mange flere personlige uttrykk. Mange har derfor også selv skrevet ned på papir hvordan de ønsker seg at deres egen gravferd skal være, helt ned til de minste detaljer. Det oppleves som viktig å formidle egne ønsker, ikke bare av hensyn til de pårørende som på kort tid skal gjøre mange valg, men også slik at man får en avskjed som er i tråd med egne verdier.

Etterspørsel etter personlige uttrykk skaper også tilbud; på nettsider til begravelsesbyråer har man anledning til å lagre ønsker om hvordan man ønsker sin egen gravferd.

Mer individualiserte begravelser er kommet for å bli; de gamle gravferdsskikkene er i ferd med å gå i oppløsning. Dette er en del av den postmodernistiske tidsånden; vi iscenesetter våre liv – og vår død. Vårt prosjekt med konstruksjon av identitet følger oss inn til døden.

Men betyr dette at vårt forhold til døden er endret? Jeg tror ikke det. Vårens debatt i Aftenposten viser at det er fortsatt en «dødsfobi» i samfunnet.

Døden er livsfjern. Delvis fordi vi lever i et samfunn som dyrker ungdom; alderdom blir derfor synonymt med å gå ut på dato. I enkelte andre land, som vi vanligvis ikke ønsker å sammenligne oss med, legges det vekt på at folk som har levd en stund har ervervet erfaring, innsikt og visdom som fortjener respekt. Men en medvirkende årsak til vår avstand til døden er at i vår tid dør vi ikke hjemme; tre av fire dødfall skjer på institusjon.

Vi snakker om «kunsten å leve», men ikke om «kunsten å dø». Vi snakker om «livskvalitet», men ikke om «dødskvalitet».

Men én ting er sikkert: At vi skal dø. Å dø er ikke bare en fysisk handling. Den har også eksistensielle dimensjoner – for oss når vår tid kommer, og for våre nærmeste.

Jeg er overbevist om at døden er tyngre når den er usynlig, og når vi fornekter at død er en like naturlig del av menneskelivet som fødsel. Jeg tror at en «normalisering» av døden er veien å gå.

En måte å gjøre dette på er å gjøre det lettere for pårørende å ha den avdøde hjemme før gravferden – slik det var vanlig i Bygde-Norge i gamle dager og slik det fortsatt er vanlig i andre land i dag. Dette gir anledning til «likskue», til besøk og samtale i avdødes nærvær. Når døden inntreffer ved en ulykke på et offentlig sted, er det ikke uvanlig i dag med «spontanaltere» med levende lys, blomster, dikt og tegninger. Elektroniske minnetavler på Facebook og lignende gir nye muligheter for trøst.

Vi har behov for å sørge, men i et samfunn der døden fornektes, regnes sorg som en luksus vi ikke har råd til. Venner og bekjente blir nesten «utålmodige» fordi man fortsatt ikke har kommet seg over tapet.

Norge er blitt kåret som verdens beste land å leve i. Når skal det også være verdens beste land å dø i?

Publisert i Aftenposten, 25. mai 2009

Kultur: fra anekdoter til strategisk kunnskap

2010-06-01T19:44:00.008+01:00

World Citizens

Mange bedrifter har havnet i pinlige og kostbare situasjoner utenlands, gjerne med statlig hjelp. Nå valfarter norske bedriftsledere til Shanghai, anført av Trond Giske. Har de lært, spør Long Litt Woon.

Lær av tabber på tur

Artikkel publisert i Dagens Næringsliv, 1 juni 2010

Norske selskaper, med datterselskaper i utlandet og kunder verden over, har blant sine ansatte mye kunnskap om kultur av kommersiell interesse . Men uten aktiv forvaltning og

intern formidling av ervervet kunnskap, klarer ikke selskapene å foredle kulturkunnskapen til ”kulturintelligens”.
Kultur er ikke bare noe eksotisk og fjernt ute i den store verden: også vi i Norge er kulturbærere. Det er derfor ikke nok med ”alminnelig sunn fornuft” i møte med fremmede. Sunn fornuft gir mening helst hos dem som deler den samme sunne fornuften. Sunn fornuft er lokalforankret. Den blir meningsløs for dem som ikke likner en selv.

Dessverre finnes det nok av eksempler på at norsk næringsliv, også i regi av velvillige statlige støttespillere, har kommet opp i pinlige og kostbare situasjoner på grunn av kulturblindhet.

Ett eksempel er at på et seminar om Norge i utlandet med norske foredragsholdere, norsk kulturinnslag og en stor norsk delegasjon kom det kun én utlending. Når den enslige deltakeren så står opp og går midt i programmet, hører det til skrekkhistoriene.

Frykten for å havne i slike situasjoner skaper et marked for kurs og bøker: hvordan skal man drive business i X-, Y- eller Z-land? Utfordringen her er at fremmede kulturer ofte forflates til sjablonger. Det er lett å tenke på utlendinger som en gruppe der alle er fanget av sin kultur, sin religion og sine tradisjoner - mens vi tar utgangspunkt i at i Norge er vi alle unike, oppegående individer.

Selv om salget av bøker og kurs tyder på en viss kulturbevissthet og erkjennelse av forskjeller, er det viktig å huske at kultur er ikke alt, og alt er ikke kultur.

Når norske næringslivsaktører møter sine kolleger eller kunder, aktuelle eller potensielle, i utlandet, møtes de ikke som kloninger av hver sin kultur, men som individer som bærer med seg sin kulturelle ”bagasje”. Som medlem av flere sosiale grupper er vi bærere av ikke bare én, men mange kulturer. I tillegg til nasjonalkulturen, bærer vi for eksempel også kultur og verdier fra stedet vi vokste opp, vår utdanningsbakgrunn, vår bedriftskultur osv. I tillegg bærer vi også med oss våre personlige ”bagasjer”, for eksempel ved vår kommunikasjonsform.

Vi møtes ikke i et vakuum. Vi må skjelne mellom ulike møteplasser og maktforhold. Møter med kundegrupper er noe annet enn møter med lokale ansatte i datterselskapene. Hva skjer når en norsk delegasjon fra hovedkvarteret i Norge reiser ut for å ha møter med lokalansatte i datterselskaper? Selv om de etter hvert har lært seg den norske væremåten, kan man fort gå glipp av verdifull lokalkunnskap hvis man ikke aktivt legger til rette for at synspunkter kan komme frem på utlendingenes egne premisser. Antropologisk feltarbeid i lokalkontorene ute etter at gjestene fra Oslo er reist kan bidra til å spisse selskapets kulturintelligens. Kunnskap om, for eksempel, hvilke hersketeknikker som bevisst eller ubevisst brukes av nordmennene kan forbedre kommunikasjon.

Nordmenn på jobb i utlandet sitter inne med verdifull kulturkunnskap. Når vi en gang har utvidet vår kulturhorisont, er vi forandret og ikke den vi en gang var. Erfaringen er irreversibel. Istedenfor at slik kunnskap forblir anekdotisk og spredt omkring i selskapet, kan systematisk samling og læring føre til at man slipper å finne opp hjulet på nytt – eller gjøre de samme kulturtabbene om igjen.

Tilsvarende systematikk i debriefing av utlendinger fra datterselskaper som kommer til Norge for kortere eller lengre opphold kan også være lærerikt, for dem og for nordmennene selv.

Det er gjennom utlendingenes øyne vi får øye på oss selv. Det var i Norge jeg oppdaget Malaysia.

Norsk næringsliv har mye å vinne på en mer systematisk tilnærming til kulturkunnskap. Gjennom å foredle kulturkunnskapen, kan norsk næringsliv få utnyttet potensialet i selskapets kulturintelligens.

Work-life balance: Only for developed countries?

2010-05-13T08:09:00.004+01:00

The following article was published in the CSR Digest, 13 May 2010.

The National Union of Bank Employee (NUBE) has launched a campaign to increase Malaysia’s current policy of 60 days maternity leave to for 90 days maternity leave in the public and private sectors. Human resource (HR) managers have rejected the initiative citing higher costs, negative effects for productivity and inconvenience; in their view, 60 days is sufficient for recovery and for looking for alternative plans for childcare. When interviewed, some HR managers have added that extended maternity leave might be fine for developed countries, but not for Malaysia.

Is work-life balance only an issue for developed countries? How can improved work-life balance benefit businesses – in both developing and developed countries?

Let me draw on Norway’s experience, since I am familiar with it having once been the Director for the Centre for Gender Equality in Norway. Today, Norway has one of the world’s highest levels of female participation – over 70 % – in the labour force. Thirty years ago, less than half of all Norwegian women were employed. Norwegian women’s greater participation in the labour force is a major factor in pushing Norway’s GDP per capita ranking from 9^th place in 1980 to 2^ndplace today.

United Nations Development Programme (UNDP) data estimates that Malaysia’s Gross Domestic Product, currently ranked at 51^st place, is capable of growing by two to four per cent annually if women’s labour participation rate is to rise from 47 per cent to 70 per cent. How can Malaysian women also play a role as wealth creators in the nation?

From the Norwegian example, we can conclude that in order for this to happen, important social policy needs to be put in place and attitudes need to be prodded to change.

A major paradigm change in Norway was the acknowledgement of an obvious fact of biology in public social policy – that children have both a mother and a father. Therefore, what was once termed “maternity leave” is now called “parental leave”.

“Parental leave” in Norway today has two components; one (major part) which the parents divide among themselves as they choose fit and another which is earmarked for the father alone. In general, the rule is 46 weeks with 100% pay or 56 weeks with 80% pay. Ten of the 46/56 weeks are earmarked for the father. If the father does not take “his” leave, the parents lose the weeks earmarked for the father.

When this policy was introduced in the early 1990s, only 2-3% of fathers went on ”paternity leave”. Today, over 90% of Norwegian fathers do so. By making it easier to make socially unconventional choices, social policy can “help” to change attitudes.

Improved work-life balance is not only something which will solve some of the problems faced by women in the workforce; it is also an effective social policy instrument to create wealth for the nation.

In addition, improved work-life balance can also be the single competitive advantage one business might have over another. One thing the HR managers who rejected NUBE’s campaign seem to have in common is their narrow perspectives and general short-sightedness.

In the competition for top talent, HR managers need to understand what young talents are looking for in a workplace. Not only is the younger generation less likely to stay in one workplace for very long, they are also more picky about whom they want to work for. Working mothers and mature workers are examples of untapped talent groups HR managers might need to start attracting sooner or later given the nation’s skill shortages. Improved work-life balance, not only regarding parental leave following childbirth but also eldercare support and other flexible work arrangements, can contribute towards retaining an company’s current top employees and towards making the company a more attractive workplace for prospective candidates. Improved work-life balance is not a luxurious HR policy only rich, developed countries can afford. It is a necessary feature of businesses – in both developing and developed countries – which invest in their workforce, and in their own future.

Comment in the media.

Pariakasten

2010-05-10T15:21:00.006+01:00

Selvstendig næringsdrivende er pariakasten i norsk politikk. Næringsminister Trond Giske prioriterer storkapitalen. Tror han, som mange andre, at gründere er småkjeltringer som snyter på skatten?

Debattinnlegg publisert i Dagens Næringsliv 10. mai 2010

Statsråd Trond Giske har, på kort tid, blitt storkapitalens yndling, og han gir inntrykk av å trives med å spise kirsebær med de store.

Hittil har han glemt at mange store har også en gang vært små. Mange av dagens ledende næringslivsaktører startet også opp i garasjen eller ved kjøkkenbenken.

Og vi er mange som sår frø, dyrker og legger til rette for fremtidens kirsebærtrær. Selvstendig næringsdrivende inngår i gruppen små- og mellomstore bedrifter i Norge. Den står for ca to tredjedeler av sysselsettingen og 55 prosent av omsetningen i næringslivet. Antall hel- og deltidsarbeidsplasser som hvert år skapes av etablerere i sine små foretak er derfor betydelig og viktig for dem det gjelder, og for samfunnet. Det er uforståelig hvorfor en gruppe som bidrar til å sysselsette seg selv – og andre –skal behandles så stemoderlig.

At gründerlivet ikke er uten risiko viser tall fra Statistisk sentralbyrå: 60% av nyetablerte foretak overlever i ett år, og bare 30 % av gründerne driver fortsatt virksomheten etter fem år.

Mange antar, men tør ikke si høyt, at det finnes kjeltringer blant selvstendig næringsdrivende, folk som kun bruker foretaket som et skalkeskjul for tvilsomme fradrag. Hvis dette er riktig, er det en liten sak for smarte byråkrater i Finansdepartementet å lage en enkel regel eller to som kan skille råtten klint fra genuin hvete. Gruppen selvstendig næringsdrivende er mangfoldig. Den bør ikke bli behandlet som en pariakaste fordi det muligens finnes noen luringer blant dem. Statsråd Trond Giske bør konsentrere seg om er hvordan han kan fjerne den kollektive avstraffelsen av gruppen.

Venstreleder Trine Skei Grande skrev torsdag i denne avis om hva hennes parti ønsker å gjøre for å bedre arbeidsvilkårene for selvstendig næringsdrivende som driver enkeltpersonsforetak. Hun tok ikke opp situasjonen for små aksjeselskaper. Aksjeselskap er den vanligste organisasjonsform blant norske foretak.

Norsk aksjelov stiller formelle krav som ikke skiller mellom de største og de minste selskapene, hvor eier, styreleder og daglig leder er én og samme person. Norge blir alene om obligatorisk revisjonsplikt for mindre aksjeselskaper når Sverige følger Danmark og fritar 250 000 selskaper for revisjon. Svenskene vurderer også å senke etableringskravet til aksjekapital fra 100 000 til 50 000 kroner. Fra før vet alle som følger med at EU unntar mindre foretak for revisjonsplikt.

Det er et mysterium hvorfor det skal være flere skurker blant selvstendig næringsdrivende i Norge enn i land vi liker å sammenligne oss med.

Giske bør vurdere forenkling av regelverket for små aksjeselskaper, slik at denne selskapsform blir mer attraktiv for flere. Ved ikke å vise større interesse og engasjement, i motsetning til våre europeiske konkurrenter, bidrar han og regjeringen til en negativ utvikling for norsk næringsliv.

Næringsministeren bør vise at han er handlingens mann, også når det gjelder arbeidskår for nåtidens selvstendig næringsdrivende.

Grenser for religionsfrihet?

2010-05-09T07:17:00.001+01:00

Går det en linje mellom Dagbladets trykking av Muhammed-tegningen her hjemme og debatten i FN i Genève? Dette er temaet for min artikkel i Dagbladets AGENDA-spalte 9. mai 2010.

I Genève foregår det for tiden en tautrekking i FN som lett kan tolkes som en kamp mellom liberale, sekulære krefter på den ene siden og fundamentalistiske, religiøse krefter på den andre. Aktiv i denne kampen er Organization of the Islamic Conference (OIC), en samling av 57 land, som har arbeidet i mange år for å etablere prinsippet om at også religioner, ikke bare individer, trenger FNs beskyttelse. OICs arbeid kretser rundt konseptet ”fornærmelse av religion”.

For enkelte handler dette om en ”sivilisasjonskamp” mellom Vesten og den islamske verden. Men er det dette striden står om?

Nylig vedtok FNs Human Rights Council å vedta en ikke-bindende resolusjon som sier at landene plikter å beskytte mot ”fornærmelse av religion”. Umiddelbart ser dette ut som nok en seier for OIC, og for Kina, Cuba, Russland, Nicaragua, Bolivia, Filippinene og Sør-Afrika, som støttet OIC-landene.

Men resultatet i FNs Human Rights Council i mars 2010 ble også feiret av resolusjonens motstandere: USA, Europa og Argentina, Chile, Mexico, Sør-Korea, Uruguay og Zambia. Motstanderne feiret at marginen denne gangen var svært liten – kun tre stemmer – og er stadig minkende. I tillegg hadde land som tidligere var tause nå tatt ordet i debatten og talt mot resolusjonen. Motstanderne håper at stemningen er i ferd med å snu, i deres favør.

Når Mohyeldeen Mohammad grep mikrofonen og advarte mot terrorangrep i Norge, Fredprisens hjemland, ble vi alle sjokkerte og sinte. Den dominerende rammen for debatten i mediene var, nok en gang, kampen mellom Vesten og Islam.

Et eksempel fra Malaysia, hvor statsreligionen er Islam, kan muligens hjelpe oss å se litt mer nyansert.

En menneskerettsorganisasjon, Sisters in Islam, ble nylig saksøkt i Malaysia: saksøkeren ønsket at organisasjonen fjerner ordet “Islam” i navnet fordi ”det er en fornærmelse mot Islam”. ”Sisters in Islam” er en progressiv kvinneorganisasjon som er toppskolert i Koranen og som utfordrer konservative muslimske tolkninger av Islam i Malaysia. Nylig har, for eksempel, ”Sisters in Islam” forsøkt å hindre piskingen av tre muslimske kvinner i Malaysia som har hatt sex utenfor ekteskap. Søksmålet er et eksempel på hvordan beskyttelse mot ”fornærmelse av religion” kan bli misbrukt mot andre menneskerettigheter, som organisasjonsfrihet og ytringsfrihet.

Dette eksempelet fra Malaysia viser at kampen om ” ”fornærmelse av religion” ikke nødvendigvis handler om Vesten mot Islam, eller om sekulære mot religiøse krefter. Eksempelet viser at kampen foregår også innenfor Islam; ulike muslimske grupper kjemper om kriterier for hva som er en god muslim. I denne striden bør FN ikke engasjere seg. FN kan ikke gi én religiøs retning gudsprivilegier i forhold til en annen religiøs retning. Dette illustrerer også hvor problematisk begrepet ”fornærmelse av religion” er for en organisasjon som FN.

I kjølvannet av Dagbladets trykking av Muhammed-tegningen kunne man høre mangfoldet i oppfatninger blant norske muslimer - hvis man anstrengte seg litt, fordi mer moderate oppfatninger kommer ikke til orde like ofte eller like lenge som Mohyeldeen Mohammad.

Ved den siste FN-konferansen om menneskerettigheter (Durban II) ble Israel karakterisert som en “rasistisk stat” av Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Dette viser hvilke praktiske valg Norge, og andre land, står overfor som medlemmer av FN. Mange land reagerte med å forlate konferansesalen, mens utenriksminister Jonas Gahr Støre valgte å tale fra den samme talerstolen som Ahmadinejad. Norges posisjon var at Norge, og verden forøvrig, blir taperne ved trekke seg fra arenaen når noe sies som vi ikke liker.

Det er ingen tvil om at OIC-landenes bekymring for økende islamofobi i land der muslimer er en minoritet, har faktisk grunnlag i mange muslimers liv. I Europa har Sveits nettopp vedtatt å forby minareter til moskeer, og Frankrike og Belgia planlegger å forby nikab i det offentlige rom. Samtidig er det også et faktum at internasjonale menneskerettigheter er designet for å beskytte individers religionsfrihet, ikke for å beskytte religiøse systemer. FN kan ikke være ”dommer” for interne religionsstrider. Dessuten er det mange mennesker som bekymrer seg for at religiøse bevegelser skal få større makt og innflytelse enn de allerede har.

Debatten i FN om ”fornærmelse av religion” er en avsporing.

Temaet burde være bedre vern mot diskriminering for hver enkelt verdensborger, uten hensyn til religion og andre former for livsanskuelse.

Med likestilling på hjernen

2010-03-07T06:40:00.007+01:00

Do women have only mushy peas for brains?

originally uploaded by dadadreams

Harald Eia bruker første episode av TV-programmet ”Hjernevask” til å hevde at det er for mye likestilling som er grunnen til at mange kvinner velger kjønnstradisjonelle yrker i Norge. Det er underholdende TV, og det skaper debatt. Men er det sant?

Artikkel i Dagbladets Agenda-spalte, 7. mars 2010

Norge, likestillingens høyborg, har Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked. Da jeg tidligere var likestillingsdirektør, var det en ganske stor utfordring å få folk til å skjønne hvorfor det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er et problem, og hvorfor det til alt overmål er en særnorsk utfordring.

Når man sier at arbeidsmarkedet er kjønnsdelt, viser det til at noen yrker tradisjonelt oppfattes som ”mannsyrker”, som mekaniker og rørlegger, mens andre yrker tradisjonelt oppfattes som ”kvinneyrker”, slik som sykepleier og sekretær. Det kan være mange ting som bidrar til en slik kjønnsdeling. Fra et likestillingsperspektiv er det uansett et problem hvis kjønn skal sette grenser for, i dette tilfelle, folks yrkesvalg. I et samfunnsperspektiv er dette et problem hvis det fører til at tilgjengelig kompetanse og talent ikke blir tatt i bruk. Når vi bruker oljeinntekter til å smøre samfunnshjulene så mye som vi gjør, må vi også tenke på hva vi skal leve av etter oljen.

Norske kvinner velger, sammenlignet med andre land, ikke bare litt kjønnstradisjonelt, men svært kjønnstradisjonelt. I Norge velger åtte av ti kvinner arbeid i ti av de mest kvinnedominerte yrkene. OECD-gjennomsnittet er seks av ti. Det vil nok overraske mange. Arbeidsmarkedet i Norge er mye mer kjønnssegregert enn andre land som Norge pleier å konkurrere med om palleplass, på diverse globale likestillingsindekser. Som et apropos til Eia, hvis det er skulle være riktig at mye likestilling gir mer kjønnstradisjonelle yrkesvalg, kunne man ventet å se det samme fenomenet i for eksempel Island, Danmark, Sverige og Finland, som også er blant verdens mest likestilte land. Men det er altså ikke tilfellet.

Det er viktig å poengtere at det kjønnsdelte arbeidsmarkedet i Norge ikke er et stabilt fenomen – det har endret seg over tid, og vil fortsette med det. Mens flere kvinner etter hvert velger mer såkalte ”mannsyrker”, er det færre menn som velger såkalte ”kvinneyrker” i tilsvarende grad.

Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet endrer seg mest for den delen som krever høyere utdanning. Imidlertid ser vi få endringer på den delen av arbeidsmarkedet som krever lavere utdanning. Vi har med andre ord et delt fenomen som endrer seg i ulikt tempo, avhengig av utdanningsnivå.

Et særtrekk med norske kvinner er at 43 prosent arbeider deltid, mens i andre OECD-land er gjennomsnittet 26 prosent. Hvorfor velger så mange norske kvinner, med både høy og lavere utdanning, å arbeide deltid?

I tillegg til biologi, samfunnets forventninger og press fra kommersielle krefter - som Eia bruker som forklaringsalternativer, - er strukturelle forhold en relevant faktor.

Selv om mange selv opplever at de tar frie, individuelle valg, er det liten tvil om at adferd har en tendens til å følge det som samfunnet muliggjør. Foreldrepermisjonen er et godt eksempel. Far har kunnet dele foreldrepermisjonen med mor helt siden 1977, men få benyttet seg av denne muligheten da. Da fedrekvoten ble innført på begynnelsen av 90-tallet, var det 2-3 prosent av fedrene som tok ut foreldrepermisjon. I 2005 var prosenten økt til 91 prosent.

Når norske byråkrater reiser verden rundt og forkynner hvordan vi i Norge klarer å få både i pose og sekk, det vil si høy kvinnelig yrkesdeltakelse og høy fødselsrate, viser de til den uslåelige kinderegg-kombinasjonen familie-, arbeids- og likestillingspolitikk. Det norske budskapet går ut på at insentiver i samfunnet på et langt bredere felt enn bare det snevre ”kvinneproblemet” med fødsel, gjør at mange i Norge velger nettopp å være både yrkesaktive og å få mange barn i livsløpet. Det handler blant annet om ordninger som, kombinert, er fremmede for utlendinger som: barnehager, vern mot å måtte opplyse om graviditet ved ansettelse, og fedrekvote.

Hvis Eia ville lage debattskapende TV-underholdning som er enda mer forankret i virkeligheten, kunne han ta opp dette spørsmålet: er det de samme samfunnsforholdene som bidrar til at norske kvinner både deltar i arbeidslivet og føder relativt sett mange barn, som også forklarer den høye andelen kvinner som arbeider deltid? Kan kvinners deltid i Norge muligens henge sammen med samfunnsforhold som for eksempel sjenerøs foreldrepermisjon, god barnehagedekning og fleksible rammer i arbeidslivet?

Hvis Norge skal dekke landets fremtidige behov for ekspertise, må flere kvinner lokkes til å arbeide heltid, og på områder som krever naturfag og andre industrirelevante fag, som ofte oppfattes som som tradisjonelle ”mannsfag”.

Klarer man dette, vil det halvere kjønnsdelingen i det norske arbeidsmarkedet.

PS
I tillegg til arv og miljø, er det også penger. Hva om sykepleiere fikk ingeniørlønn og ingeniører fikk sykepleierlønn? Cash is King/Queen!

Den kinesiske kalender.

2010-02-15T13:49:00.004+01:00

Gong Xi Fa Cai!

Til alle som lurer på hvilket (kinesisk) år de er født i: slå opp i denne tabellen.

Som kjent bruker kineserne lunisolarkalenderen. Dette innebærer at den kinesiske og den gregorianske kalenderen er ikke 100% sammenfallende. Særlig dem som er født i begynnelsen av den "norske" kalenderen bør være obs på dette.

Gender equality in Norway. The Global Gender Gap 2009

2010-02-08T10:13:00.015+01:00

Norway's ranking in the latest Global Gender Gap report has fallen to number 3 from number 2 (2006, 2007) and number 1 (2008). While Norway continues to have relatively high scores for subindexes like "political empowerment" and "economic participation and opportunity", it ranks (relatively) lower for "educational attainment" and "health and survival".

Overall, Iceland (1) has claimed the top spot of the World Economic Forum’s Global Gender Gap Index 2009 from Norway (3) which slipped to third position behind Finland (2). Sweden (4) completed the Nordic countries’ continued dominance of the top four.

The report’s Index assesses countries on how well they are dividing their resources and opportunities among their male and female populations, regardless of the overall levels of these resources and opportunities. In other words, it is possible for a country with low income to have a high score (e.g. Mozambique, ranked at 26) or to have a high income and a low score (e.g. Saudi Arabia, ranked at 130).

The Philippines (9) lost ground for the first time in four years but remains the leading Asian country in the rankings. Singapore is ranked at 84 while Malaysia is ranked at 100 (out of 134 countries).

South Africa and Lesotho made great strides in closing their gender gaps to enter the top 10, at sixth and 10th position respectively.

For more information in English about gender equality in Norway, check:
http://www.gender.no/
http://www.ssb.no/likestilling_en/

The Allah controversy in Malaysia

2010-02-03T12:55:00.005+01:00

Church in Taiping after being scorched by petrol bomb (private photo)

My article about the Allah controversy in Malaysia was published (in Norwegian) in Aftenposten, 3 Feb 2010.

Kirkebranner og løfter for 2010

Saken som opptar folk i Malaysia i dag er førsøk på nedbrenning av kirker. Regjeringen arbeider på spreng for å roe ned gemyttene. Og for ikke å skremme bort investorer.

Kirkebrannene må forstås på bakgrunn av et etnisk kvoteringssystem som ble innført for å fremme malayernes stilling overfor de etniske minoritetene, kinesere og indere på slutten av 60-tallet. I dag er systemet blitt en del av kulturen. Lander man på hovedflyplassen, blir passet stemplet av en malay. Når man skal ta en taxi til byen, er sjåføren en malay. Når taxien stanser på en rasteplass langs motorveien, er alle matbodene bemannet av malayer. Andre etniske grupper enn malayer blir ikke tildelt offentlige kontrakter, lisenser eller tilskudd.

Like før brannsforsøkene hadde statsministeren, i nyttårstalen, lovet at alle valgløfter gitt på sentrale politiske områder skal leveres i år. Disse løftene går ut på at kriminaliteten skal ned, korrupsjonen skal bekjempes, infrastrukturen på landsbygda skal forbedres, offentlig transport i urbane strøk skal styrkes, utdanningssystemet skal forbedres, og fattigdom skal bekjempes.

Året 2009 har vært preget av flere spektakulære skandaler. Et nytt sportsstadium kollapset før det ble tatt i bruk. Landets nye storhavn, Port Klang har ikke blitt bygget selv om pengene er blitt utbetalt. Og nylig ble to jetmotorer stjålet fra en militærbase. De har en verdi av 100 millioner ringget (NOK 170 millioner) og er nå blitt sporet opp i Argentina. Diagnosen som florerer i Malaysias livlige bloggverden er at dette vitner om korrupsjon i stor skala, på alle nivåer og på mange områder. Når korrupsjon er innvevd overalt i samfunn og næringsliv, blir det fristende å supplere, eller erstatte, lønn med lettjente penger. Når "alle" gjør det, oppfattes man gjerne som dum eller naiv ved å la være.

Statsministeren har sendt opp en prøveballong om at det kan være riktig å revurdere kvoteringssystemet. Men det er vanskelig se hvordan majoriteten, som er tjent med et slikt økonomisk apartheidsystem, vil være villig til uten videre å gi avkall på sine privilegier.

Religion og etnisitet henger tett sammen i det flerkulturelle, flerreligiøse Malaysia. Malayere, majoriteten, er muslimer, mens kinesere og indere er i hovedsak henholdsvis buddhister og hinduer. Misjonærvirksomhet, også fra Norge, har ført til en god del kristne også blant kineserne og inderne.

Når religion følger etniske skillelinjer, blir kirkebrenning også et uttrykk for at etniske minoritetene skal kjenne sin plass.

De fleste i Malaysia skulle gjerne har sett alle nyttårsløftene til statsministeren oppfylt. Og fortsatt fredlig flerreligiøs sameksistens. Den økende oppslutning omkring opposisjonen tyder på at mange ikke har tillit til regjeringen.

Statsminister Najib Razak har en stor utfordring. Han trengte ikke å slukke kirkebranner i tillegg til å få økonomien på rett kjøl etter den globale finanskrisen. Måten han håndterer den religiøse uro fremover vil vise om han er statsminister bare for malayerne eller for hele Malaysia.

Check these out:

Article by Anwar Ibrahim in the Wall Street Journal

Cartoons:
http://www.thenutgraph.com/allah-debate-1
http://www.thenutgraph.com/allah-debate-2

Alternative media sources from Malaysia:
www.themalaysianinsider.com
www.malaysiakini.com
www.thenutgraph.com
www.loyarburok.com

Slides for Sharing

2010-01-31T15:59:00.001+01:00

Since I started uploading presentations three months ago, statistics show that my presentations triggered

1315 views
120 average views per presentation

My most popular presentation was:

Hersketeknikk

274 views

0 favorite

View Popular Presentations

Happy Holidays

2009-12-30T11:09:00.001+01:00

I det offentlige rom er julefeiringen veldig kommersiell og tradisjonell. Hvordan angår dette det flerkulturelle Norge? Dette skriver jeg om i Dagbladet, 27. desember 2009.

Jul i det flerkulturelle Norge

Long Litt Woon

magister i sosialantropologi

woon@long.no

Julefreden har senket seg over Norges land. Sett utenfra kan det se ut som om ”julekosen” er toppen av den norske kosepyramiden. I tillegg til de vanlige kosefaktorene som fysisk velvære, sosial harmoni og ro i sinnet, bekrefter julekosen også nordmenns kulturelle identitet.

Selv har jeg feiret jul på ulikt vis i Norge. Jeg har vært frivillig medhjelper på arrangementer for mennesker som er alene i julen. Jeg har feiret jul sammen med naboene i sameiet: de var enten innvandrere fra fjerne verdensdeler eller innflyttere fra norske bygder som, av ulike grunner, ikke ønsket å feire jul sammen med slekten. Og jeg har feiret jul på tradisjonelt vis, fordi jeg hører til i en norsk familie.

For fremmede i Malaysia, hvor jeg kommer fra, er sjansen stor for å bli invitert til feiringen av en lokal høytid eller en familiebegivenhet. Folk i Malaysia opplever ofte fremmede gjester som spennende innslag i et ellers ritualisert familieselskap.

I Norge, derimot, er ofte feiring av høytider og familiebegivenheter begrenset til den nærmeste familie. Slik er det også med julen. Julen i Norge kan derfor oppleves som en tid hvor ensomheten forsterkes for folk uten familie.

I USA har man kollektivbetegnelsen "Happy Holidays". Den refererer til alle vinterhøytider, fra Høsttakkefesten (Thanksgiving, den siste uken i november) frem til nyttårsfeiringen. Kalendermessig kommer julen omtrent til samme tid som viktige høytider for store grupper som muslimer, jøder og afro-amerikanere. ”Happy Holidays” har ingen religiøs tilknytning, og kan derfor fungere som en hilsen både til kristne som feirer jul, muslimer som feirer Id, jøder som feirer Hanukkah eller afro-amerikanere som feirer Kwanzaa. Mange gifter seg på tvers av religion i USA, og ”Happy Holidays” kan omfatte alle i familien, uansett religion.

”Happy Holidays” er ikke bare religionsnøytral, den kan også være en varm, sekulær hilsen i vintermørket. I den siste uken av desember, frem til nyttår, har mange fri fra jobben. Samtidig snur solen, og dagene begynner å bli lysere.

President Obamas tale til nasjonen 24. desember i fjor begynte med ”Happy Holidays” og ble avsluttet med et ønske om et godt nyttår. Han refererte spesifikt til jul et par ganger i talen, men ingen andre religiøse høytider ble nevnt. Likevel ble talen oppfattet som rettet til alle, uansett religion.

Er det mulig å tenke seg noe tilsvarende hilsenen som ”Happy Holidays” i Norge?

I Norge domineres desember måned mest av den kommersielle julehandelen. Dette støttes opp av Skatteetaten som halverer skattetrekket i desembermåneden. I tillegg har vi julemarkeringer på jobben som julebord og julegratiale fra arbeidsgiveren, og den tradisjonelle julefeiringen hjemme med familien, ofte sammen med familiemedlemmer man ikke er sammen med så ofte gjennom året.

Jesu fødsel, utgangspunktet for julefeiringen, kommer i bakgrunnen, og mange går ikke i kirken selv om det er jul. For nordmenn flest er julen viktig mer på grunn av dens kulturelle enn dens religiøse betydning. Jul er en tid for ritualer og tradisjoner hjemme, for alt fra kveldens meny til pynten og musikken. Hver jul er som et nytt arkeologisk lag som sementerer nordmenns nærmeste sosiale relasjoner og kulturell identitet. I tillegg er det fridagene i julen mange ser frem til: man drar på hytte eller, tvertimot, man reiser til varmere strøk som et avbrekk fra snø, sludd og is.

Intensjonen bak en eventuell introduksjon av hilsenen ”Happy Holidays” i Norge er ment å være inkluderende og å sende en varm tanke til flest mulig i en mørk og kald årstid.

Enkelte vil kanskje se på dette uskyldige forslaget som et ”angrep” på julen eller norsk kultur. Men slik bør det ikke oppfattes.

Et sentralt element i juleevangeliet er Josef og Marias leting etter et rom i herberget der deres barn kunne fødes. Raushet, sjenerøsitet og åpne dører bør være kjernetegn for denne høytiden, som kristne deler med mange andre religioner.

Jeg ønsker alle en hyggelig helg, en fredelig jul og et godt nytt år.

Sin egen lykkes smed

2009-12-20T21:33:00.015+01:00

Hvorfor behandles næringsdrivende stemoderlig?

Hva kan næringsminister Trond Giske gjøre?

Selvstendig næringsdrivende velger å drive for egen risiko og trenger hverken medlidenhet eller særrettigheter. Men det er uforståelig hvorfor gruppen har langt dårligere vilkår enn andre næringsdrivende, blir løpende beskattet
hardere enn lønnsmottagere som tjener tilsvarende, og mangler grunnleggende sosiale rettigheter og trygd.

SELVSTENDIG NÆRINGSDRIVENDE inngår i gruppen små- og mellomstore bedrifter i Norge. Den står for ca. to tredjedeler av sysselsettingen og 55 prosent av omsetningen i næringslivet. Arbeidsvilkår for denne gruppen har konsekvenser for sysselsetting og verdiskaping. Til syvende og sist handler det om forutsetninger for velferdsstaten.

Som selvstendig næringsdrivende har jeg valgt å drive for egen risiko og trenger hverken medlidenhet eller særrettigheter. Men det er uforståelig hvorfor gruppen har langt dårligere vilkår enn andre næringsdrivende, blir løpende beskattet hardere enn lønnsmottagere som tjener tilsvarende, og mangler grunnleggende sosiale rettigheter og trygd. AFP for privat sektor, for eksempel, omfatter ikke denne gruppen.

Må tas alvorlig.

Grunnen til dette, tror jeg, er at selvstendig næringsdrivende faller mellom de tradisjonelle stolene i norsk arbeidsliv, arbeidsgiversiden og fagorganisasjonene. Denne organiseringen av arbeidslivet har gitt oss en ritualisert rytmisk dans, med myndigheter som dirigent og med forutsigbare elementer som forhandling, arbeidsfred, og enighet om hvordan arbeidslivskonflikter skal løses. Både myndighetene og arbeidslivets parter er så opptatt av seg og sitt at de bare ser en annen vei når selvstendig næringsdrivende ber om å bli tatt alvorlig.

Mange velger fortsatt å starte for seg selv under dagens næringsregime. Omtrent halvparten av alle foretak i Norge er personlig eide foretak. Antall hel- og deltidsarbeidsplasser som hvert år skapes av etablerere, er derfor betydelig. Bare i november 2009 ble 2500 nye enkeltpersonforetak registrert.

Mange kvinner velger denne selskapsformen. Også mange innvandrere etablerer enkeltpersonforetak. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at omtrent 4 prosent av innvandrerne eier sitt eget foretak. Andelen eiere blant innvandrere er lik gjennomsnittet for hele befolkningen, et faktum integreringsminister Audun Lysbakken bør merke seg.

Spørsmålet statsråd Trond Giske bør konsentrere seg om, er hvordan han kan fjerne den kollektive avstraffelsen av en gruppe som velger å stå utenfor den dominerende modellen for organisering av arbeidsliv. Denne gruppen er verdifull for samfunnet. Risikoen bærer de selvstendige selv. Ikke alle vil lykkes. Men deres suksess er ikke bare til glede for dem selv. Den kommer også samfunnet til gode.

Skiller ikke store og små.

Norsk aksjelov stiller formelle krav som ikke skiller mellom de største og de minste selskapene, hvor eier, styreleder og daglig leder er én og samme person. Statsråd Giske bør vurdere forenkling av regelverk for små aksjeselskaper, slik at denne selskapsform er mer attraktiv for flere. Svenskene vurderer nå å senke etableringskravet til aksjekapital fra 100000 til 50000 kroner, og EU unntar små foretak for revisjonsplikt.

Ved ikke å vise større interesse og engasjement, i motsetning til våre europeiske konkurrenter, bidrar myndighetene til en negativ utvikling for norsk næringsliv.

Dette ble publisert i Aftenpostens Signert-spalte 20. desember 2009.

Snakker du norsk?

2009-12-15T08:05:00.014+01:00

Originally uploaded by jaredchapman

Målet burde være å gjøre det lett og enkelt for alle innvandrere å lære seg mest mulig norsk, best mulig og raskest mulig.

Likevel har regjeringen bestemt at 300 timer gratis opplæring i norsk og samfunnskunnskap må fullføres de første årene i landet. Deretter må skolepenger betales av egen lomme. Et fullt løp på et kommunalt kurs kan koste så mye som 16500 kroner

Er det fordi man har en forestilling om at behovet for norskkunnskaper avtar med økt botid i landet? Eller fordi gratisopplæringen skal fungere som en gulrot for at flere skal fristes til å starte med norskundervisningen raskest mulig? Er det fordi innvandrere som har somlet for lenge skal straffes? Er det fordi man har tenkt å skaffe seg inntekter til felleskassen på bakgrunn av innvandrernes manglende norskkunnskaper?

Følgende artikkel ble trykket i Aftenpostens Signert-spalte 15. desember 2009.

DET ER VANSKELIG å forstå hvorfor Arbeidsdepartementet og Nav en gang mente at det å skaffe seg bedre norskkunnskaper i en periode når man står uten jobb, burde straffes økonomisk. Ut fra sunn fornuft virker en slik tankegang både underlig og lite gjennomtenkt. Det er også rart at det har tatt så lang tid for myndighetene å oppdage denne uheldige effekten av firkantede regler.

Ser man på hvordan norskopplæring ellers er organisert, møter man dessverre noe av den samme holdningen. I stedet for å praktisere Arbeiderpartiets valgspråk – «Alle skal med» – som rettesnor, bruker man byråkratiske snubletråder og finurlige regler for ulike kategorier av innvandrere; type oppholdsgrunnlag, når oppholdstillatelser ble gitt etc.

Behovet

Utgangspunktet burde være behovet for å lære seg norsk, og ikke hvor man kommer fra, eller lignende. Arbeidsinnvandrere fra EØS/EFTA-området har hverken rett eller plikt til gratis opplæring. Men arbeidsinnvandrere fra utenfor EØS/EFTA og deres familier har ingen rett, bare en plikt til norskopplæring.

Målet burde være å gjøre det lett og enkelt for alle innvandrere å lære seg mest mulig norsk, best mulig og raskest mulig.

Det er tverrpolitisk enighet om at norskkunnskaper er viktige. Likevel har regjeringen bestemt at 300 timer gratis opplæring i norsk og samfunnskunnskap må fullføres de første årene i landet. Deretter må skolepenger betales av egen lomme. Et fullt løp på et kommunalt kurs kan koste så mye som 16500 kroner

Igjen er det vanskelig å skjønne tankegangen. Er det fordi man har en forestilling om at behovet for norskkunnskaper avtar med økt botid i landet? Eller fordi gratisopplæringen skal fungere som en gulrot for at flere skal fristes til å starte med norskundervisningen raskest mulig? Er det fordi innvandrere som har somlet for lenge skal straffes? Er det fordi man har tenkt å skaffe seg inntekter til felleskassen på bakgrunn av innvandrernes manglende norskkunnskaper?

Stor pågang

Nyere tall fra Utdanningsetaten i Oslo viser større pågang til norskkurs enn noensinne. I hovedstaden venter 1300 elever på å få plass. Delvis skyldes dette at flere har skjønt at muligheten til gratisopplæring kommer snart til å falle bort for deres vedkommende. Til enhver tid har norskopplæringen i Oslo omtrent 5000 deltagere. Ikke alle gjennomfører løpet, tar en prøve og består. Opplæringen kan bli avbrutt på grunn av helseproblemer, flytting, omsorgsoppgaver m.m. Enkelte som får jobb synes det er vanskelig å prioritere flere hundre timer til norskkurs ved siden av full jobb.

Fundamentalt viktig

Språkinnlæring er en livslang prosess. Når norskkunnskaper regnes som fundamentalt viktig for integrering og sysselsetting, er det pussig at man bruker energi på å finne på rigide kategorier og regler istedenfor å sette alle kluter til og slippe kreativiteten løs.

How to make sausage

2009-12-07T16:18:00.001+01:00

Check out this SlideShare Presentation:

How to make sausage

View more presentations from Litt Woon Long.

World Citizens, Unite!

2009-11-28T13:08:00.004+01:00

World Citizens
Originally uploaded by 水泳男

Med boken Verdensborgerskapets idéhistorie forsøker Kjetil Jakobsen å relansere ideen om verdensborgerskap nå som et svar på globaliseringens utfordringer.

Følgende artikkel ble trykket i Aftenposten 28.11.2009.

VI LEVER I globaliseringens tidsalder. Fra vi står opp om morgenen til vi legger oss om kvelden, er våre liv fanget i globaliseringens tentakler. Strømmen av produkter, tjenester, ideer og mennesker er uimotståelig og berører oss alle, uansett om vi liker det eller ei.

Migrasjon, vår tids folkevandring fra bygd til storby, fra en verdensdel til en annen, er muligens det aspektet ved globalisering som reiser flest vanskelige etiske og politiske utfordringer.

Vår norske innvandringsdebatt handler, i bunn og grunn, om hvor like vi må være og hvor forskjellige vi kan være.

Hijab i Sporveien.

En god illustrasjon av dette dilemmaet er diskusjonen nylig om hijab som del av Oslo Sporveiers uniform. Hva er viktigst: Rett til bruk av religiøse symboler, kvinner i jobb eller angivelig omsorg for muslimske kvinner som arbeider i Sporveien som vil «bli presset hvis hijab blir en del av uniformspakken»?

Jakobsens bok, Verdensborgerskapets idéhistorie (bind 1), tar utgangspunkt i dagens situasjon, hvor politikkens hovedoppgave defineres som å finne ut hvordan en gruppe mennesker bør organisere seg på et avgrenset territorium der nasjonalstaten er rammen. Som fag har idéhistorien, fra Platon og fremover, vært dominert av tanker om staten. Underkommunisert har vi, ifølge Jakobsen, en idétradisjon om verdensborgerskap, kosmopolitismen, som også har vært med oss i ulike kulturer og samfunn på planeten.

Jakobsens prosjekt er å løfte frem i lyset idéhistorien om hvordan tanken om menneskeheten og det globale har utviklet seg over tid.

Nasjonalismen.

Motsetningen til idétradisjonen om verdensborgerskap er nasjonalismen. Nasjonalismen har, som kjent, mange sider. For eksempel liker vi nordmenn å tenke at vår nasjonalisme er «snill», i motsetning til tysk nasjonalisme i mellomkrigstiden. Vår nasjonalisme er «snill» også fordi den henger sammen med frigjøring og selvstendiggjøring. Den er ikke grunnet i «verdensdominans» eller tilsvarende usympatiske holdninger.

Nasjonsbyggingsprosjektet i Norge har gått ut på å rendyrke, og romantisere, koblingen mellom nordmenn og territorium Norge. Mangfold, representert ved regional identitet, f.eks., har måttet finner seg til rette innenfor nasjonalstaten Norge som ramme. Etter over 100 år som selvstendig nasjon er den regionale samhørigheten fortsatt høyst levende. Når innenlandske innflyttere til Oslo møter andre sambygdinger, er ofte «regional bonding» det første de foretar seg.

Samfunnets, og innvandrernes, utfordring er at nye nordmenn mangler røtter i en norsk bygd – grunnkilden til identitetsmangfold i en norsk sammenheng.

Kjernen.

Når vi forsøker å definere et nytt, og inkluderende, norsk «vi» som kan romme et større identitetsmangfold, kan verdensborgerskapets kjerne – menneskerettigheter – fungere som rettesnor, især når lettvint symbolpolitikk frister våre politikere mer enn å praktisere ledelse.

Gender equality in Norway/ Likestilling i Norge

2009-11-23T16:39:00.003+01:00

Artikkel i Morgenbladet om likestilling i Norge.

Andres kommentarer til mine skriverier

2009-11-17T22:01:00.012+01:00

Kommentarer til noen av mine tidligere artikler:

Are Slettan skriver i NA 24 om min Signert-spalte om "IA-mysteriet".

Andreas F ølles dal skriver i Dagbladet og refererer til min artikkel om kvotering til styrerommet.

Jill Walker Rettberg refererer til flere av mine poster i bloggen jill/txt

Minister Lysbakken blogger om orddeling og viser til en gammel artikkel jeg skrev om hvordan bli flink i norsk.

Sivilombudsmannen refererer til en FOU-rapport jeg forfattet i ombudets undersøkelse av Utlendingsdirektoratets generelle erfaringer med retursvikt.

Henvisning fra lorentz.com i en artikkel om den usynlige rasismen.

Tips om bloggen min fra sol.no (i venstrekolonne, under "blogger").

Kulturforståelse: en antropologisk smakebit

2009-11-02T11:35:00.004+01:00

Kulturforståelse

View more documents from Litt Woon Long.

De fem klassiske hersketeknikker

2009-10-29T15:35:00.008+01:00

Hva er hersketeknikk?

View more presentations from LongOlsen.

Fra et grunnkurs i hersketeknikk for tillitsvalgte som jeg holdt nylig.

Tilbakemelding:
"God kunnskap på området, meget god formidlingsevne og spilte godt på kursdeltakerne/aktiviserte deltakerne på en god måte. Det var godt fordelt tid mellom forelesninger/tale fra konsulenten og oppgaver til deltakerne. Deltakerne ble satt i god stand til å skjønne hva hersketeknikker er,hvordan makt og makt bruk er og hvordan de skal takle situasjonen når de står midt oppe i den..... Engasjementet fra konsulenten var på topp hele tiden. (Grunnkurset i hersketeknikk) vil jeg anbefale sterkt at alle som er tillitsvalgte og bør ha gjennomgått for å kunne ivareta sin rolle som tillitsvalgt på en god måte. "
Anne Therese Tuft Lie, Norges Juristforbund

Facilitator Notes

2009-10-27T15:38:00.013+01:00

Flickr

Here are my notes for my role as Conference Facilitator at an international conference recently. There were about 50 participants, some with English as their working language, others with French. The aim of the conference was to engage the participants (policy makers and practitioners) to share their experiences and to think constructively together. The results of all the discussions were captured as input to the Conference Rapporteur who will produce a report.

Feedback:
" Woon's 100% satisfactory delivery of her facilitating role in this event does not allow any development needs to be identified. Empathy quickly established with participants; good understanding of client organisation needs (partly through previous experience with it) and willingness to take on board specific event-based needs and work constructively with all the organisational partners in particular the conference rapporteur; solid training skills combined with knowledge of the subject matter of the event."

Simon Tonelli, Head of Migration Division, Council of Europe (Strasbourg, France)

4-årskravet: en utfordring for Storberget og Lysbakken

2009-10-23T21:31:00.020+01:00

Bakgrunn
Regjeringen varslet i september 2008 om at det vil innføre et vilkår om at referansepersoner som har opphold på humanitært grunnlag, må ha fire års utdanning eller arbeidserfaring i Norge for at det skal kunne innvilges familiegjenforening eller -etablering. Det samme vil gjelde for personer som har flyktningstatus, men bare ved familieetablering.

Status oktober 2009
Regjeringen innfører det omstridte 4-årskrav for familieetablering for flyktninger. Lovforslaget er vedtatt av Stortinget og det som gjenstår er forskriftsarbeid i Justisdepartementet.

Forslaget om 4 -årskrav for familiegjenforening er nå ute på høring. Her er UDIs høringssvar. I korthet mener UDI at dette vil ha store økonomiske og administrative konsekvenser for etaten.

Arbeiderpartiets offisielle mål med 4 årskravet er to-delt: innstramning av asylstrømmen, og belønning for å ta arbeid eller utdanning, det Ap kaller insentiver for integrering. Dessverre er det fare for at konsekvensen er at antall asylankomster går opp og at loven vil fungere integreringshemmede. Dette er, med andre ord, en sak som krever samordning mellom innvandringsstatsråd Storberget og integreringsstatsråd Lysbakken.

Inkonsekvent argumentasjon fra Ap
Som kjent er 4-årsregelen noe som dukket opp tidligere som et Ap-forslag i kampen mot tvangsekteskap. Kritikerne påpekte da at 4-årsregelen vil automatisk føre til en innstramning av innvandring mens dens effekt på tvangsekteskap var høyst usikker. Ap argumenterte da at 4-årsregelen ikke vil bidra til innvandringsinnstramning. Heldigvis døde 4-årsregelen som et tiltak mot tvangsekteskap.

Men nå våkner 4-årsregelen igjen fra døden - som tiltak som skal fungere innstrammende på asylankomster.

4-årsregelen er tydeligvis Ap-medisinen mot alle vondter, uansett diagnose.

Skjerpet underholdskrav
Fra før har regjeringen skjerpet underholdskravet for familieetablering. Når dette kombineres med 4-årskravet, får vi to uheldige konskvenser:

Å oppfylle 4-årskravet fører ikke automatisk til familieetablering med mindre underholdskravet er oppfylt; søkeren må følgelig vente lengre enn 4 år for å få familieetablering.

På den andre siden, en superintegrert flyktning, som oppfyller underholdskravet før 4 år er gått, blir ”straffet” for effektiv integrering fordi han/hun uansett må arbeide/studere i 4 år. 4-årskravet kan, med andre ord, virke integreringshemmende, ikke fremmende.

Varselslampene bør lyse for integreringsstatsråd Audun Lysbakken.

Se intervju om dette i Ny Tid.

"Signaler til Langtbortistan eller til FrP".
Nedenfor er artikkelen jeg skriver i Aftenpostens Signert-spalte 23. oktober 2009.

STATSRÅD KNUT STORBERGET får i fanget ansvar for det omstridte fireårskravet for familieetablering for flyktninger. Dette er et kontroversielt tiltak utformet av sterke krefter i Arbeiderpartiet, inspirert av høyreregjeringen i Danmark.

Kravet innebærer at flyktninger og lignende grupper må ha fire års arbeid eller utdanning i Norge for å få rett til familieetablering. Med «familieetablering» menes «samliv som ble etablert etter tidspunktet for innreise til riket».

Arbeiderpartiets offisielle mål med tiltaket er todelt: Innstramning av asylstrømmen, og belønning for å ta arbeid eller utdanning.

Fra før har regjeringen skjerpet underholdskravet for familieetablering. Å oppfylle fireårskravet fører ikke automatisk til familieetablering med mindre underholdskravet er oppfylt. I praksis er fireårskravet smør på flesk som blåser opp innvandringsposten i statsbudsjettet.

Når regjeringen hever terskelen for å ha et familieliv i Norge for folk på flukt, viser erfaring som regel at enten går asyltallene opp fordi noen kvinner velger å søke asyl i Norge på selvstendig grunnlag, eller kvinnene må forlenge oppholdet i land hvor det ofte er farlig å være enslig kvinne.

Fra før vet vi at returavtaler mellom Norge og «asylproduserende» land, og landenes sikkerhetssituasjon er de to faktorene som påvirker asylankomster. Hvordan velger potensielle asylsøkere asylland? Når sikkerhetssituasjonen er så truende at folk velger å flykte, er det først og fremst å komme i sikkerhet som er viktig, ikke bisarre regler for familieetablering.

Når mangel på jobb, i tillegg til de ulempene dette medfører, attpåtil forsinker familieetablering, kan dette øke stressnivået i en ellers slitsom tilværelse; dette kan virke integreringshemmende. Dessuten, når retten til familieliv avhenger av å få jobb uansett, kan personer utsettes for større utnyttingsrisiko – sosial dumping – i et arbeidsmarked hvor flyktninger allerede er marginaliserte.

Fagpersoner mener i tillegg at fireårskravet – og unntakene – er kompliserte, ikke bare for myndighetspraksis, men også med hensyn til informasjon til brukerne. Kontroll av vilkår vil kreve økte ressurser. Lovendringen kan også føre til flere klagesaker som må avgjøres i Utlendingsnemnda.

Hvorfor har Danmarks venner i Arbeiderpartiet ivret for noe som mest ligner på gammelt oppgulp, klippet og limt fra et annet omstridt tiltak, 21-årsregelen mot tvangsekteskap som havnet på skraphaugen? Hverken Sverige eller Finland har noe lignende.

Den mest nærliggende forklaring er ren kynisme. Arbeiderpartiet vet at fireårskravet bare i liten grad vil påvirke asylstrømmen eller integreringstempoet.

Signaler fra Arbeiderpartiet om asylpolitikken er ikke beregnet på potensielle asylsøkere i Langtbortistan; de er skreddersydd først og fremst for norske ører, især for velgere i Fremskrittspartiet.

En ny regjering med nye koster kan revurdere tidligere lovforslag som ikke er tilstrekkelig gjennomtenkt. Statsråd Knut Storberget kan gå i bresjen.

Soria Moria II: Mindre innvandring, mer miljø, mest retorikk

2009-10-13T09:12:00.004+01:00

Soria Moria II varsler konkrete innstramninger på innvandringsfeltet og halvhjetede ambisjoner for utvikling av det flerkulturelle Norge. Retorikken på miljøfeltet er stikk motsatt. Dette er temaet jeg tar opp i Dagbladets Agenda-spalte, 13. oktober 2009.

Mindre innvandring, mer miljø, mest retorikk
Long Litt Woon

Soria Moria II varsler konkrete innstramninger på innvandringsfeltet og halvhjertede ambisjoner for utvikling av det flerkulturelle Norge. Retorikken på miljøfeltet er stikk motsatt.

Vi får fire nye år med de rødgrønne. I regjeringens politiske plattform, Soria Moria II, finner vi målene for innvandrings- og integreringspolitikken for 2009-2013. Særlig inspirerende eller ambisiøse er de ikke.

Sammenligner man retorikken på regjeringens innvandrings- og integreringspolitikk med retorikken på regjeringens miljøpolitikk, er kontrasten stor: Vi skal være et foregangsland i miljøpolitikken og skal blant annet overoppfylle Kyotoavtalen med 10 prosent. Men når det gjelder verdens flyktninger, har vi ingen ambisjoner om å være best i klassen, og et lys i mørket; vi skal bare ha en praksis som samsvarer med den i andre sammenlignbare land. Soria Moria II erklærer i tillegg at vi skal ikke bære ”en uforholdsmessig stor andel” av asylbyrden. Derfor skal regjeringen, for eksempel, heve terskelen for oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

I spørsmål om oljeboring i Lofoten og Vesterålen skal vi utrede mer, slik at vi kan ta beslutninger som er forankret i forskning. Dette er selvsagt når det er snakk om store verdier og tilsvarende store risiki. I spørsmål om innvandring og integrering er det åpenbart ikke behov for tilsvarende; det holder langt med å koke politikk på synsing og svak logisk tenkning. Verken menneskelige verdier eller samfunnsutviklingsrisiko synes å tale for å bruke hodet eller fakta mer.

For eksempel er det høyst usikkert om summen av alle de asylinnstrammende tiltak som er blitt varslet, som økt bruk av frihetsberøvelse, økt retur av barnefamilier og mindreårige asylsøkere, faktisk kommer til å til få asyltallene til å gå ned. Det ene kortet man satser på er den såkalte ”signaleffekten”; jungeltelegrafen fra Oslo til Mogadishu skal sørge for at asylsøkere legger om reiseruten når de hører om asylinnstramninger i Soria Moria II. Hvis det var så enkelt å skru av ”asylkranen” ville asylstrømmen til samtilige vestlige land ha opphørt forlengst. Hvorfor kommer det asylsøkere fra Irak og Afghanistan i dag, og ikke fra, for eksempel, fra Vietnam eller Chile? Som regel går asyltall ned når sikkerhetssituasjonen i asylproduserende land bedre seg.

Et annet eksempel er kravet om fire års arbeid og/eller utdanning som vilkår for familieetablering. Dette føres opp i rekken av asylinnstramningstiltak i Soria Moria II. Dette er ikke et nytt tiltak, men er et av regjeringens 13 asylinnstrammende tiltak fra høsten 2008. Ser man litt mer nøye på forslaget, finner man en underlig tankegang. På utlendingsmyndighetens stammespråk, skjer ”familieetablering” når man søker om innreise for noen man har lyst å gifte seg med. Tiltaket går ut på at søkeren må ha fire års arbeid eller utdanning i Norge for å ha rett til familieetablering. Det er logisk krevende å forstå hvordan dette tiltaket skal bidra til asylinnstramning. Tenker regjeringen at asylsøkere vil la være å velge Norge fordi de må vente lengre i Norge enn et annen land før de kan gifte seg med en som de er forlovet med i hjemlandet? Det er mer nærliggende å tenke at dette tiltaket ikke har noe med asyl å gjøre, men er en snikinnføring av den såkalte 21-års regel for å motvirke tvangsekteskap, en fight Arbeiderpartiet tapte tidligere. Denne 4-års kravet er en del av den nye utlendingsloven som trer i kraft 1.1.2010. Dette er grunnen til at iherdige krefter i Arbeiderpartiet, og utenfor, som har tvangsekteskap på hjernen, smiler nå fra øre til øre. 21-års-regelen blir de facto-politikk, innpakket i asylinnstramningsgavepapir.

Det som man faktisk har sett eksempler på tidligere er følgende: når myndighetene forsøker å heve terskelen for famiiliegjenforening, kommer kvinnen selv (som regel, siden det er mannen som oftest reiser ut først) og søker asyl på selvstendig grunnlag. På denne måten kan paret være i Norge sammen mens søknaden hennes behandles; som kjent kan saksbehandlingen ta noe tid. En utilsiktet effekt av Arbeiderpartiets iver etter å gjøre det vanskelige for folk på flukt å ha et familieliv, en menneskerett vi andre har, er at asyltallet kan faktisk gå opp istedenfor ned.

Med Arbeiderpartiet i føresetet trenger vi ikke vente på at det vidundelige skal skje: Jonas Gahrs Støres kongstanke har krympet til det lille norske ”vi”.

Storting nesten uten næringsliv

2009-10-11T14:06:00.009+01:00

Et nytt storting er på plass, men representasjon fra næringslivet forblir lav. Dette taper Norge på.

Et tema jeg tar opp i artikkelen nedenfor er problemet med AFP for selvstendige.
http://www.terjeenge.me/ har jobbet med saken: Ni enkle steg for selvstendig næringsdrivende som ønsker seg AFP.

Opprett et AS eller NUF.
Meld firmaet inn i NHO.
Ansett deg selv.
Meld deg selv inn i LO.
Opprett en fagforening.
Meld deg selv inn i denne.
Opprett en tariffavtale mellom din fagforening og ditt firma, denne må inneholde en avtale om avtalefestet pensjon.
Ta kontakt med et forsikringsselskap for å tegne en pensjonsavtale.
Vær ansatt i ditt eget firma i minimum syv av de siste ni årene før du ønsker utbetaling av pensjon (er du født mellom 1944 og 1951 kreves det bare 3 av de siste 5 år).

Min Signert-artikkel i Aftenposten 11.oktober 2009.

Et Storting nesten uten næringsliv

FØR VALGET så Norges Hovedorganisasjon på bakgrunnen til 437 sentrale kandidater fra partienes fylkeslister. Der var fordelingen 32 prosent i privat sektor, 29 prosent heltidspolitikere, 27 prosent offentlig ansatte og 12 prosent fra frivillig sektor. Etter valget ser vi at av 55 nye representanter kommer bare åtte fra stillinger i privat sektor.

Folket er best representert når Stortinget rommer representanter med praktisk erfaring fra alle viktige samfunnsområder. Det er uheldig at så få representanter har erfaring fra privat sektor. Risikoen er at temaet næringsliv fort blir debattert ut ifra ideologi istedenfor de utfordringene bedriftene står overfor.

Norsk næringsliv er så mangt. I mediene er det gjerne store bedrifter som får mest oppmerksomhet. Små og mellomstore bedrifter er usynlige i mediebildet – og i politikernes hoder. Små og mellomstore bedrifter står for omtrent to tredjedeler av sysselsettingen i næringslivet og 55 prosent av omsetningen. I 2008 økte antall nyetableringer med over 30 prosent i forhold til året før.

Prinsippet om likebehandling ofres, samtidig som de som skriker høyest får skreddersydd krisehjelp i milliardstørrelse. For eksempel ble 140000 selvstendig næringsdrivende ekskludert fra Regjeringens konjunkturavhengige skattelette da finansministeren forsøkte å dempe sjokkvirkningene av den globale finans- og økonomikrisen. Det næringsdrivende trenger er ikke først og fremst gullkort og gratis penger fra finansministeren, men bedre vilkår for å drive sin virksomhet.

Minstefradraget.

Noen eksempler fra hverdagen til selvstendig næringsdrivende: Som kjent har minstefradraget for lønnsmottagere økt jevnt og trutt gjennom årene. I 2000 var minstefradraget maksimalt 36600 kroner; i 2008 var dette nesten doblet, til 67000 kroner. I sin selvangivelse kan lønnsmottagere velge mellom minstefradraget og å trekke fra faktiske utgifter. Selvstendig næringsdrivende kan bare trekke fra faktiske utgifter.

Et annet eksempel på negativ forskjellsbehandling finner vi i Regjeringens nye lovforslag for å sikre en varig avtalefestet pensjon (AFP) for privat sektor. Med forslaget skal personer i privat sektor kunne kombinere AFP med arbeidsinntekt uten at pensjonen blir avkortet. Dette gir økt valgmulighet og fleksibilitet for personer som arbeider i privat sektor – med mindre man er selvstendig næringsdrivende eller på annen måte tilhører den delen av privat sektor som ikke er knyttet til et tariffområde.

Det er vanskelig å forstå hvorfor skatte- og trygdesystemet systematisk forskjellsbehandler selvstendig næringsdrivende og andre yrkesutøvere. Regjeringen bør snarest sørge for at regelverket på dette området gir like vilkår for yrkesutøvere i begge kategorier, selvstendig næringsdrivende og lønnsmottagere. Selvstendig næringsdrivende bør ha rett til «næringsfradrag» på linje med minstefradrag for lønnsmottagere, og rett til dagpenger, til omsorgspenger for å passe syke barn, og til AFP, bør også være en selvfølge.

Med flere representanter fra næringslivet, vil det være rom for slike problemstillinger også fra Stortingets talerstol.

Kurs i hersketeknikk

2009-09-11T11:52:00.007+01:00

Arrangerte nylig kurs i hersketeknikk for en fagforening. Målet var å øke innsikt i hersketeknikker, især i situasjoner som er relevante for tillitsvalgte.

På dagsordenen var: 1)rollen som tillitsvalgt 2)makt og avmakt 3) hersketeknikker og 4) hva kan gjøres?

Opplegget var vekselvis alvor og ”lek” med innlegg, dialog i grupper og praktiske øvelser.

I tillegg til de fem klassiske hersketeknikkene, fikk deltakerne også anledning til å se nærmere på hersketeknikker anno 2009.

Tilbakemelding på grunnkurset i hersketeknikk:
"God kunnskap på området, meget god formidlingsevne og spilte godt på kursdeltakerne/aktiviserte deltakerne på en god måte. Det var godt fordelt tid mellom forelesninger/tale fra konsulenten og oppgaver til deltakerne. Deltakerne ble satt i god stand til å skjønne hva hersketeknikker er,hvordan makt og makt bruk er og hvordan de skal takle situasjonen når de står midt oppe i den..... Engasjementet fra konsulenten var på topp hele tiden. Et kurs jeg vil anbefale sterkt at alle som er tillitsvalgte og bør ha gjennomgått for å kunne ivareta sin rolle som tillitsvalgt på en god måte."

Innvandring som valgtema

2009-09-07T09:14:00.003+01:00

Innvandring som valgtema

Long Litt Woon,
Dagbladet, 4. sept. 2009

Innvandring er et viktig politisk tema. Fremskrittspartiet har definisjonsmakt, mens de andre partiene er tvetydige eller mangler gjennomføringskraft.

Etter mange år på offensiven er det Fremskrittspartiet som i dag eier innvandringstemaet. Partiet har definisjonsmakten når det gjelder både problemstillinger det settes søkelys på og forslag til tiltak. Dette ser vi for eksempel gjennom ”temperaturmålinger” i forbindelse med reportasjer: dette kompliserte saksområdet forflates langs aksen ”å være snill mot” vs ”å stille krav til” innvandrere.

Det er i hovedsak to grunner til at det er slik: liten interesse over lang tid i de andre partiene, og fortsatt lavt kunnskapsnivå i mediene, en kilde for informasjon om innvandring for de fleste. ”Valgomater” på nettet koker det hele ned til et spørsmål om Mullah Krekars skjebne. Det er unyanserte forenklinger og saker med symbolstøy som dominerer den offentlige debatten. Prinsipielle og helhetlige spørsmål drøftes ikke.

En konsekvens av dette er at politikerne får lite alburom. Andre partier enn Frp, både de sosialistiske og de borgerlige, er trengt opp i et politisk hjørne.

Gjennom 80-90-tallet har vi sett hvordan sentrum i integreringsdebatten har beveget seg i retning av Frp. For eksempel var Bondevik II-regjeringen ansvarlig for det ukristelige tiltak å kaste ureturnerbare flyktninger ut fra asylmottakene. Arbeiderpartiet ønsket, en gang på 80-tallet, å redusere kravet til botid for norsk statsborgerskap fra syv til fem år, slik det var i Sverige og Danmark. En forsiktig ballong ble skutt ned av Frp som kom med et motkrav om norsk språkprøve. Og fra 1. september 2008 sørget den rødgrønne regjeringen for at norskkunnskaper må dokumenteres ved søknad om statsborgerskap. Politikere kunne for eksempel sett på innvandrere med lovlig opphold som potensielle norske statsborgere. Dette vil imidlertid kreve at vi kaller en spade for en spade og innser at Norge har vært og er fortsatt et innvandringsland.

Partier som Ap og Høyre har ofte hermet etter Frp og kommet med light-versjoner av Frp-tiltak. Samtidig har partier som SV og Venstre forsøkt å distansere seg fra Frp. Men ikke engang i regjering har disse partiene klart å snu innvandrings- og integreringspolitikken. Vi fikk for eksempel ingen reversering av innvandrings- og integreringspolitikken ved regjeringsskiftet i 2005.

Dette er beklagelig, fordi spørsmålet er viktig for Norge, ikke minst i et valgår.

Hva kan gjøres?

Internt i partiene er det uten tvil ulike ytterfløyer i innvandringsspørsmål. Noen politikere har gjort inntrykk. For eksempel har Venstres Abid O. Raja fått frem nye stemmer i innvandringsdebatten. Høyres Erling Lae demonstrerer hvordan en leder kan bidra til økt inkludering og større mangfold i praksis. Og Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre viser gjennom sin tankekraft hvordan det er mulig å løfte blikket på en måte som gir retning, og muligens også løsninger, på dilemmaer knyttet til en mer flerkulturell hverdag. Klarer de og andre likesinnede politikere å få mer gehør internt i sine respektive partier, vil det i neste omgang gi oss velgere noe annet å forholde oss til.

Nytt ved årets valg er et rent innvandrerparti. Det er lite sannsynlig at partiet får inn noen representanter på stortinget, men det er et tegn på integrering at noen innvandrere organiserer seg på denne måten. Det hører med i dette bildet at de fem andre småpartier som stiller har en strengere innvandringspolitikk som kampsak.

Over 160 000 norske statsborgere med innvandrerbakgrunn har stemmerett ved årets valg, dvs. nesten fem prosent av alle stemmeberettigede. I Oslo og Akershus utgjør de henholdsvis 15 og 6 prosent. Det kan derfor påvirke valgresultatet om, og hvordan, de bruker stemmeretten sin.

Ved de siste to stortingsvalg var det vel halvparten av innvandrerne som avga stemme. Det som er interessant er at innvandrernes deltakelse ved stortingsvalg har økt fra 2001 til 2005 for alle aldersgrupper under 39 år, i følge SSB. Når det gjelder den yngre generasjonen viser en ny OECD-rapport at Norge ligger godt an; sysselsettingen blant personer med foreldre fra landene som Pakistan, Tyrkia og Vietnam er blant de høyeste i OECD for denne gruppen. Det kan, med andre ord, være grunn til å være optimistisk på vegne av ungdommen med innvandrerbakgrunn. Fortsetter denne utviklingen, kan det sette innvandring høyere på alle partiers dagsorden.

Bruk av stemmeretten ved valget – istedenfor å synke dypere i hjemmesittendes myke sofa - kan bidra til å endre situasjonen både på kort og på lang sikt.

IA-mysteriet

2009-08-04T15:13:00.004+01:00

Det kan virke som et mysterium hvorfor partene i arbeidsliv er rørende enige om at intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv (den såkalte IA-avtalen) skal videreføres når resultatene hittil har vært så mistrøstige.

Se Aftenpostens Signert-spalte 4. august 2009.

Alle kan redusere sykefraværet

EVALUERT. Hvorfor er partene i arbeidslivet rørende enige om at intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv skal videreføres når resultatene hittil har vært så mistrøstige.

inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) skal redusere sykefravær, øke avgangsalder fra arbeidslivet og øke rekrutteringen av personer med nedsatt funksjonsevne til arbeidslivet. Avtalen går ut ved årsskiftet, men partene i arbeidslivet er ivrige etter å forlenge avtalen til tross for marginale resultater så langt. Når de velger å fortsette et lite effektivt samarbeid – samtidig som alle politiske partier virker paralysert og uten noe alternativ – kan det skyldes at ingen ønsker å ta den nødvendige diskusjonen om virkemidler som virkelig kan gi resultater.

SINTEF og Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet har evaluert avtalen. Det nasjonale målet på 20 prosent reduksjon i sykefravær er ikke nådd; sykefraværet var bare 3,1 prosent lavere i 2008 enn i det første avtaleåret 2001. Målet om å øke avgangsalderen for seniorarbeidstagere har ført til at denne er økt noe (seks måneder), men rapporten konkluderer med at målet om å få inn folk med redusert funksjonsevne har mislykkes.

Det som er interessant her er å se på virksomheter som ikke er IA-bedrifter. Mange lar være å delta fordi de ikke har et sykefraværsproblem. Mer interessant er det å se på dem som har et sykefraværsproblem, men lar være å delta.

Et børsnotert entreprenørselskap jeg kjenner, klarte å få ned sykefraværet fra ni prosent til tre prosent innen kort tid. Ledelsen valgte å sette søkelys på problemet på alle nivåer i organisasjonen. Arbeidsskadestatistikken ble oppdatert regelmessig og nøye analysert. En serie tiltak ble innført der det var mest relevant, og ledere på alle nivåer måtte rapportere regelmessig om utviklingen.

Min påstand er at med kunnskap, vilje og styring kan alle virksomheter redusere sykefraværet. Problemene er spesifikke for den enkelte bedrift; det som passer for byggebransjen passer ikke nødvendigvis for et departement.

Ikke egnet.

IA-avtalen, slik den fremstår i dag, er ikke egnet til å bidra nevneverdig til mindre sykefravær, særlig i staten og spesielt blant kvinner. Når arbeidslivets parter er så ivrige etter å videreføre avtalen skyldes nok dette andre forhold.

Det mest nærliggende er at både arbeidstager- og arbeidsgiverorganisasjonene ønsker å legge lokk på diskusjonen om sykelønnsordningen. Sandman-utvalget utredet årsakene til den sterke økningen i sykefravær og uførepensjonering utover 1990-tallet. Det foreslo at både arbeidstagere og arbeidsgivere i større grad skulle ansvarliggjøres. Arbeidstagerne skulle bidra med en egenandel på 20 prosent redusert bruttolønn pr. dag i arbeidsgiverperioden (16 dager), men ingenting fra og med 17. fraværsdag. Arbeidsgiverne skulle få et medfinansieringsansvar på 20 prosent av sykepengeutbetalingene fra folketrygden fra og med 17. dag og ut hele sykepengeperioden (ett år).

Dette kan være en besk medisin, men det er mulig at det er ingen vei utenom: Dette er hva pasienten trenger.

Men partene i arbeidslivet ønsker ikke å svelge medisinen. Og ingen politiske partier ser noen gevinst i å tvinge dem til å gjøre det.

IA-mysteriet er muligens ikke så mystisk likevel. Men narrespillet har en pris og den betales av deg og meg.

Min artikkel ble omtalt i NA24.

Lønn for strevet, men skatt på viddene

2009-08-04T12:17:00.004+01:00

Som gjestespaltist i Skattebetaleren 3/2009 skriver jeg om forskjellsbehandling mellom lønnsmottakere og selvstendig næringsdrivende.

Se side 43 i Skattebetaleren 3/2009.

Så skåler vi igjen!

2009-07-20T21:02:00.003+01:00

Se min artikkel i Aftenpostens Signert-spalte 15.juli 2009.

Så skåler vi igjen!

For å få ned alkoholkonsumet i Norge må det tas i bruk sterkere virkemidler enn dem vi har i dag.

TURISTER SOM KOMMER til Norge blir ofte mektig imponert over norsk natur; samtidig blir mange overrasket ved sitt første møte med fulle nordmenn.

Blir man boende her i landet, inngår norsk drikkekultur som en del av integreringskurven. Først reagerer man som norske barn og synes det er utrivelig at kjære og kjente plutselig forandrer seg. Etterhvert lærer man seg at det er forskjell på det å være, for eksempel, i godt humør, småbrisen, pussa, brisen, god og brisen, småfull, full og «dritings».

Ulike drikkemønstre.

Rus har en klar sosial dimensjon; man drikker for å signalisere noe om hvem man er, og hvem man ikke er. Vi ser derfor ulike drikkemønstre, avhengig av sosiale lag og subkulturer i Norge i dag. Likevel er det mulig å si, når man sammenligner med mange land, at alkohol har en helt annen – og større – plass i det norske samfunnet.

Et blikk på norske drikkevaner, sett utenfra, viser hvor tett disse henger sammen med kulturelle normer. For nordmenn kan alkohol ha mange funksjoner; den kan signalisere kos, «roe ned nervene», eller gi mot til å gjøre noe man gruer seg for.

Der jeg vokste opp, i Malaysia, er mat og sosialt samvær, meditasjon eller en stille bønn vanlige virkemidler i slike situasjoner, ikke alkohol.

Når noen har drukket for mye i Norge, både gjør og sier de ting de ikke ville ha funnet på i edru tilstand. Slike episoder kan bli gjenfortalt og utbrodert i lystige lag senere. Men hvis noen blir fulle i et malaysisk selskap, vil de fleste synes at det er både uakseptabelt og pinlig, Hovedpersonene selv vil håpe at episoden vil gå i glemmeboken raskest mulig.

Fenomenet norsk drikking er ikke statisk. I vikingtiden var det ikke bare sosialt akseptert, men forventet at man skulle drikke seg full – ellers kunne andre tro at man hadde noe å skjule. Med økt velstand kom også mer «sofistikerte» drikkevaner med vin i hverdagen. I tillegg har også kvinner begynt å drikke «som menn».

Norsk alkoholkonsum er på vei oppover. Alkoholforbruket i Norge er rekordhøyt, og har økt fra 3,45 liter pr. person i 1960 til 6,6 liter i 2007, en økning på 90 prosent. Alkoholbruk skader også andre enn den som drikker. I EU regner en med at 60000 nyfødte pr. år er undervektige som følge av morens alkoholbruk, og at hele 9 millioner barn lever i familier med alkoholproblem. I tillegg antar man at alkohol tar 10000 «uskyldige» liv hvert år grunnet promillekjøring. At alkohol spiller en rolle ved drap og annen vold kjenner vi også fra norske forhold.

Kutte skjenketiden.

En EU-rapport fra 2006 foreslår blant annet tøffere tiltak mot promillekjøring, høyere avgifter samt å gjøre alkohol enda mindre tilgjengelig. Regjeringens nye mantra for å forebygge mer og reparere mindre, lover ikke mye når det gjelder alkoholskader. Det foreslås å kutte ned skjenketiden med én time.

Myndighetene har tidligere klart å endre drikkeadferd for eksempel i forbindelse med bilkjøring og hos gravide kvinner. De kan endre norske drikkevaner, og -uvaner. Men det skal mer til enn tradisjonelle og lite kraftfulle virkemidler.

Trolig vil sommerturistene fortsatt imponeres av norsk natur og gremmes av norsk drikkekultur.

Døden er livsviktig

2009-05-25T12:20:00.010+01:00

Aftenpostens Signert-spalte 25. mai 2009.

Døden er livsviktig

BEGRAVELSER. I dag tar pårørende mer regi ved begravelser. Men betyr dette at vi har forandret vårt forhold til døden?

Etterspørsel etter personlige uttrykk skaper også tilbud; på nettsider til begravelsesbyråer har man anledning til å lagre ønsker om hvordan man ønsker sin egen gravferd.

Men betyr dette at vårt forhold til døden er endret? Jeg tror ikke det. Vårens debatt i Aftenposten viser at det er fortsatt en «dødsfobi» i samfunnet.

Vi snakker om «kunsten å leve», men ikke om «kunsten å dø». Vi snakker om «livskvalitet», men ikke om «dødskvalitet».

Men én ting er sikkert: At vi skal dø. Å dø er ikke bare en fysisk handling. Den har også eksistensielle dimensjoner – for oss når vår tid kommer, og for våre nærmeste.

Norge er blitt kåret som verdens beste land å leve i. Når skal det også være verdens beste land å dø i?

Lenker til ulike artikler om døden i:
Wall Street Journal
Smithsonian
New York Times
New York Times
Enda en artikkel fra New York Times.

Ellers har forfatteren Julian Barnes også skrevet om temaet: Nothing to be Frightened of.

Debatt i Aftenposten
Stein Husebø
Lars Erik Svanholm
For og imot "du-taler":
Inge Lønnings syn
Andre syn

Kolonihage: nå som kulturminne

2009-05-08T11:38:00.009+01:00

Min artikkel "Kolonihage eller revolusjon?" er "ukens kulturminne" i anledning Kulturminneåret 2009.

Nye tider i Malaysia

2009-04-24T16:12:00.007+01:00

Nye tider i Malaysia

NY STATSMINISTER. Malaysia har fått ny statsminister. Stafettvekslingen har ikke skjedd uten spenning, og det er ikke klart hvordan den nye etappen blir.

Ny artikkel i Aftenposten 24. april 2009.

SAMMENLIGNET MED sine nærmeste naboer, Thailand og Singapore, kan Malaysia muligens plasseres midt på treet når det gjelder demokratisk utvikling. I Thailand har politisk maktovertagelse skjedd etter massedemonstrasjoner, og politiske konfrontasjoner er flere ganger blitt «løst» gjennom militærkupp. I Singapore går alt mer pent og pyntelig for seg, men slik blir det gjerne når nasjonen egentlig er en ettpartistat.

I Malaysia har det nettopp vært vaktskifte: Tun Abdullah Ahmad Badawi har gitt stafettpinnen videre til Datuk Seri Najib Razak, som blir ny statsminister.

Dette er en direkte følge av det som ble omtalt som en «politisk tsunami» i fjor, da regjeringspartiet, for første gang, fikk mindre enn to tredjedels flertall i parlamentet.

Badawi var sterkt ønsket som leder da han kom til makten for fem år siden. Mange var lei av forgjengeren, Dr. Mahatir Mohammed («Dr. M.»), som hadde styrt landet på tilnærmet eneveldig vis i 22 år.

I tillegg til å slå ned på alle tegn til politisk motstand, og på «regimenegative» ytringer i medier, var «Dr. M» også arkitekten bak Malaysias policy med å favorisere majoriteten – malayene – i det fleretniske landet, på bekostning av minoritetene, særlig kinesere og indere.

Badawi vil bli husket fordi han tillot mer ytringsfrihet enn «Dr. M.» Det var også i Badawis tid at opposisjonen i Malaysia klarte å gjøre seg gjeldende. Men opposisjonens sterkere stilling resulterte også i store tap for Badawis parti, og fremskyndet hans egen exit fra politikken. Badawi hadde ambisjoner om å fjerne systemisk korrupsjon og å reformere rettssystemet. Han hadde også planer om å fornye politiet og den offentlige forvaltning. Ikke på noen av disse områdene har vi sett nevneverdige endringer i positiv retning.

Badawis siste tale til sitt eget parti var en advarsel – og kanskje også et tegn på hva vi kan forvente oss med Razak.

Badawi advarte nemlig mot diskriminering av etniske minoriteter og bruk av udemokratiske midler for å ramme politiske motstandere.

Den nye statsministeren, Razak, har pustet og åndet politikk i et langt liv. I tillegg til å ha sittet i parlamentet siden han var 23 år, er han også sønnen til Malaysias annen statsminister og nevøen til den tredje.

Alternative aktuelle statsministerkandidater har det ikke vært lett å få øye på.

Razak starter ikke i sin nye jobb med blanke ark og nye fargestifter. Det går rykter om at han har mottatt bestikkelser. I tillegg er han blitt knyttet til et drap som har alle elementer av skandale: Utroskap, en utenlandsk kvinne og militære eksplosiver brukt som drapsvåpen. Razak har benektet alle beskyldninger.

Razak skal lede Malaysia gjennom finanskrisen og økende arbeidsledighet.

Det er i dag mange som spør seg om han er rett mann for jobben.

Alle har vært spent på hvordan Razak skulle sette sammen sin regjering. Det er nettopp blitt kjent at «Dr. M.»s sønn kommer inn i regjeringen. Dette kan være et tilbakeskritt: Mange kommentatorer frykter at «Dr. M.» herved gjenoppstår politisk.

Europarådets rapport om rasisme i Norge

2009-03-29T10:07:00.004+01:00

Her er rapporten om Norge fra Europarådets European Commission against Racism and Intolerance (ECRI). Den konkluderer med at myndighetene fortsatt har en jobb å gjøre - noe for regjeringen som skal skape verdens mest inkluderende land å tenke på.

Hvilken statsråd er det som har ansvar for anti-rasisme i Norge? Det er et tankekors at svaret ikke er kjent for alle.

(SVAR: Statsråd Anniken Huitfeldt)

Å ikke se kvinnen for bare hijab

2009-03-02T09:16:00.007+01:00

Hijab blir ikke en del av politiuniformen etter at Justisministeren Knut Storberget malte seg selv inn i et politisk hjørne. Storbergets hijab-nei innebærer ikke bare et yrkesforbud for hijabbærende som ønsker å bli polititjenestekvinner på lokale politistasjoner og lensmannskontorer. I praksis gjelder yrkesforbudet også i Politidirektoratet i tillegg til politietatens nasjonale særorganer som, f eks, Kripos og Utrykningspolitiet.

Dette skriver jeg om i Dagsavisen 2. mars 2009.

New York Police Department og Islam: sett fra ståstedet til NYPDs imam. PS Sjekk hodeplagget!.

Er likestilling veien til norskhet? (Intervju i Aftenposten)

Fra blasfemisirkus til gudsalvor

2009-02-23T06:55:00.012+01:00

Fra blasfemisirkus til mer gudsalvor

MER KONSTRUKTIVT. Blasfemisirkuset i regi av Regjeringen er heldigvis slutt. Nå kan det offentlige ordskiftet om dette viktige temaet komme i et annet, forhåpentligvis mer konstruktivt spor. Dette skriver jeg om i Aftenpostens Signert-spalte 23. februar 2009.

EUROPARÅDET SKILLER mellom begrepene «blasfemi» og «oppfordring til religiøst hat» («incitement to religious hatred»).

Førstnevnte mener man ikke bør kriminaliseres, men det bør det andre. Ifølge Europarådet er det ingen motsetning mellom rettslig vern mot oppfordring til religiøst hat og religionskritikk i det offentlige rom.

Som kjent har Europarådet forsvar av menneskerettighetene, det parlamentariske demokrati og prinsippet om rettsstaten som sine viktigste oppdrag. Europarådets såkalte Venezia-kommisjon har «demokrati gjennom lovgivning»(«democracy through law») som sitt viktigste område. Nylig utga kommisjonen en rapport om forholdet mellom ytringsfrihet og religionsfrihet.

Blasfemi og religiøst hat.

Rapporten tar utgangspunkt i medlemslandenes lovgivning når det gjelder blasfemi og andre relevante straffbare handlinger knyttet til religion. Rapporten anbefaler at blasfemi bør avkriminaliseres. Samtidig anbefaler rapporten landene som fortsatt ikke har rettslig vern mot oppfordring til religiøst hat om å sørge for det.

Religionskritikk skal vi ønske velkommen. Demokrati krever at religiøse mennesker, som andre grupper, skal tolerere at andre kritiserer deres tro og tanker, verdier og aktiviteter.

Målet må være å beskytte mennesker fra diskriminering og hat på grunnlag av religion, ikke å hindre kritikk av religion. Fremveksten av et flerreligiøst Norge aktualiserer behovet for et klokt offentlig ordskifte om slike spørsmål.

Debatten om lovgivning mot blasfemi er vanskelig. Delvis skyldes det våre forestillinger om ytringsfrihet. Delvis skyldes det definisjonen av blasfemi i vanlig språkbruk.

Absolutt ytringsfrihet.

I den norske debatten så langt virker det som om mange har en forestilling om at ytringsfriheten må være absolutt, og at enhver begrensning truer demokratiet. Det har, f eks, vært få som argumenterer mot dagens rasismeparagraf. Muligens mener man at blasfemiske ytringer er mer truende for demokrati enn rasistiske ytringer? Men FNs menneskerettigheter likestiller beskyttelsen mot diskriminering på begge grunnlag selv om «rase» er noe man er født med og religion noe man kan, i teorien, «velge». Med «blasfemi» tenker de fleste på «gudsbespottelse». I vanlig språkbruk er det vanskelig å se skillet mellom blasfemi og f.eks. oppfordring til religiøst hat. Ethvert forslag til lovgivning på feltet kan derfor sees som et hinder for religionskritikk.

I Europarådets gjennomgang av europeiske lovtekster mot straffbare handlinger knyttet til religion er dette skillet tydelig; her omtales, i tillegg til blasfemi, handlinger som f.eks. oppfordring til religiøst hat. Her er det ingen motsetning mellom rettslig vern mot oppfordring til religiøst hat – som anbefales av Europarådet – på den ene siden, og religionskritikk, ytringsfrihet og demokrati på den andre.

Til syvende og sist er lovgivning alene ikke tilstrekkelig til å sikre demokrati. Ytringsfrihet bærer med seg både rettigheter og plikter. God lovgivning kan være en god påminnelse om begge deler.

Lenken til rapporten fra Europarådet som nevnes i min artikkel samt tilhørende dokumenter (på engelsk og fransk) finnes her:
Council of Europe (Venice Commission)
Report on the relationship between freedom of expression and freedom of religion: The issue of regulation and prosecution of blasphemy, religious insult and incitement to religious hatred.

Finanskrisen sett østfra

2008-12-23T04:55:00.005+01:00

Malaysia og Singapore, to naboland i Sørøst Asia, opplever dagens finanskrise på ulike måter og har ulike utsikter til hvordan landingen kan komme til å bli. Dette skriver jeg om i Aftenpostens Signert-spalte 22. desember 2008.

Finanskrisen sett østfra

ULIKE UTSIKTER. Malaysia og Singapore, to naboland i Sørøst-Asia, opplever dagens finanskrise på ulike måter og har ulike utsikter til hvordan landingen kan komme til å bli.

SINGAPORE ER et av landene i Asia som først opplevde følgene av finanskrisen. Landets bruttonasjonalprodukt har falt to kvartaler på rad. Arbeidsledigheten har steget. I tillegg har enkeltpersoner mistet oppsparte pensjonsmidler, fordi de har kjøpt tvilsomme spareprodukter fra banker som nå er bankerott.

Ifølge Singapores nasjonalbank har nesten 10000 singaporeanere tapt mer enn US$ 338 millioner på grunn av konkursen i Lehman Brothers alene.

Ettparti staten Singapore har alltid oppfordret sine borgere til å investere i aksjemarkedet – blant annet fordi landet ikke har et statlig system for allmenn pensjon. Singapores største bank, DBS Group, som har solgt dagens utskjelte produkter, har også staten på eiersiden. Dette har ført til protester fra krisens første ofre; turbokapitalismens største fans har ropt etter statens synlige hånd. Singapores statsminister, Lee Hsien Loong, har derfor henstilt til bankene å «vise hensyn» i de tilfeller hvor sparerne har fått feilaktig informasjon.

Forbud mot spareprodukter.

Privat sektor i Malaysia opplever en svakere økonomisk utvikling i dag, men det er fortsatt ingen tegn på en økning i arbeidsledigheten, som i Singapore. Dessuten var Malaysias nasjonalbank skeptisk til spareprodukter fra USA, som storinvestor Warren Buffet omtaler som «masseødeleggelsesvåpen», og innførte derfor forbud mot at de ble solgt i Malaysia. Dermed ble ingen kommunale eller private midler gamblet bort på slike finansielle fantasiprodukter.

I Malaysia er privat sparing utbredt; velferdsordninger slik vi er vant til i Norge eksisterer ikke. Slik har det seg at mens sparepengene er blitt borte for de mange risikovillige i Singapore som har eksponert seg mot aksjemarkedet, har de mer forsiktige sparevanene i Malaysia bidratt til mindre private tap i dagens krise.

Under finanskrisen i Asia i 1997 innførte Malaysia restriksjoner på kapitalbevegelser; disse ble fjernet etterhvert. Statsministeren Abdullah Badawi har sagt at slike restriksjoner ikke aktuelle nå. Men slike omstridte tiltak blir gjerne ikke annonsert på forhånd.

Umiddelbart kan det altså se ut som om Singapore er hardere rammet av finanskrisen enn Malaysia. Men effekten på lengre sikt kan bli ulik.

Et konsulentselskap i Hongkong, Political & Economic Risk Consultancy (PERC), har vurdert langtidseffekten. De rangerer Singapore som best posisjonert blant 16 land i Asia til å håndtere finanskrisen, mens Malaysia er blant de landene der det er «høy risiko» knyttet til utviklingen på lengre sikt.

Når Singapore kommer på topp skyldes dette først og fremst landets politiske og sosiale stabilitet. Singapore har også, som Norge, finansielle muskler som ligner vårt oljefond, som kan gjøre landingen mykere.

Malaysia anses å ligge dårlig an fordi interne faktorer kompliserer situasjonen. Det er uvisst hvilken vei den politiske utviklingen vil ta. Sammenlignet med Singapore er implementeringsevnen svakere, og korrupsjon er mer utbredt. I tillegg er radikal islam en trussel.

Utsiktene i Sørøst-Asia, som i resten av verden, er lite lystelige.

En lengre versjon av artikkelen ble trykket i Politiken, 30 desember 2008.

Aftenpostens samleside av mine artikler i Signert-spalten.

Er Barack Obama Venstre-mann?

2008-11-17T20:52:00.005+01:00

Dette skriver jeg i Aftenpostens Signert-spalte 25.11.2008.

Er Barack Obama Venstre-mann?

USA har valgt sin 44. president og mange norske politikere har latt seg begeistre. Hvis Obama var norsk, hvilket politisk parti ville han føle seg mest hjemme i?

SVS ERIK SOLHEIM og Aps Trond Giske har fulgt det amerikanske valget ikke bare fra sofakroken hjemme, men i Junaiten, og Høyres Afshan Rafiq har hatt valgvake. Vi har sett Lars Sponheims (V) forsøk på Obama-retorikk på NRKs nettside og Dagfinn Høybråten (KrF) lar tårene få fritt løp i fryd over det han oppfatter som Obamas oppslutning om KrFs politikk.

Slik ønsker mange norske politikere å omfavne Obama. Spørsmålet er hvem Obama har mest lyst å bli omfavnet av. Eller, hvilket politisk parti i Norge ville Obama følt seg mest hjemme i?

Skattelette.

Hovedsaken i sluttspurten av valget var økonomien. Obama har tatt til orde bl.a. for skattelette for alle som tjener mindre enn 250000 dollar, og han vil reversere en skattepolitikk hvor de rikeste er blitt favorisert. Obamas holdning til skattelette gjelder ikke bare for lønnsmottagere, men også for småbedrifter. Statens finanser vil Obama styrke ved å redusere utenlandsgjelden – som doblet seg under Bush, og han vil få slutt på at skattebetalernes penger skal sløses på det han oppfatter som ineffektive offentlige programmer.

Sett med norske øyne kan vi finne gjenklang for deler av Obamas skatte- og økonomiske politikk i partier fra Rødt og SV på venstresiden til Høyre på motsatt side.

Helse er et annet tema som flagges høyt av Obama. Mens John McCain ønsket å gi alle en sjekk på 5000 dollar som folk kunne bruke til å kjøpe den helseforsikring de ville ha, mot at de meldte seg ut av helseforsikringsprogrammet på jobben, har Obama vært mest opptatt av å få etablert et helseforsikringsprogram for de 45 millioner som mangler det i dagens USA. Fra et norsk utgangspunkt er Obamas ambisjoner mht. helseforsikring en selvfølge; ingen politiske partier i Norge går inn for McCains «konstantstøtte-tankegang» når det gjelder helsetjenester.

Grønne arbeidsplasser.

Miljø og energi er sentrale temaer for Obama. Han har lansert både klare mål for en reduksjon av karbonutslipp, og planer for å gjøre USA mindre avhengig av importert olje. I tillegg ønsker han å skape nye arbeidsplasser innenfor den grønne økonomien. Vi finner gjenklang for deler av Obamas miljø- og energipolitikk blant våre hjemlige politiske partier, f.eks. SV og Venstre.

Obamas politiske idealer vil få et tøft møte med realitetenes begrensninger, men en ting han allerede har utmerket seg ved er sin evne til å tenke nyansert om vanskelige temaer, som f.eks. det såkalte rasespørsmålet, og å kommunisere på en måte som løfter og fornye debatten. Her er det ikke lett å komme på tilsvarende norske eksempler.

Summa summarum: Obama sier at staten ikke kan løse alle borgernes problemer, men han er mer enn klar til å endre dagens skattesystem, og bruke statlige ressurser til en ny helsepolitikk og en aktiv miljø- og energipolitikk.

For enhver smak. En rimelig konklusjon er at Obamas politiske meny innenfor økonomi, helse og miljø har noe for enhver norsk politisk smak, med unntak av Fremskrittsparti. Men like klart er det at det ikke finnes ett norsk politisk parti der Obama ville finne seg til rette.

Global Gender Gap Report 2008

2008-11-15T20:52:00.005+01:00

Årets rapport er nettopp blitt publisert.

Norge ble rangert som nr 1; fremgangen fra tidligere skyldes i stor grad lovfestingen av kjønnssammensettingen blant medlemmer i ASA-styrer. Mens Norge får høye resultater for helse og utdanning for kvinner, er det rom for forbedring mht økonomi og politikk (især det siste).

Her er informasjon fra World Economic Forum om rapporten generelt.

Obama eller McCain?

2008-10-19T21:00:00.015+01:00

Følger du med i valget av USAs nye president? Skulle du ønske at du kunne stemme også?

Det kan du gjøre her som verdensborger!

Og her kan du se hvordan borgere i over 200 land har stemt så langt.

Kinesisk astrologi og amerikanske presidenter fra The Economist (!).

Er Obama muslim? araber? eller heter ikke han egentlig O'Bama og er irsk?

Minoritetenes dilemma

2008-10-17T14:47:00.007+01:00

Minoritetenes dilemma

Det er alltid krevende å knuse glasstak. Utfordringen for dem som
går foran, er balansegangen mellom det å være "seg selv" og
det å være representant for en gruppe.

Dette er temaet for min artikkel i Aftenposten 17. oktober 2008.

I DAG HAR VI profilerte politikere med innvandrerbakgrunn fra de fleste politiske partier. Noen av dem har uttrykt at de er lei av å bli spurt om de er partienes "innvandreralibi"; de insisterer på at de først og fremst er politikere - med innvandrerbakgrunn. Men det er umulig for andre å ignorere, og for dem selv å unngå å erkjenne, deres innvandrerbakgrunn. Våre hjemlige politikeres dilemma kan vi også observere i den globale thrilleren - valget av den neste president i USA. Hvis Barack Obama blir valgt til president, vil han også bli USAs første svarte president - uansett hvor mye han hever seg over rasespørsmålet. Vi tilhører alle ulike grupper. Noen av disse "gruppemedlemskap" - mer enn andre - påvirker våre valgmuligheter. Definisjonsmakt er makten til å definere det som er "normalt". Slik makt er ofte ikke synlig for gruppen som har den, men merkes godt av personer som blir utdefinert.

Identifisere makten.

Språk er et godt hjelpemiddel når vi ønsker å identifisere hvem som har makt. For eksempel skrives det om kvinnelige styremedlemmer, men ikke om mannlige styremedlemmer. Men det er også forskjell på minoritetsgrupper. Mens innvandrere ofte kan ha vanskeligheter med å skjule sin migrasjonsbakgrunn, kan homoseksuelle velge å være åpen eller taus om sin seksuelle legning. Kampen for mangfold er i bunn og grunn en kamp for at alle individer skal kunne blomstre som hele personer. Tiltak for mer mangfold må nødvendigvis rettes mot flere nivåer: individer må beskyttes mot diskriminering, og utsatte gruppermå gis tilsvarende muligheter som andre. Det er ikke ukontroversielt å gi utsatte grupper "likere" muligheter.

Graden av motstand.

Kvotering, som eksempel på tiltak, kan eskaleres fra ytterst moderat til hardnakket radikal. Effekten har en tendens til å henge sammen med graden av motstand. Én ting er å intervjue minst én kvalifisert innvandrer når statlige stillinger blir lyst ut. Noe annet er å lovfeste kjønnsbalanse i ASA-styrer. Sammenligner man effekten av disse to eksempler på tiltak, er det ingen tvil om hva som gir mest effekt. Som frihetselskende mennesker ønsker vi aller helst å unngå tiltak som smaker av tvang. Derfor hører vi om individer som ikke ønsker å bli kvotert inn - av redsel for at gruppeidentiteten skal overskygge kompetansen. Men kvotering er et tiltak for å løfte frem kvalifiserte, ikke ukvalifiserte, kandidater som blir utestengt på grunn av ulike ekskluderingsmekanismer. Representanter for minoriteter av ulike slag kan velge å utvide grenser for mangfold eller å la være. Men dette er ikke et valg man tar én gang for alle; hver situasjon åpner for en ny mulighet, et nytt valg.

Bruke alle sider av seg selv.

Arbeiderpartiets Hadia Tajik sier at utfordringen for minoritetspolitikere er å bruke alle sider av sin identitet, og å flette inn minoritetsbakgrunnen der det er relevant. Byrådsleder Erling Lae gir oss en god illustrasjon på dette når han tar med seg sin partner til feiring av id blant byens muslimer. Med denne handlingen velger Lae å være både politiker og homofil, men mest av alt velger han å være en god leder.

En lengre versjon av denne artikkelen ble publisert i Politiken (Danmark), 21. okt. 2008.

SSB endrer ordbruken om innvandrere

2008-10-15T15:36:00.011+01:00

Statistisk sentralbyrå endrer ordbruken for å bedre gjenspeile at det norske samfunnet er flerkulturelt. Samlebetegnelsen innvandrerbefolkningen vil ikke lenger bli brukt i statistikkene.

Denne samlebetegnelsen avløses av ”innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre”. Det skriver Minja Tea Dzamarija i en artikkel i Samfunnsspeilet 4, 2008 der hun redegjør for SSBs revisjon av begrepsbruk i innvandrerstatistikk.

Fjerner ”førstegenerasjons innvandrer”
Med den nye begrepsbruken vil kun personer som tidligere ble definert som ”førstegenerasjons innvandrere” omtales som innvandrere. En innvandrer er en person som fysisk har ”vandret inn” til Norge, og som ikke har foreldre eller besteforeldre som er født her i landet. Barn født i Norge av to innvandrere vil bli kalt ”norskfødte med innvandrerforeldre”.

Bort med ”innvandrerbefolkning”
”Innvandrerbefolkning” er blitt mye brukt som samlekategori for innvandrere og deres norskfødte barn. Det viste seg å være en problematisk kategori, først og fremst fordi norskfødte barn av innvandrere ikke er så lik sine foreldre at det er hensiktsmessig med en samlet statistisk gruppering.

Da SSB opprettet kategorien i 1994, så man store forskjeller i demografi og levekår mellom ”innvandrerbefolkningen” og befolkningen for øvrig. Det store flertallet av innvandrernes norskfødte barn var den gang svært unge, og det hadde liten hensikt å ha dem som egen gruppe ved beskrivelse av utdanning, yrkesdeltaking og så videre. I dag er situasjonen en annen. De to gruppene har etter hvert blitt relativt forskjellige.

”Vestlig” og ”ikke-vestlig” ut på dato
I en annen artikkel i Samfunnsspeilet, skriver Even Høydahl om at SSBs ordbruk tidligere delte verden inn i to: vestlig og ikke-vestlig. Begrepet bygger på et verdensbilde fra den kalde krigen, og er ikke lenger hensiktmessig å bruke. Derfor vil SSB heretter gruppere land etter verdensdeler.

Les mer i Samfunnsspeilet nr. 4, 2008

Malaysia: Fortsatt lang vei til et stabilt demokrati

2008-09-26T17:49:00.006+01:00

For muslimer verden over er fastemåneden Ramadan en tid for fred, kontemplasjon og tilgivelse. I Malaysia er Ramadan i år preget av uro og bekymring.

Jeg skriver om dette i Politiken, 26. september 2008.

Hvordan nøytralisere hersketeknikker m.m.

2008-09-22T06:49:00.010+01:00

Utsatt for hersketeknikker?

Her er noen tips på hva du kan gjøre!
How to neutralise master suppression techniques.

Fem nye hersketeknikker!
Kvinnofronten i Sverige har kommet med nye fem hersketeknikker.

En hersketeknikk til (fra everything2.com):"Discredibility"

This technique unrightfully takes away the credibility of someone, devaluating their arguments. The arguments may or may not have anything to do with anything

* "You don't know what you are talking about. You are only 16 years old."
* "You don't know what you are talking about. You are gay."
* "You don't know what you are talking about. You are just a newbie."
* "You don't know what you are talking about. You are a girl."
* "You don't know what you are talking about. You are European."
* "You don't know what you are talking about. I have a degree in Physics, and you don't."

Har du glemt hersketeknikkene?

Asyloppskrifter og asylingredienser

2008-09-09T22:13:00.002+01:00

Utlendingsdirektoratet (UDI) offentliggjør nå praksisnotater som styrer saksbehandling av asylsøknader. Dette er et skritt i riktig retning for en etat som er avhengig av tillit fra omverdenen.

Les min artikkel her i denne bloggen.

Lønn i den statlige himmelen

2008-08-23T15:30:00.004+01:00

Dette er temaet for min artikkel i Aftenpostens Signert-spalte 23. august 2008.

Lønn i den statlige himmelen

IKKE NØDVENDIG.Statsråd Heidi Grande Røys (SV) påstår at lederlønnsveksten i staten skyldes det harde arbeidsmarkedet.
Men mange i offentlig sektor ville aldri fått et tilbud fra privat sektor.

LEDERLØNNINGER i staten er ikke unndratt markedsmekanismer. Dette var et hovedpoeng for fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys (SV) da hun ble intervjuet av Aftenposten nylig. Men er det riktig at høy lønn er nødvendig for å rekruttere og beholde gode ledere i staten?

Store forskjeller.

Aftenpostens oversikt viste at det er stor forskjell mellom lønnsøkningen i departementene; mens sjefene i Barne- og likestillingsdepartementet fikk over 11 prosent lønnsvekst, fikk toppene i Justis- og politidepartementet bare 2,3 prosent. Skal en tro Heidi Grande Røys, må dette bety at det for tiden er større etterspørsel etter barne- og likestillingskompetanse enn for juridisk kompetanse - noe som virker usannsynlig. Med min erfaring fra både privat og offentlig sektor, har jeg observert at vi her har to verdener med ulike verdier og arbeidsmessige behov. De aller fleste forblir i den sektor de en gang er kommet inn i; veldig få kjører "karrièreslalåm" mellom privat og offentlig sektor, selv om lønninger i privat sektor alltid har vært høyere. Dette innebærer at arbeidstagere i offentlig sektor motiveres ikke bare av lønningsposen.

Utfordrende og givende.

Offentlig sektor kan tilby samfunnsinteresserte ledere utfordrende og givende oppgaver som kombinerer fag og politikk. Mange velger også offentlig sektor ut fra mer pragmatiske hensyn; det er lettere å kombinere arbeid og krevende familieliv, og få aksept for at dette ikke skal stå i veien for karrièren.

Ingen tilbud.

Det er også et faktum at mange i offentlig sektor aldri ville fått et tilbud fra privat sektor. Men ifølge Heidi Grande Røys ville dette være et aktuelt alternativ for de fleste av de circa 300 ledere som fikk en økning på 7,3 prosent, prosentmessig mer enn det andre statsansatte og sjefer i privat næringsliv fikk. La oss tenke oss følgende eksperiment: Gi disse 300 ledere den samme lønnsvekstprosenten som de andre statsansatte. Hvor mange av dem vil velge å ta sin hatt og gå? Når det gjelder rekruttering med lønn som lokkemiddel, vil det bli interessant å se hvor mange ledere fra privat sektor statsråden vil klare å kapre med de nye lønningene. Når fagforeningene ikke tar avstand fra ministeren, er ikke dette først og fremst fordi de mener at statsrådens argument om konkurranse er reelt, men fordi de håper at løfter man lederne, vil dette trekke andre med seg opp.

Endret adferd.

Jeg tror at statsrådens henvisning til markedets usynlige hånd ville hatt mer for seg for de lavere trinn på lønnsstigen; mangel på sykepleiere og førskolelærere kan bli et forbigående problem om lønningene her ble økt betraktelig. Forskning viser at det er lettere å bruke lønn til å stimulere til endret adferd hos lavt lønnede enn hos høyt lønnede fordi den sistnevnte gruppen har mye annet enn penger i lønningsposen, f.eks., prestisje og stimulerende oppgaver. Jeg har ikke noe imot et lønnshopp for statlige toppledere. Men statsrådens påstand om behovet for å konkurrere med privat sektor er det ikke grunnlag for.

Obama-koden

2008-08-05T11:36:00.013+01:00

Dette skriver jeg om i Aftenpostens Signert-spalte, 6. august 2008.

Obama-koden

AUF-leder Martin Henriksen skulle ønske at statsminister
Jens Stoltenberg begeistret velgerne mer. Muligens burde
flere politikere lære å knekke Obama-koden.

FRA MITT partifrie ståsted kunne Henriksens sukk også gjelder de andre partilederne: Når ble du eller jeg sist begeistret for en leder av et politisk parti? Den stadig synkende valgdeltagelsen kan tyde på at Obama-koden kan være det som skal til for å vekke mer begeistring hos velgerne.

En talens mester.

Nylig var Barack Obama i Berlin hvor han holdt en tale som demonstrerte, nok en gang, at han er en mester i talekunst. Dagsavisen var så begeistret at den - på forsiden - omtalte Obama som "president av Europas forente stater". Hva er hemmeligheten? Retorikk krever at man taler både til hjerte og hjerne. Retorikkens repertoar er logos (saksargumenter), pathos (følelsesargumenter) og ethos (moralske argumenter). Alle elementene finnes i Obamas Berlin-tale, men pathos dominerer; Obama vekker positive følelser.

Kontakt og inkludering.

Obama begynner med sin fars drøm om frihet og et bedre liv i USA. Han følger opp med å si at grunnen til at alle har kommet for å høre på ham, er at de deler den samme drømmen om frihet og et bedre liv. I løpet av noen få minutter har han klart å skape kontakt med hver eneste person i forsamlingen og blåst opp en stor, inkluderende boble som det føles godt å være i. Obama går da tilbake til de dramatiske dagene for berlinerne i 1948 da en luftbro var nødvendig for å bryte sovjet-kommunistenes blokade av Vest-Berlin. Folk sultet, og vinteren var kald, men "berlinerne nektet å gi opp".Mot alle odds ble luftbroen en suksess, partnerskapet mellom det amerikanske folk og berlinerne var et faktum. Ifølge Obama burde derfor alle i verden "se til berlinerne" for å lære, for eksempel, hvordan en mur kan rives ned. Obama bruker effektive bilder som en luftbro med amerikanske fly og nedriving av en mur, til å fremme et saklig argument for at endring er mulig. Gjennom dette eksempelet gjør Obama alle berlinere samtidig til helter. Han får dem til å føle seg litt høyere, litt penere og litt sterkere.

Håp og endring.

Obama minner alle om at verden i dag har store utfordringer og nevner blant annet terrorisme. Samtidig sier han at USA og Europa har drevet litt fra hverandre. Han påpeker at tiden for å bygge broer er kommet, men at denne historiske sjansen vil kreve noe av oss - og her nevner han behovet for tyske soldater i Afghanistan, et kontroversielt tema også i Tyskland.

Motiverer til innsats.

Obama unnviker ikke alvorlige temaer. Han sier tydelig hva drømmen om en bedre verden vil kreve: Han motiverer til innsats gjennom å tegne det store bildet og vise målet og meningen med Tysklands bidrag. Han argumenterer med at det er dette som er moralsk riktig. Enkelte partier som for tiden har medvind i meningsmålinger spiller mest på folks misnøye og egoisme. Men negative følelser skaper ikke begeistring.Ønsker partiene å begeistre oss, må de satse på positive følelser som gir håp, som inspirerer til handling og som gir oss en følelse av å være med på noe viktigere og større enn oss selv.
En lengre versjon av denne artikkelen ble publisert i Politiken (Danmark), 18. august 2008.

Klikk her for tekst og video av Obamas Berlin-tale "A World That Stands as One".

Herman Willis var til stede i Berlin.

Dialekter og kommunikasjon

2008-07-17T13:31:00.011+01:00

Dialekt og språklig identitet må vike plassen for forståelighet når nordmenn kommuniserer med utlendinger, mener filolog og medforfatter til NTNUs dialektguide Åsta Øvregaard. Les kronikken "Når dialekt blir maktspråk" av Åsta Øvregaard, 26.1.2008, Aftenposten

Reaksjon fra Arne Torp 29.1.2008

Svar fra Åsta Øvregaard 4.2.2008

Åsta Øvregaard er medforfatter i en dialektguide fra NTNU.

Breiflabb og jordskokkchips, takk!

2008-07-16T08:05:00.015+01:00

Dette skriver jeg i Aftenpostens Signert-spalte 14. juli 2008.

Breiflabb og jordskokkchips, takk!

MAT PÅ NORDISK VIS. Nordisk Ministerråd satser 25 millioner på
å utvikle en nordisk matidentitet. Fra norske politikere er det lite
hjelp å få.

DE NORDISKE ministrene for fiske og landbruk har erkjent at nordisk matkultur lenge har vært "under sterkt press", og at den lider under "mangelen på identitet". Prosjektet for å utvikle en nordisk matidentitet startet i 2007. Uttalelsene fra ansvarlige politikere kan tyde på at de hverken skjønner utfordringen eller ser potensialet i matprosjektet.

Kulinarisk rensing?

Lars Sponheim (V), som i egenskap av forrige regjerings landbruks- og matminister undertegnet prosjektets høytidelige deklarasjon, uttalte nylig at pizza og kebab ikke tilhører nordisk matkultur, og at vi nå har "et ensidig behov for å styrke vår egen identitet". Det er ikke lett å vite hva Sponheim egentlig mener - bortsett fra å romantisere vassgrauten. Mener Sponheim at "kulinarisk rensing" er det som skal til for å videreutvikle vår matidentitet? Den nye landbruks- og matministeren, Lars Peder Brekk (Sp), har foreløpig ikke markert seg på matfronten, men han virker mer opptatt av hva ulven spiser enn hva og hvordan vi spiser i Norge. Jeg mener det er på sin plass å sette søkelys på både norsk matkultur og -identitet.

Småprodusenter skvises.

En stor utfordring i dette arbeidet er at norsk matproduksjon domineres av storskalaproduksjon. Når lokale matvareprodukter skvises ut av produksjon grunnet landbruksordninger som favoriserer de største aktørene, mister forbrukerne ikke bare bredden i mattilbudet, men også matbevissthet, stolthet og engasjement. I fiskenasjonen Norge er tilbudet på fersk fisk i hovedstaden elendig. Og ønsker man andre potetkvaliteter enn "kokefast" i Oslo, må man gå på potetjakt på Hadeland. Vi kan ta tak i to måter for å skape større nærhet til ideen om en norsk matidentitet på - og på denne måten bidra til prosjektet om nordisk matidentitet. For det første kan vi utforske hvordan importerte mattradisjoner kan bli mer tilgjengelige for den norske gane. Nylig hadde Noman Mubashir et matprogram på NRK hvor innvandrere viste hvordan matretter fra deres opprinnelsesland kunne tilberedes.Et fast innslag i programmet var en invitasjon til gjestekokkene til å "piffe opp" en standard frossen Pizza Grandiosa - det norskeste av det norske. Innslaget var litt tullete, men illustrerer én måte vi kan gå frem på. Vår matidentitet kan også videreutvikles ved å finne frem til "glemte" ingredienser. På restauranten NOMA i København, en drivkraft for den nordiske mattrenden, serveres det ikke pepper, chili eller koriander, men råvarer som brent høy, bladsyre og syltet einebær. Restauranten På Høyden i Bergen henter råvarer hos lokale, økologiske gårdsbruk. Her serveres for eksempel hvalbiff med ramsløk og blåskjell dampet i hardangersider.

Tid og ressurser.

Nordisk Råd har identifisert et viktig problem og et stort potensial. Men utvikling av en nordisk matidentitet vil kreve mer tid, krefter og ressurser når det er politikere som Lars Sponheim eller Lars Peder Brekk som skal løfte prosjektet fra norsk side. Det vi spiser, sier mye om hvem vi er, om vår identitet. Livskvalitet henger sammen med matkvalitet. Når maten er god, spiser vi ikke bare for å leve, men lever for å spise.

Se også www.nynordiskmad.org og Morgenbladets artikkel om samme temaet.

Å ta fremmedfrykt alvorlig

2008-06-17T12:54:00.007+01:00

Dette skriver jeg i Aftenpostens Signert-spalte 17. juni 2008.

Å ta fremmedfrykt alvorlig

For å komme lenger i rasismedebatten må vi ta fremmedfrykt
alvorlig. Vi kan ikke fortsette å føyse det bort som bare noe
irrasjonelt.

ENKELTE BRUKER en rasismedefinisjon som er så snever at antall rasister i Norge begrenses til et fåtall; de "frikjenner" dermed seg selv fra rasiststempelet. Andre bruker et utvidet rasismebegrep hvor "alt" er rasisme og "hvor det bor en rasist i hver av oss". Dette gir lite rom for å ta alvorlig folks opplevde frykt for det fremmede.I denne sammenheng er det nyttig å bli minnet om at FNs rasediskrimineringskonvensjon og norsk lovgivning skiller mellom direkte diskriminering, hvor negativ forskjellsbehandling er det man ønsker å oppnå, og indirekte diskriminering, hvor negativ forskjellsbehandling er en utilsiktet konsekvens av handlingen. Både direkte og indirekte diskriminering er ulovlig i Norge. Rasismedebatten viser at ikke alle er klar over dette. Det betyr imidlertid ikke at alle som indirekte diskriminerer, egentlig er rasister. Fremskrittspartiet tilbyr sine velgere rett til å være skeptiske mot innvandrere og et legitimt rom for deres uro og ubehag i møtet med "det flerkulturelle Norge". Krav stilles til innvandrere slik at uroen og ubehaget skal dempes.

Politisk korrekte.

Andre, mer politisk korrekte meningsytrere, tilbyr en motsatt strategi: Det er flaut med fremmedfrykt. "Skikkelige" folk driver ikke med sånt. Det stilles først og fremst krav til majoriteten; innvandrernes væremåter som kan oppleves som uvante, skal forstås. Som innvandrer kan jeg foretrekke den siste tilnærmingen fremfor den første, men ingen av dem bidrar konstruktivt til å øke vår evne til sameksistens. Fremmedfrykt oppleves av alle, uansett om man tilhører majoritet eller minoritet. Sameksistens krever noe av alle, uansett bakgrunn.Når man legger til grunn at Norge i dag er et gjennomsekularisert og individorientert samfunn, kan det være krevende for både majoritet og minoritet at enkelte har en religiøs identitet syv dager i uken - ikke bare når de skal døpes, gifte seg og begraves - og som fremhever storfamilien heller enn individet. Videre, majoriteten lever i den tro at ytringsfrihet i Norge er noe absolutt og ubegrenset. Man glemmer at denne friheten alltid har hatt lovbestemte grenser mot, f.eks. rasisme, blasfemi og pornografi. Derfor kan resepten til utenriksminister Jonas Gahr Støre om en mer gjennomtenkt tilnærming til ytringsfrihet - der ord må veies slik at de ikke krenker andre - oppleves som frihetsbegrensende. Hvis vi skyver ytringsfriheten foran oss i rasismedebatten, tar vi ikke nok ansvar for konsekvensen av våre handlinger. Men hvis vi ikke - med utgangspunkt i ytringsfriheten - kan snakke om frykten og ubehaget vi kan føle i møte med mangfoldet, vil sameksistens bli nesten umulig.

Konstruktiv, ikke krenkende.

Noe av det vi må samtale om er: Hvordan forklare fenomener som virker uforenlige for "folk flest", for eksempel det å være hijabbærende og feminist på samme tid? Hvordan kan man kritisere kulturell og religiøs praksis på en måte som er konstruktiv og ikke krenkende? Kunnskap, møteplasser med takhøyde, folk som tør gå foran med de vanskelige spørsmålene, samt tydelige lovgrenser for hva som er uakseptabelt, er noe av det som kan øke vår evne til sameksistens. Her har vi alle en utfordring.

Danske Politiken trykker en lengre versjon av artikkelen samme dag.

Vi er alle indianere

2008-04-22T15:15:00.009+01:00

Dette skriver jeg i Aftenpostens Signert-spalte, 22.april 2008.

Vi er alle indianere

GLOBALISERING. Andes-indianernes skjebne er ikke ulik vår
egen; enten man liker det eller ei, gir markedskrefter og
globalisering rammen for våre valg, med både begrensninger
og muligheter.

FOR KOLONIMAKTEN Spania var Peru selve El Dorado. Inkariket, som var større enn Romerriket, var rikt på Inka-gull, og på byggverk som viste Inka-arkitektur og ingeniørkunst på sitt beste. Koloni-
tiden har satt varige spor etter seg.Befolkningen i dag er hvite og såkalte mestisos eller etterkommere av indianere og hvite. I tillegg er der etterkommere av afrikanske slaver, kinesere og japanere. I Amazonas-jungelen er det i tillegg mange indianergrupper. Antropologen José Maria Arguedas omtalte sitt Peru som landet med "alle typer blod". Etnisk identitet knyttes ofte til økonomisk status; de hvite er de rikeste og indianere og de svarte de fattigste. Vi sitter derfor igjen med en forestilling om at "alle" indianere er fattige og at koblingen mellom etnisitet og økonomi er fastlåst.

Økonomiske strategier.

Historikeren Steve J. Stern skriver om økonomiske strategier utviklet av Andes-indianere. Studien viser hvordan valg av ulike strategier blant indianere i kolonitiden endret levemåten til den enkelte og førte til en kulturendring hos indianerne i Peru i dag.Allerede på 1600-tallet kunne man, ifølge Stern, observere hvordan en liten minoritet klarte å "klatre" både sosialt og økonomisk, mens flertallet av indianerne slet under arbeids- og skattebyrden pålagt av kolonimakten. Stern viser hvordan den voksende koloniøkonomien skapte et behov for spesialister. For eksempel kunne håndverkere som arbeidet med sølv, stein, tekstiler, lær og lignende, lage produkter som koloniherrene ønsket og dermed tjene to eller tre ganger mer enn de "ufaglærte". Indianerkulturen i Peru hadde den gang et sterkt innebygget element av sosial utjevning; de som hadde mer måtte ta imot, gjerne huse og mate, dem som var dårlig stilt. Kollektivorientering og solidaritet var sentrale verdier. Veien til økonomisk fremgang krevde spanjolisering; indianere måtte adoptere spanjolenes økonomiske tenkning, språk og livsstil. Kollektive verdier måtte gi tapt for fokus på individet og egen vinning. Økonomisk vellykkede indianere ble satt i en identitetsklemme; fattigere etniske brødre og søstre henvendte seg til dem - etter gammel indianerskikk - for å bli hjulpet. På den annen side, voksende økonomisk suksess var ingen garanti for at de vellykkede ble sosialt akseptert av spanjolene. Identitetsskvisen var prisen denne gruppe indianere måtte betale for sin økonomiske suksess. Men deres valg av økonomisk strategi endret ikke bare deres egne liv; det satte hele indianerkulturen under et endringspress som ikke er blitt mindre ettersom tiden går.

Pendler mellom kulturer.

Vellykkede Andes-indianere rives mellom to ulike kulturer; de er kulturpendlere. Kulturpendling gir både avstand og nærhet til livet man lever til daglig. Det åpner også for et rikere liv og nye muligheter, men har sin pris. Det er indianernes tragedie, ifølge Stern, at indianere som har utdanning anser spansk kultur som overlegen og andeansk indianerkultur som mindreverdig. I dag er fortsatt hele folkegrupper marginaliserte i samfunnet. Perus utfordring er å inkludere dem som tradisjonelt har vært politisk stumme i det nye demokratiet.

Et tidsskille for Malaysia

2008-04-03T13:42:00.015+01:00

Dette skriver jeg i Aftenpostens SIGNERT-spalte 3. april 2008.

Et tidsskille for Malaysia

ASIATISK POLITIKK. Resultatet av valget i Malaysia nylig ble et sjokk for regjeringspartiet. Opposisjonspartienes fremgang bidro til avisoverskrifter om en "politisk tsunami".

NORDMENN VIL IKKE beskrive et valgresultat hvor regjeringen vinner 140 av 222 seter i parlamentet som et tap. Men det var nettopp på denne måten statsminister Abdullah Badawi karakteriserte valgresultatet. "Tapet" var så stort og overraskende at aksjemarkedet reagerte med å falle 10 prosent dagen derpå. Den regjerende koalisjonen, Barisan Nasional (BN), består av 14 politiske partier. Koalisjonen har hatt et overveldende flertall i parlamentet siden frigjøringen for 50 år siden; ved det forrige valget, i 2004, fikk BN flertall på over 90 prosent. Opposisjonspartiene oppnådde et godt resultat i 1969. Seiersmarsjen endret seg raskt til etniske opptøyer; flere ble drept og unntakstilstand ble innført. I dag er det stadig ulovlig i Malaysia å omtale begivenhetene 13. mai 1969, en dato ingen i Malaysia har glemt.Nettopp for å unngå at noen lignende skulle skje denne gang, erklærte politisjefen i Malaysia at offentlige seiersmarsjer ikke ville være tillatt.

Nettet i valgkampen.

Opposisjonspartiene har gått nye veier denne gangen. To kjente bloggere ble valgt inn som kandidater for opposisjonspartiene, og et nytt begrep har sett dagens lys: "blogotician" ("bloggolitiker", eller en blogger som blir politiker). Internett brukes også til pengeinnsamling. En populær blogger som stilte som kandidat, samlet inn penger ikke bare fra folk i Malaysia; også utvandrede malaysiere kunne støtte ham via Pay Pal på Internett. Opposisjonspartiene gjorde det bra f.eks. i hovedstaden Kuala Lumpur, i Penang, hvor statsministeren Badawi kommer ifra, og i andre urbane strøk.

Fleretnisk koalisjon.

Regjeringskoalisjonen består av de største etniskbaserte politiske partiene til henholdsvis malayere, kinesere og indere. BN er altså en koalisjon av etniskbaserte enkeltpartier. Dette har vært en suksessoppskrift som andre partier ikke har klart å utfordre hittil. Folk i Malaysia har tidligere stemt langs etniske linjer; kinesere stemmer på kinesere, malayere på malayere, osv.I Malaysia har ikke den politiske aksen gått mellom borgerlige partier på én side og sosialistiske på den annen; den har gått mellom store etniske partier tilhørende BN på den ene siden, og små etniske partier i opposisjonen på den andre. Størst fremgang i dette valget fikk det nye National Justice Party (PKR), som ønsker seg demokratiske reformer. De facto-lederen av PKR er tidligere visestatsminister Anwar Ibrahim. Omtale av PKRs Ibrahim finnes både på Facebook, My Space og YouTube. Ibrahim er tidligere blitt dømt i en rettssak mange mener var manipulert for å fjerne ham fra makten. PKR vant 31 seter i parlamentet og er nå det største opposisjonspartiet.

Det "umulige" skjedde.

Det som er mest oppsiktsvekkende er at PKR ikke forbindes med én etnisk gruppe. PKR er et fleretnisk parti; et politisk alternativ som var umulig å tenke tidligere, er blitt en realitet. Tross "tapet" aksepterte BN valgresultatene, og de som støttet opposisjonspartiene, holdt seg rolig hjemme. Dette er tegn på politisk modenhet. Situasjonen er uvant for alle. Men folket har stemt frem en ny situasjon for politikk og demokrati i Malaysia. De har stemt for et paradigmeskifte.

En lengre versjon av artikkelen ble publisert i Politiken (Danmark).

To malaysiske komikere kommenterer saken (på engelsk).
NB Dette krever litt lokalkjennskap til livet i Malaysia.

Why MCA? MCA =Malaysian Chinese Association

The Family Tree

Elections Blah Blah Blah

En artikkel jeg skrev tidligere om Malaysia kan leses her.

Obama: A more perfect union

2008-04-02T05:37:00.012+01:00

Her kan du høre og lese talen til Barack Obama som går direkte inn på rasespørsmålet og rasisme i USA. Det er ingen vanlig valgkampanjetale; Obama gir lytteren noe nytt de ikke har hørt før gjennom måten han analyserer utfordringen og bygger broer på. Talen er på 37 minutter.

Technology, Entertainment, Design (TED)

2008-03-30T16:23:00.010+01:00

TED stands for Technology, Entertainment, Design. It started out (in 1984) as a conference bringing together people from those three worlds. Since then its scope has become ever broader.

Sjekk lenken for spennende video-opptak av utvalgte innlegg (på 18 minutter) fra årets konferanse. Her er det noe for enhver smak. Anbefales!

Hør for eksempel på hjerneforsker Jill Bolte Taylor.

Eller Hans Rösling om helse og fattigdom. Innsiktsgivende bruk av interaktiv statistikk.

Marianne Gullestad (1946-2008) er død

2008-03-18T10:39:00.012+01:00

Som mange andre ble jeg veldig lei meg da jeg hørte at Marianne Gullestad var død. Marianne Gullestad var en sosialantropolog som inspirerte fordi hun var flink, uredd og gikk nye veier.

Dette skriver antropologi.no om Marianne Gullestad.

Her er et innlegg jeg holdt ved lanseringen av hennes bok "Plausible Prejudice" i 2006.

På tur i den peruanske fjellheimen

2008-03-13T21:15:00.010+01:00

Dette skriver jeg i Aftenpostens SIGNERT-spalte 13. mars 2008.

På tur i den peruanske fjellheimen

LEVENDE HISTORIE.Alle turister til Peru drar til Machu Picchu. Velger man å gå i fjellet, kan man observere landets historie, nåværende utfordringer og muligheter for fremtiden på nært hold.

VÅRE FORESTILLINGER om det fremmedartede Peru er mange: Barn kjenner Peru fra Donald-bladene der Donald gikk på jakt etter firkantede egg hos inkaene. Midt i Perus jungel ligger ruinene til Machu Picchu. Machu Picchu står på FNs liste over verdensarven. Ruinene er godt bevarte, og anses av fagfolk som det fremste symbolet på inkakulturen. Tar man Lares Trek til Machu Picchu, sliter man seg oppover mer enn 4000 meter sammen med en flokk muldyr som tar den tyngste bagasjen, bærere som slår opp teltet der man skal overnatte og kokker som serverer treretters måltider til både lunsj og middag. Når natten senker seg, blir himmelen lyst opp av et blinkende stjernekart.

Lag på lag.

Som fjellvandrer i den peruanske fjellheimen vil man oppleve at luften blir tynnere, samtidig som man ser nye vegetasjonslag etterhvert som man kommer oppover fjellsidene. Vekstsoner og kulturhistorie ligger lag på lag i Andesfjellene i Peru. Og vi ser samfunnstilpasninger til ulike klimatiske forhold. Landsbyene helt nederst i dalen er knyttet til turistindustrien og har Internett og alt globetrotterne trenger. På lavlandet drives mekanisert jordbruk, og det dyrkes bomull, coca-blader og frukt. Eiendommene er store og eies privat. På lavlandet er det også "landsgymnaser" for begavede ungdommer fra fjellene.I høyden kan man oppleve å vandre midt i et levende peruansk folkemuseum; ikke bare er hus og klær slik det var i inkatiden, det gjelder i høyeste grad også levemåter. Det er som å være i et TV-program på Discovery Channel. Vi møter barn som gjeter lama som brukes til arbeid på de små gårdene og er samtidig en viktig kilde til ull. Her dyrkes det flere sorter potet manuelt med enkle redskaper. Desto høyere man kommer, desto fattigere er bøndene. Småbøndene arbeider på dugnad hos hverandre for at alle, så vidt, skal kunne klare å mate seg selv.

Sosialt ansvar.

Enkelte turoperatører har funnet en måte å ta sosialt ansvar, og å sikre sin egen økonomi på samme tid. Hele landsbyer blir "adoptert" av turoperatørene; mennene arbeider som bærere og kokker på fjellturen til Machu Picchu, kvinnene spinner lamaull, farger garnet med plantefarger og strikker og vever produkter for salg til turistene. Man kan se at disse landsbyene er mer velstående enn andre. Familiene får overskudd til å bygge hus og kjøpe seg både hest, lama, marsvin (en lokal delikatesse) og høner. Barna blir sendt på landsbyskolen. Hver dag blir turistgrupper kjørt til landsbyene som en del av turprogrammet. Turistene betaler med glede prisene som blir forlangt når de hører at kvinnene får beholde pengene selv. Markedet kommer til landsbykvinnene istedenfor at de må dra til markedet.

Distriktsutbygging.

På denne måten skapes økonomiske muligheter i karrige fjellstrøk; folk slipper å bli lokket til storbyene samtidig som de tar vare på gamle verdier og kunsthåndverkstradisjoner. Dette er distriktsutbygging - i privat regi - på peruansk. Mens man går sakte, men sikkert mot magiske Machu Picchu, kan man betrakte og reflektere over Perus historie, fremtidsutfordringer og muligheter.

Se bilder fra Peru.

Likelønn og den gordiske omsorgsknuten

2008-03-03T11:50:00.011+01:00

Først når velferdstiltak våger å utfordre nedarvet vanetenkning og praksis, vil flere kvinner tjene bedre og flere menn bruker mer tid på barna sine.

Jeg mener at tredelingsforslaget ikke er vesensforskjellig fra prinsippet bak dagens pappakvote – som det er bred politisk enighet om.

Samtidig er jeg enig at folk bør selv få bestemme hva som passer dem best.

Hvordan kan den gordiske omsorgsknuten kuttes?

Dette skriver jeg om i Dagens Næringsliv 3. mars 2008. En lengre versjon av artikkelen ble trykket i Politiken (Danmark) 8. mars 2008.

Jeg har også skrevet om omsorgsknuten i NAVs blad nr 03/08 . (side 16)

Mer likestilling på jobb henger sammem med likestilling hjemme. Arbeidsforskningsinstitutt (AFI) har kommet med en ny rapport "Likestilling og livskvalitet". Den kartlegger menns og kvinners syn på og forståelse av likestilling i relasjoner, familie, arbeidsliv og samfunn.

Mer om mannsforskning finnes her.

Romantikk, takk!

2008-02-01T10:35:00.008+01:00

Romantisk kjærlighet er temaet for min artikkel i Aftenpostens Signert-spalte 14. februar 2008.

Romantikk, takk!

VALENTINSDAG I DAG. Historien viser at det har vært en lang kamp for å være fri til å elske den man velger, uten skam.

FRIHETEN TIL å elske den man velger, ble fulgt av kvantespranget i romantisk kjærlighet: Å gifte seg med den man elsker. Dette tar mange for gitt, men for dem som organiserer ekteskap på annet vis, f.eks. arrangert, er det andre hensyn som "konkurrerer" med romantisk kjærlighet. I gamle dager ventet man på brev fra sin elskede. Kommunikasjon går mye raskere i dag, men vi kan fortsatt ikke være to steder samtidig. Å glede seg å bli gjenforent med sin elskede er derfor fortsatt like pinefullt og deilig.Hører jeg min kjære som galopperer mot meg på hesten sin, eller er det bare mitt hjerte som slår? Å være sammen med vår elskede åpner alle våre sanser; vi kysser ømt og lenge - som om det er vi som har funnet opp kyssing.Verdenslitteraturen viser at mennesker til alle tider har vært berørt, endatil besatt, av romantisk kjærlighet. Historiene som har fenget oss mest, er historiene om kjærlighet som er forbudt og farlig.

Lengsel og leting.

En nøkkelidé i romantisk kjærlighet er at elskende er to deler av en hel; vi lengter og leter derfor etter vår andre halvdel. Enkelte bruker hele livet på dette prosjektet: Et sted der ute er den ene som er vårt livs store kjærlighet med stor "K". Bare da kan vi begynne å leve!En annen sentral idé er at romantisk kjærlighet overvinner alt; alle hindre kan overvinnes bare kjærligheten er "sterk nok". Et mer akademisk blikk som trekker inn betydningen av samfunnsmessige, politiske og historiske rammebetingelser for romantisk kjærlighet blir, en slik sammenheng, regnet som "lite romantisk".

Sammen alene.

Romantikken fikk bedre kår med økende individualisering og velstand i samfunnet. Etter som velstanden økte, fikk vi også hus med rom til ulike bruk, inkludert soverommet. Da begynte også unge gifte par å ønske seg sitt eget lille reir, et stykke unna svigerforeldrene. De ønsket å være "sammen alene".I dag er individualiseringen kommet så langt at enkelte kjærestepar til og med velger å være "særboere". De bor hver for seg, men er sammen hos hverandre når det måtte passe. Romantikkens tidsalder kom med økende personlig frihet og valgfrihet. Det er paradoksalt at vår definisjon av romantisk kjærlighet krever at det nettopp er vår egen frie vilje og valgfrihet som blir borte når vi kommer i de romantiske følelsenes kraftige favntak. Men hva kan vi gjøre når Kjærligheten, som er større enn oss, griper tak i oss, plutselig og helt uventet? Gi etter! Ofte tenker vi at romantikk er noe som er forbeholdt de unge; det er ingen tilfeldighet at Shakespeare lot Romeo og Julievære tenåringer, ikke middelaldrende. Men det er feil å tro at vi slutter å forelske oss når vi blir gamle. Personlig tror jeg snarere det er slik at vi blir gamle når vi slutter å forelske oss. Vi tviholder på ideen om romantisk kjærlighet, også når skilsmissetallene øker. Tanken at en ansatt på et familiekontor skal kunne hjelpe oss, er ikke romantisk.Ja, ideen om romantisk kjærlighet er så sterk at den hindrer oss fra å oppsøke hjelp dersom brusende lidenskap går over på vanens autopilot.

Kinesisk nyttår

2008-01-31T15:42:00.002+01:00

Den kinesiske kalenderen følger månesyklusen, i motsetning til den gregorianske kalender. Derfor faller kinesisk nyttår på ulike dager i vår kalendar. Det er tolv dyr i den kinesiske kalenderen; ett for hvert år i en tolvårssyklus. Kinesere elsker horoskop og tror vi får de samme egenskapene som "vårt" dyr.

Vet du hvilket kinesisk år du er født i? Sjekk her.

Rat 1900 1912 1924 1936 1948 1960 1972 1984 1996 2008 2020
Ox 1901 1913 1925 1937 1949 1961 1973 1985 1997 2009 2021
Tiger 1902 1914 1926 1938 1950 1962 1974 1986 1998 2010 2022
Rabbit 1903 1915 1927 1939 1951 1963 1975 1987 1999 2011 2023
Dragon 1904 1916 1928 1940 1952 1964 1976 1988 2000 2012 2024
Snake 1905 1917 1929 1941 1953 1965 1977 1989 2001 2013 2025
Horse 1906 1918 1930 1942 1954 1966 1978 1990 2002 2014 2026
Sheep 1907 1919 1931 1943 1955 1967 1979 1991 2003 2015 2027
Monkey 1908 1920 1932 1944 1956 1968 1980 1992 2004 2016 2028
Rooster 1909 1921 1933 1945 1957 1969 1981 1993 2005 2017 2029
Dog 1910 1922 1934 1946 1958 1970 1982 1994 2006 2018 2030
Boar 1911 1923 1935 1947 1959 1971 1983 1995 2007 2019 2031

NB Denne tabellen har størst treffsikkerhet for dem som ikke er født i begynnelsen av året. Eksempel: kun dem født etter kinesisk nyttår 7. februar 2008 er "rotter". Er man født en gang mellom 1. januar og 6. februar 2008, er man fortsatt "gris".

Visste du at FN har erklært 2008 som potetens år?
Klikk her for mer informasjon om the UN year of the potato.

Turisme som inntekt - og som fare

2008-01-23T12:30:00.008+01:00

Dette skriver jeg i Signert-spalten i Aftenposten 26. januar 2008.

Turisme som inntekt - og som fare

TURISTPENGER. Fra årsskiftet ble inngangsbilletten til Galápagosøyene fordoblet. Men er mer turistpenger virkelig redningen for Galápagos?

GALÁPAGOSØYENE, 13 vulkanske øyer, ligger ved ekvator, 1000 km utenfor kysten av Ecuador. Øyene ble kjent for verden da evolusjonsteoriens far, Charles Darwin, skrev sitt hovedverk "Artenes Opprinnelse" i 1859 på bakgrunn av observasjoner av dyreartene på øyene. Turisme er hovedinntektskilde, samtidig som turistene er en fare for øyenes skjøre økosystem. Turistindustrien har hatt en årlig vekst på 14 prosent i senere tid. Antall besøkende var 40 000 i 1990, i dag 145 000. I tillegg påpekes det at mesteparten av turistinntektene, omtrent 85 prosent ifølge Charles Darwin Foundation, ikke forblir på øyene, men kanaliseres til kapitalsterke krefter på fastlandet. Levestandarden på øyene har derfor ikke økt tilsvarende.Enkelte mener at antall turister bør begrenses. Walter Campoverde, en turguide med over 20 års erfaring, er ikke enig. Han mener at øyene "tåler" flere turister, i alle fall 200 000 besøkende pr. år. Men dette forutsetter bedre ledelse og styring fra myndighetenes side.

Presset øker.

Ifølge Campoverde er hovedproblemet på Galápagos i dag innvandring - av mennesker og av dyr. Arbeidsmigranter fra fastlands-Ecuador tiltrekkes av relativt høye lønningene. Flere mennesker betyr mer trafikk, mer aktivitet og mer søppel. Dette øker i tillegg presset på skole- og helsetilbudet, som var utilstrekkelig allerede. Nye dyrearter kommer som uønskede "gratispassasjerer" på transport fra fastlandet. Løsningen som myndighetene har valgt er repatriering av arbeidsmigrantene til fastlandet, og en systematisk utrydding av "fremmede" dyrearter. Det siste har allerede gitt resultater; geitene, som konkurrerte om fôr med kjempeskilpaddene - selve symbolet på Galápagos - er blitt borte. Dette har ført til at økosystemet er kommet noe mer i balanse, vegetasjon er tilbake og at skilpaddene klare seg bedre.

Mennesker største fare.

Det viktigste er likevel, ifølge Charles Darwin Foundation, å øke kunnskapsnivå og endre holdninger hos myndigheter og folk flest. Mennesker utgjør den største faren for økosystemet. Stiftelsen bidrar med målrettede prosjekter for skolebarn og lokalsamfunnet.I 1998 fikk Galápagos en lov som skal verne livet i havet. Loven gjør Galápagos-øyene til et av verdens største naturreservater. Loven er viktig også fordi den erkjenner at økosystemet på land henger sammen med økosystemet til havs. Over 2900 marine arter er funnet i dette område og mer enn 18 prosent av disse artene finnes ikke andre steder.

Problemer med korrupsjon.

Utfordringen er å håndheve loven på en effektiv måte. Omfattende korrupsjon er et problem her, som så mange andre steder. Rovfiske for eksport av utryddingstruede arter krever at det etableres effektive lokale kontrollsystemer der både kystvakt, politi og fiskene selv er med.I de siste femten år har Galápagos gjennomgått store økonomiske, sosiale og økologiske endringer. Galápagos står på FNs liste over verdensarv som er i fare. Galápagos tilhører Ecuador og verden. I tillegg til mer penger, trenger øyene politisk vilje og klarsynt ledelse fra landets myndigheter.

En lengre artikkel om turismens dilemma ble publisert i Politiken (International Kommentar) hvor jeg er spaltist.
Se bilder fra Galápagos.

SISTE NYTT: Sjøløver drept på Galápagos
Nordmenn; en truet art på Galápagos

SVs utfordring

2008-01-16T22:27:00.001+01:00

SV har tatt initiativ til debattsiden Verden til venstre.

Her har jeg skrevet et innlegg hvor jeg diskuterer om SVs utfordring er dårlig kommunikasjon (slik enkelte i SV hevder), eller om problemet for partiet SV ligger dypere enn det.

Akseptabel kundepleie eller smøring?

2007-12-24T03:06:00.002+01:00

Transparency International har nettopp lansert sitt Global Corruption Barometer 2007. Undersøkelsen viser tydeligere enn før at korrupsjon er et globalt problem. Grensen mellom kundepleie og smøring er fortsatt uklar for mange.

Dette skriver jeg om i Politiken, 24. desember 2007.

Akseptabel kundepleie eller smøring?

Long Litt Woon,

magister i sosialantropologi og tidligere styremedlem i Transparency International (Norge)

I Norge har flere kommuner nylig tapt investeringer i hundremillionersklassen i kompliserte amerikanske finansprodukter, solgt av et meglerselskap som har spandert scootersafari og andre luksusturer på kommunetopper. Og for tiden rulles det en ny skandale i det norske forsvaret hvor forsvarstopper og deres ektefeller er blant annet blitt tatt med på utenlandske golfturer.

Transparency Internationals korrupsjonsindeks for 2007 dekker situasjonen i 180 land. Den viser at gapet mellom de mest og de minst korrupte land er like stort som før. Korrupsjon koster samfunn sårt trengte midler til utdanning, helse og infrastruktur. Den svekker tilliten til offentlige institusjoner og fører til konkurransevridning i næringsliv. Korrupsjon er et større problem for fattige land enn rike, men korrupsjon også er en utfordring i Europa hvor blant annet situasjonen har forverret seg i Østerike og Malta. Samtidig viser indeksen forbedringer i Øst og SørøstEuropa, noe som muligens viser at tilknytningen til EU har hatt positive ringvirkninger på dette område. Mens Danmark har forbedret sin posisjon og deler nå første plassen med Finland og New Zealand, kommer Sverige på fjerde plass og Norge på niende.

Transparency International ser også på hvordan landene oppfører seg når de konkurrerer om oppdrag i utlandet. Ikke overraskende ”topper” de rike landene Bribe Payers Index (BPI). BPI viser samtidig at dette et utbredt problem i land med voksende eksportmarkeder som India, China and Russia, særlig i felt som konstruksjon og våpenindustri.

Har du nylig mottatt en julegave fra din forretningsforbindelse og er usikker om det er smøring? Deloitte har nylig gjennomført en undersøkelse hvor en av ti bedriftsledere sier at de har mottatt julegaver som kan oppfattes som smøring.

Det er viktig å holde fast ved at smøring er en form for korrupsjon.

Men når blir kundepleie smøring og dermed korrupt? Hvor går grensen mellom akseptabel kundepleie og smøring?

Lovgivningen i Norge er blitt skjerpet blant annet med hensyn til grensen for hva som er straffbar korrupsjon. I tilleg har grov korrupsjon en strafferamme på ti år, mens simpel korrupsjon har en strafferamme på tre år.

Den norske korrupsjonsjeger Eva Joly anbefaler imidlertid at man holder seg langt under grensen for smøring. Hun stiller heller spørsmål om handlingen gir grunn til mistanke; hvis svaret er ”ja”, vil dette i seg selv svekker tillitten. Skaden kan med andre skje lenge før akseptabel kundepleie bikker over til smøring. Hun understreker samtidig at det er ikke størrelsen på påskjønnelsens beløp som er det sentrale. I Norge har korrupsjonslovgivningen ingen nedre grense for ytelses verdi. Man behøver heller ikke på vise at ytelsen faktisk har påvirket noen; det er nok at den er egnet til å påvirke.

Det er flere momenter som kan veies i den vanskelige grenseoppgangen mellom akseptabel kundepleie og smøring: graden av åpenhet med hensyn til gaven er selvsagt viktig, men også beslutningsmakten til mottakeren og påviirkningseffekten av gaven er interessante faktorer. Problemet for folk flest er at det er ingen klare grenser mellom hvor det ene slutter og det andre begynner.

Lederne i alle virksomheter har et særlig ansvar for å gå foran. Ledernes egne adferd fungerer som et kompass for de ansatte når de er usikre. Lederne som dobbelkommuniserer om dette vanskelige landskapet åpner for potensielle feiltrinn hos de ansatte. Korrupsjon får grobunn der fristelser eksisterer uten at robuste internkontrollsystemer er på plass.

Prinsippet om åpenhet (”transparency") er sentralt for alle virksomheter som er seg bevisst utfordringen med smøring og annen korrupsjon. Åpenhetsprinsippet gjør det mulig for alle som blir påvirket av en administrativ beslutning eller forretnings transaksjon å vite fakta, tall, mekanismer og prosesser som ligger bak en beslutning eller transaksjon. Åpenhetsprinsippet vil føre til at personer i beslutningsposisjon vil handle på en måte som er både synlig og forutsigbar for alle involverte.

Hva slags praktiske grep kan tas lett i bruk av alle?

Når man forsøker å rettferdigjøre en invitasjon til et eksotisk reisemål med innlagt faglig oppdatering, når reise og opphold ikke skal betales av egen virksomhet i sin helhet, når gavegjenstanden har mer enn en ubetydelig verdi - og kontrakten ennå ikke er undertegnet – da bør varselklokkene begynne å ringe og alarmlampene blinke.

Man kan også stille seg selv noen kontrollspørsmål: Skygger min egeninteresse for en nøktern vurdering? Hvordan kan det som er i ferd med å skje oppfattes av en nøytral observatør? Er gaven/invitasjonen egnet til å skape tvil om ens integritet?

Det er slik man ivaretar sitt omdømme.

God jul og godt nytt år!

2007-12-17T12:12:00.000+01:00

Kundepleie og smøring

2007-12-17T08:47:00.001+01:00

I en undersøkelse som Deloitte har gjennomført, sier én av ti bedriftsledere at de har mottatt julegaver som kan oppfattes som smøring. Hvor går grensen mellom akseptabel kundepleie og smøring?

Dette skriver jeg om i Dagens Næringsliv 17. desember 2007.

Med takk til min diskusjonspartner Odd Henrik Robberstad, tidligere styremedlem i Transparency International (Norge).

Når blir kundepleie smøring?

Long Litt Woon,

magister i sosialantropologi og tidligere styremedlem i Transparency International (Norge)

Transparency International har nettopp lansert sitt Global Corruption Barometer 2007. Undersøkelsen viser tydeligere enn før at korrupsjon er et globalt problem, også hos oss i Norden. To sentralt plasserte personer i Telenor Sverige er nylig blitt sparket grunnet en luksustur til Peru med mellom ti og femten deltakere der kostnaden per deltager endte på flere titall tusen kroner. Terra-tullingene har reist sammen på scootersafari, lavvo-overnatting og London-turer. Vi har ennå ikke sett slutten på Romerike- vannverkets vanvittige historie. Og nå hører vi om forsvarstopper som har reist på golfturer i utlandet sammen med en leverandør.

Først noen ord om begrepsbruk. Transparency International skiller mellom korrupsjon, eller misbruk av makt i betrodde stillinger for personlig gevinst, "ifølge regelen" og "på tross av regelen". Det første begrepet omfatter f eks bestikkelser for å oppnå noe som man uansett har krav på, altså en form for utpressing (”extortion”) fra mottakerens side. Det andre begrepet omfatter bestikkelser eller andre fordeler som man tilbyr for å oppnå noe den annen part ikke lovlig kan gi eller utføre. I begge tilfeller bidrar korrupsjon til manglende respekt for lov og regelverk, og til annen kriminalitet; misbruk av ressurser; konkurransevridning; og er, i siste instans, ødeleggende for et velfungerende marked og samfunn, og velferd for folk flest.

Det er viktig å holde fast ved at smøring er en form for korrupsjon. Men når blir kundepleie smøring og dermed korrupt?

Det er ingen klare grenser mellom hvor det ene slutter og det andre begynner. Men alle virksomheter som er seg bevisst smøring og annen korrupsjon har formaliserte husregler som, klart og tydelig, sier hva som er lov og hva som ikke er lov. Her er det heller ingen tilfeldig eller varierende sanksjonspraksis ved brudd på regler og reglement. Interne kontrollregler mot korrupsjon går ofte hånd i hånd med et internt regime mot bedrageri, tap av intellektuelle verdier, underslag og annen økonomisk utroskap. Det gis konkrete eksempler på interessekonflikter, inhabilitet og vennetjenester mv og ”fasiten” på etisk riktig adferd. I slike virksomheter er det også klart kommunisert at hvis man er usikker om gaver, representasjon og utgiftsdekning, skal man be om hjelp fra overordnede om hvordan retningslinjene skal tolkes.

Dette forutsetter imidlertid at personer som er overordnede selv klarer å være tydelige på grensen der akseptabel kundepleie bikker over til smøring. Lederne har et ansvar for å bygge en arbeidskultur der etisk forsvarlig adferd anerkjennes, settes pris på og etterleves av alle ansatte. I forlengelse av dette skal lederne – uten å nøle - ta opp forhold som man mener bryter med slike adferdsprinsipper. Dette kan være misforstått lojalitet, overfor bedriften eller kolleger, som f eks å unnlate å rapportere om kjennskap til regelbrudd, og det kan være represalier mot en kollega for rapportering av brudd på virksomhetens etiske regler.

Hva kan man så bruke som kompass i et så uoversiktlig terreng og der grensen mellom smøring og akseptabel kundepleie er utydelig?

Det første er elementær sunn fornuft. Skygger min egeninteresse for gangsynet og en nøktern vurdering? Hvordan kan det som er i ferd med å skje oppfattes av en nøytral observatør? Eller utnyttes av skandalehungrige journalister?

Man kan også stille seg selv et kontrollspørsmål: Er gaven/invitasjonen egnet til å skape tvil om ens integritet? Hvis man ikke kan svare et ubetinget ”nei”, bør man avstå.

Det er slik man ivaretar sitt omdømme.

Gender equality in Norway

2007-12-16T16:46:00.000+01:00

For information and resources on gender equality and gender research in Norway, check www.gender.no

Statistics Norway also has updated information on gender equality with links to other relevant resources in English.

Et siste brev fra Gabriel Garcia Marquez

2007-12-16T03:14:00.002+01:00

Forfatter og nobelprisvinner Gabriel Garcia Marquez er døende av kreft. Han har skrevet et siste brev til sine venner. Her er det oversatt til engelsk:

If God, for a second, forgot what I have become and granted me a little bit more of life, I would use it to the best of my ability.

I wouldn't possibly, say everything that is in my mind, but I would be more thoughtful of all I say.

I would give merit to things not for what they are worth, but for what they mean to express.

I would sleep little, I would dream more, because I know that for every minute that we close our eyes, we waste 60 seconds of light.

I would walk while others stop; I would awake while others sleep.

If God would give me a little bit more of life, I would dress in a simple manner, I would place myself in front of the sun, leaving not only my body, but my soul naked at its mercy.

To all men I would say how mistaken they are when they think that they stop falling in love when they grow old, without knowing that they grow old when they stop falling in love.

I would give wings to children, but I would leave it to them to learn how to fly by themselves.

To old people I would say that death doesn't arrive when they grow old, but with forgetfulness.

I have learned so much with you all, I have learned that everybody wants to live on top of the mountain, without knowing that true happiness is obtained in the journey taken & the form used to reach the top of the hill.

I have learned that when a newborn baby holds, with its little hand, his father's finger, it has trapped him for the rest of his life.

I have learned that a man has the right and obligation to look down at another man, only when that man needs help to get up from the ground.

Say always what you feel, not what you think. If I knew that today is the last time that that I am going to see you asleep, I would hug you with all my strength and I would pray to the Lord to let me be the guardian angel of your soul.

If I knew that these are the last moments to see you, I would say "I love you".

There is always tomorrow, and life gives us another opportunity to do things right, but in case I am wrong, and today is all that is left to me, I would love to tell you how much I love you & that I will never forget you.

Tomorrow is never guaranteed to anyone, young or old. Today could be the last time to see your loved ones, which is why you mustn't wait; do it today, in case tomorrow never arrives. I am sure you will be sorry you wasted the opportunity today to give a smile, a hug, a kiss, and that you were too busy to grant them their last wish.

Keep your loved ones near you; tell them in their ears and to their faces how much you need them and love them. Love them and treat them well; take your time to tell them "I am sorry";" forgive me"," please"
"thank you", and all those loving words you know.

Nobody will know you for your secret thought. Ask the Lord for wisdom and strength to express them.

Show your friends and loved ones how important they are to you.

Send this letter to those you love. If you don't do it today...tomorrow will be like yesterday, and if you never do it, it doesn't matter, either, the moment to do it is now.

For you, With much love,
Your Friend,
Gabriel Garcia Marquez

NB ADVARSEL:Jeg har fått beskjed om at ovennevnte brev er et falsum.

Akseptabel kundepleie eller smøring?

2007-12-14T16:57:00.000+01:00

Akseptabel kundepleie eller smøring?

Long Litt Woon,

magister i sosialantropologi og tidligere styremedlemi Transparency International (Norge)

I Norge har flere kommuner nylig tapt investeringer ihundremillionersklassen i kompliserte amerikanske finansprodukter, solgt av etmeglerselskap som har spandert scootersafari og andre luksusturer påkommunetopper. Og for tiden rulles det en ny skandale i det norske forsvarethvor forsvarstopper og deres ektefeller er blant annet blitt tatt med påutenlandske golfturer.

Transparency Internationalskorrupsjonsindeks for 2007 dekker situasjonen i 180 land. Den viser at gapet mellom de mest og de minst korrupte land er likestort som før. Korrupsjon koster samfunn sårt trengte midler til utdanning,helse og infrastruktur. Den svekker tilliten til offentlige institusjoner ogfører til konkurransevridning i næringsliv. Korrupsjon er et større problem forfattige land enn rike, men korrupsjon også er en utfordring i Europa hvor blantannet situasjonen har forverret seg i Østerike og Malta. Samtidig viserindeksen forbedringer i Øst og SørøstEuropa, noe som muligens viser attilknytningen til EU har hatt positive ringvirkninger på dette område. Mens Danmarkhar forbedret sin posisjon og deler nå første plassen med Finland og NewZealand, kommer Sverige på fjerde plass og Norge på niende.

TransparencyInternational ser også på hvordan landene oppfører seg når de konkurrerer omoppdrag i utlandet. Ikke overraskende ”topper” de rike landene Bribe PayersIndex (BPI). BPI viser samtidig at dette et utbredt problem i land med voksendeeksportmarkeder som India, Chinaand Russia, særlig i felt som konstruksjon og våpenindustri.

Har dunylig mottatt en julegave fra din forretningsforbindelse og er usikker om deter smøring? Deloitte har nylig gjennomført en undersøkelse hvoren av ti bedriftsledere sier at de har mottatt julegaver som kan oppfattes somsmøring.

Det er viktig åholde fast ved at smøring er en form for korrupsjon.

Men når blir kundepleie smøring og dermed korrupt? Hvor går grensen mellom akseptabel kundepleie og smøring?

Lovgivningeni Norge er blitt skjerpet blant annet med hensyn til grensen for hva som erstraffbar korrupsjon. I tilleg har grov korrupsjon en strafferamme på ti år,mens simpel korrupsjon har en strafferamme på tre år.

Dennorske korrupsjonsjeger Eva Joly anbefaler imidlertid at man holder seg langtunder grensen for smøring. Hun stiller heller spørsmål om handlingen gir grunntil mistanke; hvis svaret er ”ja”, vil dette i seg selv svekker tillitten.Skaden kan med andre skje lenge før akseptabel kundepleie bikker over tilsmøring. Hun understreker samtidig at det er ikke størrelsen på påskjønnelsensbeløp som er det sentrale. I Norge har korrupsjonslovgivningen ingen nedregrense for ytelses verdi. Man behøver heller ikke på vise at ytelsen faktiskhar påvirket noen; det er nok at den er egnet til å påvirke.

Deter flere momenter som kan veies i den vanskelige grenseoppgangen mellomakseptabel kundepleie og smøring: graden av åpenhet med hensyn til gaven erselvsagt viktig, men også beslutningsmakten til mottakeren og påviirkningseffektenav gaven er interessante faktorer. Problemetfor folk flest er at det er ingen klare grenser mellom hvor det ene slutter ogdet andre begynner.

Lederne i alle virksomheter har et særligansvar for å gå foran. Ledernes egne adferd fungerer som et kompass for deansatte når de er usikre. Lederne som dobbelkommuniserer om dette vanskeligelandskapet åpner for potensielle feiltrinn hos de ansatte. Korrupsjon fårgrobunn der fristelser eksisterer uten at robuste internkontrollsystemer er påplass.

Prinsippet om åpenhet (”transparency") er sentraltfor alle virksomheter som er seg bevisst utfordringen med smøring og annenkorrupsjon. Åpenhetsprinsippet gjør det mulig for alle som blir påvirket av enadministrativ beslutning eller forretnings transaksjon å vite fakta, tall,mekanismer og prosesser som ligger bak en beslutning eller transaksjon.Åpenhetsprinsippet vil føre til at personer i beslutningsposisjon vil handle påen måte som er både synlig og forutsigbar for alle involverte.

Hva slags praktiske grep kan tas lett ibruk av alle?

Når man forsøker å rettferdigjøre en invitasjon tilet eksotisk reisemål med innlagt faglig oppdatering, når reise og opphold ikkeskal betales av egen virksomhet i sin helhet, når gavegjenstanden har mer ennen ubetydelig verdi - og kontrakten ennåikke er undertegnet – da bør varselklokkene begynne å ringe og alarmlampeneblinke.

Man kan også stille seg selv noenkontrollspørsmål: Skygger min egeninteresse for en nøktern vurdering? Hvordankan det som er i ferd med å skje oppfattes av en nøytral observatør? Ergaven/invitasjonen egnet til å skape tvil om ens integritet?

Det er slik man ivaretar sitt omdømme.

"Kunnskap skal styra rike og land"

2007-12-14T16:56:00.001+01:00

Min Signert-artikkel i Aftenposten 14.desember 2007.

"Kunnskap skal styra rike og land"

NORSK SKOLE. Dessverre viser den siste PISA-undersøkelsen
at økte budsjetter i mange land slett ikke har gitt bedre
skoleresultater, heller ikke i Norge.

INDUSTRILANDENE I OECD økte sine skolebudsjetter med nesten 40 prosent mellom 1995 and 2004. PISA-undersøkelsen sammenligner lese-, matematikk- og naturvitenskapelige ferdigheter hos 400 000 15-åringer i 57 land, og dekker 87 pst. av verdensøkonomien.

Blant verstingene.

I den siste undersøkelsen havner Norge sammen med land vi vanligvis ikke liker å sammenligne oss med. Finland troner igjen på toppen. Andre som har fått topprangering nå, er Sør-Korea, Canada, Japan, New Zealand, Hongkong, Taiwan og Estland. Slike undersøkelser måler selvsagt ikke alle kvaliteter ved den norske skolen, men det er all grunn til å ta PISA-undersøkelsen på alvor. Hvis Norge ikke hadde havnet på bunnplasseringen, men hadde toppet PISA-listen, tipper jeg at flere ville ha konkurrert om å sole seg i PISA-glansen. Hvorfor har det gått bra i enkelte land? Og hva er det som svikter hos oss? PISA har analysert de systemfaktorer som har bidratt til resultatene.

Polen viser vei.

Polen er landet som har vist klarest forbedringstegn - en fortsettelse av den gode utviklingen i landet som ble målt i tidligere undersøkelser. Det er ikke større budsjetter som har bidratt til den polske fremgangen, men skolereformer som gjorde slutt på systemet som skilte de "svake" elever fra de andre i klassen. Det viser seg at dette systemet skader den svake gruppen uten å gavne de øvrige.En annen erfaring, ifølge PISA, er at mye kan oppnås ved å stille sterkere krav til svake elever: Man må ikke undervurdere hva de kan prestere. PISAs erfaring er at et "klasseskille" mellom sterke og svake elever fører til at elevenes sosioøkonomiske bakgrunn slår sterkere ut.Det er derfor interessant å lese om suksessen Gamlebyen skole, hvor rektor Karin Eger styrer en skole med elever som snakker 38 ulike språk. Egers oppskrift er blant annet læringstrykk, og ambisjoner på elevens vegne.

Flinke lærere en nøkkel.

Forskning i bakevjen

2007-12-11T09:20:00.001+01:00

I et intervju i den seneste utgaven av bladet Forskning sier forskningsminister Tora Aasland at målet om at 3 prosent av BNP skal gå til forskning innen 2010 er "urealistisk".

For alle som hadde håpet at Aasland skulle dra Norge ut av det Djupedalske hvileskjær, er dette en stor skuffelse.

Forklaringen fra fru Aasland fortjener en stor kaktus: Det skyldes ikke manglende vilje til å satse. Det skyldes den galopperende veksten i BNP, som fører til at så "enormt mye mer må til for å nå målet".

Halloooo! Ønsker ikke fru Aasland vekst i BNP slik at det skal være enda mer å dele ut til SVs mange gode formål? Bør forskningsmiljøet oppfordres til å legge ryggen til for å forsinke/sabotere verdiskapningen? Var ikke det forskning som skulle sikre vår "månelanding"?

Samtidig sier ministeren at målet om 3 % står fast, "som en stjerne å strekke seg etter": betyr denne metaforen at man må regne med at det vil ta lysår før vi ser resultater, eller kanskje inn i enda fjernere stjernetåker ?

Les min Signert-artikkel i Aftenposten, 14.des 2007.
KUNNSKAP SKAL STYRE RIKE OG LAND

NORSK SKOLE. Dessverre viser den siste PISA-undersøkelsen at økte budsjetter i mange land slett ikke har gitt bedre skoleresultater, heller ikke i Norge.

INDUSTRILANDENE I OECD økte sine skolebudsjetter med nesten 40 prosent mellom 1995 and 2004. PISA-undersøkelsen sammenligner lese-, matematikk- og naturvitenskapelige ferdigheter hos 400 000 15-åringer i 57 land, og dekker 87 pst. av verdensøkonomien.

Blant verstingene.

Polen viser vei.

Flinke lærere en nøkkel.

PISA-undersøkelsen viser at flinke lærere er viktigst for gode testresultater. Land som har fått topp PISA-rangering, har ettertraktede lærerutdanninger som kun toppstudenter klarer å komme inn på. Å gi rektorer mer makt og å offentliggjøre nasjonale testresultater, bidrar også til bedre resultater, ifølge PISA.Analysen fra PISA viser stor avstand mellom de positive systemfaktorer i de beste land og det som jeg forbinder med SVs skolefilosofi, der vekten legges på praktisk læring, fysisk aktivitet og bekjempelse av private skoler. Det er også mitt inntrykk at SV er for testing som verktøy for viderelæring, men allergisk mot offentliggjøring av prøveresultater.I tillegg har jeg en forestilling, kanskje mer på grunn av uttalelser fra tidligere kunnskapsminister Djupedal enn statsråd Solhjell om at SV arbeider for å "skåne" elever fra "for hardt læringspress".Foreløpig ser det ut som om statsråd Bård Vegar Solhjell ikke har tenkt å bagatellisere PISA-resultatene. Det blir interessant å se om han kommer til å havne i en umulig spagat eller om han klarer å integrere PISA-innsiktene på en kreativ måte i Regjeringens skolepolitikk.

Les det jeg skrev i Aftenpostens Signert-spalte 17.2.2006 om skoler og universiteter i Norge.

HVA SKAL VI LÆRE PÅ SKOLEN?

LAVT RANGERT. Det beste universitetet i Norge er rangert på 69. plass internasjonalt. Hva har kunnskapsminister Øystein Djupedal tenkt å gjøre?

KAN IKKE UTSETTES. Det vil gå noe tid før vi får vite om «kvalitetsreformen» i norsk høyere utdanning faktisk bidrar til økt kvalitet. Men spørsmålet om kvalitet på norsk utdanning kan ikke utsettes til da. Vi utdanner for få innen fagområder der etterspørselen vil øke. Det er vanskelig å tiltrekke de beste hodene til Norge; utlendingslovens begrensede spesialistkvote har problemer med å bli fylt. Det handler til syvende og sist om Norges økonomi og velferd.

Skolepensum.

Det man lærer på skolen, har følger for kvaliteten på høyere utdanning. Dette gjelder både arbeidsvaner, motivasjon og fagkunnskaper. Republikaneren Glenn Anderson har nylig foreslått at Singapores pensum for matematikk bør innføres som standard pensum i delstaten Washington i USA. Bakgrunnen for hans forslag er at Singapore har toppet en internasjonal læreplanbasert undersøkelse for barn og ungdom innenfor både matematikk og naturvitenskap. En læreplanbasert undersøkelse måler «skolekunnskap» - ikkeelevenes evne til aktivt å bruke sine kunnskaper og erfaringer. Undersøkelsen sier med andre ord lite om hvor godt skolen forbereder elevene på å møte de utfordringer de trolig vil møte i fremtiden. Den er imidlertid en interessant komparativ rangering av 50 land over tid. Når det gjelder læreplanen for matematikk og naturvitenskap for niåringer, ligger Norge på henholdsvis 21. plass og 20. plass i den siste undersøkelsen. Når det gjelder læreplanen for matematikk og naturvitenskap for 13-åringer, ligger Norge på henholdsvis 27. plass og 21. plass (etter land som Korea, Japan, Estland, Ungarn, Slovenia og Malaysia).

Godkjenningsordninger.

Alle som kommer til Norge med en utenlandsk utdanning, har opplevd frustrasjonen med å få godkjent utdanningen. Man får følelsen av at myndighetene mener at norsk utdanning er «best i verden». Regjeringen, med statsministeren i spissen, har kommet med flere uttalelser om hvor viktig det er å inkludere innvandrere. Det er bra. Det som er enda bedre, er en skikkelig fortgang i et sentralt hinder for integrering, og for norsk velferd, nemlig: Godkjenningsordningene for utenlandsk utdanning. På tross av ulike omorganiseringer på dette feltet oppleves godkjenningsprosessen fortsatt som en flaskehals for å komme i gang med livet i Norge. Nylig har vi hatt en debatt om hvor mange fremmedspråk barn ved norske skoler bør lære seg. Også her kan det være interessant å se på hva som skjer utenfor Norges grenser. Nylig var det en nyhet at Brighton College i Storbritannia, en privatskole for elever fra 13 til 18 år, hadde innført kinesisk som obligatorisk språk for alle 13- åringer fra og med september 2006. Som en av begrunnelsene oppgir rektoren at Kina nylig hadde erstattet Storbritannia som verdens fjerde største økonomi og det var skolens ansvar å sørge for at elevene var klare for utfordringer i det 21. århundre. Fra før av studerer elevene ved Brighton College fransk, spansk og latin som obligatoriske fremmedspråk. Mine spørsmål til kunnskapsminister Øystein Djupedal er: Er han fornøyd med tingenes tilstand med hensyn til matematikk og naturvitenskap i den norske skolen? Hva skal han gjøre slik at godkjenningsordninger for utenlandsk utdanning fungerer enda mer effektivt? Hvordan skal han sikre at elevene får lært seg de fremmedspråk de er interessert i?

Allah made me funny

2007-12-09T19:49:00.000+01:00

Tre amerikanske komikere, alle muslimer, turnerer verden rundt med sitt vellykkede standup show.

Fra nettsiden www.allahmademefunny.com.
"The idea is to provide a venue whereby Muslims and non-Muslims can feel safe, relevant, and inclusive of an experience where humor is used to bridge gaps of bias, intolerance, and other social ills that are pre and post 9/11 relevant,” says Preacher Moss, co-founder, and one of the featured comedians on the tour".

Trioen har til og med blitt omfavnet av USAs utenriksdepartementet - som arbeider med å nå den muslimske verdenen.

Sjekk også New York Arab-American Comedy Festival.

The Life and Times of Ahmed and Mohammed har mange tegneserier. Hvorfor har ikke Morgenbladet oppdaget dette?

Muslim Wake Up: en amerikansk nettside med mye satire.

Det er ikke bare Shabana som er kvinnelig, muslimsk standup komiker. Oslos Queendom har mye svart humor og strutter av selvtillit.

Mulla Nasrudins historier har vært elsket i lange tider og holder fortsatt stand. Han tar ofte rollen som hoffnarr og sier det andre tenker, men ikke sier.

Julenøtter for Hanssen

2007-12-03T10:09:00.001+01:00

I sitt innlegg i Aftenposten 6. desember 2007 skriver statsråd Hanssen bl a: "Uansett grunn har alle som oppholder seg i Norge krav på akutt helsehjelp. Barn har krav på skolegang." Dette høres fint ut. Dessverre er dette politisk ønsketenkning og ikke i samsvar med det folk i en vanskelig situasjon opplever. Faktum er at papirløse innvandrere er redde for å gå til legen og å sende sine barn på skolen; de er redde for å bli tatt av politiet. Hvis regjeringen kan garantere at folk kan få akutt helsehjelp og at barn kan gå på skolen uten å bli tatt av politiet, da har statsråd Hanssen dekning for det han sier i kronikken sin.

Aftenposten har i en serie dokumentert livssituasjonen til papirløse innvandrere som lever i skjul for norske myndigheter. Hva kan inkluderingsministeren gjøre?

Nedenfor er min artikkel i Aftenpostens Signert-spalte 3. desember 2007.

TRE JULENØTTER TIL HANSSEN

LEVER I SKJUL. Aftenposten har i en serie dokumentert livssituasjonen til "papirløse" innvandrere som lever i skjul for norske myndigheter. Hva kan inkluderingsministeren gjøre?

IFØLGE FNS SISTE levekårsundersøkelse lever vi i det nest beste land i verden (etter Island). Aftenpostens artikkelserie de siste ukene, om livet i skjul for "papirløse innvandrere", viser at dette ikke gjelder alle.

Komplisert sak.

Personlig skulle jeg ønsket at Aftenposten hadde gått et skritt videre: Journalistene burde ha brukt mer energi på å kartlegge og drøfte løsningsalternativene, og sluppet flere fagfolk til. For det er ingen tvil om at problematikken er komplisert. Når politikerne ble invitert til å uttale seg uten at de og vi er blitt presentert for flere praktiske alternativer, har de en lei tendens til å gå i skyttergravene. Det er derfor ikke overraskende at vi har fått to leirer: "Send dem ut" og "amnesti for alle". Internt i Regjeringen er det foreløpig Bjarne Håkon Hanssens utlendingspolitikk som er viktigere enn barnas beste og helsetilbud til alle.

Spørsmål om tid.

Hanssens første julenøtt er praktisk: Hvordan forhindrer en uthuling av asylinstituttet? Hvis personer som får avslag på asylsøknaden får lov til å bli likevel ved å velge en vanskelig tilværelse i skjul, er det bare et spørsmål om tid før asylsystemet som er blitt bygget opp over år, smuldrer bort. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger finnes det 33 millioner personer som befinner seg i flyktninglignende situasjoner i verden.Det sier seg selv at ikke alle kan få opphold i verdens nest beste land. Det er viktig, ikke bare for norske myndigheter, men også for FNs arbeid med flyktninger, at opphold gis bare til dem myndighetene mener oppfyller visse krav.Det vil ofte være forskjell på lovens krav og folks oppfatning av "anstendighet". Men når enkelte bygder mobiliserer for å kjempe for at "deres" flyktning skal få opphold, kan dette - i siste instans - uthule asylinstituttet, hvis politikerne "gir etter".

Et moralsk aspekt.

Hanssens andre julenøtt er moralsk: Hvordan kan vi unngå å ta inn over oss de enkeltskjebnene som er blitt presentert i denne avis? For politikere med makt til å gripe inn, er denne nøtt enda verre å knekke enn for oss som bare har brukt stemmeretten vår. Hanssens tredje julenøtt er kombinasjonen av de to forrige nøtter, nemlig: Hvordan knekke begge samtidig? Hanssen kan først finne trøst i Norges geografi. For ulovlige innvandrere som har forsøkt å ta seg til Spanias kyst, har dødstallet hittil for året nådd 119.Hanssen kan deretter finne inspirasjon til løsning hos turbopresident Nicolas Sarkozy. En ny lov i Frankrike gjør det mulig for myndighetene å gi amnesti til ulovlige innvandrere som kan fylle ledige stillinger i bransjer eller geografiske områder som sliter med rekruttering. Ifølge franske myndigheter er det 470 000 ledige jobber der. Det understrekes at loven ikke åpner for amnesti for alle, men bare unntaksvis.

Kombinerer flere hensyn.

En slik løsning er ikke perfekt, men den klarer å kombinere landets egeninteresse, humanitær raushet og vern av asylinstituttet på samme tid. I tillegg unngår man å sende ut personer som er velintegrerte på grunn av politisk prinsipprytteri. Kanskje kan Hanssen lære litt av den franske Ole Brumm-løsningen?

Long Litt Woon

HAPPY HOLIDAYS!

Follow your heart

VG tar saken

007 does his bit for women all over

Kvinner i styret. Norge på topp i ny undersøkelse.

Happy New Year!

Døden er livsviktig

Kultur: fra anekdoter til strategisk kunnskap

Work-life balance: Only for developed countries?

Pariakasten

Grenser for religionsfrihet?

Med likestilling på hjernen

Den kinesiske kalender.

Gender equality in Norway. The Global Gender Gap 2009

The *Allah* controversy in Malaysia

Slides for Sharing

Happy Holidays

Sin egen lykkes smed

Må tas alvorlig.

Skiller ikke store og små.

Snakker du norsk?

Følgende artikkel ble trykket i Aftenpostens Signert-spalte 15. desember 2009.

Behovet

Stor pågang

Fundamentalt viktig

How to make sausage

World Citizens, Unite!

Hijab i Sporveien.

Nasjonalismen.

Kjernen.

Gender equality in Norway/ Likestilling i Norge

Andres kommentarer til mine skriverier

Kulturforståelse: en antropologisk smakebit

De fem klassiske hersketeknikker

Facilitator Notes

4-årskravet: en utfordring for Storberget og Lysbakken

Soria Moria II: Mindre innvandring, mer miljø, mest retorikk

Storting nesten uten næringsliv

Minstefradraget.

Kurs i hersketeknikk

Innvandring som valgtema

IA-mysteriet

Alle kan redusere sykefraværet

Ikke egnet.

Lønn for strevet, men skatt på viddene

Så skåler vi igjen!

Så skåler vi igjen!

Ulike drikkemønstre.

Kutte skjenketiden.

Døden er livsviktig

Døden er livsviktig

Kolonihage: nå som kulturminne

Nye tider i Malaysia

Europarådets rapport om rasisme i Norge

Å ikke se kvinnen for bare hijab

Fra blasfemisirkus til gudsalvor

Fra blasfemisirkus til mer gudsalvor

Blasfemi og religiøst hat.

Absolutt ytringsfrihet.

Finanskrisen sett østfra

Finanskrisen sett østfra

Forbud mot spareprodukter.

Er Barack Obama Venstre-mann?

Er Barack Obama Venstre-mann?

Skattelette.

Grønne arbeidsplasser.

Global Gender Gap Report 2008

Obama eller McCain?

Minoritetenes dilemma

Minoritetenes dilemma

Identifisere makten.

Graden av motstand.

Bruke alle sider av seg selv.

SSB endrer ordbruken om innvandrere

Malaysia: Fortsatt lang vei til et stabilt demokrati

Hvordan nøytralisere hersketeknikker m.m.

Asyloppskrifter og asylingredienser

Lønn i den statlige himmelen

Lønn i den statlige himmelen

The Allah controversy in Malaysia